Denne bestemmelsen ble innført som en del av oppfølgingen av Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) og barnefordelingsprosessutvalgets anbefalinger, med endringene trådende i kraft 1. april 2004. Departementets hovedsynspunkt i forarbeidene var å fremme fleksible saksbehandlingsregler. Disse skulle tillate dommeren å anvende virkemidler tilpasset hver enkelt sak, samt å legge til rette for at partene kan komme til enighet.
Med innføringen av disse endringene i 2004, ble det også introdusert en ny modell i håndteringen av slike tvister, ofte referert til som konflikt- og forsoningsmodellen. Denne modellen skiller seg ut ved at domstolene involverer seg mer aktivt i meklingsprosessen mellom partene, med mål om å oppnå forlik. Dette markerer et skille fra den tidligere praksisen hvor saksforberedende møter hadde en mindre sentral rolle.
Konflikt- og forsoningsmodellen er kjennetegnet ved sin fleksibilitet, som skiller seg fra andre sivile tvister. Domstolene har tilgang til en rekke ulike virkemidler for å bistå partene i konflikten. Det innebærer også muligheten til å engasjere sakkyndige på offentliges bekostning for å assistere i meklingsprosessen.
Foreldretvister har fått en høy prioritet i domstolenes etterutdanningsløp, noe som delvis skyldes domstolenes økte engasjement i forliksprosesser innen denne saken. Dette har også medført at slike tvister tar lengre tid å behandle sammenlignet med andre sivile saker, og de utgjør derfor en betydelig del av tingrettenes sivile saksportefølje.
Denne reformen av barneloven og den tilhørende saksbehandlingen i foreldretvister understreker viktigheten av en tilnærming som både er fleksibel og fokusert på konfliktløsning, til det beste for alle involverte parter, spesielt barna.