Hensynet til barnet i meklingsprosessen

mekling, foreldretvister, barnets beste, rett til å bli hørt, samvær, foreldreansvar, fast bosted, medbestemmelsesrett, inkludering av barn, meklingsprosessen, barneloven, hensyn til barnet, barnets rettigheter, mekler, foreldre, avtale, barnets interesser, barneloven § 31, barneloven § 42, barneloven § 48, helhetsvurdering, foreldre- og barnesamarbeid, barneperspektivet, barnets medvirkning, foreldrekonflikt, beste løsning for barnet, barnets synspunkter, barneloven § 104, FNs barnekonvensjon, barnets rettigheter, barneloven § 61, meklingsprosess, barnets deltakelse

I meklingsprosessen ved foreldretvister etter ekteskapsloven og barneloven, står hensynet til barnet i fokus. Meklerens ansvar er å gjøre foreldrene oppmerksomme på barnets rettigheter og behov, som er nedfelt i lovverket.

Barn har en lovfestet rett til å bli hørt i saker som angår dem. Dette følger av grunnloven, FNs barnekonvensjon og barneloven. Barneloven § 31 slår fast at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Mekleren skal derfor gjøre foreldrene oppmerksomme på barnets rett til å bli hørt.

Videre skal mekleren informere foreldrene om barnets rett til samvær med begge foreldrene, slik det fremkommer i barneloven § 42. Barnet har rett til å opprettholde en relasjon med begge foreldrene, og mekleren skal sørge for at foreldrene er klar over denne rettigheten.

Avtalen som foreldrene inngår under meklingen skal først og fremst være til barnets beste. Dette følger av barneloven § 48. Mekleren skal veilede foreldrene i å finne den beste ordningen for barnet når det gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær. Avgjørelsene skal tas ut fra en konkret helhetsvurdering av barnets interesser i den aktuelle saken.

Foreldrene har også ansvar for å gi barnet mulighet til å uttrykke seg og bli hørt i saker som angår det. Barnet skal få informasjon og mulighet til å si sin mening før det tas beslutninger om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Foreldrene må lytte til barnet og ta dets synspunkter i betraktning, i henhold til barneloven § 48 og medbestemmelsesretten barnet har.

Meklerne har gode erfaringer med å inkludere barn i meklingsprosessen. Ved å møte barnet og involvere det i meklingen, får mekleren bedre forutsetninger for å hjelpe foreldrene med å finne gode løsninger. Mekleren kan ha samtaler med barnet både alene og sammen med hele familien, avhengig av barnets ønsker og foreldrenes enighet. Det er viktig å merke seg at barnet ikke blir en part i meklingen, men at det er foreldrene som har ansvaret for å komme frem til en avtale som er til barnets beste.

Barneloven § 48 gjelder ikke bare for meklingsprosessen, men også for hele saksbehandlingen i foreldretvistsaker. Dette innebærer at alle som er involvert i saken, inkludert mekleren, har plikt til å ta hensyn til barnets beste. Mekleren skal derfor utføre sitt meklingsarbeid med barnets interesser i tankene.

I meklingsprosessen er hensynet til barnet sentralt. Mekleren skal sikre at barnets rett til å bli hørt og til samvær med begge foreldrene ivaretas. Videre skal mekleren veilede foreldrene i å inngå en avtale som først og fremst er til barnets beste. Dette sikrer at barnets behov og interesser blir tatt hensyn til i den vanskelige prosessen med foreldretvister.

Barns rett til å bli hørt i barneloven og Grunnloven

  Barn har rettigheter som skal beskytte deres interesser og sikre at deres grunnleggende behov blir ivaretatt. En av disse rettighetene er retten til å bli hørt, som er nedfelt både i barneloven og grunnloven i Norge. Ifølge barneloven § 31 har barn rett til å bli hørt når det tas avgjørelser som påvirker deres personlige forhold. Foreldre og andre som er involvert i barnets liv, skal lytte til barnets synspunkter og ta dem med i betraktning når de treffer beslutninger som gjelder barnet. Dette gjelder for barn i alle aldre, men jo eldre og mer moden et barn er, desto større vekt skal deres synspunkter tillegges. I tillegg fastslår grunnloven § 104 at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som angår dem selv, og deres meninger skal bli vurdert i henhold til deres alder og utviklingsnivå. Barn har også rett til å bli beskyttet mot overgrep og til å få den økonomiske, sosiale og helsemessige tryggheten de trenger. Disse bestemmelsene understreker viktigheten av å respektere barn som individer og å anerkjenne deres behov og rettigheter. Å ta hensyn til barns synspunkter og gi dem en stemme i avgjørelser som påvirker deres liv, gir dem en følelse av verdighet og respekt. Det kan også bidra til å skape bedre beslutninger og bedre forståelse mellom voksne og barn. Det er imidlertid viktig å merke seg at barns rett til å bli hørt ikke alltid blir respektert. Det kan være mange grunner til dette, som for eksempel mangel på kunnskap og forståelse om barns rettigheter, eller at voksne kan undervurdere eller ignorere barns synspunkter. Det er derfor nødvendig at samfunnet jobber for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt og at barn får en reell mulighet til å bli hørt. Barns rett til å bli hørt er en viktig del av deres grunnleggende rettigheter. Det er viktig at vi alle tar ansvar for å sikre at barns stemmer blir hørt og at deres rettigheter blir ivaretatt, slik at de kan utvikle seg til å bli trygge, sunne og selvsikre voksne.
Wulff

Er det en saksbehandlingsfeil hvis barn under 7 år ikke er vurdert hørt i sak etter barneloven?

hopewulffSom tidligere omtalt så er § 31 i barneloven endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det nå også heter at «yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt» også skal få uttale seg.

§ 31.Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Dette skaper noen nye problemstillinger:

  • Skal det alltid vurderes om barn under 7 år skal uttale seg?
  • Hva hvis barnet ikke blir vurdert?
  • Hva kreves av notoritet for at dette faktisk er vurdert?
  • Er det en saksbehandlingsfeil hvis dommer eller sakkyndige ikke har møtt barnet under 7 år og dermed ikke kjenner om det er i stand til å danne seg egne synspunkt?
  • Er det tilstrekkelig at foreldrene har en mening om barnet er i stand til å uttale seg? Hva om foreldrene er uenige om dette?

I prp.85 L 2012-2013 heter det:

Komiteen understreker her at det skal være en form for presumsjon for at barnet skal få anledning til å uttale seg. Dette er et viktig utgangspunkt når dommeren/sakkyndig skal vurdere om et barn er i stand til å danne seg egne synspunkter eller ikke….

…Departementet er enig med Høgskolen i Oslo og Akershus om at det ikke må legges til grunn en for snever forståelse av hva det vil si å uttrykke en mening, og viser til den generelle kommentaren til artikkel 12 fra FNs barnekomité om dette:
«Forskning viser at barn kan danne seg egne synspunkter fra de er ganske små, selv om de ikke nødvendigvis er i stand til å uttrykke dem i ord. En fullstendig gjennomføring av artikkel 12 forutsetter derfor anerkjennelse av og respekt for ikke-verbale former for kommunikasjon, herunder lek, kroppsspråk, ansiktsuttrykk og tegning og maling, som små barn gjerne viser sin forståelse og sine valg eller preferanser gjennom.» …

Mer om begrunnelsene og betraktningene i forslaget til lovvedtak som ble vedtatt kan du lese selv her…

Mye kan tyde på at det vil være en saksbehandlingsfeil dersom dommeren i saken ikke har sørget for å avdekke hvorvidt barnet i den aktuelle saken faller inn under vilkårene om å danne seg en egen mening. Når departementet i tillegg tar med ikke-verbale uttrykk så antas det fra min side at man får en situasjon der retten vanskelig kan avgjøre en barnefordelingssak ved dom uten at dommeren selv eller sakkyndig i saken har møtt barnet. Jeg kan tenke meg at i tilfeller der begge parter positivt gir uttrykk for at barnet ikke er i stand til å danne sin egen mening så kan man unnlate å høre barnet hvis ikke sakens indispositive natur tilsier at retten bør overprøve foreldrenes uttallelser. At foreldrene er enige om hva barnet vil si antar jeg neppe er god nok grunn til ikke å høre barnet. Det blir spennende å se rettspraksis på dette fremover.

 

Høring av barn som er under 7 år

De fleste kjenner til at barn som har fylt 7 år skal høres før retten fatter en beslutning som er av stor betydning for barnet. Når barnet har fylt 12 år er regelen at barnets mening skal tillegges stor vekt. Men hva med barn under 7 år? Skal de noen gang høres?

Utfordringen med å få retten til å bruke ressurser på å høre meningen til barn under 7 år er at det ikke er noen plikt til å gjøre det. Dersom barn som har fylt 7 år ikke blir hørt så er det en saksbehandlingfeil som vil føre til en automatisk opphevning av dommen i saken og en ny behandling av saken i retten.

Dersom man ønsker og mener at et barn på 5 eller 6 år skal høres så er det åpning i barneloven for det. § 31, 2. ledd sier at barn som er 7 år skal høres, men de fleste glemmer at § 31, første ledd sier at » Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er.» Det er noe merkelig hvor sjeldent retten velger å høre barn som er 5-6 år gamle. Det er selvfølgelig begrenset hva man kan få ut av en samtale med så unge barn, men det er etter min mening flere saker hvor en samtale med et 6 år gammelt barn vil kunne avsløre mye om tilknytningen til foreldrene. Nå har jeg opplevd at 6åringer har blitt hørt, men det hører til sjeldenheten. Barns modenhet vil variere og grensen på 7 år kan slå kunstig ut i noen tilfeller. Det finnes selfølgelig barn på 6 år som er mer modne enn barn på 7 år.

På den andre siden vil det ofte i saker hvor en sakkyndig er oppnevnt til å gjøre en utredning være observasjon av barn under 7 år. Det er da ikke uvanlig at en fanger opp uttalelser og annet som kommer fra så unge barn.

Barns rett til selv å bestemme valg av utdanning og medlemsskap i foreninger

Barneloven § 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

Barneloven § 31 er alltid diskutert. Når får barn si sin mening og hvor stor vekt skal vi legge på den. En bestemmelse som aldri er med i tvister er § 32. Når kan barn selv bestemme når de skal være med i foreninger eller valg av utdanning.

Spesielt valg av utdanning bringer på banen tema som strekker seg utenfor denne bestemmelsen og som ikke nødvendigvis har et opplagt svar. Sett at et barn på 15 ønsker å gå på folkehøyskole i en annen del av landet eller ønsker å begynne på videregående i nabokommunen. Da er det ikke bare et valg av utdanning, men også et direkte valg av bosted. Kanskje bor den andre forelder der utdanningsvalget fallet. Har barnet da inndirekte adgang til å bestemme selv hvor han eller hun skal bo gjennom valg av utdanning? Hva da med § 37 som gir den forelder hvor barnet har sitt faste bosted rett til å velge hvor i landet hun/han og barnet skal bo?

Denne vinkelen er jeg ikke kjent med er prøvd for domstolene. Jeg må anta at valg av utdanning er mer en valg av fag og interesser innenfor de rammer som barneloven § 37 m.fl. setter. Det vil være unaturlig, hvoren klønete bestemmelsen er formulert, å gi barnet en slik makt ved 15 år den tid forskjellen i modning er så forskjellig fra barn til barn. Likevel burde det kanskje blitt en diskusjon knyttet til nettopp alderen 15 år. Dette er den kriminelle lavalderen og du kan behandles som en voksen for straffeapparatet, du kan etter vergemålloven selv bestemme over de penger du tjener og du har generelt oppnådd en del friheter og tillitt gjennom lovbestemte regler. Kanskje borde barneloven hatt en endring i § 31 om at barn som har fylt 15 som utgangspunkt skal ha «medhold» i sine ønsker så lenge ikke andre tungtveiende grunner tilsier noe annet (direkte fare etc.)?