Rettslig perspektiv på barnets beste

barnets beste, barneloven § 36, foreldreansvar, barneloven § 48, Grunnloven § 104, Barnekonvensjonen artikkel 3, rettspraksis i familierett, Rt-2005-682, HR-2019-1230-A, barns rett til å bli hørt, barneloven § 31, samværsrett, barneloven § 42, megling ved flytting, barns omsorg og oppvekst. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva fokuserer barneloven § 36 på når foreldrene ikke blir enige om barnets bosted? Hvordan understreker Grunnloven og Barnekonvensjonen betydningen av barnets beste? Hvordan vurderes barnets beste i rettspraksis? Hvilken rolle spiller barnets mening i henhold til barneloven? Hvilke plikter pålegges foreldrene vedrørende samvær og flytting ifølge barneloven?

Barneloven § 36 fremhever at retten skal avgjøre barnets faste bosted når foreldrene ikke oppnår enighet. Dette er en prinsipiell beslutning som tar høyde for barnets beste, som er det primære fokuset i henhold til § 48 i barneloven. Denne lovfestede hensynet er ytterligere styrket av Grunnloven § 104 annet ledd og Barnekonvensjonen artikkel 3, som begge understreker viktigheten av barnets beste i alle beslutninger som berører dem.

I rettspraksis, som illustrert i Rt-2005-682 avsnitt 32 og HR-2019-1230-A avsnitt 36, 37 og 39, blir det tydelig at vurderingen av barnets beste krever en omfattende, fremtidsrettet tilnærming. Denne tilnærmingen fokuserer på å vurdere alle relevante faktorer for å avgjøre den mest gunstige løsningen for barnets oppvekst og utvikling. Dette innebærer en bred vurdering som går ut over den tradisjonelle bevisbedømmelsen, og tar for seg forskjellige alternativer og deres potensielle konsekvenser for barnet.

Barnets stemme og foreldrenes ansvar

Et vesentlig prinsipp i barneloven er også barnets rett til å bli hørt, som det fremgår av § 31 annet ledd. Barn som har nådd syvårsalderen, samt yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal få muligheten til å uttrykke sine meninger. Disse meningene skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modning. Det er imidlertid viktig å understreke at retten har et selvstendig ansvar for å vurdere hva som er best for barnet. Barnet skal ikke bære ansvaret for å måtte velge mellom foreldrene.

Videre angir barneloven § 42 at barn har rett til samvær med begge foreldre. Det pålegger en gjensidig plikt hos foreldrene om å sikre at denne samværsretten blir oppfylt. I tilfeller hvor det finnes en avtale eller domstolsavgjørelse om samvær, krever § 42a at den forelderen som planlegger å flytte, enten innenlands eller til utlandet, må varsle den andre forelderen senest tre måneder i forveien. Dersom flyttingen er innenlands, er det ikke nødvendig med samtykke fra den andre forelderen som kun har samværsrett, men ved motstand må det søkes om megling.

Barnets beste

Barnets beste er det bærende prinsippet i den norske barneretten og i de fleste lands barnerett. Begrepet er hentet fra FNs barnekonvensjon artikkel 3 som lyder slik:

3. TIL BARNETS BESTE Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

I Norge har vi inkorporert bestemmelsen i barneloven § 48 og da har den fått denne ordlyden:

§ 48.Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

Hva som er barnets beste varierer fra sak til sak. Det er ikke slik at dette gir noen annen veiledning i praksis enn at man skal søke å finne ut hva som vil være best for barnet i hvert enkelt tilfelle. Det man kanskje kan merke seg særksilt er at “handsaminga”, altså håndteringen, av slike saker også skal være til barnets beste. Det vil si at prosessen også skal ha som ledesnor at man tenker på barnet. Dette kan f.eks. være at man søker å ta brodden av en konflikt og få det inn på et meglingsspor med den visshet at det gjør det lettere for foreldrene å være sammen om barnet i fremtiden.