1. juli 2010 får barneloven § 42 et nytt første ledd.
§ 42 første ledd skal lyde:
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.
Som så mange andre bestemmelser i barneloven så sier bestemmelsen noe om hva som er tillatt eller ikke, men den sier ikke noe om konsekvensen av at det ikke varsles. Hva hvis det varsles fire uker i forveien? Hva om det ikke varsles i det hele tatt? Er det slik at da vil samværsforelderen automatisk få medhold i en sak om at barnet skal flytte tilbake?
For å få svar på dette må en se nærmere på hva forarbeidene sier om bestemmelsen.
Lovutvalget sier på side 56 at “Utvalgets medlemmer, alle med unntak av Rusten, er kommet til at reglene om innenlands flytting bør endres slik at de i større grad sikrer at flytting ikke kan skje uten den andre forelders kunnskap.”
Lovutvalget pekte på to mulige løsninger på problemstillingen. Enten kunne man la avgjørelsen være knyttet til foreldreansvaret slik det er med flytting til utlandet eller så kunne man ilegge en varslingsplikt.
Lovutvalget påpeker videre at “Det fremstår for utvalget som klart at varslingsplikten må innebære en realitet, i den forstand at det ikke bør være uten konsekvenser å bryte denne.”
“Man kunne tenke seg at overtredelse av varslingsplikten kunne tillegges vekt i en etterfølgende sak om endring av avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast eller – som det meste ekstreme alternativ – medføre en automatisk plikt for forelderen til å sørge for at barnet flytter tilbake. En slik reaksjon vil imidlertid kunne medføre et utfall av saken som er i strid med bar-nets beste. Barnets beste må alltid være det avgjørende kriterium, uavhengig av foreldrenes hand-linger og oppførsel, og det er ikke sikkert at en reversering av flyttingen og et nytt miljøskifte er til beste for barnet. Økonomiske sanksjoner, for eksempel i form av bortfall av barnetrygd, vil også kunne ramme barnet.”
Flertallet i lovutvalget anbefalte at flytting innenlands skulle følge samme modell som å flytte til utlandet. At man var avhengig av samtykke. Dette har ikke lovgiver fulgt opp.
Det fremgår av Ot.prp. 104 2008-2009 at:
Justisdepartementet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir), Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen
i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og
Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen
i Vestfold, Den norske Dommerforening, Borgarting
lagmannsrett, Drammen tingrett, Oslo tingrett,
Trondheim tingrett, Barneombudet, Likestillings- og
diskrimineringsombudet, Advokatforeningen, Aleneforeldreforeningen
(AFFO), Alternativ til vold, Barnerettsgruppa
ved Universitetet i Tromsø, Fellesorganisasjonen
(FO), Juridisk rådgivning for kvinner
(JURK), Kvinneuniversitetet Nord (KUN), Norsk
kvinnesaksforening (NKF), Redd Barna og Stine Sofies
Stiftelse går imot flertallets forslag om at avgjørelsen om å flytte med barnet legges inn under foreldreansvaret slik at begge må samtykke til flyttinginnenlands.
Motstanderne mot å gjøre dette til en del av foreldreansvaret (ot.prp):
“Det pekes videre på at det er urimelig at bostedsforelderens muligheter for å flytte begrenses, uten at det samtidig legges tilsvarende begrensninger på samværsforelderen, og at forslaget ikke vil fremme økt samvær så lenge samværsforelderen står fritt til å flytte.”
Stortinget valgte i stede å følge den danske modellen med varslingsplikt minst 6 uker før.
Den danske bestemmelsen i Forældreansvarsloven:
§ 18. En forælder, der vil ændre sin eller barnets bopæl til et andet sted her i landet eller i udlandet, skal underrette den anden forælder herom senest 6 uger før flytningen.
Lovutvalget foreslår konsekvenser:
“Dersom retten finner at flytting ikke tjener barnets interesse, skal det treffes avgjørelse om at flytting ikke skal kunne skje.”
“Mindretallet antar at det ikke vil være i samsvar med barnets beste å innføre en sanksjonsregel for det tilfellet at en forelder ikke oppfyller sin varslingsplikt, for eksempel at barnet i slike situasjoner automatisk skal få fast bosted hos den andre forelder. At en forelder opptrer i strid med varslingsplikten og dermed setter sine egne interesser foran barnets, vil imidlertid være et forhold som er relevant ved vurderingen av hvor barnet skal ha fast bosted.”
Det blir domstolene som må tolke loven og dens konsekvenser. Dersom man skal kunne avgjøre at flytting ikke skjer så er det et signal til den som vil flytte at det er bedre å bryte varslingsplikten slik at man kanskje senker risikoen for at retten kommer til at man må bli boende.
Forøvrig sier lovutvalget i NOU 2008:9 på side 56 at “Utvalget er imidlertid klar over at det i noen situasjoner ikke nødvendigvis er til barnets beste at foreldrene bor nær hverandre. Det kan for eksempel være tale om barn eller forelder som utsettes for fysisk eller psykisk vold også etter et samlivsbrudd. Dette må man også ta høyde for ved vurderingen av hvordan flyttereglene skal utformes.” Jeg kan ikke se at bestemmelsen levner rom for noen slik høyde og at hensiktsmessigheten av utelatt varsling må prøves av retten.
Jeg kan ikke oppsummere lovendringens praktiske virkning slik jeg ser det annerledes enn at den ikke innebærer mer enn en oppfordring til å varsle den andre forelder for å unngå at det å bare flytte kan bli en av mange momenter i en senere avveining. Jeg tror bestemmelsen ikke vil ha særlig stor praktisk betydning da de fleste flyttetilfeller jeg har vært involvert i som prosessfullmektig har gjennomgått en lengre prosess hvor skoler, barnehage osv informeres tidlig og at den andre forelder direkte eller indirekte kjenner til realitetene i god tid. Jeg råder dessuten mine klienter allerede til å varsle i god tid (med unntak av alvorlige overgrep o.l.) Allerede i dag sliter domstolene med hvordan de skal vektlegge at en forelder tar seg til rette opp mot at barnet ikke skal flyttes nok en gang ved å flytte barnet tilbake.
