Jeg legger merke til at mange søker på “fars rettigheter” på denne bloggen, eller det er søket på google på “fars rettigheter” som leder besøkende inn på denne siden. Jeg synes det er viktig å presisere at barneloven i det alt vesentlige er kjønnsnøytral. Den er ikke fokusert på fars rettigheter, men heller ikke på mors rettigheter. I all hovedsak er loven fokusert på barnets rettigheter. Både lovverket og rettspraksis gir i dag far omsorgen svært ofte i konflikter for retten. Det er ingen morspresumpsjon i lovverket.
Likevel kan man selvfølgelig spørre seg om dommere, advokater og sakkyndige som har praktisert barnerett før 1981 og som har praktisert et prinsipp om at mor i utgangspunktet er å foretrekke, om man nå klarer å legge dette fra seg når barneloven i så mye større grad enn andre lover åpner for skjønn. Jeg har ingen grunnlag å konkludere på, men jeg tør driste meg ut på en påstand om at de yngste rettsaktørene nok har et noe annet syn enn de eldste på morsrollen og farsrollen. Som part i en sak kan det være at dette slår heldig ut, men det kan også slå uheldig ut. Det jeg kan bekrefte er at jeg er overbevist om at jeg tar èn sak som jeg jobber med og prøver den akkurat likt på flere av landets tingretter, så får jeg ikke like resultater. Det kan være at dommerens alder og skjønn har betydning, men også politisk bakgrunn, stedets politiske historie, størrelsen på domstolens fagmiljø, antall barnesaker dommeren har hatt. For ordens skyld kan bemerkes at det i veileder 2004 Q15 bemerkes at dommerfullmektiger helst ikke skal tildeles barnefordelingssaker dersom han eller hun ikke har spesiell erfaringsbakgrunn som tilsier det. Etter min mening er dette svært naturlig da prosessen etter barneloven legger stor vekt på megling og forsoning.