En betydelig endring i Norges familierettspraksis kom i 2003, med en lovendring som understreker dommerens rolle i å fremme forlik mellom partene. Ifølge barneloven § 59 annet ledd, skal dommeren på ethvert trinn av saken vurdere mulighetene for å oppnå enighet mellom partene, og aktivt legge til rette for dette.
Denne tilnærmingen til familierettsaker representerer en vesentlig endring i hvordan slike saker håndteres. Målet er å oppmuntre til løsninger som partene selv har kommet frem til, fremfor å la saken avgjøres ene og alene av rettens beslutning. Denne metodikken er ikke bare i tråd med prinsippet om medvirkning, men anerkjenner også viktigheten av skreddersydde løsninger som passer for den unike dynamikken i hver familie.
Ved å tilrettelegge for forlik, blir partene oppmuntret til å samarbeide om en løsning som er til det beste for alle involverte, spesielt barna. Dette kan redusere konfliktnivået og bidra til en mer harmonisk løsning, noe som ofte er til barnets beste i langvarige familietvister.
Denne lovendringen reflekterer en forståelse av at domstolene ikke alltid er det beste forumet for å løse sensitive familiekonflikter. Når partene kommer til enighet gjennom mekling eller forhandlinger, kan dette føre til mer holdbare og tilfredsstillende løsninger.
Dommerens rolle i denne prosessen er avgjørende. Ved å vurdere muligheten for forlik og legge til rette for dette, bidrar dommeren til en mer konstruktiv og løsningsorientert tilnærming til familierettssaker. Dette er spesielt viktig i saker der barn er involvert, da en amikabel løsning ofte kan være til barnets beste, både på kort og lang sikt.