Rettslig perspektiv på barnets beste

barnets beste, barneloven § 36, foreldreansvar, barneloven § 48, Grunnloven § 104, Barnekonvensjonen artikkel 3, rettspraksis i familierett, Rt-2005-682, HR-2019-1230-A, barns rett til å bli hørt, barneloven § 31, samværsrett, barneloven § 42, megling ved flytting, barns omsorg og oppvekst. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva fokuserer barneloven § 36 på når foreldrene ikke blir enige om barnets bosted? Hvordan understreker Grunnloven og Barnekonvensjonen betydningen av barnets beste? Hvordan vurderes barnets beste i rettspraksis? Hvilken rolle spiller barnets mening i henhold til barneloven? Hvilke plikter pålegges foreldrene vedrørende samvær og flytting ifølge barneloven?

Barneloven § 36 fremhever at retten skal avgjøre barnets faste bosted når foreldrene ikke oppnår enighet. Dette er en prinsipiell beslutning som tar høyde for barnets beste, som er det primære fokuset i henhold til § 48 i barneloven. Denne lovfestede hensynet er ytterligere styrket av Grunnloven § 104 annet ledd og Barnekonvensjonen artikkel 3, som begge understreker viktigheten av barnets beste i alle beslutninger som berører dem.

I rettspraksis, som illustrert i Rt-2005-682 avsnitt 32 og HR-2019-1230-A avsnitt 36, 37 og 39, blir det tydelig at vurderingen av barnets beste krever en omfattende, fremtidsrettet tilnærming. Denne tilnærmingen fokuserer på å vurdere alle relevante faktorer for å avgjøre den mest gunstige løsningen for barnets oppvekst og utvikling. Dette innebærer en bred vurdering som går ut over den tradisjonelle bevisbedømmelsen, og tar for seg forskjellige alternativer og deres potensielle konsekvenser for barnet.

Barnets stemme og foreldrenes ansvar

Et vesentlig prinsipp i barneloven er også barnets rett til å bli hørt, som det fremgår av § 31 annet ledd. Barn som har nådd syvårsalderen, samt yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal få muligheten til å uttrykke sine meninger. Disse meningene skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modning. Det er imidlertid viktig å understreke at retten har et selvstendig ansvar for å vurdere hva som er best for barnet. Barnet skal ikke bære ansvaret for å måtte velge mellom foreldrene.

Videre angir barneloven § 42 at barn har rett til samvær med begge foreldre. Det pålegger en gjensidig plikt hos foreldrene om å sikre at denne samværsretten blir oppfylt. I tilfeller hvor det finnes en avtale eller domstolsavgjørelse om samvær, krever § 42a at den forelderen som planlegger å flytte, enten innenlands eller til utlandet, må varsle den andre forelderen senest tre måneder i forveien. Dersom flyttingen er innenlands, er det ikke nødvendig med samtykke fra den andre forelderen som kun har samværsrett, men ved motstand må det søkes om megling.

Retten må noen ganger vurdere om samvær er det beste for barnet

barnets beste, barnerett, barneloven, foreldres samvær, samlivsbrudd, samværsrett, beskyttelse mot overgrep, rettspraksis i barnerett, barneloven § 43, barneloven § 48, lovendring i barnerett, omsorg etter samlivsbrudd, psykisk mishandling av barn, fysisk mishandling av barn, seksuelle overgrep mot barn, vitne til vold, barn og rettssikkerhet, foreldrekonflikt og barn, barn og vold i hjemmet, samværsavgjørelser, barnets sikkerhet, barnets velferd, domstolens rolle i samværssaker, kontaktforbud i barnerett, barnerettslige domstolsavgjørelser, endring av samværsrett, barnevennlig rettspraksis, barns rettigheter, rettsbeskyttelse for barn, barn og juridiske avgjørelser

Barneloven § 43, første ledd, tredje punktum, understreker at retten må avveie om samvær er til barnets beste. Dette er ikke et nytt prinsipp, da barnets beste alltid har vært en hjørnestein i barneretten, jf. Barneloven § 48. Imidlertid har lovendringer, spesielt den fra 7. april 2006, bidratt til en tydeliggjøring og styrking av dette prinsippet i forhold til situasjoner som involverer risiko for barnets velferd.

Spesielt relevant i denne sammenhengen er lovens håndtering av tilfeller hvor det er mistanke eller bekreftelse av at barnet har vært utsatt for ulike former for overgrep. Overgrepene kan være av fysisk eller psykisk karakter, inkludert seksuelle overgrep, eller situasjoner hvor barnet har vært vitne til vold. Slike opplevelser kan påføre barnet dype psykologiske sår og skape frykt for samværsforelderen, noe som utvilsomt påvirker vurderingen av hva som tjener barnets beste.

I tillegg til lovens bestemmelser har rettspraksis og domstolenes tolkning og anvendelse av disse bestemmelsene, et betydelig ansvar for å sikre at barnets beste blir ivaretatt. Domstolene må veie barnets behov for beskyttelse mot skader og frykt, mot behovet for å opprettholde en relasjon til begge foreldrene.

Videre har lovgivningen innført bestemmelser for situasjoner hvor det er nedlagt forbud mot kontakt mellom forelder og barn, for eksempel gjennom kontaktforbud etter straffeloven. Her presiseres det at en forelder ikke kan kreve samvær så lenge et slikt forbud er aktivt. Dette er et tydelig signal om at rettsvesenet tar potensiell risiko for barnet på alvor og er villig til å sette strenge begrensninger for å beskytte barnets velferd og sikkerhet.

I praksis innebærer dette at domstolenes vurderinger i samværssaker må balansere mellom behovet for å beskytte barnet mot skade og behovet for å opprettholde et forhold til begge foreldre. Dette er ikke alltid en enkel balansegang. Det krever en grundig vurdering av alle tilgjengelige opplysninger og omstendigheter i den enkelte sak. Det er også viktig at slike avgjørelser er dynamiske og kan revideres ettersom barnets situasjon og behov endrer seg over tid.

Barneloven § 43 og Definisjonen av «Vanlig Samværsrett»

barneloven § 43, vanlig samværsrett, definisjon av samvær, foreldreskillelse, skilsmisse, barnets beste, legaldefinisjon, foreldrenes avtale, domstolsavgjørelser, fylkesmannen, veiledende definisjon, tilpasning til barnets behov, individuell tilnærming, barneloven § 48, samværsrettens omfang, barns velferd, rettspraksis i barnerett

Barnelovens § 43 annet ledd fjerde punktum har en sentral rolle i norsk barnerett ved at den definerer hva som anses som «vanlig samværsrett». Denne definisjonen, som først ble innført ved vedtakelsen av barneloven i 1981, spesifiserer konkret omfanget av samvær som anses som standard eller normen i tilfeller av skilsmisse. Den lyder: samvær «en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie».

Denne legaldefinisjonen av «vanlig samværsrett» ble drøftet i dybden i forarbeidene til loven. Utvalget som arbeidet med barneloven fant det nødvendig å etablere en klar retningslinje som kunne fungere som en veiledning både for foreldre og for myndighetene i avgjørelsen om samværsrett. Hensikten med denne definisjonen er todelt: For det første gir den en klar retning når partene har avtalt «vanlig samværsrett», eller når domstolene eller fylkesmannen har truffet en beslutning om dette. For det andre fungerer definisjonen som en indikasjon på hva som vanligvis anses som et rimelig omfang av samværsretten. Dette er ment til veiledning, men ikke til en slavisk etterfølgelse, for partene selv og eventuell avgjørelsesmyndighet.

Viktig å merke seg er at denne definisjonen er veiledende og ikke absolutt. Den overordnede normen som alltid skal prioriteres er hva som vil være til barnets beste, i samsvar med barneloven § 48. Dette betyr at selv om «vanlig samværsrett» gir en generell forståelse av hva som kan forventes, kan og bør spesifikke avgjørelser tilpasses individuelle omstendigheter og behov hos hvert enkelt barn.

I praksis betyr dette at domstoler og foreldre har frihet til å tilpasse samværsordninger ut fra barnets unike behov og livssituasjon. Selv om «vanlig samværsrett» gir en nyttig retningslinje, er det alltid barnets beste som står i fokus, og som skal veilede enhver avgjørelse. Dette kan inkludere hensyn til barnets alder, helse, tilknytning til hver av foreldrene, og hvordan det samlede omfanget av samværet påvirker barnets velferd og utvikling.

Advokatens rolle i barnefordelingssaker: vurdering av avtaleløsninger og barnets beste

Hva er advokatens ansvar i barnefordelingssaker?, Hva innebærer barneloven § 49 for advokater?, Hvordan skal advokaten balansere klientens ønsker og barnets beste?, Hvordan påvirker barneloven § 48 advokatens rolle?, Hvilken betydning har rask saksbehandling for barn i barnefordelingssaker?

Advokater spiller en sentral og delikat rolle i barnefordelingssaker. I henhold til barneloven § 49, har advokaten et selvstendig ansvar for å vurdere muligheten for en avtaleløsning mellom partene. Denne bestemmelsen understreker viktigheten av at advokaten aktivt vurderer og eventuelt tar initiativ til forlik. Dette er viktig fordi en avtaleløsning ofte er til det beste for alle involverte parter, særlig barna.

Advokaten skal informere sin klient om fordelene ved en avtaleløsning og de tjenester som meklingsapparatet tilbyr. Et viktig aspekt ved denne prosessen er å forsøke å dempe motsetningene som har oppstått mellom foreldrene. Likevel må advokatens handlinger alltid være i samsvar med klientens ønsker. Hvis klienten er imot en avtaleløsning, må advokaten respektere dette. Det er også viktig å merke seg at enkelte saker ikke egner seg for avtaleløsninger på grunn av deres natur.

Barneloven § 48 er også sentral i denne sammenhengen. Denne paragrafen fastsetter at alle avgjørelser og saksbehandlinger i barnefordelingssaker først og fremst skal være til barnets beste. Dette innebærer at advokaten ikke kan ensidig fokusere på sin klients interesser, men må vektlegge barnets beste i alle aspekter av saken. Dette bidrar til å bevisstgjøre advokaten om sin unike rolle i slike saker.

I tilfeller hvor en advokat unødig strekker seg langt for å forfølge sin klients interesser på bekostning av barnets beste, gir §§ 48 og 49 dommere og motparter verktøy til å gripe inn. Det er også viktig at advokaten gir saken høy prioritet og handler raskt for å unngå unødig forsinkelse, ettersom tidsfaktoren er avgjørende for barnets velvære.

Til slutt er det verdt å merke seg at retten har myndighet til å velge passende tiltak etter § 61. Advokatens rolle blir da å råde retten i valg av tiltak og bidra til prosessen i tråd med § 49 og § 48.

Saksbehandlingen i foreldrekonflikter: Fokus på barnets beste

Hva er den overordnede regelen i barneloven § 48 når det gjelder barnefordelingssaker? Hvordan er FNs barnekonvensjon artikkel 3 relevant i barnefordelingssaker i Norge? På hvilken måte påvirker prinsippet om barnets beste valget av konfliktløsningsmodell i slike saker? Hvilke parter i en barnefordelingssak påvirkes av hensynet til barnets beste? Hvorfor er det viktig at behandlingen av barnefordelingssaker skjer så raskt som mulig? Hvordan defineres og vurderes "barnets beste" i en konkret sak? Hvilke faktorer legger Høyesterett vekt på ved vurdering av barnets beste i avgjørelser om fast bosted? Hvordan er lovendringene knyttet til "barnets beste" i forhold til sakens utfall? Hva innebærer det skjønnsmessige kriteriet "barnets beste" i praksis? Hvordan skal alle involverte parter i barnefordelingssaker prioritere barnets behov og velferd? barnefordeling, barnets beste, barneloven § 48, FNs barnekonvensjon, saksbehandling i foreldretvister, foreldrekonflikt, foreldreansvar, rettens vurdering av barnets beste, helhetsvurdering i barnefordeling, barnets mening i foreldretvister, effektiv konfliktløsning barnefordeling, juridiske virkemidler i barnefordeling, advokater i barnefordelingssaker, sakkyndige i barnefordeling, representanter for barnet, meklere i foreldretvister, rask saksbehandling barnets beste, foreldrekontakt barnets beste, følelsesmessig tilknytning barn, stabile hjemmeforhold for barn, omsorgsmuligheter for barn, barnets behov i rettsprosesser, familierett, barnefordeling helhetsvurdering, rettspraksis barnets beste

Barnefordelingssaker representerer noen av de mest utfordrende rettslige prosesser, hvor barnets beste utgjør kjerneelementet både i materielle og prosessuelle avgjørelser. I henhold til barneloven § 48, er det en overordnet regel at avgjørelsene og saksbehandlingen i barnefordelingssaker «skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet». Dette prinsippet er også forankret i FNs barnekonvensjon artikkel 3, som er innarbeidet i norsk lov.

Barnets beste er et skjønnsmessig kriterium og innebærer en konkret helhetsvurdering av barnets interesser i den enkelte sak. Denne vurderingen påvirker ikke bare de materielle spørsmålene i saken, men også valget av konfliktløsningsmodell og bruk av ulike juridiske virkemidler. Altså skal prosessuelle valg også ta hensyn til hva som er best for barnet. Denne tilnærmingen gjelder alle involverte parter i saken, inkludert advokater, sakkyndige, representanter for barnet og meklere.

Et sentralt aspekt ved barnets beste er at saksbehandlingen skal skje så raskt som mulig, for å begrense den emosjonelle og psykologiske belastningen for barnet. Dette hensynet er avgjørende for å minimere potensiell skade og sikre en effektiv konfliktløsning.

Ved vurdering av hva som er barnets beste, har Høyesterett lagt vekt på flere faktorer, inkludert barnets mening, risikoen ved miljøskifte, muligheten for samlet foreldrekontakt, barnets følelsesmessige tilknytning til hver av foreldrene, tilknytningen til søsken, stabile forhold i hjemmet og omsorgsmuligheter fremover. Denne tilnærmingen understreker nødvendigheten av en individuell og omfattende vurdering i hver enkelt sak.

Forståelsen av foreldreansvaret

advokatens rolle i mekling, tradisjonell vs meklingsbasert rolle, konflikthåndtering, mekling i barnefordelingssaker, barnets beste i mekling, advokatens strategiske tilnærming, mekling og konflikteskalering, klientens interesser i mekling, meklingens betydning for barn, advokatens ansvar i meklingsprosesser, meklingsmodeller og arbeidsmetoder, meklerens rådgiverrolle, advokatens rolle i enighetsskapende prosesser, hurtig løsning i mekling, advokatens håndtering av begrenset saksforberedelse, kommunikasjon i mekling, advokatens forståelse av signaler i meklingsprosessen, balanse mellom åpenhet og lojalitet, tilpasning til barneloven § 61, suksess i meklingsprosesser, meklingsstrategier, advokatens samarbeid i mekling, meklingens innvirkning på advokatens rolle, advokatens bidrag til meklingsløsninger, meklingens effekt på konfliktnivå, advokatens profesjonelle ansvar, meklingsforhandlinger, barnets interesser og mekling, advokatens evne til klientrepresentasjon i mekling, barnelovens bestemmelser i mekling, Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand, advokat, advokathjelp, advokatbistand, advokater, advokatene, Mosjøen, vefsn, Nordland, Helgeland, juridisk rådgivning, lovlig hjelp, rettslig veiledning, juridisk ekspertise, rettshjelp, advokattjenester, rettssak, juridisk representasjon, juridiske spørsmål, juridisk assistanse, advokatkontor, juridisk konsultasjon, rettssaksgjennomgang, rettssaker, lovprosedyre, lovrepresentasjon, juridisk saksgang, lovlig rådgiver, rettssakskostnader, advokattjenester i Mosjøen, vefsn rettshjelp, Helgeland advokater, Nordland juridisk hjelp, advokatbistand for bedrifter, rettstvister, rettssystemet, juridisk støtte, rettssakshjelp, rettslig rådgiver Mosjøen, vefsn advokatkontor, rettslige tjenester, rettslig representasjon, advokattjenester Helgeland, Nordland advokatbistand, juridisk rådgiver Vefsn, rettshjelp Mosjøen, advokat Mosjøen Helgeland, vefsn advokatbistand, Nordland advokatkontor, Helgeland juridiske tjenester, juridisk hjelp Mosjøen, advokatbistand Helgeland, vefsn juridisk representasjon, Nordland rettshjelp, advokatbistand Nordland Helgeland, juridisk ekspert Mosjøen, vefsn juridisk bistand foreldreansvar, forsørgingsplikt, barneloven § 66, juridiske plikter for foreldre, foreldreansvar etter død, forsørging og utdanning av barn, rettigheter for barn, forsørgingsbidrag, foreldreansvar ved samlivsbrudd, ansvar for barns velferd, juridiske aspekter ved foreldreansvar, barns rettigheter etter foreldres død, foreldreansvar og samfunn, juridisk beslutning om foreldreansvar, rettigheter for foreldre, barns utdanning og foreldreansvar, rettferdig forsørgingsplikt, forsørgingsansvar etter dødsfall, foreldreansvar og familielov, plikter for foreldre ved utdanning, foreldreansvar og rettssystemet, barnelovens bestemmelser, forsørgingsplikt for barnets beste, foreldreansvar og samfunnsansvar, forsørgingsplikt og juridisk beslutning, foreldreansvar og rettigheter, barneloven § 66 og forsørgingsansvar, foreldreansvar og barnets velferd, juridisk ansvar for foreldre, forsørgingsplikt for barnelovens bestemmelser, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, advokater som jobber med barneloven, advokat barnerett, advokat wulff mosjøen, advokat foreldreansvar, barnefordelingssaker, juridisk hjelp ved foreldrekonflikter, barnelov og advokattjenester, barnefordeling og advokatbistand, rettshjelp for foreldreansvar, barnerett advokatfirma, ekspertise i foreldreansvar, barnelovsadvokater, advokattjenester for barnefordeling, foreldrekonflikt løsninger, barnefordeling juridisk bistand, erfarne barnefordelingsadvokater, advokat rådgivning for foreldre, barnerett spesialist, wulff mosjøen advokatkontor, kompetanse innen foreldreansvar, barnefordeling og lovverket, barneloven og advokatrådgivning, profesjonell advokat barnerett, rettshjelp ved foreldreansvarssaker, advokatfirma for foreldrekonflikter, barnefordeling rettigheter, erfarne advokater for foreldreansvar, barnefordeling og juridisk veiledning, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, barneloven spesialist, barnerett advokat, Wulff Mosjøen advokat, foreldreansvar ekspert, samvær juridisk rådgivning, fast bosted advokat, rettshjelp barnefordeling, advokat for foreldreansvar, erfarne barnerett advokater, juridisk støtte ved foreldrekonflikter, ekspertise i barneloven, advokatbistand for samvær, kompetanse innen fast bosted, barnefordelingsprosedyrer, juridisk veiledning for foreldreansvar, barnefordelingsrettigheter, barneloven tolkning, barnerett og rettsprosesser, advokat for foreldreansvarssaker, samværsavtale juridisk bistand, bostedsordning juridisk hjelp, rettigheter i barneloven, barnefordeling og advokattjenester, advokat for foreldrekonflikter, Wulff Mosjøen advokatfirma, juridisk ekspertise i foreldreansvar, barnefordeling og rettssystemet, barnerett advokatbyrå

Foreldreansvar er et sentralt begrep innenfor familieretten. Foreldreansvaret er retten og plikten til å treffe avgjørelser for barnet i personlige forhold, og dette gir omfattende beføyelser til foreldrene.

Innholdet i foreldreansvaret

I henhold til barneloven § 30, innebærer foreldreansvaret rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold. Dette inkluderer blant annet valg av skole, samtykke til medisinsk behandling og inngrep, adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskap, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting til utlandet. Foreldreansvaret er ikke begrenset til det som er fastsatt i barneloven, men det er også bestemmelser om foreldreansvaret i annen lovgivning.

Felles foreldreansvar betyr at disse beføyelsene ligger hos begge foreldrene i fellesskap. Dette krever et visst nivå av samarbeid mellom foreldrene. Det er også viktig at barnet selv etter hvert involveres i beslutningene. Barneloven § 31 understreker at foreldrene skal høre barnets syn før de treffer avgjørelser om barnets personlige forhold, ettersom barnet utvikles og modnes. Etter at barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på barnets syn.

Særskilte forhold og unntak fra felles foreldreansvar

Hovedregelen i barneloven er at begge foreldrene skal ha felles foreldreansvar. Men denne regelen gjelder ikke hvis det finnes «særlige grunner» som tilsier at kun den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. Dette er imidlertid en vurdering som skal rette seg etter hva som er best for barnet, slik det er angitt i barneloven § 48.

I vurderingen er det en rekke aspekter som tas i betraktning. For eksempel kan konflikt og alvorlige samarbeidsproblemer mellom foreldrene være faktorer som tilsier at en av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene, særlig hvis samarbeidsproblemene kan påvirke barnets omsorgssituasjon. Imidlertid er ikke konflikter mellom foreldrene avgjørende i seg selv. Det må foretas en konkret vurdering av alle relevante forhold, og avgjørelsen skal alltid være basert på hva som er best for barnet.

Fremtidig perspektiv

Når det gjelder foreldreansvar, er det forholdene på avgjørelsestidspunktet som skal legges til grunn. Det betyr at retten skal forsøke å finne den løsningen som antas å være best for barnet i tiden fremover. Dette innebærer en bred, fremtidsrettet vurdering av de alternative løsningene som foreligger. Alle relevante omstendigheter skal vurderes, og selv mindre sannsynlige risikofaktorer kan ikke overses.

Hva skal til for at delt bosted kan vurderes i lys av Barneloven § 36?

Barneloven § 36, delt bosted, barnets beste interesser, fast bosted, foreldrekonflikt, geografisk nærhet, barnets fritidsaktiviteter, samarbeidsvansker foreldre, barn under syv år, foreldreansvar, domstolsavgjørelser, særskilte grunner, omsorgspersoner, barnets bånd, rettferdighet mellom foreldrene, delt bostedsordning, barneloven § 48, barnets vennskap, langsiktige konsekvenser, delt bosted barn, delt bosted domstol, barnets rettigheter, foreldrenes beslutningstakingsrettighet, delt bosted fordeler, delt bosted ulemper, avgjørelse delt bosted, domstolens rolle, fast bostedsavtale, advokat barneloven, advokat delt bosted.

Barneloven § 36 utforsker temaet rundt fast bosted for barnet og bestemmelsen ser slik ut:

§ 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge

Det første leddet i § 36 er en påminnelse om foreldrenes rett til å bestemme barnets faste bosted. Enten kan barnet bo hos en av foreldrene, eller det kan ha delt bosted. Denne formuleringen klargjør og styrker foreldrenes beslutningstakingsrettighet uten inngripen fra tredjepart.

Men hva skjer når foreldre er uenige? Det er her domstolen trer inn.

Delt bosted: Særskilte grunner

Dersom foreldrene ikke kan enes, er det domstolens ansvar å avgjøre barnets faste bosted. Her blir det nevnt «særskilte grunner» som kan tillate en vurdering av delt bosted, selv når en eller begge foreldrene ikke er for dette.

For det første, selv om begge foreldrene vurderes som like gode omsorgspersoner, og barnet har et sterkt bånd til begge, er ikke dette nok i seg selv for at delt bosted skal vurderes. Faktorer som geografisk nærhet, barnets mulighet til å beholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, samt foreldrenes evne til å samarbeide, spiller en avgjørende rolle.

I tillegg, selv om barnet kanskje trives med en delt bostedsordning, må domstolen vurdere ordningen opp mot hva som er barnets beste interesser, jf. barneloven § 48. Dette betyr at man ikke bare kan se på de umiddelbare fordelene ved delt bosted, men også de langsiktige konsekvensene for barnet.

Avgjørelsens endelige kriterium

Selv med de nevnte forutsetningene på plass, kan ikke domstolen basere sin avgjørelse på antagelser om fremtidig utvikling, for eksempel at konfliktnivået mellom foreldre vil avta. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen prioritere fast bosted hos en av foreldrene.

Til slutt, det antas i dagens lovgivning at delt bosted generelt ikke bør vurderes for barn under syv år.

Beskyttet og støttet tilsyn ved samvær: Regulering og formål

domstolens adgang, offentlig oppnevnt tilsynsperson, samvær mellom barn og forelder, barneloven § 43 a, beskyttet tilsyn, støttet tilsyn, barnets behov, konkret vurdering, barnets beste, tilsynsformer, beskyttet samvær, foreldretvister, barneloven § 48, deltakelse, barnets mening, samværsavtale, kommunal barneverntjeneste, Bufetat, oppnevnende myndighet, politiattest, forsvarlig iverksetting, formkrav, rettsforlik, rettskraftsvirkninger, politiregisterloven § 39, oppfølging, effektiv iverksetting, begrunnelse, kostnadsdekning

Domstolens adgang til å pålegge det offentlige å oppnevne en tilsynsperson ved samvær mellom barn og forelder som ikke bor sammen, reguleres i barneloven § 43 a.

I barneloven § 43 a første ledd er det et nytt vilkår om at «barnet sine behov» må være oppfylt for at domstolen kan pålegge det offentlige. Dette vilkåret gjelder for begge former for tilsyn, både beskyttet og støttet tilsyn. Domstolen må vurdere om tilsyn er egnet for å oppnå formålet, enten det er beskyttelse eller støtte, og sikre at barnets spesifikke behov blir vurdert. Barnets subjektive opplevelse av situasjonen skal være utgangspunktet. Vilkåret om barnets beste i barneloven § 48 gjelder fortsatt som et selvstendig vilkår.

Vilkåret «særlege høve» må også være oppfylt for at bestemmelsen skal anvendes. Begge vilkårene i § 43 a må være oppfylt samtidig.

Det er to hovedformer for tilsyn: beskyttet tilsyn og støttet tilsyn. Beskyttet tilsyn er den mest omfattende formen og innebærer kontinuerlig overvåkning av barnet og forelder under samværet. Denne formen benyttes i tilfeller der forelderen har hatt problemer knyttet til vold, rus eller psykiske lidelser, men der samvær likevel er til barnets beste. Beskyttet tilsyn benyttes ikke ved risiko for barnebortføring. Støttet tilsyn har som formål å gi støtte og veiledning under samværet. Denne formen benyttes i saker med høy konfliktnivå mellom foreldrene eller ved kontaktetablering der barnet og forelderen er ukjente for hverandre. Støttet tilsyn er mindre omfattende og kan tilpasses mer fleksible løsninger.

Formål og tilsynsformer som ikke omfattes av ordningen med tilsyn under samvær av offentlig oppnevnt tilsynsperson er klargjort. Dette følger gjeldende rett.

Domstolen har kompetanse til å fastsette tilsynsformen og nødvendige bestemmelser for samvær, inkludert antall timer og varighet. Domstolen kan også fastsette tid og sted i samråd med oppnevnende myndighet. Departementet mener det bør være domstolen som avgjør behovet for transport av barnet i forbindelse med samvær med tilsyn.

Kommunal barneverntjeneste har ansvar for å oppnevne tilsynsperson og følge opp saken ved pålegg om beskyttet tilsyn. Bufetat har ansvar ved støttet tilsyn. Oppnevnende myndighet må sikre at kravene til politiattest er oppfylt. Barneverntjenesten/Buf

etat må også inngå avtale med tilsynspersonen og vurdere behovet for tolk.

Domstolen skal innhente uttalelse fra myndigheten som utpekes i tråd med § 43 a før pålegg eventuelt gis. Formkrav til pålegg er fastsatt, og pålegg kan gis i dom, foreløpig avgjørelse eller rettsforlik. Ved pålegg i rettsforlik må domstolen redegjøre for formålet med tilsynet og barnets behov.

Det offentlige dekker kostnadene ved pålegg etter § 43 a. Det er krav om politiattest for tilsynsperson for å hindre overgrep mot barn.

Hensynet til barnet i meklingsprosessen

mekling, foreldretvister, barnets beste, rett til å bli hørt, samvær, foreldreansvar, fast bosted, medbestemmelsesrett, inkludering av barn, meklingsprosessen, barneloven, hensyn til barnet, barnets rettigheter, mekler, foreldre, avtale, barnets interesser, barneloven § 31, barneloven § 42, barneloven § 48, helhetsvurdering, foreldre- og barnesamarbeid, barneperspektivet, barnets medvirkning, foreldrekonflikt, beste løsning for barnet, barnets synspunkter, barneloven § 104, FNs barnekonvensjon, barnets rettigheter, barneloven § 61, meklingsprosess, barnets deltakelse

I meklingsprosessen ved foreldretvister etter ekteskapsloven og barneloven, står hensynet til barnet i fokus. Meklerens ansvar er å gjøre foreldrene oppmerksomme på barnets rettigheter og behov, som er nedfelt i lovverket.

Barn har en lovfestet rett til å bli hørt i saker som angår dem. Dette følger av grunnloven, FNs barnekonvensjon og barneloven. Barneloven § 31 slår fast at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Mekleren skal derfor gjøre foreldrene oppmerksomme på barnets rett til å bli hørt.

Videre skal mekleren informere foreldrene om barnets rett til samvær med begge foreldrene, slik det fremkommer i barneloven § 42. Barnet har rett til å opprettholde en relasjon med begge foreldrene, og mekleren skal sørge for at foreldrene er klar over denne rettigheten.

Avtalen som foreldrene inngår under meklingen skal først og fremst være til barnets beste. Dette følger av barneloven § 48. Mekleren skal veilede foreldrene i å finne den beste ordningen for barnet når det gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær. Avgjørelsene skal tas ut fra en konkret helhetsvurdering av barnets interesser i den aktuelle saken.

Foreldrene har også ansvar for å gi barnet mulighet til å uttrykke seg og bli hørt i saker som angår det. Barnet skal få informasjon og mulighet til å si sin mening før det tas beslutninger om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Foreldrene må lytte til barnet og ta dets synspunkter i betraktning, i henhold til barneloven § 48 og medbestemmelsesretten barnet har.

Meklerne har gode erfaringer med å inkludere barn i meklingsprosessen. Ved å møte barnet og involvere det i meklingen, får mekleren bedre forutsetninger for å hjelpe foreldrene med å finne gode løsninger. Mekleren kan ha samtaler med barnet både alene og sammen med hele familien, avhengig av barnets ønsker og foreldrenes enighet. Det er viktig å merke seg at barnet ikke blir en part i meklingen, men at det er foreldrene som har ansvaret for å komme frem til en avtale som er til barnets beste.

Barneloven § 48 gjelder ikke bare for meklingsprosessen, men også for hele saksbehandlingen i foreldretvistsaker. Dette innebærer at alle som er involvert i saken, inkludert mekleren, har plikt til å ta hensyn til barnets beste. Mekleren skal derfor utføre sitt meklingsarbeid med barnets interesser i tankene.

I meklingsprosessen er hensynet til barnet sentralt. Mekleren skal sikre at barnets rett til å bli hørt og til samvær med begge foreldrene ivaretas. Videre skal mekleren veilede foreldrene i å inngå en avtale som først og fremst er til barnets beste. Dette sikrer at barnets behov og interesser blir tatt hensyn til i den vanskelige prosessen med foreldretvister.

En saksbehandling til barnets beste

Barneloven § 48 er kjent for alle som har vært involvert i en sak etter barneloven enten du har vært part eller advokat.

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

De fleste er kjent med at man i avgjørelser etter barneloven skal ha fokus på at løsningen man kommer til skal være til barnets beste. Dette i motsetning til å la foreldrenes behov eller andres interesser være styrende. Det som kanskje ikke blir like mye fokusert på er at «handsaminga av slike saker» skal være til barnets beste også. Det vil si at ikke bare avgjørelsene, men fremgangsmåten skal være lagt opp slik at prosessen tar hensyn til barnas beste.

Bestemmelsen er nok i stor grad med på å underbygge det sterke fokus som er på forliksforhandlinger i saker etter kapittel 7 i barneloven. Bestemmelsen kan være styrende for at man velger flere saksforberedende møter, at man velger en psykolog til å snakke med barnet i stedet for en uerfaren dommer eller at man tar andre valg som gjør at barnet opplever minst mulig problemer tilknyttet foreldrenes uenighet.