Foreldres rett til å motta informasjon om sine barn er et sentralt aspekt i norsk barnerett, spesielt belyst i barnelovens paragraf 47. Denne loven understreker foreldrenes rett til å få opplysninger om barnet fra ulike offentlige og private institusjoner. Lovteksten etablerer en grunnleggende rettighet for foreldre til å være informert om barnets velferd, utdannelse og helse, under forutsetning av at det ikke skader barnets interesser.
I henhold til lovens første ledd, er det tydelig at begge foreldre som har foreldreansvar har rett til å motta informasjon om barnet. Dette prinsippet gjelder selv i tilfeller der en av foreldrene har det fulle foreldreansvaret. Lovens intensjon er å sikre at begge foreldre kan ta informerte beslutninger og være aktivt involvert i barnets liv, selv om de kanskje ikke bor sammen med barnet. Informasjonen kan inkludere, men er ikke begrenset til, detaljer fra barnets skole, barnehage, helse- og sosialvesen. Denne retten er imidlertid balansert mot barnets beste, og i noen tilfeller kan det være begrensninger på grunn av taushetsplikt.
Videre, hvis en forelder blir nektet informasjon, fastsetter lovens andre ledd en prosedyre for å klage til statsforvaltaren. Dette er et viktig skritt for å sikre at foreldres rettigheter blir respektert og håndhevet. Klageretten gjelder både for foreldre med og uten foreldreansvar, og prosessen er underlagt de generelle reglene i forvaltningsloven. Dette gir et rettferdig og strukturert system for å håndtere eventuelle uenigheter eller tvister som måtte oppstå i denne sammenheng.
Loven inneholder også en bestemmelse for ekstraordinære tilfeller der en forelder uten foreldreansvar kan miste retten til informasjon. Dette viser lovens fleksibilitet og evne til å tilpasse seg til særskilte omstendigheter, alltid med barnets beste som hovedfokus.