barnehagens rolle

Barns rett til medvirkning i barnehagen

av
Hvordan sikrer man barns medvirkning i barnehagen?, Hva sier norsk lov om barns rett til medvirkning i barnehagen?, Hvorfor er barns medvirkning viktig i barnehagen?, Hvordan kan voksne veilede barn i medvirkningsprosessen?, Hva er de konkrete retningslinjene for å ivareta barns medvirkning i barnehagen? Barns medvirkning, Barnehagens daglige virksomhet, Barnehageloven, Barns rettigheter, FN barnekonvensjon, Aktiv deltakelse, Barns synspunkter, Menneskerettsloven, Kompetente voksne, Rammeplanen, Temahefte, Årsplan, Barns utvikling, Barnehagens rolle, Barnehagebarn, Pedagogisk praksis, Lovgivning, Barns perspektiver, Samspill, Planlegging, Vurdering, Barnehageopplevelse, Barneoppdragelse, Barnehagekvalitet, Oppvekstmiljø.

Barns rettigheter er en hjørnestein i ethvert rettssamfunn. Blant de mest grunnleggende rettighetene finner vi barns rett til medvirkning, som er nedfelt i Lov om barnehager, § 3. Denne loven understreker at barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet. Det er en viktig bestemmelse som bør forstås og håndheves med den største alvorlighet.

Barnehagen er ikke bare et sted hvor barn blir passet mens foreldrene er på arbeid eller andre forpliktelser. Den er en arena for læring, utvikling og samspill. Å sikre barns rett til medvirkning i barnehagen handler om å gi dem en stemme i denne viktige delen av deres liv. Det betyr at barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planleggingen og vurderingen av barnehagens virksomhet.

Det er ikke tilstrekkelig å bare la barna delta i beslutningsprosesser i barnehagen; deres synspunkter skal også tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Dette prinsippet reflekterer anerkjennelsen av at barn har unike perspektiver og behov som må tas på alvor. Det er ikke en «one-size-fits-all» tilnærming, men en tilpasning til den enkelte barns forutsetninger og utvikling.

Barns rett til medvirkning er i samsvar med FNs barnekonvensjon, spesifikt artikkel 12 nr. 1. Dette prinsippet ble inkorporert i menneskerettsloven, og det er en del av den norske lovgivningen som må respekteres og etterleves. Å sikre barns rett til medvirkning er derfor ikke bare en plikt, men en grunnleggende rettighet som barna har.

Selv om barn har rett til medvirkning, må vi ikke glemme at de er avhengige av kompetente voksne som veileder dem gjennom denne prosessen. De voksne har ansvaret for å skape en trygg og støttende miljø der barn kan uttrykke seg fritt. Det krever kunnskap om barns utvikling og respekt for deres perspektiver.

For å oppfylle kravene i loven er det nødvendig med veiledning og konkretisering. Rammeplanen og et eget temahefte gir retningslinjer om hvordan barns rett til å uttrykke seg skal ivaretas. Årsplanen er et viktig verktøy for å konkretisere hvordan barnehagen skal arbeide med å sikre barnas medvirkning.

Refleksjoner om Barnehagepersonalets Kompetanse

av
Barnesakkyndig kommisjon, Sakkyndige rapporter, Barnevernssaker, Foreldretvistsaker, Kvalitetsvurdering, Sakkyndig evaluering, Barnevernsloven, Barneloven, Rettsikkerhet, Faglig standard, Sakkyndigrapporter, BSK mandat, Uavhengig organ, Kompetansevurdering, Juridisk vurdering, Kommisjonsmedlemmer, Mandatundersøkelse, Rettsprosess, Faglig integritet, Bemerkninger i rapporter, Barnevernstjenesten, Barneverns- og helsenemndene, Oppdragsgiver, Rettsavgjørelser, Rettslig vurdering, Sakkyndigbevis, Rettslige vilkår, BSK veiledere, Rettssystemet, Barns beste.

En respektfull tilnærming til barns deltakelse forutsetter en evne til å inngå i dialog med barn på deres premisser. Dette betyr praktisk talt å kunne tolke små barns kroppsspråk og nonverbale kommunikasjon, og å kunne identifisere når bruk av voksnes makt og autoritet har en negativ innvirkning på barns selvfølelse. Dette er en kvalifisert omsorgspraksis som har rot i grundig kunnskap om små barns behov for anerkjennelse og støtte. Å kunne gi adekvat psykisk støtte til barn fra ulike familiebakgrunner og kulturer, og å sikre at leken foregår uten mobbing eller negative samhandlingsmønstre, krever både observasjonsevne og pedagogisk innsikt. Barnehagen risikerer å svikte både individuelle barn og familier, og å bryte forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon, dersom barna i hovedsak samhandler med voksne uten førskolelæreres faglige kompetanse.

Oppfatningen av hvilke kvalifikasjoner som kreves i barnehagen, utvikler seg parallelt med samfunnsmessige endringer. Historisk sett har barnehagen hatt en uklar rolle i det norske samfunnet – som en «midt i mellom» institusjon mellom hjem og skole, uten at myndighetene har tydeliggjort dens formål (Jansen 1999). Denne ambivalensen har trolig signalisert til barnehagepersonalet at det pedagogiske arbeidet som foregår der, ikke blir verdsatt tilstrekkelig. Dette kan ha bidratt til en forestilling om at barnehagepersonalet primært skal «passe på barna» eller «holde øye med dem», mens foreldrene er på jobb. Slike oppfatninger passet kanskje for 30-40 år siden, men i dag er de lite treffende med hensyn til barnehagens rolle i småbarnsfamiliers liv. Slike forestillinger tar ikke høyde for de kvalifikasjonene som trengs for å kunne gi tilstrekkelig omsorg til barn i grupper, og for å implementere rettighetstenkningen som ligger til grunn i Barnekonvensjonen.

Å anse barnehagearbeid som enkelt barnepass gir ingen stimulans til førskolelærere og personale til å anerkjenne det komplekse pedagogiske arbeidet de engasjerer seg i. En slik holdning bidrar heller ikke til at de som daglig har ansvar for barnas omsorg og læring, føler at samfunnet verdsetter deres innsats. Hvis personalet ikke ser på sitt eget arbeid som verdifullt og samfunnsnyttig, kan det redusere motivasjonen deres til å møte hvert barn som en unik person. Institusjonelle rutiner kan da dominere, og individuell omsorg kan forvitre.

Myndighetenes tvetydige holdning kan potensielt underminere barnekonvensjonens prinsipper i norske barnehager. Dette understreker behovet for å øke bevisstheten både lokalt og nasjonalt om hvordan førskolelærere og barnehagepersonale blir sett og verdsatt. Manglende anerkjennelse fra samfunnet rundt kan resultere i undervurdering av det komplekse pedagogiske arbeidet. Neglisjering av personalets faglige og personlige kompetanse kan potensielt føre til en gjentagelse av den omsorgssvikten som Befringutvalget tidligere påpekte. Utvalget identifiserte underbemanning og utilstrekkelig lønn som faktorer som bidro til omsorgssvikt på barnehjem og spesialskoler. For å unngå lignende situasjoner i fremtiden fokuserer utvalget på å styrke personalets faglige og personlige kompetanse. Ved å ta ansvar for barnehagepersonalets kompetanse og sikre at barn blir møtt med holdninger som garanterer dem omsorg og respekt, kan vi forhindre at kommende generasjoner stiller samfunnet til ansvar for tap av medmenneskelighet.