Når det gjelder foreldre og deres rettigheter til å ta med barnet på utenlandsreise, er barneloven § 41 en bestemmelse som ofte vekker spørsmål. Fjerde ledd i denne paragrafen er spesielt viktig for å forstå hvilke regler som gjelder når den ene forelderen ikke har foreldreansvaret. Hva sier loven, og hvorfor er disse reglene på plass?
Hva sier § 41, fjerde ledd?
Fjerde ledd i barneloven § 41 fastslår:
«Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende.»
Dette innebærer at foreldre uten foreldreansvaret ikke kan ta med barnet til utlandet uten at den andre forelderen gir sitt samtykke. Imidlertid finnes det en viktig unntaksregel: Hvis det er åpenbart at barnet vil komme tilbake til Norge, kan domstolen gi tillatelse til reisen.
Bakgrunnen for regelen
Lovforarbeidene til barneloven gir innsikt i hvorfor denne bestemmelsen eksisterer. I Ot.prp.nr.56 (1996–1997) forklares det at prinsippet bygger på en balanse mellom foreldrenes rettigheter og barnets sikkerhet. Når én forelder ikke har foreldreansvaret, er det en underliggende risiko for at barnet ikke returnerer etter reisen. Loven forsøker å beskytte barnet mot slike situasjoner.
Samtidig åpner regelen for fleksibilitet gjennom domstolens mulighet til å gi samtykke til utenlandsferden. Domstolene kan overstyre kravet om samtykke hvis det er åpenbart at barnet vil returnere, og det forutsettes i lovforarbeidene at barnet vil få pass til reisen.
Hvorfor er dette viktig?
Foreldreansvaret er en juridisk og praktisk betegnelse på retten til å ta avgjørelser om barnets liv, inkludert spørsmål om hvor barnet bor, hvilken skole det går på, og om barnet kan reise til utlandet. Når en forelder ikke har foreldreansvaret, ligger avgjørelsesmyndigheten hos den andre forelderen.
Den fjerde ledd beskytter barn mot potensiell risiko for kidnapping eller langvarig fravær fra hjemlandet. Samtidig hindrer den unødvendige konflikter mellom foreldrene ved å kreve samtykke, med mindre det er åpenbart trygt og praktisk for barnet å reise.
Når kan domstolen gripe inn?
Domstolens vurdering i slike tilfeller handler primært om barnets beste. For at retten skal gi tillatelse til utenlandsreisen, må det være klart at:
- Barnet vil returnere til Norge etter reisen.
- Reisen er trygg og forsvarlig for barnet.
Dette kan typisk gjelde situasjoner der reisen er kortvarig, godt dokumentert, og involverer trygge omgivelser, som en ferie med klare returplaner.
Hva betyr dette i praksis for foreldre?
Hvis du er en forelder uten foreldreansvaret og ønsker å ta med barnet ditt til utlandet:
- Du må først innhente samtykke fra den som har foreldreansvaret.
- Hvis samtykke ikke gis, kan du søke domstolen om tillatelse.
- For å få domstolens samtykke må du bevise at det er åpenbart at barnet vil komme tilbake.
Hvis du har foreldreansvaret, har du rett til å nekte en utenlandsreise hvis du mener det er risiko for at barnet ikke returnerer. Denne bestemmelsen gir deg juridisk støtte til å beskytte barnet mot potensielle farer.