Et dypdykk i barneloven § 37.
Barneloven § 37 lyder slik:
Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.
Barneloven § 37 regulerer beslutningsmyndigheten til den av foreldrene som barnet bor fast hos, når foreldrene har felles foreldreansvar. Bestemmelsen gir bostedsforelderen kompetanse til å ta avgjørelser som gjelder «vesentlege sider av omsuta», herunder valg om barnehage, hvor i landet barnet skal bo, og «andre større avgjerder om dagleglivet». Samtidig avgrenser den mot spørsmål som ligger til foreldreansvaret og dermed normalt krever enighet ved felles foreldreansvar. Bestemmelsen må tolkes og praktiseres i lys av de øvrige reglene i barneloven, særlig §§ 30–33 (foreldreansvar, barns medvirkning og gradvise selvbestemmelse), § 36 (fast bosted), § 40 (flytting til og opphold i utlandet), § 42 a (varsel og mekling før flytting) og prosess- og meklingsreglene i kapittel 7, samt relevante forarbeider og praksis.
Kjernen i § 37 er at den av foreldrene som barnet bor fast sammen med, har et særskilt beslutningsrom i saker som angår oppfølgingen i hverdagen, men som likevel er så betydelige at de ikke kan regnes som trivielle dagligavgjørelser. Lovteksten nevner uttrykkelig barnehagevalg og valg av bosted innenlands («kor i landet barnet skal bu»). Dette forstås slik at bostedsforelderen kan flytte med barnet innenfor Norges grenser uten samtykke fra den andre, forutsatt at varslings- og meklingsreglene ved uenighet er fulgt, og med forbehold om at samværs- og/eller bostedsspørsmålet kan prøves for domstolene etterpå. Forarbeidene bekrefter denne kompetansefordelingen og presiserer hvordan flytting innenlands skal håndteres dersom foreldrene ikke blir enige.
Grensedragningen mot foreldreansvaret i § 30 er sentral. Foreldreansvaret omfatter «rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som følgjer av lov og sedvane». Dette favner typisk over mer prinsipielle, langsiktige og personrelaterte valg – for eksempel spørsmål om navn, pass og statsborgerskap, religiøs tilknytning, mer inngripende helsehjelp og overordnede skolevalg – som ved felles foreldreansvar krever enighet. § 37 gjelder derimot «vesentlege sider av omsuta» knyttet til den løpende omsorgen og den praktiske rammen for barnets liv hos bostedsforelderen. Hvilke spørsmål som faller i hvilken kategori, må avgjøres konkret, under hensyn til lovens system og forarbeidene.
Flytting innenlands illustrerer skillet. Etter gjeldende rett kan bostedsforelderen beslutte flytting innenfor Norges grenser. Dette ble eksplisitt forankret og gjennomgått i Prop. 161 L (2015–2016), der departementet understreket at domstolen ved etterfølgende tvist ikke skal «ta stilling til bostedsforelderens flytting», men vurdere hva som er best for barnet – eventuelt endring av fast bosted eller samværsordning – i lys av den nye situasjonen. Foreldre med delt bosted står i en annen posisjon: Da må større avgjørelser, herunder flytting innenlands, treffes i fellesskap.
Samtidig regulerer § 42 a varslings- og meklingsregimet ved uenighet om flytting. Varslingsplikten ble innført for å motvirke konflikt og sikre at samværsforelder gis reell mulighet til å reagere, herunder ved å ta ut sak og eventuelt begjære midlertidig avgjørelse. Høyesterett har i HR-2020-1843-A vurdert betydningen av varslingsregelen og fastslår at brudd på varslingsregelen ikke i seg selv avgjør bostedsspørsmålet, men kan inngå som moment i helhetsvurderingen av barnets beste.
Barnehagevalg ligger klart innenfor bostedsforelderens kompetanse etter § 37. Forarbeider og offentlige veiledninger bruker barnehage som eksempel på «vesentlege sider av omsuta». Ved uenighet kan spørsmålet bli et element i den samlede vurderingen av barnets situasjon ved senere rettslig prøving, men utgangspunktet er at bostedsforelderen kan fatte beslutningen.
Skole og SFO/AKS krever en noe finere nyansering. Lovens ordlyd nevner ikke eksplisitt skolevalg, og tradisjonelt er overordnede utdanningsvalg ansett å ligge nært foreldreansvaret. Samtidig må man skille mellom (a) rene kretsmessige konsekvenser av et lovlig flyttevedtak (innenlands), hvor valg av nærskole følger av utdanningsmyndighetenes regler, og (b) mer prinsipielle valg på tvers av krets eller skoletyper som kan få langsiktig betydning. Det foreligger ikke en eksplisitt, generell lovfestet «liste» over hva som alltid er § 37-avgjørelser versus § 30-avgjørelser, men forarbeidene viser at bostedskompetansen har en reell tyngde i spørsmål som er nært knyttet til den faktiske omsorgen og hverdagslivet. I praksis må vurderingen skje konkret, i lys av barnets beste, partenes avtalte ordning (fast eller delt bosted) og rammeverket fra Prop. 161 L.
Forholdet til barnets medvirkning er grunnleggende. Etter § 31 skal barnet høres i saker som gjelder barnet, og dets mening skal vektlegges etter alder og modenhet. Dette gjelder også i de avgjørelser bostedsforelderen tar etter § 37, f.eks. ved flytting eller valg av barnehage, og gjelder uavhengig av om avgjørelsen formelt ligger til bostedsforelder eller under foreldreansvaret. Medvirkningsreglene er forankret i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12, og tonen fra forarbeider og offentlig veiledning er klar: Barnets stemme skal systematisk inn i beslutningsprosessene.
Når flytting er aktuelt, utløses bestemte prosessuelle mekanismer. Varslings- og meklingsplikten ved uenighet følger av § 42 a og § 51. Departementet har uttrykkelig presisert at dersom foreldrene ikke blir enige i mekling, har bostedsforelderen myndighet til å flytte innenlands, mens samværsforelderen kan bringe saken inn for domstolene for å få vurdert fast bosted eller samvær på nytt, eventuelt med krav om midlertidig avgjørelse. For delt bosted kreves enighet om flytting innenlands.
Prosessuelle virkemidler etter flytting inkluderer adgang til å reise ny sak om fast bosted eller samvær, jf. § 64, og å begjære midlertidige avgjørelser for å sikre en rask, barnets beste-basert regulering frem til hovedsaken behandles. Prop. 161 L beskriver uttrykkelig at domstolen skal foreta en helhetlig vurdering hvor bl.a. risiko for uheldig miljøskifte inngår, men at vurderingstemaet ikke er «flyttingen i seg selv»; domstolen vurderer omsorgssituasjonen i de alternative løsningene.
Forholdet til § 40 (flytting ut av landet) danner en tydelig avgrensning. Flytting til utlandet er ikke omfattet av § 37-kompetansen. Ved felles foreldreansvar kreves enighet for å flytte ut av landet eller for opphold i utlandet utover kortere perioder. Uenighet utløser meklingsplikt og kan bringes inn for domstolene, og her kan det i tillegg kreves forbud mot utreise mv. Dette understreker at § 37 gjelder innenlandsrammen; grensen passeres ved utenlandsflytting, hvor foreldreansvarsreglene har forrang.
Bestemmelsen må også ses i sammenheng med «delt bosted» som ordning. I forarbeidene er det presisert at ved delt bosted skal foreldrene i utgangspunktet ta alle beslutninger i fellesskap, herunder flytting innenlands. Overgangen fra fast bosted hos én til delt bosted – eller motsatt – endrer derfor beslutningsnivå og hvem som har beslutningskompetansen for de betydelige omsorgsavgjørelsene. Dette er et praktisk viktig poeng ved avtaleinngåelse og ved senere revisjon av ordningen.
«Andre større avgjerder om dagleglivet» er en åpen kategori som fordrer rettskildebruk og konkret vurdering. Forarbeidene trekker fram barnehage og flytting som tydelige eksempler. I praksis vil ofte beslutninger om SFO/AKS, fritidsaktivitet av omfattende karakter, og valg som direkte følger av en lovlig flytting (som tildeling av nærskole) kunne ligge hos bostedsforelder. Samtidig må mer fundamentale, prinsipielle valg – særlig av helsemessig, livssynsmessig eller utdanningsmessig karakter – normalt håndteres under foreldreansvaret. Grensen påvirkes også av barnets alder og medvirkning etter § 31 og av eventuelle særregler i særlovgivningen (for eksempel pasient- og brukerrettighetsloven).
Høyesterettspraksis nyanserer anvendelsen av flytteregelverket. I HR-2020-1843-A drøftes bl.a. betydningen av at varslingsreglene i § 42 a var brutt, og hvilken vekt dette skulle få i den samlede barnets beste-vurderingen ved fast bosted. Dommen illustrerer at prosessuelle brudd og kritikkverdige fremgangsmåter ikke automatisk gir omlegging av bosted, men kan være relevante momenter. Dette bekrefter det grunnleggende: Barnets beste er styrende, og vurderingen er helhetlig.
§ 37 virker ikke i et vakuum, men innenfor et helhetlig system som legger stor vekt på å dempe konflikter og å sikre barnets rett til kontakt med begge foreldre. Dette kommer til uttrykk i meklingsreglene (§ 51) og i departementets understrekning av meklings- og avtaleløsninger. Meklingsrundskriv og offentlige veiledere viser hvordan meklingsplikten også treffer uenighet om flytting, med frister og praktiske ordninger. Bestemmelsen kan derfor ikke praktiseres uten kjennskap til de tilknyttede prosessuelle mekanismene.
Det materielle innholdet i «vesentlege sider av omsuta» må forstås dynamisk. Samfunnsutviklingen – for eksempel teknologiske læringsarenaer, endringer i barnehage- og skolestrukturer, og helserettslige medvirkningsnormer – kan påvirke hvor grensen trekkes i praksis. Forarbeidene til reformene om likestilt foreldreskap la stor vekt på å likestille foreldrene, samtidig som hensynet til barnets beste er overordnet. I tvilssituasjoner vil domstolene fortsette å konkretisere rekkevidden gjennom skjønnsmessige vurderinger, forankret i forarbeidene.
Et særskilt praktisk punkt gjelder samspillet mellom § 37 og retten til informasjon (§ 47). Selv om bostedsforelder kan fatte beslutning innen sitt kompetanseområde, skal forelder med foreldreansvar (og i noen tilfeller også uten slikt ansvar) ha tilgang til opplysninger om barnet fra skolen, barnehagen og helsetjenesten med mindre taushetsplikt er til hinder. Informasjonsretten legger til rette for reell medvirkning og kontroll, og motvirker at § 37 håndheves som «eksklusiv» styringsrett uten innsyn.
Praktiske retningslinjer som følger av systemet rundt § 37:
- Bostedsforelder kan flytte innenlands med barnet, men plikter å varsle ved uenighet og møte til mekling (§ 42 a og § 51). Varsel og mekling er ikke bare formaliteter; de skal gi reell mulighet for dialog og for at samværsforelder kan forsøke å få midlertidig regulering eller ny vurdering av fast bosted.
- Ved uenighet etter gjennomført mekling kan saken bringes inn for domstolene (§ 64 mfl.). Retten skal da vurdere barnets beste i lys av de alternative omsorgsløsningene, ikke «stemme over flyttingen». Eventuell mangel på varsel eller illojal gjennomføring kan telle i helhetsvurderingen, men er ikke automatisk utslagsgivende.
- Ved delt bosted må beslutninger i § 37-kategorien som hovedregel tas i fellesskap, herunder flytting innenlands. Foreldrene bør derfor være uttrykkelige i avtaler om delt bosted om hvordan uenighet skal håndteres, og være oppmerksomme på at domstolen, dersom konflikt oppstår, vil måtte ta stilling til bosted og samvær – ikke gi «veto-rett» til en av foreldrene i enkeltsaker.
- Barnehagevalg ligger innenfor § 37-kompetansen. For skole og AKS/SFO må det gjøres en konkret vurdering: Er det en naturlig følge av et lovlig bostedsvalg og lokal skolestruktur, eller et prinsipielt skolevalg som hører hjemme under foreldreansvaret? Vurderingen må forankres i barnets beste og barnets medvirkning.
- Flytting til utlandet krever enighet ved felles foreldreansvar og ligger utenfor § 37. Uenighet utløser egne mekanismer, med meklingsplikt og domstolsprøving, herunder adgang til midlertidige forføyninger mv.
Normativt og rettspolitisk bygger § 37 på en erkjennelse av at hverdagsomsorgen har både trivielle og betydelige elementer, og at for å få en fungerende ordning etter samlivsbrudd kan den forelder barnet bor fast hos, ikke være avhengig av løpende samtykke for alle større praktiske valg. Samtidig motvirkes maktubalanse og ensidige løsninger ved tre kontrollmekanismer: varslings- og meklingsplikt, domstolsprøving av bosted/samvær, og barns medvirkning. Forarbeidene framhever eksplisitt at det ikke er ønskelig at flytting skjer uten at foreldrene har forsøkt å komme til enighet, og at barnets beste er målestokken for enhver etterfølgende justering.
Det er også verdt å merke seg at den foreslåtte nye barneloven (Prop. 117 L (2024–2025)) viderefører hovedstrukturen i kompetansefordelingen mellom foreldreansvar, delt/fast bosted og beslutningsmyndighet i hverdagen, med modernisering av språk og tydeliggjøring av barns medvirkning. Selv om proposisjonen gjelder ny lov og ikke endrer gjeldende rett før ikrafttredelse, gir den et autoritativt bilde av lovgivers systemforståelse.
Helhetsbildet av § 37 er derfor slik: Bostedsforelderen har en selvstendig, men avgrenset beslutningskompetanse for betydelige sider av den daglige omsorgen, herunder barnehage og bostedsvalg innenlands. Denne kompetansen står side om side med foreldreansvaret (felles enighet ved felles ansvar om mer prinsipielle personlige forhold), barns medvirkningsrett og prosessuelle sikkerhetsmekanismer. Ved delt bosted må beslutninger på dette nivået tas sammen. Ved uenighet aktiveres meklings- og søksmålsreglene, og domstolen foretar en konkret barnets beste-vurdering av bosted og samvær i lys av situasjonen etter flyttingen – ikke en abstrakt prøving av selve flyttevedtaket.
Kilder:
– Lovdata: Barnelova kapittel 5, herunder §§ 30, 36, 37 og 40; kapittel 6 (§ 42 a); kapittel 7 (§§ 51, 64).
– Prop. 161 L (2015–2016) Endringer i barnelova (likestilt foreldreskap) – særlig presiseringer om flytting innenlands, delt bosted og beslutningsnivå.
– NOU 2020:14 Ny barnelov – systemforståelse av beslutningsnivåer og kompetansefordeling.
– HR-2020-1843-A – vurdering av varslingsregelens betydning og barnets beste ved tvist om fast bosted etter flytting.
– Bufdir: Rundskriv og veiledning om mekling etter barneloven – plikt ved uenighet om flytting.
– Helsedirektoratet: Kommentarer til pasient- og brukerrettighetsloven om barns medvirkning og foreldres informasjonsrett, relevant for grensedragning mot foreldreansvaret og praktiseringen av § 37 i helsespørsmål.
