barnelova

Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova

av
"Forskrift om samvær med tilsyn, barnelova, tilsynsperson, rettigheter for barn, tilsynssamvær, beskytta tilsyn, støtta tilsyn, rettssak om samvær, foreldrerett, Barne- og familiedepartementet, Barneverntenesta, Barne-, ungdoms- og familieetaten, samværsforelderen, barneomsorgsattest, politiattest for tilsynsperson, bustadforelder, familievern, norsk barnelov, foreldre-barn relasjoner, tvistelova, ansvarlig myndighet, lovgivning om samvær, sikkerhet for barn, regler for samvær med tilsyn, juridisk hjelp for samvær, rettsforlik om samvær, familieadvokat, lov om barn og foreldre, veiledning for samvær, familierett i Norge"

Forskriften om samvær med tilsyn etter barnelova (FOR-2013-12-19-1636), fastsatt av Barne- og familiedepartementet, trådte i kraft 1. januar 2014. Formålet med forskriften er å regulere og sikre at samvær under tilsyn er til barnets beste og bidra til en trygg og effektiv gjennomføring av tilsynssamvær.

Forskriften kan grovt inndeles i fem hovedkapitler, som hver tar for seg ulike aspekter ved tilsynssamvær:

Kapittel 1: Innledende forskrifter

Dette kapitlet skisserer forskriftens virkeområde og formål, samt rettens ansvar for å bestemme og begrunne typen av tilsynssamvær – enten beskyttet eller støttet tilsyn. Det ansvaret pålegger også at retten avgjør de nødvendige vilkårene for tilsynets gjennomføring, som antall timer og varighet.

Kapittel 2: Beskyttet tilsyn

Beskyttet tilsyn er anvendelig når begrenset samvær er i barnets interesse, men barnet trenger overvåkning gjennom hele samværet. Antallet timer kan være opptil 16 timer per år, og barneverntjenesten i barnets faste bostedskommune er ansvarlig for å utpeke en tilsynsperson.

Kapittel 3: Støttet tilsyn

Støttet tilsyn brukes når samvær er til barnets beste, men barnet trenger støtte, eller forelderen trenger støtte og veiledning ved samvær. Retten kan tillate opptil 32 timer støttet tilsyn per år. Ansvaret for å utpeke en tilsynsperson ligger hos Barne-, ungdoms- og familieetaten.

Kapittel 4: Generelle forskrifter

Dette kapitlet tar for seg kravene til tilsynspersoner, inkludert et krav om å fremlegge en politiattest, samt en plikt til å skrive rapporter om tilsynssamværet. Også, tilsynspersonen skal avbryte samværet dersom alvorlige hendelser oppstår, og rapportere slike tilfeller til den ansvarlige myndigheten.

Kapittel 5: Ikraftsetting

Den siste delen av forskriften angir når og for hvilke saker den er gyldig. Forskriften gjelder for saker som kom inn for retten etter 31. desember 2013.

Ting du bør vite om barnelova og ditt ansvar som forelder

av
viljeserklæring, hva skjer med barna når foreldrene dør, barnerett, omsorg for barn, verge for barn, testament, forsikringer for barn, fremtidsplanlegging, juridisk dokument, barnas fremtid, viljeserklæring for barn, rettigheter for barn, familierett, omsorgsordninger, barnevern, juridisk rådgivning, planlegging for foreldre, viljeserklæringens betydning, testamente for barn, barnas beste, advokat for barnerett, sikring av barnas fremtid, endring av viljeserklæring, vitner i viljeserklæring, utfordring av viljeserklæring, juridisk bindende dokument, oppbevaring av viljeserklæring, fri vilje, advokat for viljeserklæring, familieplanlegging, trygghet for barna

Barnelova i Norge er en viktig lov som regulerer rettigheter og plikter for både foreldre og barn. Selv om den kan være litt vanskelig å forstå, er det viktig å ha kunnskap om hva den inneholder, spesielt hvis du er en forelder eller en som jobber med barn.

En av de viktigste endringene i barnelova på 1990-tallet var å gi barnet større rettigheter og likere vilkår, uavhengig av om foreldrene var gift eller ikke. Loven gir også bestemmelser om foreldreansvar, samværsrett og farskap.

Foreldreansvar er et begrep som omfatter pliktene og rettighetene til foreldre i forhold til sine barn. Ifølge barnelova har både mor og far ansvar for barnet, selv om de ikke lever sammen eller er gift. Foreldreansvaret innebærer blant annet å ta viktige avgjørelser for barnet, som utdanning, helse og omsorg. I noen tilfeller kan foreldreansvaret deles mellom foreldrene.

Samværsrett er en annen viktig del av barnelova. Dette er retten til å tilbringe tid med barnet ditt etter en skilsmisse eller brudd. Barnelova gir en rekke regler om samvær, inkludert at barnet har rett til å ha samvær med begge foreldrene, så langt det er mulig og praktisk.

Barnelova regulerer også farskap. Hovedregelen er at faren til barnet er den som var gift med moren da barnet ble født. Imidlertid kan farskapet også fastsettes ved erklæring eller ved domstolsbehandling, avhengig av omstendighetene rundt fødselen.

Når det gjelder barnets rettigheter, gir barnelova bestemmelser om retten til å få kunnskap om sitt biologiske opphav og til å bli hørt i saker som angår dem. Dette betyr at barn har en stemme og bør ha muligheten til å bli hørt når det tas avgjørelser om deres liv.

Husk at barnelova er en kompleks lov, og det kan være lurt å søke juridisk rådgivning dersom du har spørsmål eller trenger hjelp. Å ha kunnskap om loven og ditt ansvar som forelder kan imidlertid bidra til å sikre at barnet ditt får det beste mulige livet.

Ny Advokatfullmektig i Advokatfirmaet Wulff

av

Susanne Danielsen er ansatt som advokatfullmektig hos oss i Advokatfirmaet Wulff. Hun starter i jobben 1. september.

Advokatfullmektig Susanne Danielsen ble uteksaminert fra Universitetet i Tromsø våren 2016 og kommer fra en jobb i DNB i Trondheim. Danielsen vil ha en allsidig oppdragsportefølje og er klar til å motta henvendelser på susanne@advokatwulff.no fra 1. september.

Advokatfirmaet Wulff består etter dette av:

  • Advokat Christian Wulff Hansen, christian@advokatwulff.no
  • Advokat Marita Pedersen, marita@advokatwulff.no
  • Advokatfullmektig Susanne Danielsen, susanne@advokatwulff.no

Noen av henvendelsene som sendes gjennom Barnerettsbloggen.nokan bli besvart av andre ansatte enn advokat Wulff Hansen.

Staten betaler sakkyndig utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

av

BADGE3Til og med 2013 var barneloven lagt opp slik at staten betalte oppnevning av sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 1, men hvis partene ønsket utredning etter nr. 3 så måtte de vurdere om de hadde råd til å få saken godt opplyst eller ikke da de selv måtte betale. Vanligvis da den som begjærte oppnevningen for så evt å bli en del av saksomkostningsspørsmålet under hovedforhandling. Med virkning fra 01.01.2014 er bestemmelsen endret. nr. 3 fremgår også nå i bestemmelsens andre ledd og har gjort det i over 1,5 år.

Jeg tar dette opp da jeg fortsatt møter i domstoler hvor dommerne ikke har fått med seg denne lovendringen og hvor heller ikke alle advokater har fått den med seg. Jeg ser ikke bort fra at det er domstoler som etter lovendringen har pålagt parter å dekke kostnader retten skulle ha dekt og at det er noen som har et pengekrav mot en og annen tingrett rundt om i landet.

 

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Mest brukte bestemmelser i barneloven og hva hovedbudskapet er

av

Barneloven har 89 bestemmelser, men ikke alle er like ofte brukt av advokater i og utenfor retten. Her er en liten og enkel liste over de mest brukte bestemmelsene og hva hovedbudskapet i dem er:

§ 31.
Lovfester barnas rett til å bli hørt etter alder og modenhet. Etter 7 år skal barna høres, men bestemmelsens første ledd åpner for å høre mindre barn.

§ 36.
Barnelovens bestemmelse om fast bosted. Det er av denne bestemmelsen det har fremgått at det ikke kan idømmes delt omsorg og denne bestemmelsen er endret med virkning fra 01.07.2010.

§ 41.
Barnelovens bestemmelse om reise til utlandet med barnet. Kort fortalt kan en ikke motsette seg kortere utenlandsreiser hvis det ikke er frykt for at barnet ikke vil komme tilbake igjen.

§ 42.
Bestemmelsen lovfester barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

§ 43.
Bestemmelsen lovfester foreldrenes rett til samvær. Den gir også hjemmel for å stoppe samvær dersom barnet tar skade av samværet.

§ 44.
Regulerer hvordan reisekostnadene ved samvær skal fordeles. Hint: de skal ikke deles likt.

§ 48
Bestemmelsen er den samme i de fleste siviliserte land og sier at alle avgjørelser skal gjøres i barnets interesse. Altså bestemmelsen om «barnets beste.»

§ 56
Bestemmer at partene må ha meklingsattest for å kunne bringe en sak inn for tingretten.

§ 60
Bestemmer at det i noen tilfeller kan tas midlertidige beslutninger. Også hvor saken ikke er brakt inn ved stevning enda.

§ 61
Regulerer saksforberedende møter, prøveordninger og hvem som skal dekke kostnader til sakkyndig bistand som også oppnevnes etter § 61.

§ 64
Bestemmer at man under visse vilkår kan få prøve sin sak på nytt for domstolene.

§ 65
Sier noe om når man kan bruke tvang (tvangsbot og tvangshenting) for avhenting av barn.

Barns rett til selv å bestemme valg av utdanning og medlemsskap i foreninger

av

Barneloven § 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

Barneloven § 31 er alltid diskutert. Når får barn si sin mening og hvor stor vekt skal vi legge på den. En bestemmelse som aldri er med i tvister er § 32. Når kan barn selv bestemme når de skal være med i foreninger eller valg av utdanning.

Spesielt valg av utdanning bringer på banen tema som strekker seg utenfor denne bestemmelsen og som ikke nødvendigvis har et opplagt svar. Sett at et barn på 15 ønsker å gå på folkehøyskole i en annen del av landet eller ønsker å begynne på videregående i nabokommunen. Da er det ikke bare et valg av utdanning, men også et direkte valg av bosted. Kanskje bor den andre forelder der utdanningsvalget fallet. Har barnet da inndirekte adgang til å bestemme selv hvor han eller hun skal bo gjennom valg av utdanning? Hva da med § 37 som gir den forelder hvor barnet har sitt faste bosted rett til å velge hvor i landet hun/han og barnet skal bo?

Denne vinkelen er jeg ikke kjent med er prøvd for domstolene. Jeg må anta at valg av utdanning er mer en valg av fag og interesser innenfor de rammer som barneloven § 37 m.fl. setter. Det vil være unaturlig, hvoren klønete bestemmelsen er formulert, å gi barnet en slik makt ved 15 år den tid forskjellen i modning er så forskjellig fra barn til barn. Likevel burde det kanskje blitt en diskusjon knyttet til nettopp alderen 15 år. Dette er den kriminelle lavalderen og du kan behandles som en voksen for straffeapparatet, du kan etter vergemålloven selv bestemme over de penger du tjener og du har generelt oppnådd en del friheter og tillitt gjennom lovbestemte regler. Kanskje borde barneloven hatt en endring i § 31 om at barn som har fylt 15 som utgangspunkt skal ha «medhold» i sine ønsker så lenge ikke andre tungtveiende grunner tilsier noe annet (direkte fare etc.)?

Hvordan foregår et saksforberedende møte i en barnefordelingssak?

av

I prosesser etter barnelovens kapittel 7 (om fast bosted, samvær og foreldreansvar) skal det som hovedregel avvikles ett eller flere saksforberedende møter før det berammes en evt. hovedforhandling med vanlig bevisførsel og dom.

Det saksforberedende møtet kommer i stand som regel etter at stevning og tilsvar er innkommet til retten. Noen ganger blir dato berammet allerede etter stevning er innkommet og før tilsvar er innkommet. Det kan bero å hvilken hast saken har. Skal en av partene flytte de nærmeste ukene og det får betydning for hvor barnet skal være kan et slikt møte komme i gang ganske raskt. Domstolen er etter bl. § 59 pålagt å prioritere saker etter barneloven.

Retten ringer til begge advokatene for å finne et tidspunkt som passer advokatene og retten. Det undersøkes ikke og tas ofte ikke hensyn til om partene kan den aktuelle datoen eller ikke. Partene må innrette seg etter den dato som blir satt så sant ikke vektige grunner tilsier at parten ikke kan møte.

Hvordan gjennomføringen av et saksforberedende møte (hvor det ikke er begjært en midlertidig avgjørelse) gjennomføres, er ikke likt i alle domstoler. Det er ikke likt fra dommer til dommer i den enkelte domstol heller. Noen ganger får tingrettens lokaliteter også betydning for gjennomføringen av saken. Det som er mest vanlig er at man benytter et møterom hvor partene sitter ved et møtebord sammen med sine advokater og dommer (evt også sakkyndige) sitter ved samme bord.

Det partene bør være oppmerksomme på er at det er de som har hovedrollen og at det er de som må regne med å snakke mest. Mange tror at siden de har med seg advokat så skal de ha en tilbaketrukket rolle. Slik er det ikke. De fleste dommere vil at partene skal sitte nærmest dommeren og advokatene lengst fra. Dette i motsetning til hovedforhandlingen.

De fleste dommere innleder med å få partenes versjon av hvorfor man er der og hva som er problemene. Noen få dommere lar advokatene ha et innledningsforedrag. Dette mener jeg er mot sin hensikt når det er fokus på enighet i slike møter. Et advokatinnlegg vil som oftes tilspisse konfikten og bør utestå til at det er klart at noe forlik ikke er mulig. Dersom en har begjært en midlertidig avgjørelse så vil det senere i møtet være naturlig at det går over i slike formelle prosesser.

Det kan også være greit å ha for øyet at barn over 7 år bør høres før eller i forbindelse med slike møter. Barnelovens § 31 gir barnet en rett til å bli hørt før det tas viktige avgjørelser for deres situasjon. Uansett resultat i et slikt møte, så bør man ikke inngå forlik uten å kjenne barnets ønske.

mange saker avsluttes etter saksforberedende møter. Eller i møtet gjennom at det inngås rettsorlik. Andre saker legger opp til flere saksforberedende møter (maks tre) for å prøve ut diverse ordninger for å se om de fungerer. Slike prøveordninger er ofte med på å tilrettelegge for en endelig løsning.

Dersom forhandlingsviljen er fraværende og man ikke kommer noen vei, vil møtet bli benyttet til å planlegge rettssaken. Da settes tidspunkt for når hovedforhandlingen skal være, man ser på om man trenger mer enn 1 dag og man ser på behovet for sakkyndig utredning.

Lov om endringer i barnelova mv. (barnebidrag og reisekostnader ved samvær)

av

Sist barneloven av 1981 ble endret var i Lov om endringer i barnelova mv. (barnebidrag og reisekostnader ved samvær). Endringen ble kunngjort 2008-12-12 kl. 15.15.

§ 44 i barneloven er slik etter endringen:

§ 44. Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.

Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.

Du kan selv følge med på når nye lover trer i kraft her: http://www.lovdata.no/
Til Høyre ser du en boks med Norsk Lovtidend. Her kan man se at det i siste statsråd fremkommer følgende:

I statsråd 12. februar 2010 ble lov nr. 4 om pensjonsordning for oppdragstaker i statlig beredskaps- eller familiehjem sanksjonert. Les statsrådslisten her.

Lov nr. 4 om pensjonsordning for oppdragstaker i statlig beredskaps- eller familiehjem trer i kraft straks. Les forarbeidene her: Prop. 9 L (2009-2010), jf. Ot.prp.nr.109 (2008-2009).

I tillegg ble det blant annet vedtatt en endring i forskrift om konsekvensutredninger.

Diskuter lovendringer i barneloven her…