barneloven 61

Staten betaler sakkyndig utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

av

BADGE3Til og med 2013 var barneloven lagt opp slik at staten betalte oppnevning av sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 1, men hvis partene ønsket utredning etter nr. 3 så måtte de vurdere om de hadde råd til å få saken godt opplyst eller ikke da de selv måtte betale. Vanligvis da den som begjærte oppnevningen for så evt å bli en del av saksomkostningsspørsmålet under hovedforhandling. Med virkning fra 01.01.2014 er bestemmelsen endret. nr. 3 fremgår også nå i bestemmelsens andre ledd og har gjort det i over 1,5 år.

Jeg tar dette opp da jeg fortsatt møter i domstoler hvor dommerne ikke har fått med seg denne lovendringen og hvor heller ikke alle advokater har fått den med seg. Jeg ser ikke bort fra at det er domstoler som etter lovendringen har pålagt parter å dekke kostnader retten skulle ha dekt og at det er noen som har et pengekrav mot en og annen tingrett rundt om i landet.

 

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Viktigste lovendringen på lenge

av

WulffleserBarneloven § 61, andre ledd er nå endret ved at også første ledd nr. 3 er tatt inn i rekken over hvilke tiltak som betales av staten. Det vil si at staten nå dekker kostnadene til sakkyndig utredning. Det har de 10 årene jeg har ført saker om fast boste, samvær og foreldreansvar vært mange som har tapt rett fordi deres økonomi har vært for dårlig til å få saken utredet skikkelig. Uansett om det ble begjært sakkyndig utredning eller om domstolen følte de måtte ha det, så var det partene, vanligvis saksøker eller den som begjærte utredningen, som satt igjen med en regning. En regning som var uforutsigbar og kunne ligge på mellom 40.000 og 150.000. Enda verre var det at domstolene kunne sende regningen til advokatene selv om klientene ikke ønsket en utredning. En situasjon som fort kunne føre til uforutsigbare tap for advokaten og utlegg mot egen klient.

Nå tar endelig staten regningen. Det er den beste løsningen også fordi retten fortsatt er den som bestiller utredningen gjennom å sile om de mener det er behov for en slik utredning eller ikke. Faren derimot, og det tror jeg mange tingretter vil gjøre, er å la være å begjære utredning på tross av at det er behov for det for ikke å påføre kostnader. Det blir spennende å se på de saker som er stevnet etter 01.01.2014 når endringen trådte i kraft hvordan domstolene vil håndtere at det nå er de som skal ta regningen. Vil de fortsette å velge de samme sakkyndige når de har erfaring med hvilke som skriver de største regningene? Vil de sette strengere krav til kvaliteten på arbeidet nå som staten betaler? Det blir uansett lettere å rådig egne klienter når ikke lengre klientens økonomi blir styrende for om man kan få saken forsvarlig opplyst der det er alvorlige bekymringer.

Fortid, nåtid og fremtid: Vanskelig å vite hva retten mener er viktig

av

Som skrevet om tidligere så er det en hovedregel at det i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar, avvikles ett eller flere saksforberedende møter før en evt. hovedforhandling. Hvordan man blir møtt av domstolen i det saksforberedende møtet varierer svært mye og det er svært få prosedyrer man med sikkerhet kan si at klienten kan forvente. Det er derfor svært vanskelig for oss advokater å forberede klientene på hva de kan forvente i disse møtene. Jeg pleier å fortelle mine klienter at de kan få et godt innblikk i hvordan mange slike saker behandles ved å se på videoene som Sør-Trøndelag tingrett har lagt ut på nettet (disse kan du se i dette innlegget lengre ned.)

En av tingene som varierer fra møte til møte, dommer til dommer, domstol til domstol, er i hvilken grad dommeren ønsker å høre sakens historie. Mange dommere mener at det er nødvendig at partene forteller om seg, sin situasjon og hvordan de har kommet til det punktet de er i dag. Andre ganger opplever man at dommeren bare ønsker å høre hvordan partene har det i dag og hva de kan tenke seg fremover. Personlig mener jeg at det er nødvendig at sakens historie blir godt belyst. I de sakene historien blir godt belyst er min erfaring at man i større grad klarer å komme frem til forlik som partene ønsker. Slike forlik tar bedre innover seg hvilke utfordringer partene må forholde seg til og hvorfor de ikke selv har klart å få til løsninger tidligere. Å bare se fremover fører ofte til at ordninger ikke går, endringssøksmål osv. Det hender altså at man møter i retten og får beskjed om veldig direkte at jeg vil ikke høre om det som har vært. Jeg mener både at dette er svak saksbehandling og at man begår en saksbehandlingsfeil ved at retten plikter på eget initiativ å belyse saken så godt som mulig. Ved å snu ryggen til det som har skapt problemet mener jeg retten ikke setter seg i en posisjon hvor de vil klare å finne en god løsning på problemet. Her har domstolene nok en grunn til å møtes i slike saker og komme frem til retningslinjer knyttet til hvordan slike saker bør behandles.

Videoene er modelert etter noe som kalles “konflikt og forsoning.” også denne modellen har jeg skrevet om tidligere og er ikke en standardsaksbehandling i alle saksforberedende møter, men har i stor grad påvirket hvordan de fleste slike møter nå avvikles: