Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, som for eksempel fosterhjem eller institusjoner. Konvensjonen slår fast at barn som befinner seg i en slik situasjon, skal ha krav på spesiell beskyttelse og bistand fra myndighetene for å sikre at barnets beste ivaretas.

Det er flere grunner til at barn kan bli plassert i alternativ omsorg. Noen barn opplever vold og overgrep i hjemmet, og må derfor beskyttes mot videre skade. Andre barn kan bli plassert på grunn av omsorgssvikt eller fordi foreldrene ikke er i stand til å ivareta barnets behov på en tilfredsstillende måte. Uansett årsak til plasseringen, har barnet krav på beskyttelse og omsorg som ivaretar deres beste interesser.

Artikkel 20 fastslår at barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, har rett til regelmessig vurdering av sin situasjon. Dette innebærer at myndighetene har en plikt til å følge opp situasjonen til barnet, og sørge for at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. Barnet skal også ha rett til å uttale seg i saken og få informasjon om sin situasjon.

Videre fastslår artikkelen at barn som er plassert i alternativ omsorg, har rett til å opprettholde kontakt med sine foreldre og slektninger, med mindre dette er i strid med barnets beste. Dette er en viktig rettighet, da det å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre og familie kan være avgjørende for barnets utvikling og identitet.

Det er også viktig å understreke at artikkel 20 slår fast at alternativ omsorg skal være midlertidig og så kortvarig som mulig. Målet er å gjenforene barnet med sin familie så snart det er trygt og forsvarlig, eller å finne en annen form for varig omsorg dersom dette ikke er mulig. Dette er en viktig rettighet som sikrer at barnet ikke blir fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg unødvendig lenge.

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon understreker dermed betydningen av å ivareta barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg. Det er en viktig rettighet som gir barnet krav på spesiell beskyttelse og omsorg fra myndighetene, og som sikrer at barnets beste blir ivaretatt. Det er viktig at myndighetene følger opp situasjonen til disse barna og sørger for at deres rettigheter blir ivaretatt, slik at de kan få en trygg og god oppvekst.

Tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen: Hvorfor har ikke Norge ratifisert den?

Tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen: Hvorfor har ikke Norge ratifisert den?

Tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen er et dokument som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2011. Protokollen gir barn muligheten til å klage til FNs barnekomité dersom deres rettigheter blir krenket og nasjonale rettsmidler ikke gir tilstrekkelig beskyttelse.

Protokollen gir også FNs barnekomité muligheten til å gjennomføre undersøkelser i land der det er mistanke om alvorlige og systematiske brudd på barns rettigheter. Dette gjør det mulig for internasjonale organer å gripe inn og stille land ansvarlige for brudd på barnerettighetene.

Selv om Norge har ratifisert barnekonvensjonen, har landet ennå ikke ratifisert tilleggsprotokollen. Årsakene til dette er sammensatte.

For det første mener noen at protokollen vil gi internasjonale organer for mye makt over nasjonale myndigheter. Det kan også være en frykt for at nasjonale myndigheter vil miste kontrollen over egne saker og at beslutninger vil bli tatt av en utenlandsk komité.

En annen grunn kan være at Norge allerede har gode nasjonale rettsmidler for å beskytte barns rettigheter. Barn i Norge har for eksempel tilgang til en egen ombudsmann for barn og ungdom som skal ivareta deres interesser og rettigheter.

Det kan også være praktiske årsaker til at Norge ennå ikke har ratifisert tilleggsprotokollen. Ratifisering av internasjonale konvensjoner og protokoller kan være en komplisert og tidkrevende prosess som krever tilpasning av nasjonal lovgivning.

Uansett årsakene til at Norge ennå ikke har ratifisert tilleggsprotokollen, er det viktig å understreke betydningen av å beskytte barns rettigheter på internasjonalt nivå. Å sikre barns rettigheter er en av de viktigste oppgavene vi har som samfunn, og internasjonalt samarbeid er avgjørende for å nå dette målet.

Som et av verdens mest utviklede land og en stor bidragsyter til FNs arbeid, har Norge også et ansvar for å være en pådriver for å beskytte barns rettigheter. Ratifisering av tilleggsprotokollen kan være et viktig skritt i denne retningen.

Mer om dette:

  1. https://www.advokatenhjelperdeg.no/barnerett/ – En nettside som tilbyr gratis juridisk hjelp og informasjon om barnerett og foreldrekonflikter i Norge.
  2. https://www.advokatforeningen.no/fag-og-rett/advokatene-og-samfunnet/barnerett/ – Informasjon om advokaters rolle innenfor barnerett i Norge, fra Advokatforeningen.
  3. https://www.bufdir.no/Barnevern_og_barnets_bestep/Barn_i_rettsprosesser/ – En nettside fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet med informasjon om barns rettigheter og støtte i rettsprosesser som omhandler barnerett.

Barns rett til å bli hørt: En viktig menneskerettighet i henhold til Barnekonvensjonen

Barns rett til å bli hørt: En viktig menneskerettighet i henhold til Barnekonvensjonen

Innledning: Barnekonvensjonen gir alle barn og unge grunnleggende menneskerettigheter, og en av de viktigste rettighetene er barns rett til å bli hørt. I denne artikkelen vil vi se på hvorfor det er så viktig å la barn og unge få uttrykke sine meninger, og hva som skjer når disse rettighetene ikke blir oppfylt.

Hoveddel 1: Hvorfor er barns medvirkning viktig? Barnekonvensjonen anerkjenner barns rett til å bli hørt i alle saker som påvirker dem, enten det gjelder deres egen situasjon, saker som berører grupper av barn og unge, eller saker som berører alle barn og unge. Å la barn og unge medvirke er ikke bare viktig fordi det er en menneskerettighet, men også fordi det gir dem muligheten til å påvirke sin egen situasjon og fremtid.

Hoveddel 2: Hva skjer når barns rettigheter ikke blir oppfylt? Dessverre blir ikke barns rettigheter alltid oppfylt. I mange tilfeller blir ikke barn og unge hørt slik de har rett til. Dette kan føre til at de ikke får oppfylt sine grunnleggende behov og ønsker, og at de ikke har noen reell innflytelse på sin egen situasjon. Dette kan igjen føre til at barn og unge føler seg ekskludert og oversett, og at de mister troen på systemet som skal beskytte dem.

Hoveddel 3: Hvordan kan vi sikre at barn og unge blir hørt? For å sikre at barn og unge blir hørt, er det viktig å legge til rette for medvirkning på alle nivåer. Dette kan inkludere å etablere dialog og samarbeid mellom voksne og barn og unge, å gi barn og unge informasjon om sine rettigheter, og å gi dem muligheten til å delta aktivt i beslutningsprosesser som påvirker deres liv.

Konklusjon: Barnekonvensjonen gir alle barn og unge grunnleggende menneskerettigheter, og en av de viktigste rettighetene er barns rett til å bli hørt. Å la barn og unge få uttrykke sine meninger og få reell innflytelse på sin egen situasjon er ikke bare en menneskerettighet, men også en nødvendighet for å sikre deres velvære og fremtid. Vi må alle jobbe sammen for å sikre at barn og unge blir hørt og at deres rettigheter blir oppfylt.

FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen)

mockups-new (1153)

Barnekonvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991.

Du kan laste ned hele Barnekonvensjonen ved å trykke på denne lenken: FNs Barnekonvensjon

Konvensjonen begynner med å definere hva man anser som barn:

Art 1. I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.

I artikkel 3 nr 1 finner vi samme bestemmelse som i barneloven § 48:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

Artikkel 9 er svært interessant og skal sikre prosessuelle rettigheter for alle parter i barnevernsaker og i barnefordelingssaker (foreldrekonflikter.) Spesielt Artikkel 9, nr. 2 er grunn til å vurdere om er sikret godt nok i norsk rett. Vi har i Norge en stadig økende inkludering av barna i prosessen, men det er mange svakheter i hvordan barna blir hørt. I barnevernsaker er det meningsløst å oppnevne en fremmed person til  ta en kort samtale med barnet. I begge sakstypene er man prisgitt gjengivelsen fra noen som ikke kjenner barnet. Det er ingen tvil om at det er viktig og riktig å få innført filming av slike samtaler på lik linje med tilrettelagte avhør etter straffeprosessen. Nettopp at barna kan bli fratatt sine foreldre er betydelig viktigere enn at det er mistanke om at mor kanskje har fiket til barna noen ganger. Det bør opprettes flere barnehus og barnehusene bør få en rolle i sivilprosessen.

 

Art 9. 1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer.

Barnets beste

Barnets beste er det bærende prinsippet i den norske barneretten og i de fleste lands barnerett. Begrepet er hentet fra FNs barnekonvensjon artikkel 3 som lyder slik:

3. TIL BARNETS BESTE Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

I Norge har vi inkorporert bestemmelsen i barneloven § 48 og da har den fått denne ordlyden:

§ 48.Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

Hva som er barnets beste varierer fra sak til sak. Det er ikke slik at dette gir noen annen veiledning i praksis enn at man skal søke å finne ut hva som vil være best for barnet i hvert enkelt tilfelle. Det man kanskje kan merke seg særksilt er at «handsaminga», altså håndteringen, av slike saker også skal være til barnets beste. Det vil si at prosessen også skal ha som ledesnor at man tenker på barnet. Dette kan f.eks. være at man søker å ta brodden av en konflikt og få det inn på et meglingsspor med den visshet at det gjør det lettere for foreldrene å være sammen om barnet i fremtiden.

Barnekonvensjonen

Barneombudet har på sine nettsider laget en forenklet utgave av FNs konvensjons om barnets rettigheter.

Ett av punktene lyder:
18. FORELDREANSVARET
Begge foreldrene har et hovedansvar for barnets omsorg og utvikling etter hva som er best for barnet. Staten skal gi støtte og sikre utvikling av institusjoner, tjenester og tiltak for omsorg for barn, herunder også tatt hensyn til utearbeidende foreldre.

Ønsker du å lese hele den forkortede konvensjonsteksten kan du gå på Barneombudets nettside her..

Barneloven § 1 – Fødselsmelding

Hensikten med en fødselsmelding er å være et grunnlag for folkeregisteret i registrering borgere, samt være et grunnlag for å få fastsatt farsskap eller hvem som skal betale underholdsbidrag. Barnekonvensjonen har i artikkel 7, nr. 1 en bestemmelse om at barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen. Det skal også gis fødselsmelding til medisinsk fødselsregister etter helsepersonelloven § 35, 4. ledd og helseregisterloven §§ 8 og 9.

Fødselsmeldingen sendes til folkeregistermyndigheten i mors bostedskommune. Dette kan gjøres elektronisk eller på fastsatt skjema. I hovedsak er det lege eller jordmor som besørger fødselsmeldingen. Dersom ingen lege eller jordmor bistår ved fødselen, er det mors ansvar at melding blir innsendt. Fødselsmelding inngis både for levendefødte og dødfødte barn. 28. svangerskapsuke settes i praksis som grense mellom abort og dødfødsel.

§ 1. Fødselsmelding.

Når eit barn er født, skal lækjaren eller jordmora gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita. I meldinga skal opplysast kven som er far til barnet i samsvar med § 3 eller § 4, eller kven mora har gjeve opp som far til barnet i tilfelle der farskapen enno ikkje er fastsett. I meldinga skal også opplysast om foreldra lever saman. Meldinga skal dessutan innehalde dei opplysningane som departementet fastset.

Når barnet er født utan at lækjar eller jordmor var til stades, skal mora sjølv gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita innan ein månad. Føder ho barnet medan ho mellombels held til i utlandet, skal ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan ein månad etter at barnet er kome til Noreg.

Fødselsmelding skal også gjevast når barnet er dødfødt.

I tilfelle då farskapen enno ikkje er fastsett eller foreldra ikkje lever saman, skal fødselsmeldinga sendast både til folkeregistermyndigheita og tilskotsfuten.