barnefordelingssaker

Et gjennomgående faktum i mange (de fleste) saker jeg har vært i hvor det er oppnevnt en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr 3 (nummer tre oppnevning) starter sakkyndige sent med å gjennomføre sakkyndigoppdraget. Svært ofte snakker jeg med klienter 2-3 mnd etter at sakkyndige er oppnevnt og det kanskje bare er 1 mnd igjen til hovedforhandling og klienten sier at, nei, de har ikke hørt noe fra den sakkyndige. Når rapporten foreligger og når sakkyndige spørres ut i retten kommer det klart frem at det er intensivt arbeid de siste 2-3 ukene før fristen som er gjennomført. Dette må slutte, dette må retten sette krav til som fakturamottaker og oppdragsgiver. Det er ikke greit for rettssikkerheten til partene eller til rettsfølelsen til noen av de involverte at man skal oppleve at det føles som slurvarbeid, hastearbeid og at man ikke blir prioritert.

Dommeren burde sammen med mandatet gjennomgå og legge sterkere føringer for arbeidet som skal gjennomføres. Nesten alle sakkyndige vil ha blanke ark til å gjøre det de synes er fornuftig og snakke med folk de mener er nødvendig. Dette er ikke en god fremgangsmåte. Vi må tilbake (for det var mer sånn før) til at man spesifiserer hvem de sakkyndige skal snakke med, hvor omfattende observasjoner som er nødvendig og mer detaljestyring av arbeidet. En stor del av rapportene blir meninger på alt for spinkel bakgrunn men som likevel blir vanskelig å angripe da terminologien er fremmed for de andre involverte. Jeg mistenker mange sakkyndige for å legge så få timer i grunnarbeidet at timeprisen i realiteten blir høyere og kvaliteten dårligere, men med et språk som gjør slurvingen vanskelig å avsløre.

Etterhvert som barneloven utvikler seg, dommeren som hovedregel skal ta samtalen med barna og alle aktører kjenner barneretten bedre minsker behovet for sakkyndige.