Internasjonalt samarbeid om foreldreansvar og barnevern

Hva er Haagkonvensjonen 1996?, Hvordan fungerer Haagkonvensjonen 1996?, Hva regulerer Haagkonvensjonen om beskyttelse av barn?, Hvilke stater omfattes av Haagkonvensjonen?, Hvordan påvirker Haagkonvensjonen foreldreansvar?, Hva betyr det at en stat er barnets vanlige bosted?, Kan en annen stat treffe midlertidige tiltak for barn?, Hva skjer hvis et barn flytter til en annen konvensjonsstat?, Hvordan overføres en barnevernssak til en annen stat?, Hvordan anerkjennes en rettslig avgjørelse om barn i utlandet?, Hva innebærer beskyttelsestiltak for barn?, Hvordan påvirker Haagkonvensjonen vergemål?, Hvordan samarbeider stater om barnevernssaker?, Hvordan fungerer anerkjennelse av rettslige avgjørelser om barn?, Hvordan skjer gjennomføringen av beskyttelsestiltak?, Hva er midlertidige beskyttelsestiltak for barn?, Når kan en stat treffe hastetiltak for barn?, Hvordan håndteres foreldreansvar i utlandet?, Hva skjer med samvær når et barn flytter til utlandet?, Hvordan påvirker konvensjonen vergemål mellom land?, Hvordan håndteres barns formue etter Haagkonvensjonen?, Hvordan påvirker Haagkonvensjonen fast bosted for barn?, Hva betyr det at en sak kan overføres til en annen stat?, Hvordan sikres barnets beste i internasjonale saker?, Hvordan fungerer samarbeid mellom konvensjonsstater?, Hva er hovedformålet med Haagkonvensjonen?, Hvordan påvirker konvensjonen norsk barnerett?, Hvordan gjelder foreldremyndighet i flere land?, Hvordan gjelder samvær etter Haagkonvensjonen?, Hva gjør barneverntjenesten ved flytting til utlandet?, Hvordan får barnevernet informasjon fra utlandet?, Hva skjer med barn som flytter til en annen konvensjonsstat?, Hvordan sikrer Haagkonvensjonen barnets rettigheter?, Hva er vilkårene for å overføre en barnevernssak?, Hva innebærer fullbyrdelse av rettslige avgjørelser om barn?, Hvordan påvirker Haagkonvensjonen norsk barnevern?, Hva er formålet med informasjonsutveksling mellom stater?, Hvordan fungerer samarbeid om vergemål?, Hvordan påvirker Haagkonvensjonen foreldreansvar i Norge?, Hva er hovedprinsippene i Haagkonvensjonen?, Hvordan håndteres foreldreansvar ved flytting?, Hvilke beskyttelsestiltak gjelder for barn i utlandet?, Hva skjer når et barn flytter over landegrenser?, Hvordan sikres kontinuitet i beskyttelsestiltak for barn?, Hva skjer hvis et barn har sterkere tilknytning til en annen stat?, Hvordan fungerer vergemål over landegrenser?, Hva skjer med rettslige avgjørelser når barnet flytter?, Hvordan påvirker Haagkonvensjonen barns rettigheter i utlandet?, Hvordan håndteres barnefordeling internasjonalt?

Haagkonvensjonen av 1996 regulerer beskyttelsestiltak for barn og fastsetter hvordan stater skal håndtere spørsmål knyttet til foreldreansvar, samvær, fast bosted og vergemål. I henhold til konvensjonens regler er det barnets vanlige bostedsstat som har ansvaret for å treffe nødvendige tiltak, jf. barnekonvensjonen artikkel 3. Dette betyr at rettslige eller administrative avgjørelser om barns forhold, enten de er fastsatt ved lov, avtale eller domstol, gjelder på tvers av landegrenser, herunder i Norge.

Konvensjonen gir også retningslinjer for hvordan andre stater kan treffe midlertidige tiltak i hastesaker dersom barnet befinner seg utenfor sin vanlige bostedsstat, jf. art. 11. Et viktig prinsipp er at disse tiltakene skal være begrenset til situasjoner hvor det er nødvendig for å beskytte barnet inntil den kompetente stat kan treffe en mer permanent avgjørelse. Dette er et sentralt verktøy i tilfeller hvor barnet er i fare, eller hvor det haster med å få på plass midlertidige ordninger.

Et annet viktig aspekt ved konvensjonen er at den gir mulighet til å overføre saker til en annen konvensjonsstat når dette er til barnets beste, jf. art. 8. Denne bestemmelsen sikrer at hensynet til barnets velferd står i sentrum for enhver beslutning, og den åpner for fleksibilitet ved at domstoler kan vurdere om det er mer hensiktsmessig at en annen stat tar over ansvaret for saken. Dette kan være aktuelt i tilfeller hvor barnet har sterkere tilknytning til en annen stat enn den hvor saken opprinnelig ble behandlet.

Når det gjelder anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser, legger konvensjonen til rette for at beskyttelsestiltak truffet i én konvensjonsstat skal anerkjennes i andre stater, uten ytterligere formaliteter, jf. art. 23. Dette sikrer kontinuitet i beskyttelsen av barnet, også ved flytting til en annen stat. Formålet med denne ordningen er å skape forutsigbarhet og trygghet for barn som krysser landegrenser, slik at tidligere avgjørelser fortsatt har rettsvirkning i barnets nye oppholdsstat.

Videre fremhever konvensjonen viktigheten av internasjonalt samarbeid. Stater er pålagt å bistå hverandre ved innhenting av informasjon og iverksetting av beskyttelsestiltak, jf. art. 31. Dette samarbeidet bidrar til at foreldre og barn kan opprettholde kontakt, selv når de befinner seg i ulike stater, og at barnevernsmyndigheter får den nødvendige informasjonen til å treffe riktige beslutninger i saker som berører barn med internasjonale tilknytninger.

Siden Haagkonvensjonen ble bindende for Norge i 2016, har den vært et sentralt verktøy i barnerettens internasjonale dimensjon, og den legger til rette for en mer effektiv håndtering av saker på tvers av landegrenser.

Barnets stemme: Mellom rettigheter og ansvar

Hvordan påvirker barneloven foreldresamarbeidet? Hva sier barnekonvensjonen om barns medvirkning? Hvorfor er det viktig å lytte til barnets stemme i foreldreavgjørelser? Hvordan kan foreldre ivareta barnets rett til å bli hørt? Hvilke rettigheter har barn når det gjelder foreldreavgjørelser? Hvordan kan barnets ønsker påvirke foreldrenes beslutninger? Hva er foreldres ansvar når det gjelder barns deltakelse i avgjørelser? Hvilke plikter har foreldrene i henhold til lovverket? Hvordan kan foreldre og barn samarbeide om å lage en foreldresamarbeidsavtale? Hvordan kan barnas deltakelse styrkes i familiebeslutninger? Hva sier loven om barnets rett til informasjon? Hvilke faktorer påvirker barnets autonomi i foreldreavgjørelser? Hva er barnets rett til medbestemmelse i henhold til barneretten? Hvordan kan foreldre ta hensyn til barnets beste i avgjørelser? Hvilke utfordringer kan oppstå når barnets ønsker og foreldrenes beslutninger ikke samsvarer? Hvordan kan foreldre støtte barnets rettigheter i foreldresamarbeidet? Hva sier barneloven om barns rettigheter til deltakelse i beslutningsprosesser? Hvilken betydning har barns stemme for foreldrenes beslutninger? Hvordan kan foreldre oppmuntre barn til å delta i avgjørelser som angår dem? Hva sier lovverket om barns medvirkning i foreldreavgjørelser? Hvilke prinsipper ligger til grunn for barnets rettigheter i foreldreavgjørelser? Hvordan kan foreldre sikre at barnet føler seg inkludert og respektert i avgjørelsesprosesser? Hvordan kan foreldre balansere barnets ønsker med det som er til barnets beste? Hva kan foreldre gjøre for å skape et trygt og åpent miljø for barnets deltakelse? Hvorfor er det viktig å ha klare retningslinjer for barns medvirkning i foreldreavgjørelser? Hvordan kan barnet få informasjon om sine rettigheter og muligheter til deltakelse? Hvilken rolle spiller foreldrene i å lære barnet om deres rettigheter og ansvar? Hvordan kan foreldre legge til rette for barnets medbestemmelse i hverdagen? Hva sier forskningen om betydningen av barns deltakelse i foreldreavgjørelser? Hvordan kan foreldre håndtere situasjoner der barnets ønsker er i konflikt med foreldrenes beslutninger?

Barn har rettigheter, men hvor langt strekker disse rettighetene seg når det kommer til å bestemme? Dette er et spørsmål som ofte vekker debatt blant foreldre og i samfunnet generelt.

Barn har rett til å gi uttrykk for sin mening fra de er så unge som syv år. Denne rettigheten gjelder også for yngre barn, så lenge de er i stand til å danne seg egne meninger om en sak. Fra barnet er tolv år, pålegges foreldrene å legge stor vekt på barnets meninger og ønsker, men det er likevel foreldrene som skal ta avgjørelsene.

Det er viktig å huske at selv om barn har rett til å uttale seg, har de ikke plikt til å gjøre det. Foreldrene har ansvaret for å ta avgjørelsene, men de må ta hensyn til barnets ønsker og meninger i henhold til barnets alder og modenhet.

I henhold til lovverket, spesielt barneloven § 31, barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnlovens § 104, har barn rett til å bli hørt og delta i avgjørelser som angår dem.

Det er avgjørende å lytte til barnet før man lager en foreldresamarbeidsavtale. Barnets forståelse, behov og ønsker kan være annerledes enn hva foreldrene tror. Derfor bør barnet få muligheten til å uttrykke seg før avtaler inngås eller endres.

Det er også viktig å informere barnet om resultatet av det han eller hun har uttalt seg om. Dersom resultatet ikke samsvarer med barnets ønsker, bør barnet få en forklaring på hvorfor det ble slik, slik at barnet opplever å bli tatt på alvor og respektert.

Barnets stemme er en viktig del av beslutningsprosessen, og å gi barnet anledning til å uttrykke seg bidrar til å skape et mer inkluderende og respektfullt miljø for alle parter involvert.

FNs barnekonvensjon artikkel 6

Hva er barnets rett til liv? Hvorfor er barnekonvensjonen viktig? Hvordan sikrer vi barns rettigheter? Hva innebærer beskyttelse av barn? Hvordan påvirker barns velferd samfunnet? Hva er formålet med barnerettigheter? Hva er hensikten med Artikkel 6? Hvordan fremmer vi barns utvikling? Hva er viktigheten av barns livskvalitet? Hvordan kan vi beskytte barn? Hva er barnevern? Hvordan påvirker barndom rettferdighet? Hvordan påvirker barns helse samfunnet? Hva er tiltak for barns sikkerhet? Hvordan kan vi fremme barns trivsel? Hva er betydningen av omsorg for barn? Hvordan kan vi styrke barnets rettigheter? Hva er internasjonale barns rettigheter? Hva er betydningen av barns frihet? Hva er ansvar når det gjelder barn? Hva er verdighetens rolle i barndommen? Hvordan sikrer vi barns autonomi? Hva er det beste for barnet? Hvordan beskytter vi barns rettigheter? Hva er rettssikkerhet for barn? Hvordan sikrer vi barns rettsbeskyttelse? Hvordan påvirker barndomserfaringer barns utvikling? Hva er nøkkelen til barns lykke? Hvordan kan samfunnet støtte barnets rett til liv? Hva er viktige tiltak for å oppfylle barnekonvensjonen? Hvordan sikrer vi en trygg oppvekst for barn? Hvordan påvirker sosiale faktorer barns livskvalitet? Hva er konsekvensene av å ikke respektere barns rettigheter? Hvordan kan vi bekjempe barnemishandling? Hva er nøkkelen til å sikre barns rettssikkerhet? Hvordan kan vi sikre barns deltakelse i samfunnet? Hva er betydningen av å lytte til barns stemme? Hvordan påvirker fattigdom barns liv? Hva er rollen til utdanning i å fremme barns rettigheter? Hvordan kan vi beskytte barn mot vold og overgrep? Hva er betydningen av å opprettholde et støttende miljø for barn? Hvordan påvirker diskriminering barns rettigheter? Hva er nøkkelen til å fremme like muligheter for alle barn? Hvordan kan vi sikre at barnets beste alltid er i fokus? Hva er utfordringene med å oppfylle barns rettigheter i dagens samfunn? Hvordan kan vi forebygge og håndtere barns traumer?

I ethvert juridisk rammeverk er det enkelt å se at en av de mest sentrale og grunnleggende prinsippene er beskyttelsen av barnets rettigheter. Artikkel 6 i barnekonvensjonen fremhever denne essensielle retten på en tydelig og konsekvent måte. Det er ikke bare en formalitet; det er en forpliktelse som statene må etterleve. Å forstå betydningen og rekkevidden av denne rettigheten er avgjørende for å sikre barns velferd og utvikling.

Denne artikkelen er ikke bare et juridisk dokument; det er en erklæring om samfunnets forpliktelse til å beskytte og fremme barns liv og trivsel. Det er viktig å erkjenne at retten til liv ikke bare handler om biologisk eksistens, men også om å leve et verdig og meningsfylt liv. Dette inkluderer tilgang til grunnleggende behov som mat, helsehjelp og trygge boforhold, samt muligheten til å utvikle seg intellektuelt, sosialt og følelsesmessig.

For å sikre at denne rettigheten blir oppfylt, er det nødvendig med en helhetlig tilnærming som tar hensyn til de komplekse og varierte behovene til barn i ulike samfunnsmessige kontekster. Dette innebærer ikke bare å vedta lovgivning og politikk som beskytter barn mot skade og overgrep, men også å implementere effektive tiltak som fremmer deres vekst og utvikling.

Partene i barnekonvensjonen har en særlig rolle å spille i å sikre barns rettigheter i sine respektive jurisdiksjoner. Dette inkluderer å utvikle og gjennomføre nasjonale handlingsplaner, styrke institusjoner som arbeider med barns rettigheter, og engasjere seg i internasjonalt samarbeid for å adressere felles utfordringer.

Det er også viktig å understreke at barnets rett til liv ikke bare er en statisk rettighet, men en som må tilpasses og tilpasses i lys av nye og skiftende utfordringer. Dette krever kontinuerlig overvåkning, evaluering og revisjon av politikk og praksis for å sikre at barns behov og interesser blir ivaretatt på best mulig måte.

I sum, artikkel 6 i barnekonvensjonen er en påminnelse om samfunnets forpliktelse til å beskytte og fremme barns rettigheter. Det er en rettighet som ikke kan tas for gitt, men må stadig forsvares og styrkes gjennom konkrete handlinger og politiske beslutninger. Ved å arbeide sammen kan vi sikre at alle barn får den beskyttelsen og støtten de trenger for å realisere sitt fulle potensial og leve et liv i verdighet og velstand.


Artikkel 6

  1. Partene erkjenner at hvert barn har en iboende rett til livet.
  2. Partene skal så langt det er mulig sikre at barnet overlever og
    vokser opp.

Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Vurderingsmomenter ved fastsettelse av samvær

Hva innebærer barnets beste i samværsaker?, Hvordan vurderes barnets alder og modenhet i samværsrett?, Hva sier barneloven om foreldres samvær med barn?, Hvordan påvirker reiseavstand samværsordninger?, Hva er de viktigste faktorene i en samværsavtale?, Hvordan tas barnets tilknytning til nærmiljøet i betraktning ved samvær?, Hvilken rolle spiller barnets mening i samværsavgjørelser?, Hvordan balanseres foreldrenes ønsker mot barnets beste?, Hva er lovendringene i barneloven fra 2006 om samvær?, Hvordan sikres best mulig foreldrekontakt etter skilsmisse?, Hva er juridiske retningslinjer for samværsrett?, Hvordan vurderes tilknytning til foreldre i samværsordninger?, Hvordan håndteres barns sosiale nettverk i samværsavtaler?, Hvordan tilrettelegges samvær for barnets stabilitet og trygghet?, Hva er konsekvensene av lang reiseavstand mellom foreldrene for barnet?, Hvordan påvirker familiedynamikk samværsrettigheter?, Hva betyr fleksible samværsordninger for barn?, Hva er foreldrenes ansvar i utforming av samværsavtaler?, Hvilken betydning har barneloven § 43 for samværsrett?, Hvordan sikres barns rettigheter i samværsavgjørelser?, Hva menes med samlet foreldrekontakt?, Hva er betydningen av barnets beste i familielovgivningen?, Hvordan inkluderes barn i beslutninger om eget samvær?, Hva kreves for tilpasset samvær basert på barnets behov?, Hvordan påvirker barnets alder samværsordninger?, Hvordan vektlegges barnets tilknytning til foreldre i samværsrett?, Hvilke hensyn tas til barnets nærmiljø ved samvær?, Hvordan kan foreldre best støtte barnet i samværsprosesser?, Hva sier forarbeidene til lovendringen i 2006 om barnets beste?, Hvordan påvirker foreldrenes karaktertrekk samværsavtaler?, Hva innebærer hensynet til trygghet og stabilitet for barnet?, Hvordan vurderes tidligere utførelse av omsorgsoppgaver i samværsrett?, Hvordan utformes samværsavtaler for å ivareta barnets beste?

I det norske samfunnet utgjør familien en grunnleggende enhet der barnets oppvekstvilkår formes. I kjølvannet av endringer i familiestrukturen, eksempelvis ved samlivsbrudd, står lovgivningen overfor utfordringer med å balansere mellom foreldrenes ønsker og barnets beste. En sentral bestemmelse i dette landskapet er barneloven § 43 annet ledd tredje punktum. Denne bestemmelsen, innført gjennom lovendringen i 2006, fremhever viktigheten av en nøye vurdering av flere elementer når foreldrenes avtaler eller domstolenes avgjørelser om samvær utformes.

Lovgivers intensjon var ikke å introdusere nye vurderingsmomenter, men å klargjøre og systematisere de allerede anerkjente prinsippene for hva som tjener barnets beste. Dette innebærer en erkjennelse av at barnets velferd transcenderer enkeltstående faktorer og krever en helhetsvurdering av barnets livssituasjon og behov.

Et fundamentalt aspekt ved denne vurderingen er fokuset på barnets mulighet for samlet foreldrekontakt. Dette hensynet understreker at begge foreldres tilstedeværelse og engasjement i barnets liv er av essensiell betydning for barnets utvikling og velvære. Denne tilnærmingen erkjenner den dyptgående verdien av båndene barnet har til begge foreldrene, og hvordan disse relasjonene styrker barnets sosiale og emosjonelle fundament.

Alderen og modenheten til barnet står også sentralt i vurderingen. Dette speiler en forståelse av at barnets behov, ønsker og evne til å håndtere endringer i familieforhold varierer betydelig med alder. En ungdoms perspektiv og behov kan avvike markant fra et yngre barns, noe som krever tilpassede løsninger som reflekterer denne realiteten.

Tilknytningen til nærmiljøet er et annet viktig element. Barnets sosiale nettverk, inkludert venner, skole og fritidsaktiviteter, spiller en kritisk rolle i dets hverdagsliv og utvikling. Opprettholdelsen av disse båndene og kontinuiteten i barnets sosiale miljø bidrar til stabilitet og trygghet i en periode som ofte kan være preget av usikkerhet og forandring.

Reiseavstanden mellom foreldrene representerer en praktisk utfordring som må håndteres med omtanke. Lange avstander kan komplisere samværsordninger og påvirke barnets rutiner og livskvalitet. Det kreves derfor en balansert tilnærming som ivaretar barnets behov for regelmessig og meningsfull kontakt med begge foreldrene, samtidig som det sikres at barnets daglige liv ikke forstyrres unødig.

Hensynet til barnet ellers åpner for en bred og fleksibel tilnærming til vurderingen av samværsrett. Dette inkluderer en rekke potensielt relevante forhold, som barnets særlige behov, foreldrenes tidligere omsorgsutførelse, og familiedynamikk. Det er anerkjent at hver familie er unik, og at en skreddersydd løsning ofte vil være nødvendig for å tjene barnets interesser best mulig.

Lovendringen i 2006 og de påfølgende forarbeidene understreker en overordnet forpliktelse til å sette barnets beste i sentrum for alle avgjørelser om samvær. Ved å fremheve en rekke nøkkelmomenter for vurdering, gir loven retning for hvordan komplekse og følsomme familiære situasjoner kan navigeres med barnets velferd som det styrende prinsippet. Denne tilnærmingen reflekterer en dyp respekt for barnets rettigheter og behov i en tid der familieforholdene gjennomgår betydelige endringer.

Har barn rett til å bli hørt?

barns rettigheter, barneloven, barns medvirkning, barnekonvensjonen, barns stemmerett, barn og lov, barns rett til å bli hørt, barn i juridiske saker, barns deltakelse, barns innflytelse, barn og beslutningstaking, barn og familielov, barn og rettssaker, juridiske rettigheter for barn, barns rettigheter i Norge, FNs barnekonvensjon, barnelov i Norge, barn og foreldreansvar, barn og samvær, barn og bosted, barns mening i lovprosesser, barns rett til informasjon, barns rettigheter i rettssystemet, barns synspunkter i saker, barns deltagelse i juridiske avgjørelser, barn og juridisk representasjon, barn og beslutningsprosesser, barn og juridisk medvirkning, barns stemme i lovsaker, barns rettigheter i samlivsbrudd

Barns rettigheter har alltid vært en viktig del av juridiske diskusjoner og lovgivning, og i Norge er dette reflektert i både Grunnloven og barneloven. Et av de fire generelle prinsippene i FNs barnekonvensjon, som også er eksplisitt nedfelt i barneloven, er barnets rett til å si sin mening og å bli hørt. Men hva betyr egentlig denne retten, og hvordan manifesterer den seg i norsk lov?

I motsetning til prinsippet om «barnets beste» i barneloven, som ofte veier tungt i avgjørelser som påvirker barn, er retten til å bli hørt nedfelt i to dimensjoner i barneloven. Den første dimensjonen handler om barnets rett til å uttrykke seg innad i familien, og den andre dimensjonen vedrører saksbehandling i situasjoner der det tas avgjørelser om barnets personlige forhold.

Barneloven § 31 første ledd fastsetter reglene for barns uttalerett i familien. Denne bestemmelsen sier at så snart et barn er i stand til å danne egne synspunkter om saker som angår dem, skal foreldrene lytte til hva barnet har å si før de tar beslutninger om barnets personlige forhold. Dette prinsippet er ikke nytt, det ble også inkludert i den tidligere barneloven av 1981, selv om det har blitt endret flere ganger siden den gang.

En viktig endring i § 31 første ledd var å senke aldersgrensen for barns uttalerett fra tolv til syv år. Dette ble gjort for å sikre at barnets stemme blir hørt tidligere i deres utvikling. Samtidig ble det understreket at denne bestemmelsen ikke gir barnet en ubetinget selvbestemmelsesrett, men at foreldrenes beslutninger ikke skal treffe barnet uten hensyn til deres meninger.

I tillegg til foreldrene, gjelder også bestemmelsen for andre som barnet bor hos eller som har en betydelig rolle i barnets liv. Dette inkluderer verger, fosterforeldre, institusjoner eller andre som har en innvirkning på barnets personlige forhold.

Retten til å bli hørt i saksbehandlingen følger også av barneloven, spesielt § 31 annet ledd. Denne bestemmelsen fastslår at et barn som er fylt syv år, eller yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal ha rett til informasjon og mulighet til å uttrykke sine meninger før det tas beslutninger om deres personlige forhold. Her skal barnets mening bli vektlagt i henhold til deres alder og modenhet. Når barnet når tolv år, skal deres mening tillegges betydelig vekt i avgjørelser.

Denne bestemmelsen er spesielt relevant i saker som angår spørsmål om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær. Den gir også en viktig retningslinje for hvordan beslutningstakere, som for eksempel fylkesmannen og retten, skal håndtere barns rett til å bli hørt.

Selv om barneloven gir klare retningslinjer for når og hvordan barn skal bli hørt, er det viktig å merke seg at dette ikke gir barnet en selvbestemmelsesrett i juridiske spørsmål. Foreldrenes beslutninger skal tas med hensyn til barnets meninger, og det er et viktig skritt mot å sikre barns rettigheter og interesser.

I tillegg til barneloven, gir også andre juridiske bestemmelser, som vergemålsloven, regler om å høre barn i visse situasjoner. Dette viser hvor viktig det er å gi barn muligheten til å uttrykke seg og bli hørt i saker som påvirker deres liv.

Hvordan påvirker FNs barnekonvensjon barns liv?

Hvordan påvirker FNs barnekonvensjon barns liv?

FNs barnekonvensjon, også kjent som barnekonvensjonen, er et av verdens mest betydningsfulle dokumenter når det kommer til barns rettigheter. Denne konvensjonen, vedtatt av FN den 20. november 1989, gir alle barn og unge under 18 år de samme grunnleggende rettighetene, uansett hvem de er og hvor de bor. Den fastslår at barn og unge har krav på spesiell beskyttelse og er en kilde til inspirasjon for nasjoner over hele verden.

Norge ratifiserte barnekonvensjonen den 8. januar 1991, og dermed ble barns rettigheter en del av norsk lov. Dette betyr at Norge som nasjon er forpliktet til å beskytte og fremme disse rettighetene for barn som bor innenfor landets grenser.

UNICEF, FNs barnefond, er en selvstendig organisasjon innenfor FN-systemet som har i oppgave å forvalte og arbeide for implementeringen av barnekonvensjonen. De kjemper for at barns rettigheter skal etterleves, og at alle barn skal ha like muligheter og rettigheter, både i Norge og i resten av verden.

Barnekonvensjonen omfatter en rekke rettigheter som er avgjørende for barns vekst og utvikling. Den fastslår retten til liv, utdanning, helse, beskyttelse mot diskriminering og vold, samt retten til å bli hørt og delta i beslutninger som angår dem. Denne konvensjonen gir også veiledning om hvordan barn skal behandles i rettsvesenet og i tilfeller hvor de er ofre for ulike former for misbruk.

Barnekonvensjonen har hatt en betydelig innvirkning på utviklingen av politikk og praksis som vedrører barn over hele verden. Den har bidratt til å øke bevisstheten om barns rettigheter og har inspirert mange land til å styrke sine lover og programmer for å beskytte og fremme barns velvære.

I dag står vi overfor nye utfordringer som påvirker barn, som for eksempel den økende bruken av teknologi og de psykiske helseproblemene som mange barn opplever. Barnekonvensjonen gir oss et verdifullt rammeverk for å adressere disse utfordringene og sikre at barns rettigheter og behov blir ivaretatt.

Så hvordan påvirker FNs barnekonvensjon barns liv? Den gir dem en stemme, rettferdighet og beskyttelse. Den minner oss om at hvert barn, uansett hvor de kommer fra eller hvem de er, har rett til å vokse opp i et miljø som fremmer deres fysiske og følelsesmessige velvære. Barnekonvensjonen minner oss også om vårt felles ansvar for å sikre at disse rettighetene respekteres og oppfylles, slik at alle barn kan ha en trygg og lykkelig oppvekst.

Hvordan implementerer land FNs Barnekonvensjon?

barns rettigheter, barnekonvensjonen, FNs barnekonvensjon, implementering av barnekonvensjonen, økonomiske rettigheter for barn, sosiale rettigheter for barn, kulturelle rettigheter for barn, internasjonalt samarbeid for barns rettigheter, nasjonale lover for barn, politikk for barn, barneomsorg, barns trivsel, barnevelferd, implementering av FNs barnekonvensjon, nasjonale tiltak for barn, barns grunnleggende rettigheter, barnerettigheter, barnebeskyttelse, internasjonale forpliktelser for barns rettigheter, FN-konvensjon, barnelover, barnefattigdom, barnehelse, utdanning for barn, kulturelle aktiviteter for barn, barns økonomiske rettigheter, like rettigheter for barn, internasjonale organisasjoner for barn, internasjonale avtaler for barn, FNs barnekomité, internasjonalt samarbeid for barns rettigheter

FNs barnekonvensjon, også kjent som Konvensjonen om barnets rettigheter, er et internasjonalt juridisk dokument som fastsetter grunnleggende rettigheter for alle barn over hele verden. Det er ratifisert av nesten alle verdens land, og det legger et betydelig ansvar på statene for å sikre at barns rettigheter blir respektert og oppfylt. Men hvordan implementerer landene egentlig denne konvensjonen?

Artikkel 4: Implementering av barns rettigheter

Artikkel 4 i barnekonvensjonen fastslår at partene, det vil si landene som er bundet av konvensjonen, skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak for å gjennomføre de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen. Dette innebærer at landene må innføre nasjonale lover og politikk som er i samsvar med barnekonvensjonens bestemmelser.

Økonomiske, sosiale og kulturelle Rettigheter

Barnekonvensjonen inkluderer en rekke rettigheter, inkludert økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter for barn. Artikkel 4 pålegger landene å treffe tiltak for å oppfylle disse rettighetene «i størst mulig utstrekning innenfor de ressurser de har til rådighet.» Dette betyr at landene må gjøre sitt beste for å sikre at barn får tilgang til nødvendige tjenester og ressurser, som utdanning, helseomsorg og kulturelle aktiviteter, selv om det kan være begrensede ressurser tilgjengelige.

Internasjonalt samarbeid

Artikkel 4 understreker også betydningen av internasjonalt samarbeid når det gjelder implementeringen av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter for barn. Dette betyr at land bør samarbeide med andre nasjoner og internasjonale organisasjoner for å sikre at barns rettigheter blir oppfylt, spesielt når det kreves ekstra ressurser eller ekspertise som ikke er tilgjengelige nasjonalt.

Hvordan tenker man rundt deling av søsken i foreldrekonflikter?

Hva er betydningen av å opprettholde kontakt mellom søsken ved foreldres skilsmisse, Hvilke rettigheter sikrer Barnekonvensjonen angående søskens samvær, Hvordan tolker Barnekomiteen prinsippet om familiens enhet når det gjelder søsken, Hva vektlegges i barnefordelingssaker angående søskens kontakt, Hvorfor er det sjelden at retten og sakkyndige splitter søsken, Hvordan påvirker barnas ønsker om bosted for ett søsken den totale avgjørelsen, Hvilken praksis følger normalt retten når det gjelder søsken ved foreldres skilsmisse, Hva er hovedprinsippet når det gjelder søskenkontakt i barnefordelingssaker, Hvilke hensyn kan tilsi at søsken likevel blir delt, Hva er viktigst å vurdere når det gjelder søskens kontakt ved foreldrekonflikter, Hvilke situasjoner kan føre til at søsken blir delt til ulike foreldre, Hva vektlegges mest i vurderingen av søskens kontakt, Hvorfor veier hensynet til søskenkontakt tungt i barnefordelingssaker, Hva er den vanlige praksisen når det gjelder søskens bosted ved foreldres skilsmisse, Hva skjer vanligvis hvis ett eldre søsken har et klart ønske om å bo hos en bestemt forelder, Hvilke faktorer kan medføre at det anses som til barnets beste å dele søsken, Hvordan vurderes søskens kontakt i forhold til halvsøsken, Hvilke hensyn tas til barnas individuelle behov når det gjelder søskenkontakt, Hva sier analyser av rettspraksis om normen om å holde søsken samlet, Hvilke vurderinger gjøres når det skal avgjøres om søsken skal deles eller holdes samlet, Hvilke tilfeller kan kreve en individuell vurdering av søskens kontakt, Hvordan balanseres hensynet til søskenkontakt med hensynet til barnas beste, Hva er de vanligste faktorene som vurderes i barnefordelingssaker angående søsken, Hvorfor er det viktig å ivareta søskenkontakten selv ved foreldrekonflikter, Hvilke rettigheter har barna ifølge Barnekonvensjonen angående søskenkontakt, Hva kan være konsekvensene av å splitte søsken i barnefordelingssaker, Hvordan påvirkes barnas trivsel og tilpasning av å holde søsken samlet, Hvilke situasjoner kan kreve at søsken likevel blir delt til ulike foreldre, Hvilken rolle spiller barnas alder og utvikling i vurderingen av søskenkontakt, Hva sier forskningen om effekten av å holde søsken samlet etter foreldres skilsmisse, Hva kan være utfordringene knyttet til å holde søsken samlet i barnefordelingssaker, Hvordan kan foreldre og rettssystemet best ivareta søskens kontakt ved foreldrekonflikter, Hvilke hensyn kan tilsi at søsken likevel blir delt til ulike foreldre, Hva er de vanligste faktorene som vurderes i barnefordelingssaker angående søsken, Hvilke tiltak kan bidra til å opprettholde søskens kontakt selv ved foreldrekonflikter, Hva sier forskningen om betydningen av søskens kontakt for barns trivsel og tilpasning, Hvordan kan barnets beste best ivaretas når det gjelder søskens kontakt i barnefordelingssaker.

Når foreldre går fra hverandre og den samlede foreldrekontakten deles opp, blir det viktig å vurdere hvordan det påvirker barnas relasjon til søsknene. Barnekonvensjonen artikkel 16 understreker betydningen av å opprettholde kontakt mellom søsken, da dette bidrar til å opprettholde familiebånd og sikre barns rettigheter. Barnekomiteen har tolket denne bestemmelsen som en oppfordring til å holde søsken samlet, under hensyntagen til prinsippet om familiens enhet. Likevel må hensynet til barnets beste alltid veie tyngst i slike vurderinger, selv om søskenkontakt generelt tillegges stor vekt i barnefordelingssaker.

I de fleste tilfeller vil retten og de sakkyndige ikke anse det som til barnets beste å splitte søsken, selv om barna har ulike ønsker om hvor de vil bo fast eller hvor mye de vil være hos den samværsforelderen. Normalt vil retten følge normen om å holde søsken samlet, og dersom ett eldre søsken har et klart ønske om å bo hos en bestemt forelder, vil det som regel føre til at alle søsknene blir boende hos den forelderen. Denne praksisen, som understreker betydningen av å holde søsken samlet, er godt etablert i rettspraksis og reflekterer hensynet til barnas beste.

Det kan likevel være situasjoner der det anses som til barnets beste å ha ulik samværsordning for søsken, særlig dersom barnet har spesielle behov, ulik tilknytning til foreldrene eller ulike preferanser for oppdragelse. Slike vurderinger må alltid gjøres individuelt og med fokus på hva som tjener barnets interesser best mulig. Generelt sett vil imidlertid hensynet til søskenkontakt veie tungt i slike saker, og det er derfor sjelden at søsken blir delt i barnefordelingssaker.

Når det gjelder halvsøsken, som ikke deler begge foreldrene, og ofte ikke har den samme graden av familiær tilknytning som helsøsken, vil hensynet til å holde søsken samlet ikke nødvendigvis veie like tungt. I slike tilfeller vil retten vurdere barnas individuelle behov og relasjon til hverandre, og søskenkontakt vil normalt bli ivaretatt gjennom regelmessig samvær med den andre forelderen.

Analyser av rettspraksis viser at normen om å holde søsken samlet fortsatt er robust, selv om det kan være situasjoner der deling av søsken er nødvendig av hensyn til barnas beste. Disse vurderingene må alltid gjøres med utgangspunkt i hva som tjener barnas interesser best mulig, og med respekt for barnas rettigheter og behov.


Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak, kan du kontakte advokat Christian Wulff Hansen her:

Please enable JavaScript in your browser to complete this form.
Navn

Hvilke menneskerettigheter gjelder for barn?

Barns rettigheter, Barnekonvensjonen, Barnerettigheter i Norge, Barnekonvensjonen i praksis, Internasjonale barns rettigheter, Barnekomiteen, Barns medvirkning, Diskriminering av barn, Rettigheter for barn i Grunnloven, Barns rett til utvikling, Tidlig barndom og rettigheter, Barnehagelovens formålsparagraf, FN's Barnekonvensjon, Rettigheter i tidlig barndom, Barns beste prinsipp, Barnehagelov i Norge, Barn og menneskerettigheter, Barnekonvensjonens betydning, Barns rett til liv, Barns rett til lek, Barns fritid og kultur, Beskyttelse av barn, Rettigheter i barndommen, Implementering av Barnekonvensjonen, Barnehager og barns rettigheter, Juridiske perspektiver på barndom, Barns særskilte rettigheter, Barnekonvensjonen i norsk rett, Barn og rettsvern, Barnekonvensjonen og Grunnloven, Barns integritet og rettigheter.

I prinsippet gjelder alle universelle menneskerettigheter for alle, inkludert barn. Dette inkluderer også internasjonale menneskerettigheter som Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), Sivile og politiske rettigheter (SP) og Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), samt grunnleggende rettigheter i Norges Grunnlov, som ytringsfrihet og forbud mot tortur.

Men i tillegg til disse generelle rettighetene har barn blitt tildelt spesielle rettigheter som kun gjelder for dem. Dette er temaet vi skal utforske nærmere.

Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen ble vedtatt av FN for 30 år siden og gjelder for alle barn mellom 0 og 18 år. Den overvåkes av Barnekomiteen, en internasjonal organisasjon som sikrer implementeringen av konvensjonen. Interessant nok har Barnekonvensjonen blitt ratifisert av 196 stater, med unntak av ett land. Kan du gjette hvilket?

Barnekonvensjonen i Norge

I Norge ble Barnekonvensjonen ratifisert i 1991. I 2003 vedtok Stortinget at konvensjonen skulle ha forrang foran norsk lov. Dette har hatt betydelig innvirkning på lovgivning, politikkutvikling og saker innenfor forvaltningen og domstolene.

I tillegg vedtok Stortinget i 2014 en ny bestemmelse i Grunnloven, § 104, som er delvis basert på Barnekonvensjonen.

Innholdet i barnekonvensjonen

La oss se nærmere på noen av de sentrale prinsippene i Barnekonvensjonen:

Artikkel 2: Prinsippet om ikke-diskriminering

Barn er beskyttet mot diskriminering basert på kjønn, etnisk opprinnelse, funksjonshemming, religion, og mer. Dette prinsippet er også reflektert i barnehagelovens formålsparagraf.

Artikkel 3: Prinsippet om barnets beste

Dette er et unikt prinsipp i Barnekonvensjonen som fastslår at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger som påvirker dem. Dette prinsippet er også grunnlaget for barnehageloven.

Artikkel 6: Retten til liv, overlevelse og utvikling

Artikkel 6 slår fast at barn har rett til liv, men den går også videre ved å inkludere retten til utvikling. Dette prinsippet påvirker barnehageloven og rammeplanen for barnehager.

Artikkel 12: Retten til medvirkning

Dette er en innovasjon i Barnekonvensjonen som gir barn rett til å uttrykke sine meninger og bli hørt, i tråd med deres alder og modenhet. Dette prinsippet er nå inkludert i flere bestemmelser i barnehageloven.

Artikkel 31: Retten til hvile, lek, fritid og kulturelle aktiviteter

Denne bestemmelsen understreker betydningen av hvile, lek, fritid og kulturelle aktiviteter for barns utvikling. Dette prinsippet er også reflektert i barnehagelovens formålsparagraf.

Er barnets rett til å bli hørt en viktig menneskerettighet?

barns rettigheter, barnekonvensjonen, Grunnloven § 104, rett til å bli hørt, barns medvirkning, barns mening, familiemessige beslutninger, barns beste, FNs barnekomité, barnerettigheter, menneskerettigheter for barn, barns deltakelse, barns synspunkter, rettssystemet, barn og skilsmisse, barn og separasjon, informasjon til barn, barneoppdragelse, barns utvikling, barns deltagelse i beslutninger, barns rettigheter i Norge, barneomsorg, barnets stemme, barns innflytelse, barns deltakelse i mekling, yngre barns rettigheter, beslutninger som påvirker barn, barn og familielovgivning, barnevern, barnefordeling, barn og rettsprosesser, rettsbeslutninger og barn

Barns rettigheter er en betydelig del av det moderne rettssystemet, og et av de mest grunnleggende prinsippene som understrekes i barnekonvensjonen er barnets rett til å bli hørt. Dette prinsippet er også inkorporert i Grunnloven § 104 i Norge, med en litt annerledes ordlyd. I denne artikkelen skal vi utforske betydningen av barnets rett til å bli hørt som en menneskerettighet og dens implikasjoner.

Ifølge barnekonvensjonen artikkel 12 har barn som er i stand til å danne egne synspunkter, rett til fritt å uttrykke disse synspunktene i alle forhold som vedrører dem. Videre skal barnets synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Denne rettigheten strekker seg til både rettslige og administrative saksbehandlinger som berører barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et passende organ.

Det er viktig å merke seg at prinsippet om barns rett til å bli hørt ikke er begrenset til bestemte situasjoner eller emner. Det har en omfattende anvendelse og gjelder for et bredt spekter av beslutningsprosesser som påvirker barnet. Dette inkluderer familiemessige forhold, juridiske saker som skilsmisse eller separasjon, og andre administrative beslutninger som kan ha konsekvenser for barnet.

I den generelle kommentaren utgitt av Barnekomiteen fremheves familien som en viktig arena der barnet skal ha rett til å uttrykke sine synspunkter. Det legges vekt på betydningen av å gi barn muligheten til å bli hørt fra tidlig alder, da dette fungerer som forberedelse for at de skal kunne utøve denne rettigheten i samfunnet generelt. Statene oppfordres til å utvikle programmer som gir støtte og opplæring til foreldre for å sikre at barns rett til å bli hørt i familien blir realisert.

I tillegg til familiemessige forhold, er rettigheten til å bli hørt spesielt viktig i rettslige og administrative prosesser. Dette inkluderer saker som involverer skilsmisse og separasjon, der lovgivningen må sørge for at barnet har rett til å bli hørt både av beslutningstakere og i meklingsprosesser.

En viktig del av prinsippet om barns rett til å bli hørt er at barnet skal kunne uttrykke sine synspunkter fritt, uten press eller påvirkning. Barnet skal selv kunne velge om de ønsker å benytte seg av denne rettigheten. Videre må barnets alder og modenhet tas i betraktning når deres synspunkter vurderes.

Det er også viktig å merke seg at retten til å bli hørt ikke står i motsetning til prinsippet om barnets beste. Tvert imot, for å fastslå hva som er til barnets beste, er det nødvendig å høre barnet. Dette gir en balanse mellom å ivareta barnets rettigheter og sikre deres velvære.

I Norge er barnets rett til å bli hørt også nedfelt i Grunnloven § 104. Denne bestemmelsen gir barnet rett til å uttrykke seg i saker som angår dem, uavhengig av om det involverer offentlige myndigheter, foreldre eller andre private parter. Det understrekes at barnets mening må vurderes i henhold til deres alder og utvikling.

I avsluttende merknader til Norges oppfølging av barnekonvensjonen har FNs barnekomité påpekt at selv om det rettslige rammeverket i stor grad er i samsvar med prinsippene i konvensjonens artikkel 12, må Norge øke innsatsen for å styrke gjennomføringen av retten til å bli hørt i praksis. Dette gjelder spesielt for yngre barn som har en tendens til å bli ekskludert fra denne retten. Komiteen har også understreket viktigheten av å informere barn om deres mulighet til å delta i meklingsprosesser når foreldre går fra hverandre.

Samlet sett er barnets rett til å bli hørt en sentral menneskerettighet som gir barn muligheten til å delta i beslutningsprosesser som påvirker deres liv. Denne rettigheten bidrar til å fremme deres velvære og utvikling og er en viktig del av det moderne rettssystemet. Det er avgjørende for samfunnet å sikre at denne rettigheten blir respektert og praktisert, slik at barnets stemme blir hørt og deres rettigheter blir ivaretatt.

EMK, Menneskerettigheter og Barneloven

Barneloven Norge, samværsrettigheter, barnets beste, EMK og barnerettigheter, foreldreansvar, barnets stemme i rettssaker, familierett, konfliktløsning i familier, skilsmisse og barn, omsorgsfordeling, barnekonvensjonen, foreldrerettigheter, familiedynamikk, barnesentrert rettssystem, rettigheter ved samvær, barnevern og menneskerettigheter, rettslig håndtering av samvær, barn i skilsmisse, psykologisk velferd for barn, norsk familiepolitikk, barnevennlig rettspraksis, foreldrekonflikt og samvær, barn og rettssikkerhet, besøksrett, familierettens utfordringer, individuell tilnærming i familierett, barns rettigheter i Norge, juridiske aspekter ved omsorg, samværsavtaler, samvær og psykologisk helse.

I Norge representerer barneloven et viktig skjæringspunkt mellom nasjonal lovgivning og internasjonale menneskerettighetsstandarder, spesielt som fastsatt i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Når det gjelder samvær mellom foreldre og barn, står Norge overfor utfordringen med å harmonisere nasjonale bestemmelser med internasjonale forpliktelser, særlig med fokus på barnets beste. Dette blogginnlegget tar for seg hvordan Norge, gjennom sin barnelov, adresserer disse menneskerettslige aspektene, spesielt i forhold til samværsrett og respekten for barnets stemme og rettigheter.

EMKs påvirkning på Norges barnelov

Norge, som en signatar til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), integrerer EMKs prinsipper aktivt i sin nasjonale lovgivning, inkludert barneloven. EMK, spesielt Artikkel 8 som omhandler retten til respekt for privat og familieliv, har en betydelig innvirkning på hvordan samværsrettigheter er strukturert og håndhevet i Norge. Disse rettighetene må balanseres med nødvendigheten av å beskytte barnets beste. Denne balanseringen krever en nøye vurdering av både barnets og foreldrenes rettigheter, og skaper en dynamisk som kontinuerlig påvirker utviklingen av samværsreguleringer i norsk rett.

Barnets stemme i lys av menneskerettigheter

En sentral del av Norges tilnærming til samværsrett, i tråd med EMK og menneskerettighetsprinsipper, er vektleggingen av barnets stemme. Ifølge Artikkel 12 i FNs barnekonvensjon, som Norge har ratifisert, har barn rett til å uttrykke sine meninger i alle saker som angår dem, og disse meningene skal tillegges passende vekt i henhold til barnets alder og modenhetsnivå. I praksis innebærer dette at barnets synspunkter og ønsker er vesentlige faktorer i avgjørelser om samvær. Dette reflekteres i hvordan norske domstoler og barneverninstanser tar hensyn til barnets perspektiv når de vurderer samværsordninger. Det sikrer at barnets rettigheter og velferd ikke bare blir ivaretatt, men også at barnet anerkjennes som en aktiv deltaker i prosessen. Denne tilnærmingen fremmer et mer rettferdig og barnesentrert rettssystem, hvor barnets stemme fungerer som en nøkkelkomponent i å forme deres eget familieliv.

Utfordringer og balansering av rettigheter

Håndteringen av samværsrettigheter i Norge står overfor komplekse utfordringer, spesielt når det gjelder å balansere rettighetene til barnet med rettighetene til foreldrene. Mens EMK og FNs barnekonvensjon legger stor vekt på barnets beste, må norske myndigheter også sikre at foreldrenes rett til familieliv respekteres. Dette kan ofte føre til vanskelige avveininger, spesielt i tilfeller der foreldrenes ønsker og barnets beste ikke nødvendigvis er i harmoni.

I situasjoner med konflikt eller uenighet mellom foreldre, blir barnets stemme enda mer kritisk. Myndighetene må derfor anvende en sensitiv og individuell tilnærming, med grundige vurderinger av hvert enkelt tilfelle. Norsk rettspraksis viser en tendens til å favorisere løsninger som fremmer barnets psykologiske og emosjonelle velferd, samtidig som man respekterer foreldrenes rettigheter og behov for samvær. Denne balansen er ikke alltid lett å oppnå, og krever en dyptgående forståelse av både juridiske prinsipper og menneskelige aspekter.

Barns rettigheter og folkeretten: En gjennomgang av barnekonvensjonens historie og betydning i norsk rett

barns rettigheter, barnekonvensjonen, FN-konvensjoner, internasjonale avtaler, menneskerettigheter, norsk rett, inkorporering, ratifisering, barns deltakelse, folkerett, barnerettigheter i Norge, barns innflytelse, menneskerettsloven, barns velferd, barnekonvensjonens betydning, barns situasjon, grunnlovsbestemmelse, ratifisering i Norge, barnekonvensjonens historie, internasjonale standarder, FN-erklæring om barns rettigheter, barnekonvensjonsrettslige forpliktelser, barns uttalerett, norsk lovverk, FN-generalforsamling, barns særlige situasjon, FNs internasjonale barneår, barns rettigheter i norsk rett, menneskerettighetskomité, norske forbehold i barnekonvensjonen

Barns rettigheter er en hjørnestein i den moderne menneskerettighetslovgivningen. Imidlertid var det først på slutten av det 20. århundre at det internasjonale samfunnet begynte å systematisk adressere barns rettigheter gjennom internasjonale avtaler. I dette innlegget vil vi se nærmere på utviklingen av barnekonvensjonen (BK) og dens betydning i norsk rett.

FNs konvensjoner om barns rettigheter
De to FN-konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter (SP) og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) inneholder i begrenset grad spesielle bestemmelser om barn. Derimot omhandler FN-erklæringen om barns rettigheter («Declaration of the Rights of the Child») av 20. november 1959 i sin helhet barns særlige situasjon, men denne er ikke folkerettslig bindende.

Bakgrunnen for barnekonvensjonen
Før FNs internasjonale barneår i 1979 nedsatte FNs menneskerettighetskomité etter polsk initiativ en arbeidsgruppe med sikte på utarbeidelse av en konvensjon om barnets rettigheter. BK ble vedtatt av FNs generalforsamling den 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1991 etter at 20 land hadde ratifisert konvensjonen. Den er nå ratifisert av nær alle FNs medlemsland (unntaket er Somalia og USA).

Norges forhold til barnekonvensjonen
Norge signerte BK den 26. januar 1990, og konvensjonen ble ratifisert med Stortingets samtykke den 8. januar 1991. Opprinnelig tok Norge forbehold for så vidt gjelder ankeadgangen i straffesaker, men dette ble frafalt i forbindelse med innføringen av to-instansordningen. BK ble innført ved passiv transformasjon, det vil si at den norske lovgivningen ble ansett som tilfredsstillende for å overholde våre barnekonvensjonsrettslige forpliktelser, med unntak for forbeholdet.

Inkorporering i norsk rett
Forholdet mellom norsk rett og menneskerettighetene var tema for Menneskerettighetsutvalget (NOU 1993:18). Utvalget foreslo å innføre en grunnlovsbestemmelse, jf. nå grunnloven § 110c i tillegg til en egen menneskerettslov hvor EMK, SP og ØSK ble inkorporert med forrang. Under stortingsbehandlingen oppfordret komitéflertallet regjeringen om innen rimelig tid å inkorporere i lovs form BK og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. I etterkant av lovbehandlingen besluttet Stortinget å oversende forslaget til regjeringen uten realitetsvotering. Etter at departementet først hadde fremmet et høringsnotat om synliggjøring av BK i form av delvis transformasjon, ble utfallet av departementsbehandlingen et forslag om at BK – med tilleggsprotokoller – skulle innarbeides i menneskerettsloven på samme måte som de tre øvrige konvensjonene. I tråd med departementets forslag ble menneskerettsloven endret ved lov 1. august 2003 nr. 86. Samtidig vedtok Stortinget flere andre lovendringer, først og fremst med sikte på å styrke barns uttalerett i samsvar med BK art. 12.

Barns rettigheter har kommet langt på vei i den internasjonale arenaen, og barnekonvensjonen utgjør et viktig fundament for å sikre barns velferd og rettigheter. Norsk rett har tilpasset seg disse internasjonale standardene, og barns rettigheter er nå tydelig forankret i norsk lovverk.

Hva er prinsippet om barnets beste i norsk lovgivning?

barnets beste, barnerettigheter, barneloven, prinsippet om barnets beste, FNs barnekonvensjon, Grunnloven § 104, barns rettigheter, barns beste interesse, barneomsorg, juridiske rettigheter for barn, saksbehandling i barnesaker, foreldreansvar, samvær, barnets rett til å bli hørt, internasjonale menneskerettigheter, barnekonvensjonen, barn og lovgivning, barn og rettssystem, beslutninger som berører barn, rettigheter for mindreårige, barnets beste i norsk lov, barns medvirkning, barnevern, barns omsorgsrettigheter, norske barnerettigheter, foreldres rettigheter, barnets rett til beskyttelse, barn og vold, barns rettigheter i familierett, juridisk vern for barn, barns beste interesse i rettsprosesser.

Prinsippet om barnets beste er et av de mest sentrale prinsippene i norsk barnerett. Det er forankret i FNs barnekonvensjon og er også inntatt i Grunnloven § 104. Dette prinsippet har stor betydning for hvordan saker som angår barn blir behandlet i rettssystemet, spesielt innenfor barneloven.

Gjeldende rett: Prinsippet om barnets beste er nedfelt som en innledningsbestemmelse i barneloven, nærmere bestemt i § 48 første ledd. Denne bestemmelsen slår fast at avgjørelser om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted, samvær og saksbehandlingen av slike saker skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Bestemmelsen ble inkludert i loven gjennom en lovendring i 2003 og samlet flere tidligere bestemmelser som hadde samme formål. Prinsippet om barnets beste var allerede anerkjent i norsk rett før vedtagelsen av FNs barnekonvensjon.

Menneskerettslige rammer: I tillegg til å være forankret i nasjonal lovgivning, har prinsippet om barnets beste en solid forankring i internasjonale menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn, uavhengig av om de utføres av offentlige eller private organer.

Det er viktig å merke seg at begrepet «handling» i denne sammenhengen ikke bare omfatter beslutninger, men også alle handlinger, atferd, forslag, tjenester, prosedyrer og andre tiltak som kan påvirke barn. Prinsippet om barnets beste er derfor svært omfattende og dekker en bred rekke handlinger og situasjoner som involverer barn.

Barnekomiteen, som overvåker implementeringen av barnekonvensjonen, har også utdypet prinsippet om barnets beste. De understreker at det er en tredelt idé som inkluderer:

  1. En selvstendig rettighet for barnet til å få vurdert hva som er i deres beste interesse.
  2. Et juridisk prinsipp som krever at tolkningen som best ivaretar barnets beste skal legges til grunn.
  3. En prosedyreregel som krever at beslutningsprosesser som påvirker barn må inkludere vurderinger av konsekvensene for barn.

Komiteen påpeker også at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn og må veie tungt i beslutningsprosesser som angår barn.

Diskrimineringsvern for barn

Barns rettigheter, Diskriminering av barn, Barnekonvensjonen, Diskrimineringsvern for barn, Menneskerettigheter for barn, Barnelov i Norge, Likestilling og diskriminering, Internasjonale barns rettigheter, Grunnlovens diskrimineringsvern, Diskriminering i familieliv, Diskriminering av unge homofile, Diskriminering av innvandrerjenter, Barnekomiteens rolle, Likhetsprinsippet i grunnloven, Diskriminering på grunnlag av seksuell legning, Diskriminering på grunnlag av helsestatus, Barns rett til ikke å bli diskriminert, Barns diskrimineringsvern i Norge, Diskriminering i hjemmet, Diskrimineringsvern i familien, Diskriminering av barn innenfor ekteskap, Diskriminering av barn utenfor ekteskap, Diskriminering av barn på grunn av foreldrenes sivilstatus, Barns likestilling i loven, Diskriminering i barneoppdragelse, Diskriminering i fordeling av ansvar mellom ektefeller, Diskriminering i private avtaler om samvær med barn, Diskriminering ved fordeling av bo etter samlivsbrudd, Diskrimineringsvern for barn i private sfærer, Barns rett til beskyttelse mot diskriminering.

Selv om barneloven ikke inneholder eksplisitte bestemmelser om diskrimineringsvern for barn, har loven historisk sett hatt en rolle i å motvirke diskriminering mellom barn født innenfor og utenfor ekteskapet. Mens barneloven i seg selv ikke er en dedikert anti-diskrimineringslov, er barn likevel beskyttet av andre lover som omhandler diskriminering, og det finnes også generelle lover om likestilling og diskriminering.

Diskrimineringsvernet for barn er også en viktig del av barnekonvensjonen, som er et av de viktigste internasjonale menneskerettighetsdokumentene for barn. Ifølge barnekonvensjonens artikkel 2 skal stater respektere rettighetene til barn uten diskriminering av noe slag, uavhengig av barnets bakgrunn eller situasjon.

I den norske grunnloven, nærmere bestemt i § 98 annet ledd, finner vi også et generelt diskrimineringsvern som gjelder for alle, inkludert barn. Denne bestemmelsen fastslår at «Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.»

Selv om barneloven ikke spesifikt regulerer diskriminering, er prinsippet om ikke-diskriminering en viktig del av menneskerettslige standarder og internasjonale avtaler som Norge er bundet av. Dette prinsippet sikrer at barn, uavhengig av deres bakgrunn, skal ha like rettigheter og beskyttelse under loven.

I tillegg til internasjonale forpliktelser og grunnlovens bestemmelser, har Norge også en generell likestillings- og diskrimineringslov som beskytter alle mot diskriminering på ulike grunnlag, inkludert kjønn, alder, funksjonshemming, seksuell orientering og andre relevante kategorier.

Selv om barneloven ikke er en dedikert anti-diskrimineringslov, gir den en viktig ramme for beskyttelse av barns rettigheter og velferd. Barneloven arbeider sammen med andre lover og internasjonale avtaler for å sikre at barn i Norge behandles rettferdig og rettferdig, uavhengig av deres bakgrunn eller livssituasjon. Dette er en avgjørende del av å skape et inkluderende og rettferdig samfunn for barn og unge.

Hvordan har Grunnloven § 104 påvirket barns rettigheter i Norge?

barns rettigheter, Grunnloven § 104, barnerettigheter, barns medbestemmelse, barns beste interesse, vern om barn, barns integritet, trygg oppvekst, barneloven, barnekonvensjonen, barnets stemme, barns menneskeverd, barns velferd, barn og samfunn, barn i Norge, barn og familie, Grunnlovsbestemmelse, barns rettigheter i Norge, barnevern, Grunnlovsendring, barn i Grunnloven, barns beskyttelse, barn og lovverk, barn og politikk, barnerettighetsarbeid, barns rett til utdanning, Grunnlovsrang, barns likhet med voksne, barn og samfunnsutvikling, barns deltakelse, barns innflytelse, Grunnlovsprinsipper, barns rettigheter i rettssystemet

I Grunnloven § 104 finner vi en betydningsfull juridisk bestemmelse som har stor betydning for barns rettigheter i Norge. Denne bestemmelsen, som ble vedtatt som en del av en større modernisering av Grunnloven i 2014, gir uttrykk for en rekke prinsipper som er avgjørende for hvordan barn blir behandlet i samfunnet vårt.

1. Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd

Første ledd i Grunnloven § 104 slår fast at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. Dette prinsippet understreker at barn ikke har mindre verdi enn voksne, og at alle menneskerettighetsbestemmelser i Grunnloven gjelder for barn på lik linje med voksne. Det betyr at barn skal behandles med samme menneskeverd som voksne, samtidig som det anerkjenner at barn og voksne er forskjellige og har ulike behov.

2. Barn har rett til å bli hørt og til medbestemmelse

Andre ledd i Grunnloven § 104 handler om barns rett til å bli hørt og til medbestemmelse. Dette prinsippet samsvarer med barnekonvensjonen og flere andre lover i Norge, inkludert barneloven. Det gir barn rett til å uttrykke sine meninger i saker som angår dem, og deres synspunkter skal bli vurdert i henhold til alder og utvikling. Dette prinsippet understreker betydningen av å gi barn en stemme og lytte til deres perspektiv.

3. Barnets beste som et grunnleggende hensyn

Tredje ledd i Grunnloven § 104 fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som påvirker barn. Dette prinsippet er kjernen i barnerettighetsarbeidet og er også en sentral bestemmelse i barnekonvensjonen. Det betyr at når det treffes beslutninger som angår barn, skal deres beste interesse alltid veie tungt.

4. Vern om barnets personlige integritet

Tredje ledd i Grunnloven § 104 slår også fast barnets rett til vern om sin personlige integritet. Denne bestemmelsen er ment å beskytte barn mot utnyttelse, vold og mishandling. Det innebærer at staten har plikt til å legge til rette for regelverk og håndhevelse som gir barn denne beskyttelsen.

5. Trygg oppvekst i egen familie

Samme ledd slår fast at barnet skal få den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie. Dette prinsippet understreker betydningen av å opprettholde familiestrukturen når det er mulig og i tråd med barnets beste interesse.

Grunnloven § 104 er en viktig del av Norges rettssystem og har stor betydning for hvordan vi behandler barn i samfunnet vårt. Den gir politiske føringer, men også rettslige rettigheter for barn. Samtidig er det viktig å merke seg at denne bestemmelsen ikke er en utvidelse av det som allerede fulgte av Grunnloven og andre menneskerettighetskonvensjoner, men den fremhever og synliggjør barns spesielle behov og rettigheter i vårt samfunn. Den gir oss retningslinjer for å sikre barns rettigheter og velferd, samtidig som den understreker at barn skal behandles med verdighet og respekt.

Hvordan ivaretas barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser i det norske rettssystemet?

barns rettigheter, rett til å bli hørt, barn i rettssystemet, midlertidige avgjørelser, barnekonvensjonen, barns deltakelse, juridiske prosesser, barns synspunkter, barn i rettssaker, barns beste, lagmannsrettens praksis, rettssystemets utfordringer, barneloven, barn og rettsvesen, barnekomiteens tolkning, barns stemmerett, barn i rettssaker, barn i norske domstoler, barns rettssikkerhet, barn og lagmannsretten, barns deltakelse i rettsprosesser, høring av barn, barn i norsk rett, barn som vitner, barn i rettssystemet, barn som parter, barn i familierettssaker, barn og koronapandemien, barns medvirkning, barn i juridiske prosesser, barns rettigheter i rettssystemet.

Dagens rettssystem setter barnets deltakelse og rettigheter i sentrum av juridiske prosesser, men det reises stadig spørsmål om hvorvidt barn faktisk blir hørt ved midlertidige avgjørelser. En avgjørelse som har vakt betydelig interesse er HR-2020-1619-U. Denne kjennelsen har kastet lys over praksisen rundt barns rett til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser i norske domstoler.

I denne saken varierte barnas alder fra fire til 17 år. Overraskende nok ble kun to unntak gjort, der barna ikke fikk anledning til å uttale seg i tingretten. Det første tilfellet involverte 7 barn i alderen 2 til 15 år, og tingrettens begrunnelse for manglende uttalelse var at det ikke hadde vært «mulig å snakke med barna så langt,» noe som i stor grad kan tilskrives koronapandemien. Lagmannsretten valgte å oppheve tingrettens avgjørelse og forventet en mer overbevisende begrunnelse for fraværet av barnas stemmer.

Det andre tilfellet, avgjort av Borgarting lagmannsrett i 2020, handlet om samvær med støttet tilsyn for et barn som nærmet seg fire år. I dette tilfellet konkluderte lagmannsretten med at det ikke var nødvendig å innhente barnets synspunkter. Dette baserte de på at det allerede var bestilt en sakkyndig rapport for hovedforhandlingen, og de ønsket å unngå unødvendige parallelle prosesser som kunne forvirre barnet.

Det er klart at hovedregelen i tingretten er at barna skal få anledning til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser, uavhengig av alder. Dette følger i tråd med barnekomiteens ønske om en bred tolkning av hvem som kan høres, med mål om å sikre at så mange barn som mulig får muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Men situasjonen i lagmannsretten tegner et annet bilde, der ingen av barna ble hørt på nytt ved behandling.

Dette bringer oss til et viktig spørsmål: Hvordan skal rettssystemet balansere hensynet til barnets beste med behovet for rask saksbehandling? Er det tilstrekkelig å høre barna i tingretten, eller bør retten til å bli hørt gjentas i lagmannsretten? Hvor lang tid kan gå mellom hver gang barnet får anledning til å uttale seg på nytt? Dette er komplekse spørsmål som rettssystemet kontinuerlig må adressere for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt på best mulig måte.

Barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser er en sentral del av rettssystemets arbeid med å beskytte barns interesser. Det er åpenbart behov for en grundig evaluering av hvordan denne rettigheten praktiseres i lagmannsretten for å sikre en mer enhetlig tilnærming og for å oppfylle barnekonvensjonens mål om å gi barn en tydelig stemme i juridiske prosesser.

Representant for barnet i rettssaker etter barneloven

representant for barnet, barneloven § 61, advokat for barn, barns interesser i rettssaker, sakkyndig mekling, veiledning foreldretvister, dommersamtaler, barnets beste, barnefaglig bakgrunn, rettsprosess barn, foreldres konflikt, barns rettigheter, kommunikasjon med barn, juridisk representasjon, prosessuelle rettigheter, barn i rettssaker, foreldreansvar, barnets syn, barnekonvensjonen, foreldretvist. Hva innebærer barneloven § 61 første ledd nr. 5?, Hvordan kan en representant for barnet bidra i rettssaker?, Hva er målet med å bruke sakkyndig i mekling?, Hvilke kvalifikasjoner bør en representant for barnet ha?, Hvordan ivaretas barnets beste i rettssaker?

Barneloven § 61 første ledd nr. 5 gir retten adgang til å oppnevne en advokat eller annen representant for barnet for å ivareta barnets interesser i rettssaker. Denne bestemmelsen er ment som en unntaksbestemmelse og kan være særlig relevant i tilfeller der retten ikke oppnevner en sakkyndig etter samme paragraf.

Målet med å bruke en sakkyndig i mekling og veiledning er å endre foreldrenes fokus fra deres egen konflikt til hva som er best for barnet. Det kan imidlertid være situasjoner hvor barnets spesifikke behov eller interesser krever oppnevning av en egen representant, spesielt for eldre barn som trenger å fremme sine interesser uten å ha partsrettigheter.

Representanten for barnet har som oppgave å sikre at saken er godt opplyst og at saksbehandlingen ivaretar barnets beste. Dette innebærer å samtale med barnet, gi informasjon og støtte, og påse at barnets syn kommer tydelig frem. Representanten har tilgang til saksdokumentene og kan gi råd om saksbehandlingen. Kommunikasjonen med retten skal foregå skriftlig eller i rettsmøter, og representanten kan være til stede under disse møtene for å stille spørsmål, men har ikke ytterligere prosessuelle rettigheter.

Det er dommeren som primært er adressat for representantens arbeid. Formidlingen av barnets syn, i henhold til barneloven § 31, skjer vanligvis gjennom dommersamtaler eller sakkyndige. Departementet anser at det oftest vil være mest hensiktsmessig å oppnevne en advokat i denne rollen, gitt personens evne til å kommunisere med barn og forståelse for barns kognitive og emosjonelle prosesser. Det er viktig at representanten er klar over at barn ofte tror at de har større innflytelse på avgjørelser enn hva som er mulig eller tilrådelig.

Et alternativ til å oppnevne en advokat som representant for barnet, er å velge en person med barnefaglig bakgrunn. Denne personen bør også ha grunnleggende forståelse for rettsprosessen for å ivareta barnets interesser på en adekvat måte.

Behandling av saker om foreldreansvar, barnets bosted og samvær i retten

foreldreansvar, barneloven § 56, meklingsattest, bostedssaker, samværssaker, rettslige prosesser i foreldretvister, barnets beste, domstol behandling av foreldrekonflikter, foreldreansvar etter samlivsbrudd, meklingsforskriften § 8 a, alvorlig vold i familien, foreldreansvar ved flytting, internasjonale barnefordelingssaker, barnekonvensjonen, verneting for barnefordeling, saksbehandling i barneloven, familierett, foreldretvist i domstolen, barnets faste bosted, foreldreansvar ved uenighet, barneloven § 57, stevning i foreldresaker, foreldresamarbeid etter brudd, tvungen mekling, fylkesmannens rolle i barnefordeling, foreldreansvar og rettsprosedyrer, tvisteløsning i familierett, barnerettens grunnprinsipper, foreldretvister og barnets rettigheter, rettigheter til foreldre utenfor Norge.

Når foreldre står overfor uenigheter vedrørende foreldreansvar, barnets bosted eller samvær, kan hver av foreldrene reise sak for retten, jf. barneloven § 56. I dette innlegget vil vi se nærmere på de juridiske prosessene og forutsetningene for å reise slike saker.

Prosess for å reise sak

Foreldreansvar, bosted og samværssaker behandles ikke lenger av fylkesmannen. Imidlertid kan avtaler gis tvangskraft etter behandling hos fylkesmannen, ifølge § 55. I tilfeller der en av foreldrene ikke bor i landet og ikke kan spores, har den andre forelderen rett til å reise sak om foreldreansvar. Videre kan en sak om flytting med barnet ut av landet reises av en forelder med foreldreansvar eller samtidig som en sak om foreldreansvar.

Vilkår for å reise sak

For å reise sak i slike situasjoner kreves en gyldig meklingsattest, uten hvilken retten vil avvise eller utsette saken. Mekling må finne sted før sak reises, med mindre partene har søkt eller har til hensikt å søke om separasjon. Det finnes unntak fra kravet om gyldig meklingsattest i tilfeller der en forelder er dømt for alvorlige voldshandlinger eller overgrep mot egne barn. Disse unntakene er spesifisert i Meklingsforskriften § 8 a.

Hvor skal saken reises?

Barneloven § 57 regulerer hvor saken skal reises. Generelt skal saken reises ved domstolen der barnet har sitt alminnelige verneting, det vil si der barnet har sitt faste bosted. Det er spesialregler for søsken med ulikt verneting, barn på sperret adresse, og i tilfeller der fiktive personopplysninger benyttes om barnet.

Krav til stevningens innhold

Stevningen skal inneholde grunnleggende informasjon som navn og adresse til foreldrene og barnet, samt en kort redegjørelse for uenighetens natur og saksøkerens påstand. Meklingsattesten skal legges ved. Det er mulig å bruke et godkjent skjema for å fylle ut stevningen, noe som er ment å senke terskelen for å reise slike saker i domstolene.

Tilsvar og ytterligere opplysninger

Etter at stevningen er forkynnet for saksøkte, fastsetter dommeren ofte en kort tilsvarsfrist. Tilsvaret skal klargjøre tvistepunkter og inneholde en kort redegjørelse for saksøktes syn på saken. Retten kan be om ytterligere opplysninger dersom det er nødvendig for å få saken godt nok opplyst.

Forum for Barnekonvensjonen (FFB) sin struktur

barnelova, lov om barn og foreldre, farskap, fødselsmelding, anerkjennelse av farskap, barnelovutvalget, foreldre, samlivsstatus, underholdsbidrag, Statistisk Sentralbyrå, fødselsregister, folkeregistrering, jordmor, lege, barnets mor, plikter, endringer, regler, lovgivning, bestemmelser, juridisk, myndigheter, barn, fødsel, koordinering, koordinert arbeid, dobbeltarbeid, uttalelse, departementet, advokatforening, forslag, formulering, vilkår, motivene, kommentarer.

Kjernen i utarbeidelsen av Supplerende Rapport er en samstemt innsats som drar nytte av deltakernes arbeidserfaring og spesifikke fagområder. Denne prosessen har en ledetråd i et Arbeidsutvalg, utpekt av FFB, som koordinerer innsatsen. Samtidig er det Rapporteringsgruppens ansvar å sørge for nøye oppfølging av rapportens innhold og progresjon. Videre, som brikker i et puslespill, finnes Kompetansegruppene. Med representanter fra medlemsorganisasjonene, hver gruppe ledes av en kontaktperson som knytter sammen kompetansegruppen og arbeidsutvalget. Ni slike kompetansegrupper, hengitt til forskjellige emner og underemner, former forumets intellektuelle fletting, alle i overensstemmelse med Barnekomiteens rapportstruktur. Disse kompetansegruppene opererer innenfor rammene av Arbeidsutvalgets mandat og gir regelmessige rapporter til dette organet.

Inklusjonen av andre organisasjoner og relevante aktører i prosessen er som å sette flere stemmer rundt et bord. Gjennom deres meninger og perspektiver, bidrar disse inviterte stemmene til en mer omfattende og nyansert forståelse av hvor staten kan ha mangler i å oppfylle forpliktelser som er fastsatt i barnekonvensjonen. Denne inkluderende dialogen danner et dyptvevende nett av engasjement, med FFB som vevstolens mester.

Det finnes en «Barnas Rapport» som bæres frem som en komplementær partner til den supplerende rapporten. Dette er en bevisst anerkjennelse av at barnas stemmer, deres opplevelser og råd, er sentrale komponenter i rettighetsarbeidet. Barneombudet og FFB har satt sammen en arbeidsgruppe, der representanter fra begge organer jobber sammen. Målet er å formulere en strukturert prosess som trekker barn og unge inn i rapporteringen til FNs barnekomité.

For å fremheve mangfoldet i erfaringer og perspektiver, er det planlagt at barn og unge fra forskjellige bakgrunner og livssituasjoner vil bidra i rapporteringen. Fra de mest sårbare til de som har stått ansikt til ansikt med brudd på deres rettigheter, vil alle ha en plass ved bordet. En redaksjonskomité, sammensatt av unge mennesker under 18 år fra ulike barne- og ungdomsorganisasjoner, vil påta seg det store ansvaret med å skape denne rapporten. Dette blir en supplement til regjeringens rapport som leveres i oktober 2016.

Kan loven hindre diskriminering i foreldreskapsspørsmål?

foreldreskap, diskriminering i foreldreskap, barnets rettigheter, likekjønnede foreldre, juridisk bånd til barn, diskriminering basert på kjønn, diskriminering basert på seksuell orientering, Barnekonvensjonen, EMK, europeiske menneskerettsdomstol, rettferdighet i foreldreskap, familierettigheter, rettigheter til barn, nasjonale lover om foreldreskap, juridiske barrierer i foreldreskap, diskriminering i likekjønnede forhold, foreldres rettigheter, rettslige spørsmål om foreldreskap, diskriminering og juridisk praksis, diskriminering i rettsaker, rettferdig behandling i foreldreskap, juridisk rett til morskap, juridisk rett til farskap, foreldre i samme kjønn, foreldre i ulike kjønn, foreldre i ekteskap, diskriminering av ugifte foreldre, internasjonale avtaler om foreldreskap, foreldreskapsspørsmål i retten, foreldreskap og kjønn, foreldreskap og seksuell orientering

Foreldre og barn har sine rettigheter nedfelt i internasjonale avtaler og nasjonale lover. Disse rettighetene inkluderer beskyttelse mot diskriminering på ulike grunnlag. Diskriminering i saker som omhandler foreldreskap kan få alvorlige konsekvenser for barnets velvære og foreldrenes rettigheter. Men hvordan håndteres spørsmål om diskriminering i foreldreskapssaker, og kan loven hindre det?

Diskriminering i barnekonvensjonen og EMK

Barnekonvensjonen og den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er juridiske dokumenter som fastsetter prinsipper for beskyttelse av barns rettigheter og individuelle rettigheter generelt. Begge konvensjonene inneholder bestemmelser som forbyr diskriminering. I henhold til Barnekonvensjonen, i artikkel 2 nr. 1, skal barnets rettigheter sikres uten diskriminering av noe slag, inkludert diskriminering basert på foreldrenes egenskaper som kjønn, rase, religion, eller seksuell orientering.

På samme måte fastslår EMK i artikkel 14 at utøvelsen av konvensjonens rettigheter og friheter skal bli sikret uten diskriminering. Dette betyr at dersom diskriminering er på spill i en sak som involverer foreldreskap, må man først avgjøre om den påståtte forskjellsbehandlingen påvirker en av konvensjonens rettigheter eller friheter.

Eksempler på diskriminering i praksis

I praksis har vi sett flere tilfeller der spørsmål om diskriminering har dukket opp i foreldreskapssaker. For eksempel har europeiske menneskerettsdomstol behandlet saker der fedre har blitt nektet anerkjennelse som biologiske fedre, og deres rettigheter til å etablere en juridisk bånd til sine barn har blitt utfordret.

En viktig avgjørelse som peker på diskrimineringens alvor og behovet for rettferdighet, er Marckx mot Belgia-saken. Domstolen konkluderte med at det var diskriminering når et barn født utenfor ekteskap ikke automatisk ble anerkjent som morens barn. Dette krevde morens anerkjennelse av morskapet, noe som førte til urettferdig behandling av barnet.

Diskriminering i likekjønnede forhold

En annen viktig dimensjon av diskriminering i foreldreskapsspørsmål er spørsmålet om likekjønnede par. Kan loven diskriminere basert på seksuell orientering når det kommer til foreldreskap? I saken X og andre mot Østerrike konkluderte domstolen med at artikkel 14, sammenholdt med artikkel 8, ble krenket når man sammenlignet likekjønnede par med ugifte par av motsatt kjønn. Dette viser at loven kan ikke diskriminere på grunnlag av seksuell orientering når det gjelder foreldreskap.