Når saken avgjøres ved dom

foreldretvister,rettsavgjørelse barn,barnefordelingssak,rettens vurdering barnets beste,dom i foreldrekonflikt,bosted for barn,foreldreansvar ved dom,samværsrett ved dom,rettssak om barn,vold i foreldretvister,rusproblemer i foreldrekonflikt,barneloven dom,rettens rolle i barnefordeling,hovedforhandling i foreldretvister,domstolsbehandling av samvær,beslutning om foreldreansvar,rettens vurdering av bosted,rettslig samværssak,barnefordeling ved alvorlig konflikt,rettsprosess foreldretvister,barnets sikkerhet i retten,dom om samvær,rettslig avgjørelse foreldreansvar,barnefordeling vold,rettens behandling rus i foreldretvister,domstolens avgjørelse i barnefordeling,rettens vurdering trygghet for barn,bindende rettsavgjørelse foreldrekonflikt,rettens beslutning om barn,barnets beste i domstol

I enkelte foreldretvister lar det seg ikke gjøre å oppnå enighet, selv etter forsøk på mekling. Konfliktnivået kan være så høyt, eller omstendighetene så kompliserte, at videre forhandlinger ikke fremstår som realistiske. Det finnes også saker der mekling ikke er egnet, for eksempel når vold, alvorlige trusler, rusmisbruk eller andre forhold skaper et miljø som gjør direkte dialog mellom foreldrene utrygg eller uforenlig med barnets beste.

Når en sak bringes til dom, trer domstolens avgjørelsesmyndighet inn i full bredde. Prosessen går over i en hovedforhandling, hvor begge parter får legge frem sitt syn gjennom forklaringer, vitneførsel og dokumentbevis. Retten mottar i mange tilfeller også skriftlige vurderinger fra sakkyndige, enten disse er oppnevnt under saksforberedelsen eller direkte av retten. Slik får dommeren et bredt grunnlag for å fatte en beslutning.

En dom i foreldretvister vil alltid bygge på en vurdering av barnets beste. Dette er et overordnet hensyn fastsatt i loven, og det omfatter både barnets behov for trygghet og stabilitet, og muligheten til å ha kontakt med begge foreldre når dette er til barnets fordel. Retten vurderer også risikoen for at barnet utsettes for skade, samt hvordan tidligere hendelser og nåværende situasjon påvirker fremtiden.

I saker som omhandler vold eller rus, vil retten legge særlig vekt på sikkerheten. Det kan innebære at samvær begrenses, at det settes vilkår for kontakt, eller at samvær stanses helt dersom dette anses nødvendig for å beskytte barnet. Retten kan også fastsette bosted hos den forelderen som gir størst trygghet og forutsigbarhet, selv om dette betyr at barnet får mindre kontakt med den andre forelderen.

En rettslig avgjørelse gir en klar og bindende ordning som begge parter må følge. Selv om en dom kan oppleves som endelig, åpner loven for at den kan endres dersom det oppstår vesentlige endringer i barnets situasjon eller i foreldrenes forhold. Det betyr at selv i saker med store konflikter, kan det i fremtiden være rom for å justere ordningen dersom omstendighetene tilsier det.

Når retten avgjør en sak, avsluttes prosessen med en formell beslutning som gir forutsigbarhet og et tydelig rammeverk for barnets hverdag. For mange foreldre kan dette være den eneste muligheten til å få en konflikt avsluttet, og for barnet kan det gi en nødvendig stabilitet etter en langvarig uavklart situasjon.

Trenger barneloven en bestemmelse om at det ikke er lov å slå barn?

En av bestemmelsene som ble tilføyd barneloven nylig og som ble satt i kraft umiddelbart i stedet for 1. juli 2010 var § 30, 3. ledd som lyder:

«Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.»

Det er en selvfølge at det ikke skal benyttes vold mot barn. har vært straffbart å benytte vold etter straffeloven § 228 og 229 i mange år. Straffeloven retter seg like mye mot barn som mot voksne. Hva er så poenget med å ta med bestemmelsen i barneloven? Barnelovens bestemmelse er ikke nødvendig, men er en programerklæring som alle ønsker velkommen. Det er en lovfestet selvfølgelighet. Det er smør på flesk samtidig som det ender debatten om hva man kan benytte som virkemiddel i irettesettelse av barn. Men hva er konsekvensen av at man gjør dette som nå er «forbode»? Det er ikke straff. Strafferetten er et beist som påtalemyndigheten gjennom straffeloven og straffeprosessloven følger opp. Det vil ikke komme noen tiltaler etter barneloven. Eneste grunnen til å ha bestemmelsen i barneloven er å gjøre klart at slik opptreden skal vektlegges tungt i saker om bosted, foreldreansvar og samvær. Det har selvfølgelig veid tungt lenge før bestemmelsen ble tatt inn, men synliggjøringen kan kanskje være en vekker for enkelte som fortsatt mener at det er greit å bruke klapps o.l. mot barn. Det er det nå ikke. Dersom voldsdefinisjonen i barneloven ligger på samme minstelist som straffeloven § 228 så er det eksempler på at foreldre som har knipset barnet hardt på munnen har fått straff.

Barneloven trenger strengt tatt ikke noen slik bestemmelse, men i barnas lov er det heller ingen ulempe at forbudet har fått en symbolsk plass.