Barneloven er fleksibel. Den kan tøyes i den retningen dommeren til enhver tid mener er riktig da bestemmelsene gir anvisning på en helhetsvurdering der det meste er med i vurderingen og hvor styrende bestemmelse er § 48 om at avgjørelser skal være til ”barnets beste.”
Helhetsvurderinger og stadig blikk mot barnets beste har gjort at lovverket er svært uforutsigbart da man aldri kan fortelle klienter hva som sikkert blir konsekvensen dersom noen handler i strid med det som er bestemt. Det er fortsatt slik at dersom noen for eksempel flytter uten å ha varslet slik som man nå etter loven skal, så har det ingen automatisk konsekvens. Det skal fortsatt vurderes om tilbakeflytting er det beste for barnet.
Spørsmålet må være om ikke man kan si generelt at et forutsigbart lovverk er til det beste for barnet, slik at flere handlinger får automatiske konsekvenser. Ikke minst burde man kunne vurdert konsekvensbestemmelser knyttet til manglende etterkomming av samvær hvor man ikke har gått til sak for å begrense samværet. For eksempel ved at det automatisk kan kreves inn bot dersom barnet ikke leveres til avtalt samvær innen 2 uker. Er det mistanke om vold eller annet overgrep gir dette den som har mistanken en handlingsplikt (innkalle til familievern, anmeldelse eller annet.) Utformingen til bestemmelsen vil måtte ta høyde for enkelte unntak.