Er det en saksbehandlingsfeil hvis barn under 7 år ikke er vurdert hørt i sak etter barneloven?

hopewulffSom tidligere omtalt så er § 31 i barneloven endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det nå også heter at «yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt» også skal få uttale seg.

§ 31.Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Dette skaper noen nye problemstillinger:

  • Skal det alltid vurderes om barn under 7 år skal uttale seg?
  • Hva hvis barnet ikke blir vurdert?
  • Hva kreves av notoritet for at dette faktisk er vurdert?
  • Er det en saksbehandlingsfeil hvis dommer eller sakkyndige ikke har møtt barnet under 7 år og dermed ikke kjenner om det er i stand til å danne seg egne synspunkt?
  • Er det tilstrekkelig at foreldrene har en mening om barnet er i stand til å uttale seg? Hva om foreldrene er uenige om dette?

I prp.85 L 2012-2013 heter det:

Komiteen understreker her at det skal være en form for presumsjon for at barnet skal få anledning til å uttale seg. Dette er et viktig utgangspunkt når dommeren/sakkyndig skal vurdere om et barn er i stand til å danne seg egne synspunkter eller ikke….

…Departementet er enig med Høgskolen i Oslo og Akershus om at det ikke må legges til grunn en for snever forståelse av hva det vil si å uttrykke en mening, og viser til den generelle kommentaren til artikkel 12 fra FNs barnekomité om dette:
«Forskning viser at barn kan danne seg egne synspunkter fra de er ganske små, selv om de ikke nødvendigvis er i stand til å uttrykke dem i ord. En fullstendig gjennomføring av artikkel 12 forutsetter derfor anerkjennelse av og respekt for ikke-verbale former for kommunikasjon, herunder lek, kroppsspråk, ansiktsuttrykk og tegning og maling, som små barn gjerne viser sin forståelse og sine valg eller preferanser gjennom.» …

Mer om begrunnelsene og betraktningene i forslaget til lovvedtak som ble vedtatt kan du lese selv her…

Mye kan tyde på at det vil være en saksbehandlingsfeil dersom dommeren i saken ikke har sørget for å avdekke hvorvidt barnet i den aktuelle saken faller inn under vilkårene om å danne seg en egen mening. Når departementet i tillegg tar med ikke-verbale uttrykk så antas det fra min side at man får en situasjon der retten vanskelig kan avgjøre en barnefordelingssak ved dom uten at dommeren selv eller sakkyndig i saken har møtt barnet. Jeg kan tenke meg at i tilfeller der begge parter positivt gir uttrykk for at barnet ikke er i stand til å danne sin egen mening så kan man unnlate å høre barnet hvis ikke sakens indispositive natur tilsier at retten bør overprøve foreldrenes uttallelser. At foreldrene er enige om hva barnet vil si antar jeg neppe er god nok grunn til ikke å høre barnet. Det blir spennende å se rettspraksis på dette fremover.

 

Høring av barn som er under 7 år

De fleste kjenner til at barn som har fylt 7 år skal høres før retten fatter en beslutning som er av stor betydning for barnet. Når barnet har fylt 12 år er regelen at barnets mening skal tillegges stor vekt. Men hva med barn under 7 år? Skal de noen gang høres?

Utfordringen med å få retten til å bruke ressurser på å høre meningen til barn under 7 år er at det ikke er noen plikt til å gjøre det. Dersom barn som har fylt 7 år ikke blir hørt så er det en saksbehandlingfeil som vil føre til en automatisk opphevning av dommen i saken og en ny behandling av saken i retten.

Dersom man ønsker og mener at et barn på 5 eller 6 år skal høres så er det åpning i barneloven for det. § 31, 2. ledd sier at barn som er 7 år skal høres, men de fleste glemmer at § 31, første ledd sier at » Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er.» Det er noe merkelig hvor sjeldent retten velger å høre barn som er 5-6 år gamle. Det er selvfølgelig begrenset hva man kan få ut av en samtale med så unge barn, men det er etter min mening flere saker hvor en samtale med et 6 år gammelt barn vil kunne avsløre mye om tilknytningen til foreldrene. Nå har jeg opplevd at 6åringer har blitt hørt, men det hører til sjeldenheten. Barns modenhet vil variere og grensen på 7 år kan slå kunstig ut i noen tilfeller. Det finnes selfølgelig barn på 6 år som er mer modne enn barn på 7 år.

På den andre siden vil det ofte i saker hvor en sakkyndig er oppnevnt til å gjøre en utredning være observasjon av barn under 7 år. Det er da ikke uvanlig at en fanger opp uttalelser og annet som kommer fra så unge barn.

Barns rett til selv å bestemme valg av utdanning og medlemsskap i foreninger

Barneloven § 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

Barneloven § 31 er alltid diskutert. Når får barn si sin mening og hvor stor vekt skal vi legge på den. En bestemmelse som aldri er med i tvister er § 32. Når kan barn selv bestemme når de skal være med i foreninger eller valg av utdanning.

Spesielt valg av utdanning bringer på banen tema som strekker seg utenfor denne bestemmelsen og som ikke nødvendigvis har et opplagt svar. Sett at et barn på 15 ønsker å gå på folkehøyskole i en annen del av landet eller ønsker å begynne på videregående i nabokommunen. Da er det ikke bare et valg av utdanning, men også et direkte valg av bosted. Kanskje bor den andre forelder der utdanningsvalget fallet. Har barnet da inndirekte adgang til å bestemme selv hvor han eller hun skal bo gjennom valg av utdanning? Hva da med § 37 som gir den forelder hvor barnet har sitt faste bosted rett til å velge hvor i landet hun/han og barnet skal bo?

Denne vinkelen er jeg ikke kjent med er prøvd for domstolene. Jeg må anta at valg av utdanning er mer en valg av fag og interesser innenfor de rammer som barneloven § 37 m.fl. setter. Det vil være unaturlig, hvoren klønete bestemmelsen er formulert, å gi barnet en slik makt ved 15 år den tid forskjellen i modning er så forskjellig fra barn til barn. Likevel burde det kanskje blitt en diskusjon knyttet til nettopp alderen 15 år. Dette er den kriminelle lavalderen og du kan behandles som en voksen for straffeapparatet, du kan etter vergemålloven selv bestemme over de penger du tjener og du har generelt oppnådd en del friheter og tillitt gjennom lovbestemte regler. Kanskje borde barneloven hatt en endring i § 31 om at barn som har fylt 15 som utgangspunkt skal ha «medhold» i sine ønsker så lenge ikke andre tungtveiende grunner tilsier noe annet (direkte fare etc.)?