Hva skjer hvis du ikke overholder tilsvarsfristen?

tilsvarsfrist ikke overhold uteblivelse

I de fleste saker risikerer du å tape rett ved å ikke overholde en lovlig forkynt tilsvarsfrist. Det vil som regel si en uteblivelsesdom. Altså en avgjørelse til fordel for den som har stevnet saken. Slik stiller det seg ikke i saker etter barneloven eller barnevernloven. Disse er indispositive hva gjelder spørsmålene som er brakt inn til avgjørelse. Indispositiv vil si at partene ikke har fri rådighet over saken og at retten har et selvstendig ansvar for å komme til et resultat som er til barnets beste. Det vil igjen si at dersom en forelder stevner inn saken med det formål f.eks. å begrense et samvær for den andre, så er det ingen automatikk i at så vil skje. Retten må sørge for at de har et godt avgjørelsesgrunnlag for å ta stilling til påstanden i stevningen. De vil derfor selv måtte besørge å få fremlagt nødvendig informasjon og dersom det da kommer et tilsvar etter fristen vil også det bli tatt i betraktning i saken selv om det kom etter fristen. Det heter at fristen ikke er preklusiv.

Rent faktisk så vil det å ikke overholde fristen medføre at sekretærene i domstolen nok vil purre på. Det er ønskelig med begge parters synspunkter tidlig i prosessen slik at planlegging av den videre prosess blir lettere.

Les mer…

Det er aldri bare snakk om 1 dag eller 2 dager

Forlikspress

Det har gått flere timer og man har kommet godt ut på dagen. kanskje er det til og med bare en time eller mindre igjen av avsatt tid. Det er et rettsmøte og det er nå bare en dag som skiller forslagene til løsning fra partene. Det er da du møter «det er jo bare 1 dag det er snakk om» – men det er aldri bare 1 dag og den ene dagen er kanskje i uken, altså 52 dager i året (eller mindre når man trekker fra ferier) eller 26 dager i året hvis det er snakk om 1 dag hver annen uke. Altså, nesten 1 mnd ekstra med samvær i året. Den ene dimensjonen med «det er jo bare snakk om 1 dag» handler om hva mengde er. hvis du kommer for sent til jobben med 5 minutter hver dag, så er det 1.100 minutter hvis du jobber i 220 dager hvert år. Det er 18,3 timer i året og ikke langt unna 3 hele arbeidsdager du er borte. Dere er jo bare 2 dager fra hverandre? dobbel tallene. Det er bare snakk om 2 mnd ekstra i året? Sånn er det med all tid. Ser man tiden over et annet intervall enn det laveste så vil mengdene føles annerledes. Hvorfor kan du ikke bare gå med på 1 mnd mer med samvær i året? ingen dommer eller sakkyndig ville sagt det slik. Man lager hinderet så lavt at det skal være lett å hoppe over, eller mer riktig, bli puffet over. det kan være riktig, at for barnet vil det ikke være særlig merkbart på noen negativ måte, og kanskje er det bare i diskusjonen om barnebidrag dette har validitet for noen. For andre kan det være det klare vissheten om at den andre forelderen ikke mestrer foreldrerollen godt og hvert minutt teller. Det kan være snakk om risikofaktorer som alkoholmisbruk, vold eller bare hvordan barnet blir snakket til. Et ønske om å minimere risiko for enhver pris. Da er det med en dag hver annen uke mye.

Det andre man skal huske på er at når man kommer på slutten av forhandlingene så er som regel ikke partene på sitt ytterste standpunkt, der hvor de føler de ikke kan gå lengre, de er ofte forbi det punktet. De har allerede gitt den ekstra dagen eller to og sitter med vondt i magen og smerter seg over at de har strukket seg langt forbi sitt eget komfortpunkt og blir da konfrontert med, «hør her, nå er dere så nære… kan du ikke gå med på en dag ekstra.» Det må ikke glemmes at forlik som inngås under slike omstendigheter er som ballonger som er overfylt med luft og du kan like godt holde for ørene for snart smeller det. Noen ganger dagen etter forliket blir inngått og andre ganger uker eller måneder senere. Min erfaring etter snart 20 år med barnesaker er at forlik inngått under for stort press som regel kommer tilbake i rettssystemet. Da gjerne med nye advokater, med håp om nye dommere og nye sakkyndige.

Det har vært perioder hvor samtalen om det robuste forliket har vært fremme. Nå er det lenge siden sist det var et tema i mine saker. Kanskje burde temaet om robusthet i forlik igjen bli satt på dagsorden.

  Hvis du ønsker bistand fra advokaten bak Barnerettsbloggen.no kan du ta kontakt her:
 

Skal barn som høres ha tilbakemelding flere ganger i løpet av en prosess?

skal barn ha tilbakemelding etter midlertidige avgjørelser eller avtaler

I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 står det bl.a at

Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Dette er altså en «skal» regel. Det vil si at en kan ikke unnlate å gi barnet tilbakemelding om dette. Noen ganger er hvem og hvordan betydelig viktigere enn i andre saker, men det skal gjøres. Spørsmålet som jeg reiser i dette innlegget er om barnet har krav på tilbakemelding også når det er inngått midlertidige avtaler f.eks. mellom saksforberedende møter eller om det bare er hvor saken er endelig avsluttet at barnet skal gis tilbakemelding. Evt. om dette er noe man kan gjøre etter hva som er hensiktsmessig i hver enkelt sak.

Noen innspill, tanker, i denne sammenheng er:

  1. Det beste for barnet, jf. § 48 skal gjelde ikke bare resultatet i saken, men også prosessen. Kan man si at dersom det beste for barnet er flere tilbakemeldinger så er det også det man bør gjøre?
  2. Ordlyden viser til utfallet av «saken» og det kan peke på utfallet av stevningen og da det endelige resultatet. Til eksempel så er «sak» i barnelovens forstand stevning og ikke begjæring. Derfor har man bestemmelsen i § 60 om at man kan få en midlertidig avgjørelse før sak er reist.
  3. Det er tilfeller hvor nettopp at barnet får tilbakemelding også i utprøving av avtaler midlertidig at avtalens gjennomføringskraft og soliditet kan avhenge av hvordan barnet får formidlet enigheten. Dette gjelder spesielt i saker hvor en mistenker at bostedsforelder påvirker barnets motvilje til samvær.
  4. Et annet argument kan være at dersom barnet uttaler seg ved flere anledninger etterfulgt av avgjørelser eller avtaler så skal tilbakemelding gis. Det er ikke uvanlig at et barn blir hørt før et saksforberedende møte og at et barn blir hørt igjen før neste saksforberedende møte eller hovedforhandling. Det at barnet høres flere ganger og da at barnets mening i flere avtaleverk eller avgjørelser tas hensyn til enten på forskjellige måter eller at barnet endrer mening, kan tilsi at barnet får tilbakemelding de gangene barnet har kommet med sine innspill.

Forarbeidene (Prop.85 L (2012-2013)) har ikke tatt for seg denne problemstillingen

Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:

«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»

Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.

Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4

Jeg tenker at loven nok tar sikte på at det er «saken» og dermed den endelige avgjørelsen lovteksten tar sikte på å dekke, men samtidig antar jeg også at dersom det tilfører saken noe positivt og da er barnets beste at det gjøres, så bør det åpnes for at det også gjøres etter midlertidige avtaler/avgjørelser.

 


Ønsker du bistand i din sak etter barneloven? Ring advokat Wulff Hansen på 751 75 800

Tvangssaker etter barneloven – ikke i Aktørportalen

Tvangssaker etter barneloven ikke i Aktørportalen

Så langt har ikke TVA-saker (saker om bruk av tvang etter barneloven § 65) vært mulig å administrere i Aktørportalen. Etter å ha blitt vant med Aktørportalen i både sivile saker og straffesaker er det frustrerende når det er en sakstype som dette som ikke kan anlegges eller benytte Aktørportalen. TVA-saker gjennomføres som de fleste andre sivile saker ved at det anlegges sak i det som ligner på en stevning, men kalt en begjæring, og har ofte en god del bilag ettersom man søker å bevise at den andre part ikke følger en dom eller et rettsforlik. Det blir derfor ofte en hybridløsning hvor noe sendes i post mellom advokater og domstol, mens noe sendes på vanlig epost og noe på krypterte epostløsninger gjennom domstolen. Min opplevelse er også at flere domstoler ikke i samme grad følger opp disse sakene som saker i Aktørportalen. Altså at det noen ganger kan gå en del tid mellom prosesshandlinger fordi domstolen ikke pusher på tilstrekkelig. Noe som selvfølgelig er mot denne sakstypens natur. Spesielt gjelder dette saker hvor barneloven § 65a benyttes.

 

§ 65 a.Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring

Før retten tek avgjerd om tvangsfullføring, kan den oppnemne ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget.

Retten skal setje ein frist for utføringa av oppdraget, normalt ikkje lenger enn to veker etter oppnemninga. Fristen kan forlengjast om retten meiner ei frivillig løysing mellom foreldra er mogeleg om meklinga eller samtalane held fram.

Den som har fått oppdrag etter første leddet, skal innan fristen levere ei utgreiing med opplysningar om kva for tiltak som er sette i verk mv. Opplysningar om andre vesentlege omstende for saka skal gå fram av utgreiinga.

I saker om tvangsfullføring gjeld § 61 første leddet nr. 3 tilsvarande.

Tingrettens håndtering av tvangssaker

tvangssaker aktørportalen

Saker om bruk av tvang etter barneloven § 65 anlegges for å «presse» den som ikke følger et rettsforlik eller en dom til å følge opp det som er avtalt eller bestemt. Virkemidlene i er i hovedsak tvangsbot eller tvangshenting avhengig av situasjonen.

Det er noen trender jeg har merket meg spesielt de siste to årene. Saker om bruk av tvang er ikke en del av sakene som behandles gjennom aktørportalen. De blir ofte derfor behandlet saktere enn de sakene som går gjennom portalen. Det er ofte utsendinger blir avglemt og at retten mandler gode rutiner for å påse at alle som skal ha dokumentene får dem. Noen domstoler bruker sikker oversendelse av dokumenter på nett (kryptert) mens andre bruker postgang som kan ta mange dager/uker. Jeg har opplevd ganske mange ganger at tvangssaker tar opp til 6 mnd å få avgjørelser i og at domstolene nesten skyr å ta tak i dem. Her er nok kompetansen forskjellig rundt om i landet og jeg skal ikke nevne hvilke tingretter dette gjelder.

Jeg tror det vil bli litt bedre den dagen slike saker kommer inn i aktørportalen og bare de blir behandlet like raskt og effektivt som vanlige saker etter barneloven så er det et skritt i riktig retning. Naturen til disse sakstypene tilsier ofte at de bør behandles betydelig raskere enn vanlige saker.

Rettssikkerhet, Korona og sakkyndig vurdering etter barneloven

korona samvær

En problematikk som har dukket opp nå som det er mange begrensinger i mellommenneskelig kontakt mht smittevern er at mandat som ble gitt til sakkyndige etter barneloven § 61, første ledd, nr. 3 ikke kan gjennomføres da en sentral del av mandatet innebærer observasjoner av barnet sammen med foreldrene.

I mange saker kan ikke observasjon erstattes med samtaler hvor den ene forelderen kan underrapportere og den andre forelderen kan overdrive. Observasjonen skal være en nøytral vurdering og kan altså ikke erstattes tilfredsstillende av andre tiltak. Etter min mening har man her ikke annet valg enn å utsette saken dersom man ikke finner en tilfredsstillende måte å eliminere risikoen for smitte på slik at man kan gjennomføre observasjonen.

Det beste for barnet

Det er lovfestet i barneloven at avgjørelser etter loven skal være til barnets beste. Dette er en overordnet norm som er tatt inn som første bestemmelse under saksbehandlingsreglene i barneloven for å vise vei.

 

Barneloven § 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

I forarbeidene til barneloven § 48 (ot.prp.nr29 (2002-2003) heter det:

«Ordlyden omfatter også «handsaminga» av barnefordelingssakene. Dette er for å presisere at barnets beste også skal legges til grunn for saksbehandlingen, og ikke bare ved avgjørelsen av de materielle spørsmål. Således skal det eksempelvis ved valget mellom de ulike virkemidler etter § 61 første ledd tas hensyn til hva som kan lede til løsninger som er de beste for barnet.

Inn under hensynet til barnets beste ligger også at behandlingen av saken skal skje så raskt som mulig. Det innebærer at det vil være i strid med bestemmelsen dersom sakens aktører bruker unødig lang tid i forbindelse med behandlingen av saken, jf bl.a kap. 4.3 og 4.5.

Bestemmelsen gjelder for alle som arbeider med eller har oppdrag i forbindelse med en barnefordelingssak, dvs. både dommere, advokater, sakkyndige og meklere.»

Forpliktelsene om å ha det beste for barna som et ledende hensyn er også konvensjonsbasert og forplikter mange land. I FNs barnekonvensjon  av 20.11.1989 ratifisert av Norge 08.01.1991 heter det:

Artikkel 3

  1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige
    eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter
    eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende
    hensyn.
  2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som
    er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene
    og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner
    som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe
    alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
  3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret
    for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder
    som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til
    sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert
    tilsyn.

Stansing av sak etter tvisteloven

Når en sak bringes inn for domstolene må den også bringes ut. Som regel skjer dette i form av rettsforlik eller dom, men det finnes en mellomvei; stansing av saken.

Det er flere forhold som kan føre til en stansing, men mest vanlig er at en sak stanses etter tvisteloven § 16-17.

Dersom partene avtaler å stanse en sak så vil det være minst 6 mnd  hvor retten ikke vil være arena for videre prosesshandlinger. Man kan selvfølgelig diskutere utenomrettslige løsninger, men man kan ikke kreve nytt rettsmøte i saken. Det er bare en gang under sakens gang at en sak kan stanses og dersom ingen av partene har brakt saken igang igjen før det har gått 2 år vil saken heves av domstolen.

Det er ikke uvanlig at stansing avtales i saker etter barneloven. Dette skyldes nok i stor grad at det for noen parter er vanskelig å inngå en endelig avtale selv etter noen saksforberedende møter da det er usikkerhet knyttet til om en bedring i livssituasjonen til den andre part blir varig eller ikke. Det kan være rusfrihet, et nytt kjæresteforhold som tilfører stabilitet eller ny jobb som innebærer pendling osv. Det hender også at det benyttes stansing i stedet for flere saksforberedende møter. At retten presser på for å bli ferdig med saken, mens partene ikke er enige i at saken er moden for avslutning. Det kan høres noe rart ut, men enkelte tingretten fører et ufint press mot partene i saker med følsom natur.

 


Tvisteloven § 16-17. Avtalt stansing

(1) Partene kan én gang under sakens behandling avtale stansing i minst seks måneder. Avtalen får virkning når retten har mottatt den.

(2) Retten bringer saken i gang på begjæring fra en part.

 

 

Tvisteloven § 16-15.Virkning av stansing

(1) Ved stansing avbrytes behandlingen midlertidig, og frister opphører å løpe. Prosesshandlinger kan bare foretas med rettens samtykke.

(2) Stansing er ikke til hinder for at retten avgjør krav der forhandlingene er avsluttet før stansingen.

(3) Stansing gjelder hele saken om ikke retten begrenser den til de krav stansingsgrunnen gjelder, i samsvar med § 16-1 om oppdeling av saken.

(4) Virkningen av stansing opphører når retten har truffet avgjørelse om å bringe saken i gang.

 

Tvisteloven § 16-19. Heving av stanset sak

En sak som kan bringes i gang igjen på begjæring, heves når den har vært stanset i to år.

Lovendring 2018: Foreldrenes eget valg av bosted for barna

Med virkning fra 1. januar 2018 har nå valgene i barneloven § 36 for frivillige avtaler mellom foreldrene byttet plass. Tidligere var fast bosted hos en av dem først plassert i lovteksten, mens nå er bosted hos begge plassert først. Endringen medfører ingen realitetsendring og er ikke noe annet enn et signal om at loven ikke har noe foretrukket alternativ når foreldrene selv skal avtale løsning. Når det overlates til domstolene å velge løsning er det fortsatt utvilsomt slik at den foretrukne løsningen er bosted hos en av foreldrene da delt fast bosted er opprettholdt som en snever unntaksregel som krever særlige grunner.18