Unntaksbestemmelsen: ‘særlege grunnar’ i reisekostnader ved samvær

Reisekostnader ved samvær, Barneloven § 44, Særlege grunnar, Foreldrenes inntekt, Forholdsmessig fordeling, NAV behandling, Domstolens rolle, Forliksråd mekling, Unntaksbestemmelse, Rimelighetsvurdering, Reiseutgifter, Inntektsbasert fordeling, Høye reisekostnader, Saksbehandling hos NAV, Saker om barnebidrag, Reisevei og reisemåte, Partsbegrep, Bidragsevnevurdering, Samværsordning, Barnets beste.

Det er kjent at reisekostnader ved samvær mellom barn og foreldre kan utgjøre en betydelig utfordring, spesielt når det er store inntektsforskjeller mellom foreldrene. Barneloven § 44 fastsetter hovedregelen om at reisekostnadene skal fordeles forholdsmessig etter foreldrenes inntekt. Men hva skjer når denne regelen fører til særlig urimelige resultater?

Unntaket: “Særlege grunnar”

Ifølge loven har vi et unntak som gir adgang til å fravike hovedregelen. Dette unntaket er formulert i barneloven § 44 andre ledd og refereres til som “særlege grunnar”. Vilkåret for at NAV eller domstolen skal kunne bestemme en annen fordeling av reisekostnadene enn forholdsmessig etter foreldrenes inntekt, er at det foreligger særlige grunner som gjør dette rimelig.

Særlige grunner – en høy terskel

Det er viktig å merke seg at denne unntaksbestemmelsen er ment å være en siste utvei og skal tolkes restriktivt. Det skal med andre ord mye til for at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse. I forarbeidene til loven er det presisert at unntaket skal brukes når en forholdsmessig fordeling av reisekostnadene vil føre til svært urimelige resultater. Med andre ord må det være ekstraordinære og vektige grunner som rettferdiggjør en annen fordeling.

Rimelighetsvurdering

Ved vurderingen av “særlege grunnar” skal det legges stor vekt på hva som er til barnets beste. Det skal foretas en helhetlig vurdering av hver av foreldrenes totale situasjon. I denne vurderingen kan flere faktorer komme inn, inkludert foreldrenes økonomi, reisevei og reisemåte. Det viktigste er å sikre barnets velferd og behov for underhold fra bostedsforelderen.

Flytting som en del av “særlege grunnar”

Forarbeidene til loven gir også retningslinjer for situasjoner der en av foreldrene flytter. Selv om flytting i seg selv ikke utgjør en “særlege grunn,” kan det være ett av flere momenter som til sammen utgjør en slik grunn. Andre momenter kan inkludere barnets spesielle behov, reisekostnadene og foreldrenes økonomiske situasjon.

Endringer i barneloven § 44: Utvidet adgang til å innhente opplysninger om reisekostnader ved samvær

Reisekostnader ved samvær, Barneloven endringer, NAV og reisekostnader, Utvidet adgang for NAV, Barneloven § 44, Samværsordninger, Foreldresamarbeid, Juridiske endringer, Forvaltningsloven og samvær, Inntektsoffentlighet, Rettferdige avgjørelser, Barnets beste prinsipp, Rettslige oppdateringer, Familiepolitikk, Utredningsplikt i samværssaker, Innsyn i økonomi, Foreldrenes rettigheter, Juridisk veiledning, Samværsordning justeringer, Barn og foreldrelov.

I tråd med lovendringer som trådte i kraft fra 1. januar 2023, har barneloven § 44 gjennomgått betydningsfulle justeringer som berører spørsmålet om reisekostnader i forbindelse med samvær mellom barn og foreldre som bor hver for seg. Denne endringen har ført til en utvidelse av NAVs myndighet når det kommer til å innhente nødvendige opplysninger for å håndtere saker knyttet til fordeling av reisekostnader.

Barneloven § 44: Bakgrunn og formål

Tidligere var spørsmål knyttet til reisekostnader ved samvær hovedsakelig basert på partenes egen rapportering av inntektene og kostnadene. Dette kunne noen ganger føre til tvister og utfordringer i saker hvor partene ikke samarbeidet eller ga ufullstendig informasjon.

Med de nye endringene i barneloven er det innført et tredje punktum i § 44 første ledd som åpner for at reglene i barneloven § 70 syvende ledd kan benyttes i saker som omhandler reisekostnader ved samvær. Dette gir NAV myndighet til å innhente nødvendige opplysninger på samme måte som det gjøres i saker om fastsettelse og endring av barnebidrag. Formålet med denne endringen er å sikre at sakene blir så godt opplyst som mulig, slik at rettferdige og rimelige avgjørelser kan treffes.

Forvaltningsloven og utredningsplikt

I tillegg til endringene i barneloven, er det viktig å merke seg at forvaltningslovens bestemmelser om utredningsplikt (§ 17) også får anvendelse i saker som omhandler reisekostnader ved samvær. Dette innebærer at NAV, når de har kompetanse til å behandle saken, skal sørge for at saken er grundig opplyst før det treffes vedtak. Dette bidrar til å sikre at alle relevante opplysninger blir vurdert, og at rettferdige avgjørelser kan fattes.

Innsyn i inntekter

Videre gir forvaltningsloven § 18 foreldrene rett til å få innsyn i hverandres inntekter. Dette er en viktig del av prosessen med å vurdere reisekostnadene og fordelingen av dem. Åpenhet om inntekter er avgjørende for å sikre en rettferdig og balansert vurdering av saken.

Oppsummering

Endringene i barneloven har styrket NAVs rolle i å håndtere saker som omhandler reisekostnader ved samvær. Med utvidet adgang til å innhente opplysninger og tydelige retningslinjer for utredningsplikt, legges det til rette for mer effektiv og rettferdig behandling av slike saker. Dette er i tråd med prinsippet om å prioritere barnets beste i alle samværssaker.

Opphevelse av Rundskriv Q-2008-15 og Endringer i Barneloven § 44

Barneloven § 44, NAV og barneloven, Rundskriv Q-2008-15 opphevet, Endringer i barneloven, Foreldrenes ansvar for reisekostnader, Organisatorisk endring i barne- og familievernet, Lovendring i kraft 2023, Forvaltningsansvar for samvær, Ot.prp.nr.69 (2007–2008), Privatrettslig avtale om samvær, Reisekostnader ved samvær, Samværsavtaler mellom foreldre, NAVs myndighet i samværssaker, Foreldres frihet i avtalefrihet, Særlige grunner for reisekostnadsfordeling, Barneloven og aldergrense, Delt bosted og samvær, Familieforhold og reisekostnader, Organisatorisk endring i barnevernet, Forvaltningsansvar i barnevernssaker.

Det er med virkning fra 1. januar 2023 at Rundskriv Q-2008-15, utarbeidet av Barne- og familiedepartementet den 18. desember 2008, er blitt opphevet. Denne opphevelsen følger som et resultat av de betydningsfulle endringene som er gjort i barneloven § 44 ved lov av 17. juni 2022, nummer 44.

Forarbeider til denne lovendringen inkluderer Prop.94 L (2021–2022), Innst.349 L (2021–2022), og Lovvedtak 75 (2021–2022). Endringene markerer en vesentlig overføring av forvaltningsansvar fra statsforvalterembetene til arbeids- og velferdsetaten, som heretter vil bli omtalt som NAV. Det er viktig å understreke at denne overføringen utelukkende er en organisatorisk endring, uten innvirkning på lovverket knyttet til barneloven § 44.

Barneloven § 44 pålegger et viktig ansvar på foreldrene når det kommer til vurderingen av eventuelle reisekostnader i forbindelse med samvær med barn. I Ot.prp.nr.69 (2007–2008), side 16, blir dette ansvaret utførlig behandlet. Her presiseres det at foreldrene må ta hensyn til flere faktorer, inkludert praktiske aspekter og økonomi, når de avtaler samvær. Det er ikke hensiktsmessig å avtale mer samvær enn det som er økonomisk realistisk for begge parter.

Det er viktig å merke seg at den økonomiske avtalen mellom foreldrene er et privatrettslig forhold. Dette innebærer at foreldrene har full frihet til å avtale hvordan de ønsker å fordele reisekostnadene knyttet til samvær, basert på deres spesifikke situasjon. Dette prinsippet er også nedfelt i § 44, første ledd, første punktum.

NAVs myndighet til å fastsette reisekostnadsfordelingen mellom foreldrene er regulert i § 44, andre ledd. For at NAV skal kunne behandle en sak angående fordeling av reisekostnader, må det foreligge spesielle grunner, og begge foreldrene må være enige om at saken skal løses på denne måten. Hvis det gjelder barn over 15 år, kan NAV behandle saken selv om kun den ene forelderen ønsker det.

Det er viktig å merke seg at NAV ikke kan behandle saker som omhandler fordeling av reisekostnader for barn over 18 år. Barneloven gjelder kun for barn inntil de fyller 18 år, med mindre det følger spesielle bestemmelser i loven.

Ot.prp.nr.43 (2000–2001) gir også ytterligere veiledning ved å fastslå at bestemmelsen om reisekostnader ikke gjelder når barnet har delt bosted. I slike saker blir ingen av foreldrene ansett for å ha samvær med barnet, og dermed pålegges de heller ikke ansvar for reisekostnader.

Reisekostnadene ved samvær

kjørewulffDe fleste synes å tro at loven sier at man skal dele reisekostnadene ved samvær likt. Med andre ord, dersom barnet skal reise med fly frem og tilbake til et samvær så skal man betale halve reisen hver. Dette kan man selvfølgelig bli enig om, men lovregelens utgangspunkt er at man skal dele etter inntekt. Den som tjener mest skal betale mest. Tjener den ene 500.000 kroner i året og den andre 250.000 i året så betaler den som tjener mest dobbelt så mye som den som tjener minst. Skal noe annet gjelde krever det avtale eller så kan retten finne at det er rimelige grunner til å sette en annen fordeling. I praksis møter man på mange problemer knyttet til denne bestemmelsen. Spesielt når den ene parten har eget firma og velger ikke å ta ut lønn en periode for å påvirke fordelingsnøkkelen. Andre ganger kommer beskyldninger om ikke-beskattet inntekt som da ikke kommer med i betraktning.

Reisekostnadene er regulert i barneloven § 44:

§ 44.Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.

Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen eller departementet sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.