Barns rettigheter er en hjørnestein i den moderne menneskerettighetslovgivningen. Imidlertid var det først på slutten av det 20. århundre at det internasjonale samfunnet begynte å systematisk adressere barns rettigheter gjennom internasjonale avtaler. I dette innlegget vil vi se nærmere på utviklingen av barnekonvensjonen (BK) og dens betydning i norsk rett.
FNs konvensjoner om barns rettigheter
De to FN-konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter (SP) og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) inneholder i begrenset grad spesielle bestemmelser om barn. Derimot omhandler FN-erklæringen om barns rettigheter («Declaration of the Rights of the Child») av 20. november 1959 i sin helhet barns særlige situasjon, men denne er ikke folkerettslig bindende.
Bakgrunnen for barnekonvensjonen
Før FNs internasjonale barneår i 1979 nedsatte FNs menneskerettighetskomité etter polsk initiativ en arbeidsgruppe med sikte på utarbeidelse av en konvensjon om barnets rettigheter. BK ble vedtatt av FNs generalforsamling den 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1991 etter at 20 land hadde ratifisert konvensjonen. Den er nå ratifisert av nær alle FNs medlemsland (unntaket er Somalia og USA).
Norges forhold til barnekonvensjonen
Norge signerte BK den 26. januar 1990, og konvensjonen ble ratifisert med Stortingets samtykke den 8. januar 1991. Opprinnelig tok Norge forbehold for så vidt gjelder ankeadgangen i straffesaker, men dette ble frafalt i forbindelse med innføringen av to-instansordningen. BK ble innført ved passiv transformasjon, det vil si at den norske lovgivningen ble ansett som tilfredsstillende for å overholde våre barnekonvensjonsrettslige forpliktelser, med unntak for forbeholdet.
Inkorporering i norsk rett
Forholdet mellom norsk rett og menneskerettighetene var tema for Menneskerettighetsutvalget (NOU 1993:18). Utvalget foreslo å innføre en grunnlovsbestemmelse, jf. nå grunnloven § 110c i tillegg til en egen menneskerettslov hvor EMK, SP og ØSK ble inkorporert med forrang. Under stortingsbehandlingen oppfordret komitéflertallet regjeringen om innen rimelig tid å inkorporere i lovs form BK og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. I etterkant av lovbehandlingen besluttet Stortinget å oversende forslaget til regjeringen uten realitetsvotering. Etter at departementet først hadde fremmet et høringsnotat om synliggjøring av BK i form av delvis transformasjon, ble utfallet av departementsbehandlingen et forslag om at BK – med tilleggsprotokoller – skulle innarbeides i menneskerettsloven på samme måte som de tre øvrige konvensjonene. I tråd med departementets forslag ble menneskerettsloven endret ved lov 1. august 2003 nr. 86. Samtidig vedtok Stortinget flere andre lovendringer, først og fremst med sikte på å styrke barns uttalerett i samsvar med BK art. 12.
Barns rettigheter har kommet langt på vei i den internasjonale arenaen, og barnekonvensjonen utgjør et viktig fundament for å sikre barns velferd og rettigheter. Norsk rett har tilpasset seg disse internasjonale standardene, og barns rettigheter er nå tydelig forankret i norsk lovverk.