Barnekonvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991.
Du kan laste ned hele Barnekonvensjonen ved å trykke på denne lenken: FNs Barnekonvensjon
Konvensjonen begynner med å definere hva man anser som barn:
Art 1. I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.
I artikkel 3 nr 1 finner vi samme bestemmelse som i barneloven § 48:
Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Artikkel 9 er svært interessant og skal sikre prosessuelle rettigheter for alle parter i barnevernsaker og i barnefordelingssaker (foreldrekonflikter.) Spesielt Artikkel 9, nr. 2 er grunn til å vurdere om er sikret godt nok i norsk rett. Vi har i Norge en stadig økende inkludering av barna i prosessen, men det er mange svakheter i hvordan barna blir hørt. I barnevernsaker er det meningsløst å oppnevne en fremmed person til ta en kort samtale med barnet. I begge sakstypene er man prisgitt gjengivelsen fra noen som ikke kjenner barnet. Det er ingen tvil om at det er viktig og riktig å få innført filming av slike samtaler på lik linje med tilrettelagte avhør etter straffeprosessen. Nettopp at barna kan bli fratatt sine foreldre er betydelig viktigere enn at det er mistanke om at mor kanskje har fiket til barna noen ganger. Det bør opprettes flere barnehus og barnehusene bør få en rolle i sivilprosessen.
Art 9. 1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.
2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.
3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.
4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer.