Foreldreansvaret er et kjernepunkt i norsk barnerett, og bestemmelsene skal både ivareta barnets rettigheter og sikre en balansert fordeling av ansvar mellom foreldrene. Utgangspunktet i lovgivningen, slik det fremkommer i forarbeidene, er at felles foreldreansvar som hovedregel anses som det mest hensiktsmessige når foreldrene har bodd sammen. Denne presumpsjonen bygger på en antakelse om at det foreligger en grunnleggende relasjon og et etablert samarbeid, med mindre det er påvist forhold hos en av partene som gjør vedkommende uegnet til å utøve foreldreansvaret.
Når foreldrene aldri har bodd sammen, er vurderingen mer åpen. Det fremgår at barnet som oftest ikke vil ha hatt samme grad av nærhet til den forelderen det ikke har bodd med, og dette kan påvirke rettens vurdering. Samtidig er det ingen automatikk i at fravær av samboerskap fører til ulikt foreldreansvar. Retten skal uansett foreta en konkret helhetsvurdering, der både barnets tilknytning, foreldrenes evne til samspill og praktiske forhold trekkes inn.
I prinsippet er det ønskelig at begge foreldre deltar i avgjørelsene som omfatter barnet, men forarbeidene anerkjenner at det finnes situasjoner der dette ikke vil være til barnets beste. Et sentralt moment er samarbeidsklimaet mellom foreldrene. Dersom kommunikasjonen er preget av konflikt, kan felles foreldreansvar bli et hinder for stabile og forutsigbare beslutninger. En slik situasjon kan i ytterste konsekvens føre til at retten finner det nødvendig å tildele foreldreansvaret til én av foreldrene alene.
I praksis oppstår flere utfordringer ved anvendelsen av disse prinsippene. En problemstilling er at vurderingen av egnethet kan bli sterkt preget av subjektive oppfatninger og dokumentasjonens kvalitet. Foreldrenes evne til samarbeid vurderes ofte ut fra tidligere samhandling og nåværende konfliktnivå, men denne vurderingen kan påvirkes av enkelthendelser som ikke nødvendigvis gir et helhetlig bilde.
En annen utfordring er at barnets tilknytning til en forelder kan være vanskelig å måle på en presis måte. For eksempel kan korte, men hyppige samvær ha en annen kvalitet enn lengre, men sjeldnere samvær. Slike nyanser kan bli avgjørende når retten vurderer om felles foreldreansvar vil være til barnets beste.
Rettens avgjørelser i disse sakene får direkte og langvarige konsekvenser. En beslutning om å frata en forelder del i foreldreansvaret kan oppleves som en reduksjon av foreldrerollen, selv om dette juridisk sett ikke nødvendigvis begrenser samværsretten. På den annen side kan et påtvunget felles foreldreansvar føre til vedvarende uenighet om sentrale spørsmål som skolevalg, bosted eller helsetiltak, og dermed skape en belastning for barnet.
Det forekommer også tilfeller der retten opprettholder felles foreldreansvar til tross for betydelige samarbeidsproblemer, i håp om at foreldrene kan utvikle et fungerende samarbeid over tid. Dette kan imidlertid være en risikostrategi dersom det ikke finnes realistiske forutsetninger for en forbedring.
En tredje praktisk utfordring er grenseflaten mellom foreldreansvar og andre juridiske spørsmål som fast bosted og samværsrett. Selv om foreldreansvaret omhandler beslutninger av større betydning, kan uenigheter om dagligdagse forhold lett gli over i konflikter om de større beslutningene. Dette viser hvor viktig det er at retten vurderer hele samhandlingsmønsteret, og ikke bare enkeltstående spørsmål.
Videre kan geografiske forhold komplisere situasjonen. Dersom foreldrene bor langt fra hverandre, kan det være krevende å ha et reelt felles foreldreansvar, særlig når avgjørelser krever fysisk tilstedeværelse eller rask respons.
Til tross for utfordringene legger lovverket opp til en fleksibel vurdering. Dette innebærer at ingen saker er identiske, og at retten må basere sin beslutning på en konkret og nyansert helhetsvurdering. Likevel er det tydelig at samarbeidsklimaet mellom foreldrene ofte får en nøkkelrolle i avgjørelsen.
En velfungerende ordning for foreldreansvar krever at begge parter evner å se saken fra barnets perspektiv. Rettsavgjørelser som i for stor grad fokuserer på foreldrenes rettigheter fremfor barnets behov, kan skape løsninger som er juridisk korrekte, men praktisk lite bærekraftige. Derfor er det avgjørende at vurderingen ikke bare er formelt presis, men også tilpasset de faktiske forholdene barnet lever under.
Kilder:
Ot.prp. nr. 56 (1996-97)
Barneloven (LOV-1981-04-08-7)
NOU 1995:23
Høyesterettspraksis, HR-2005-02014-A
Bufdir – Foreldreansvar
Prop. 85 L (2012–2013)
