Internasjonale konvensjoner og avtaler utgjør ofte hjørnesteinen for beskyttelse av menneskerettigheter og verdighet på tvers av nasjoner. Men hvorfor inkluderer disse konvensjonene bare begrenset informasjon om barns rettigheter? Og hva sier de egentlig om barns velferd?
I konvensjonens innledning blir det tydelig erklært at menneskerettigheter er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden. Anerkjennelsen av “den iboende verdigheten hos alle medlemmer av menneskeslekten” står sentralt i denne erklæringen.
FN-erklæringen slår fast at folket i FN-pakten har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter. Men hva med barns rettigheter? Er de like grunnleggende som rettighetene til voksne?
Selv om barn ikke er nevnt i de tidligere konvensjonene, ble en erklæring om barns rettigheter vedtatt i 1959. Denne erklæringen fremhevet barns spesielle situasjon, men den var ikke folkerettslig bindende. Hvorfor ikke?
Det var først etter initiativ fra Polen i 1979, under FNs internasjonale barneår, at arbeidet med en egen barnekonvensjon startet. Denne konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989 og trådte i kraft i 1991.
Norge undertegnet barnekonvensjonen i 1990 og ratifiserte den i 1991. Opprinnelig tok Norge forbehold, men dette ble senere frafalt. Konvensjonen ble innført ved passiv transformasjon, og den norske lovgivningen ble ansett som tilfredsstillende for å overholde konvensjonens forpliktelser.
I etterkant av ratifikasjonen ble spørsmålet om inkorporering av barnekonvensjonen i norsk rett vurdert. Menneskerettighetsutvalget foreslo å inkludere barnekonvensjonen i menneskerettsloven, noe som senere ble gjort i 2003.
Barnekonvensjonen innebærer betydelige forpliktelser for Norge og andre stater. Den krever at barns interesser og rettigheter prioriteres i alle relevante sammenhenger. Den understreker også viktigheten av å gi barn en trygg og kjærlig oppvekst.
Konvensjonen påpeker betydningen av internasjonalt samarbeid for å forbedre barns levekår, spesielt i utviklingslandene. Den understreker behovet for å ta spesielt hensyn til barn som lever under ekstremt vanskelige forhold.
Konvensjonen erkjenner også betydningen av å respektere ulike kulturer og tradisjoner når det gjelder barns beskyttelse og utvikling.
I dag, flere tiår etter at barnekonvensjonen ble vedtatt, gjenstår fortsatt mye arbeid for å sikre at barns rettigheter blir oppfylt over hele verden. Men med denne konvensjonen som rettesnor, er det et sterkt fundament for å beskytte barns verdighet og rettigheter.