Barneloven § 61, første ledd nr. 5 er hjemmel for å oppnevne egen advokat for barnet. I dag er ordlyden slik
Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
Jeg har aldri opplevd at et barn har fått egen advokat i en sak etter barneloven. I saker etter barnevernloven hvor barnet har fylt 15 år, og noen ganger yngre barn, oppnevnes det egen advokat for barnet da barnet er part i saken. Det er ingen tilsvarende praksis i saker etter barneloven når barn fyller 15 år.
Det virker som at domstolene utelukkende velger å høre barna på den klassiske måten hvor de har samtaler med barna selv eller ved bruk av sakkyndige. De gangene jeg har begjært at et barn skal få egen advokat har retten ikke tatt begjæringen til følge. Dette f.eks i ankesak hvor tingretten har valg et annet resultat enn 15 åringen selv ønsker. Etter min mening er dette en situasjon hvor det ville vært riktig at noen ivaretar bare dette barnets sak. Den nye utgaven av bestemmelsen (i kraft 01.01.2014) skjerper kravet ved å si at det må være «særlige grunner» og viser særlig til saker med fare for psykisk eller fysisk helse. Det er mange saker hvor dette er tema, men fortsatt ikke opplevd at barn får egen advokat.