I barneloven § 61, første ledd nr. 3 heter det etter lovendringen 01.01.2014 at:
Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
Ordlyden er i dag mer formanende mot tingretten da det i første setning sies klart at der det trengs bør retten oppnevne sakkyndig for å uttale seg. Bestemmelsen tar videre i dag inn eksempler på problemstillinger som vanligvis vil være en pådriver for en slik oppnevning. Det er en noe merkelig oppbygging av bestemmelsen når det i første setning brukes “bør” når det trengs og det i andre setning sies det at i disse (alvorlige) tilfellene “kan” retten oppnevne en sakkyndig. God systematikk tilsier at rekkefølgen av disse to burde endres. Altså at retten kan oppnevne der det trengs, men i de gitte tilfellene av alvorlige problemstillinger bør retten gjøre det. Dette ville gitt en bedre og mer logisk systematikk. Ved neste revisjon bør dette endres.
Dersom retten kommer til at det ikke skal oppnevnes sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 kan denne avgjørelsen påankes. Dette følger direkte av barneloven § 62 hvor det heter:
§ 62. Anke over avgjerder under saksførebuinga
Rettens val av tiltak etter § 61 første stykket kan ikkje ankast. Unntak gjeld for avgjerd om å nekte å oppnemne sakkunnig etter § 61 første stykket nr. 3 og avgjerd om å nekte å innhente fråsegner som nemnd i § 61 første stykket nr. 6.
Her fremgår det at bare nr. 3 og nr. 6 tiltakene i § 61 kan ankes over til lagmannsretten.
Hadde “bør” og “kan” endret rekkefølge slik jeg angir ville nok dette medført bedre retningslinjer for tingrettene.