Et praktisk viktig tema i barneretten og i alle samlivsbrudd hvor partene har mindreårige barn, er når barnas mening skal frem og hvor stor vekt deres mening skal tillegges.
Barneloven § 31 regulerer dette spørsmålet, men det vil tidvis komme frem spørsmål som ikke direkte er regulert av lovens bestemmelse.
§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd
Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.
Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.
Endra med lov 20 juni 2003 nr. 40 (i kraft 1 april 2004, etter res. 20 juni 2003 nr. 728).
Som du kan se er det i lovens bestemmelse ingenting som tilsier at barnet på noe tidspunkt kan bestemme selv hvor det skal bo. Det er ikke uvanlig at klienter har for seg at når barna når en viss alder så bestemmer de selv hvor de skal bo. Riktignok fremgår det av første ledd i bestemmelsen at man skal tillegge meningen vekt etter alder og modenhet, da slik at det selvfølgelig skal mer og mer til jo nærmere myndig alder barnet er, for at man ikke skal la barnet få sin vilje. Likevel vil det noen ganger være slik at selv et barn i relativ moden alder ikke selv kjenner hele situasjonen og er i stand til å vurdere konsekvensen av sine egne ønsker og standpunkt. Det kan være rusproblemer barnet ikke kjenner til eller det kan være mors flytteplaner. Da avgjørelse som omhandler barn skal være en totalvurdering vil det alltid være en totalvurdering hvor alle relevante momenter tas i betraktning som skal gjøres. Det man kan si er at momentets relative vekt vil øke med barnets alder og desto færre andre momenter som spiller inn i vurderingen. Dersom begge partene kan skilte med nesten like boforhold, egenskaper og forhold ellers, vil barns mening nesten alltid være avgjørende, uavhengig av alder.
Andre ledd sier noe om når barn skal høres og når de skal tillegges stor vekt. Barn som har fylt 7 år skal høres, men innsikten i egen situasjon tilsier mindre vekt i denne alderen. Barn som har fylt 12 år skal man tillegge stor vekt, men ikke avgjørende vekt nødvendigvis. Som sagt beror dette på hvilke andre momenter som spiller inn på avgjørelsen.
At barn skal ha fylt 7 år før barneloven pålegger domstolene og foreldrene til å høre på barna før viktige avgjørelser om dem tas, betyr ikke at barn under 7 år ikke skal høres. Noen barn på 6 år kan være mer modne enn barn på 7 år. Noen ganger er det fornufitg at også yngre barn får gi sin mening. Meningen til yngre barn vil mer ofte fremkomme gjennom omveier hvor de forteller om hva de gjør hos foreldrene og hva de synes er morsomt eller negativt. Mange tingretter er svært restriktiv med å høre barn under 7 år da dette ikke vil være en saksbehandlingsfeil hvis det unnlates. Etter min mening vil det spesielt i saker hvor det er en oppnevnt sakkyndig være naturlig også å høre litt på yngre barn, uten at disse spørres direkte. De indikasjoner som da fremkommer kan i noen tilfeller hindre at den “tapende” part går til søksmål basert på barnets ønske når barnet fyller 7 år.