Jeg har ved noen anledninger opplevd at det har gått 3-4 mnd fra begjæring om midlertidig avgjørelse leveres tingretten til det avholdes planmøte på telefon med retten.
I utgangspunktet er dette etter min mening et brudd på barneloven § 59, 1. ledd.
Det må være på det rene at domstolen har tid til en halvdagssak på relativt kort varsel da det er flere prosesstyper som krever denne type beredskap. Dersom det var en begjæring etter § 65 hvor samværsforelder ikke leverer tilbake barnet etter ferie er som regel prosessen raskere. Ved varetektsfengling er som regel retten parat til å ta ta en sak på sparket. Realiteten er at saksforberedende møter i de fleste domstoler berammes som halvdagssaker og ikke krever særlig mer ressursbruk hos dommeren enn både varetektsfengslinger, overprøving av akuttvedtak i barnevernssaker osv. Domstolen har tid, men følger ikke pålegget i bl. § 59, første ledd om å prioritere slike saker. Unnskyldningen om stort arbeidspress er irrelevant. Dette må prioriteres. Når det ikke bare er en stevning men også en begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 så skal dette være akuttsignalet for domstolen. Det skal ikke gå så inflasjon i disse begjæringene at de nå gis samme prioritet som hovedsaken/stevningen.
Problemet er i mange saker at nettopp at man ikke griper inn i situasjonen fører til at den saksøkte (som regel) står i en posisjon der saksøkte kan vise til at det har gått bra den perioden saken har ventet på beramming. Alternativet er at barnet ikke har det bra. Da må en minne om at bl. § 48 også gjelder for prosessen og ikke bare resultatet i saken.
Så kan man spørre seg om det er feil at den saksøkte får tildelt av domstolen et gratis poeng ved å kunne vise til “god oppførsel” etter begjæringen kom inn. Ja, det er stort problem. Poenget er billig da de fleste skjerper seg i anledning saken, men effektivt da det som utspiller seg rett før en avgjørelse tas nok alltid er vanskelig å se bort fra. Man tildeles derfor et billig poeng uten substans men som dessverre nok er mer effektivt enn poenget fortjener å være. Alt fordi mange domstoler systematisk bryter bl. § 59, 1. ledd.
§ 59.Sakshandsaminga
Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.
Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.
Domstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet her, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.