Møter på teams

norges beste barnefordelingsadvokat

Det siste året har påvirket hvordan jeg tenker om driften av advokatpraksisen min fremover. Vi har hatt flere møter med domstolene og med fylkesnemndene på Teams eller lignende løsninger. Noen typer saker passer fint for i slike digitale format, mens andre møter, vanligvis de som krever at man er flere/mange deltakere over lengre tid, ikke går like knirkefritt. Jeg har i denne perioden også forsøkt å ha en del møter med klienter på Teams. Erfaringen med klientmøter digitalt er veldig gode. Her er det lite som går tapt opp mot møter på kontoret. Selv om det aldri blir helt det samme, så vil det gi en god del mer følelse av et personlig møte enn telefonmøter og gjør det lettere å føle at klient-advokat-forholdet er tillitsfullt og nært selv om det kan være lengre geografiske tilstander. Jeg ser derfor at det uansett situasjon i samfunnet fremover, nok blir en mye større andel digitale møter enn tidligere og at videomøter ikke i så stor grad erstatter fysiske møter, men at det nok kan erstatte en del telefonmøter.


Ønsker du å avtale et Teamsmøte med meg om din sak etter barneloven? ta kontakt ved å bruke kontaktskjemaet 

Hva skjer hvis du ikke overholder tilsvarsfristen?

tilsvarsfrist ikke overhold uteblivelse

I de fleste saker risikerer du å tape rett ved å ikke overholde en lovlig forkynt tilsvarsfrist. Det vil som regel si en uteblivelsesdom. Altså en avgjørelse til fordel for den som har stevnet saken. Slik stiller det seg ikke i saker etter barneloven eller barnevernloven. Disse er indispositive hva gjelder spørsmålene som er brakt inn til avgjørelse. Indispositiv vil si at partene ikke har fri rådighet over saken og at retten har et selvstendig ansvar for å komme til et resultat som er til barnets beste. Det vil igjen si at dersom en forelder stevner inn saken med det formål f.eks. å begrense et samvær for den andre, så er det ingen automatikk i at så vil skje. Retten må sørge for at de har et godt avgjørelsesgrunnlag for å ta stilling til påstanden i stevningen. De vil derfor selv måtte besørge å få fremlagt nødvendig informasjon og dersom det da kommer et tilsvar etter fristen vil også det bli tatt i betraktning i saken selv om det kom etter fristen. Det heter at fristen ikke er preklusiv.

Rent faktisk så vil det å ikke overholde fristen medføre at sekretærene i domstolen nok vil purre på. Det er ønskelig med begge parters synspunkter tidlig i prosessen slik at planlegging av den videre prosess blir lettere.

Les mer…

Det er aldri bare snakk om 1 dag eller 2 dager

Forlikspress

Det har gått flere timer og man har kommet godt ut på dagen. kanskje er det til og med bare en time eller mindre igjen av avsatt tid. Det er et rettsmøte og det er nå bare en dag som skiller forslagene til løsning fra partene. Det er da du møter «det er jo bare 1 dag det er snakk om» – men det er aldri bare 1 dag og den ene dagen er kanskje i uken, altså 52 dager i året (eller mindre når man trekker fra ferier) eller 26 dager i året hvis det er snakk om 1 dag hver annen uke. Altså, nesten 1 mnd ekstra med samvær i året. Den ene dimensjonen med «det er jo bare snakk om 1 dag» handler om hva mengde er. hvis du kommer for sent til jobben med 5 minutter hver dag, så er det 1.100 minutter hvis du jobber i 220 dager hvert år. Det er 18,3 timer i året og ikke langt unna 3 hele arbeidsdager du er borte. Dere er jo bare 2 dager fra hverandre? dobbel tallene. Det er bare snakk om 2 mnd ekstra i året? Sånn er det med all tid. Ser man tiden over et annet intervall enn det laveste så vil mengdene føles annerledes. Hvorfor kan du ikke bare gå med på 1 mnd mer med samvær i året? ingen dommer eller sakkyndig ville sagt det slik. Man lager hinderet så lavt at det skal være lett å hoppe over, eller mer riktig, bli puffet over. det kan være riktig, at for barnet vil det ikke være særlig merkbart på noen negativ måte, og kanskje er det bare i diskusjonen om barnebidrag dette har validitet for noen. For andre kan det være det klare vissheten om at den andre forelderen ikke mestrer foreldrerollen godt og hvert minutt teller. Det kan være snakk om risikofaktorer som alkoholmisbruk, vold eller bare hvordan barnet blir snakket til. Et ønske om å minimere risiko for enhver pris. Da er det med en dag hver annen uke mye.

Det andre man skal huske på er at når man kommer på slutten av forhandlingene så er som regel ikke partene på sitt ytterste standpunkt, der hvor de føler de ikke kan gå lengre, de er ofte forbi det punktet. De har allerede gitt den ekstra dagen eller to og sitter med vondt i magen og smerter seg over at de har strukket seg langt forbi sitt eget komfortpunkt og blir da konfrontert med, «hør her, nå er dere så nære… kan du ikke gå med på en dag ekstra.» Det må ikke glemmes at forlik som inngås under slike omstendigheter er som ballonger som er overfylt med luft og du kan like godt holde for ørene for snart smeller det. Noen ganger dagen etter forliket blir inngått og andre ganger uker eller måneder senere. Min erfaring etter snart 20 år med barnesaker er at forlik inngått under for stort press som regel kommer tilbake i rettssystemet. Da gjerne med nye advokater, med håp om nye dommere og nye sakkyndige.

Det har vært perioder hvor samtalen om det robuste forliket har vært fremme. Nå er det lenge siden sist det var et tema i mine saker. Kanskje burde temaet om robusthet i forlik igjen bli satt på dagsorden.

  Hvis du ønsker bistand fra advokaten bak Barnerettsbloggen.no kan du ta kontakt her:
 

Valg av skole

Sett at det er mer enn en skole foreldrene kan velge mellom når barna skal ha sin pålagte grunnskoleutdanning. Hvis foreldrene har felles foreldreansvar, men en av dem har fast bosted, hvem bestemmer da skolevalg ved uenighet?

Barneloven har i § 30, andre ledd om hva som inngår i foreldreansvaret følgende formulering:

«Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.»

Barneloven § 37 om bestemmelsesretten til den som har fast bosted sier:

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Det er altså slik at foreldreansvaret gir en forelder plikt til å sørge for at barn får utdanning etter evne, mens det tillegges bostedsforelderen å ta valg om vesentlige sider av omsorgen for barnet, slik som valg av barnehage og hvor i landet barnet skal bo.

Barneloven § 37 er ikke uttømmende i sine eksempler på hva som er vesentlige sider av omsorgsspørsmålet. Man vet, og det er sikker rett, at bostedsforelderen kan velge skole ved at bostedsforelderen kan velge å flytte til en annen kommune. Dersom en bostedsforelder flytter fra Oslo til Tromsø er det en selvfølge at samværsforelderen ikke kan påvirke skolevalget ved å si at barnet skal fortsette å gå på skole i Oslo.

Det som ligger i foreldreansvaret er dermed en plikt til å påvirke at barnet får en utdannelse som er tilpasset barnets evner. Det er gjennomgående i lovens system at de valg som tas i kraft av foreldreansvaret ofte ikke er de mest praktiske valgene ettersom det ofte er slik at man har del i foreldreansvaret men har lite samvær. Noen har selvfølgelig omfattende samvær, men lovsystemet må ta hensyn til at man ikke legger viktige praktiske avgjørelser i for stor grad til de som ikke kjenner barnet eller kjenner barnet godt, men som bare har en formell status i barnets liv. Det har formodningen mot seg at en samværsforelder skal kunne velge hvilken skole barnet skal gå på når det er klart i de ikke-utømmende eksemplene i § 37 at bostedsforelder bestemmer hvilken barnehage og hvor i landet man skal bo (med skolevalg som konsekvens.)

Jeg er tilbøyelig til å tenke at dersom skolevalget skulle innebære en spesiell trosretning eller en arbeidsmetodikk som avviker i større grad fra vanlige offentlige grunnskoler, så kan foreldreansvaret få betydning. Jeg vil da anta at samværforelderen med del i foreldreansvaret må aktivt ta opp saken da bostedsforelderen kan melde barnet inn på skolen slik bostedsforelderen ville gjort i den offentlige skolen som ville blitt utpekt alene pga. folkeregistret.

Namdal tingrett – Sak etter barneloven

28. august 2018 er advokat Christian Wulff Hansen i Namdal tingrett i sak etter barneloven.

For det meste møter man under saksforberedende møter i Namdal tingrett en modell hvor partene sammen med sine advokater, dommer og sakkyndig sitter rundt samme bord og får fortelle sin side av saken og hvor meklingen i hovedsak foregår under fellesmøte, men med mulighet for klient og advokat til å be om pause for å drøfte forslag. Som påpekt tidligere er det ofte store forskjeller mellom tingrettene på hvordan disse møtene gjennomføres.

Lovendring 2018: Foreldrenes eget valg av bosted for barna

Med virkning fra 1. januar 2018 har nå valgene i barneloven § 36 for frivillige avtaler mellom foreldrene byttet plass. Tidligere var fast bosted hos en av dem først plassert i lovteksten, mens nå er bosted hos begge plassert først. Endringen medfører ingen realitetsendring og er ikke noe annet enn et signal om at loven ikke har noe foretrukket alternativ når foreldrene selv skal avtale løsning. Når det overlates til domstolene å velge løsning er det fortsatt utvilsomt slik at den foretrukne løsningen er bosted hos en av foreldrene da delt fast bosted er opprettholdt som en snever unntaksregel som krever særlige grunner.18

Ny Advokatfullmektig i Advokatfirmaet Wulff

Susanne Danielsen er ansatt som advokatfullmektig hos oss i Advokatfirmaet Wulff. Hun starter i jobben 1. september.

Advokatfullmektig Susanne Danielsen ble uteksaminert fra Universitetet i Tromsø våren 2016 og kommer fra en jobb i DNB i Trondheim. Danielsen vil ha en allsidig oppdragsportefølje og er klar til å motta henvendelser på susanne@advokatwulff.no fra 1. september.

Advokatfirmaet Wulff består etter dette av:

  • Advokat Christian Wulff Hansen, christian@advokatwulff.no
  • Advokat Marita Pedersen, marita@advokatwulff.no
  • Advokatfullmektig Susanne Danielsen, susanne@advokatwulff.no

Noen av henvendelsene som sendes gjennom Barnerettsbloggen.nokan bli besvart av andre ansatte enn advokat Wulff Hansen.

Terskelen for utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

sakkyndigutredningDomstolene kan i saker etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar oppnevne en sakkyndig til å bistå seg i saken. Det er to mulige hjemler for oppnevning. Den første er barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (nummer-en-oppnevning) hvor sakkyndige som hovedregel inntar en mer nøytral meglerrolle og har størst fokus på se om det er mulig å hjelpe partene til å bli enige. Det kan fortsatt være slik at en sakkyndig som er oppnevnt etter nr. 1 skal gjøre mindre utredninger, men som oftest resulterer dette ikke i en rapport og det vil ofte være viktig for sakkyndige i denne fasen å beholde tilliten til begge partene. Etter min mening misforstår en del tingretter og bruker sakkyndige som er oppnevnt etter nr. 1 til å gjøre oppgaver som sakkyndige bare skal gjøre når han er oppnevnt etter nr. 3.

Så når skal man oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr. 3 (nummer-en-oppnevning)? Det har skjedd mye de siste årene rundt denne bestemmelsen. Det er nå staten (tingretten) som betaler disse utredningene, mens det tidligere var partene som måtte ta kostnadene. Da den av partene som begjærte oppnevningen. Dette fremgår nå av bestemmelsens andre ledd. I tillegg kom det inn i barneloven 1. januar 2014 at det spesielt i tilfeller hvor det er påstander om vold, overgrep eller psykiske lidelser så skal slik utredning vurderes. Altså en føring for hvilke problemstillinger som skal lede til utredning.

Min erfaring er at tingrettene ikke er samkjørte når det gjelder terskel for oppnevning. I noen tingretter møter jeg en svært restriktiv holdning til å oppnevne sakkyndig etter nr. 3 selv om det er påstander om rus, vold eller psykiske lidelser, mens i andre tingretter hvor partene har praktisert delt bosted, det er ikke begjært midlertidig avgjørelse og ingen av føringene er tilstede, ønsker tingretten en utredning å ha som en krykke for egen vurdering. I de sistnevnte tilfellene er det min påstand at tingrettene driver med ansvarsfraskriving og overlater saken til en psykolog. Når det ikke er særlige psykologfaglige problemstillinger og retten velger å sette i gang en utredning blir det lett en oppfatning av at man leter etter feil hos foreldrene i saker hvor den generelle tilbakemelding fra skole, barnehage, helsesøster og andre er at barna har det bra.

 


§ 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Barnefordeling vs. Foreldrekonflikt

foreldrekonfliktOver en lengre periode har saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar blitt betegnet som barnefordelingsaker. Nytt er at man ønsker å kalle dette for foreldrekonfliktsaker.

Jeg har en viss forståelse for at fordeling av barn ikke er språklig den beste måten å beskrive sakstypen på. Jeg er ikke sikker på at foreldrekonflikt er siste stopp språklig. Foreldre i konflikt kan være mye mer enn bare saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det er likevel en relativ god avgrensning da «foreldre» plasserer dette å handle om barna. Det er likevel slik at det er en tvist om barna. Å ta ordet barn ut av betegnelsen er like meningsløst som å ta barn ut av «barneloven.» foreldretvistloven? Foreldreloven? Jeg tror fortsatt at med en økende fokus på barnas rettigheter i barnerettsprosessene så bør sakstypen beskrives ved bruk av hovedpersonene. Barnerettskonflikt, barnelovkonflikt, barnetvister…

Når barneloven § 64 og § 65 kolliderer

Barneloven § 64 lyder:

§ 64.Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Barneloven § 65 lyder:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.


Logo med mer hvitTenk deg en situasjon hvor samværet har stoppet opp på tross av at man har en dom i bunnen som sier noe om hvordan et samvær skal være. Spørsmålet blir ofte da hva som er den beste måten å løse denne floken på. Barneloven har i hovedsak to verktøy:

  1. Man kan be retten om å ta en ny avgjørelse ved stevning, evt. i kombinasjon med en begjæring om midlertidig avgjørelse. Man må da ha særlige grunner etter § 64. Kanskje krever man at bosted endres til den som ikke har fått samvær.
  2. Man kan etter § 65 begjære tvangsbot. Man ber da retten komme til at hver gang bostedsforelderen ikke sender til samvær som i dommen så skal bostedsforelder betale en sum til staten. Ettersom det ikke er noen tvangsavhenting i slike situasjoner så garanterer ikke en slik begjæring at samværet blir gjennomført.

Det er ikke vanlig å begjære begge delene samtidig ettersom man har brakt på banen at det er gode grunner til å endre på nåværende situasjon så blir det kunstig å samtidig si at man tvangsbot skal ilegges. Det kan tenkes at at det lar seg kombinere dersom de særlige grunnene utelukkende skyldes forhold hos den ene parten, men dersom forholdene har endret seg på begge sider av bordet vil det bli vanskelig å ta stilling til en begjæring etter § 65 når man har gått ut og sagt først at har er det god grunn til å endre den avgjørelsen man ønsker tvangsbot i forhold til.

Jeg bruker ikke begjæring om tvangsbot dersom jeg samtidig går til sak for at jeg mener situasjonen krever en endring. Det fremstår for meg som en mye ryddigere og mer effektiv prosess da og kreve en midlertidig avgjørelse som blir tvangskraftig så snart den er avgjort. Evt. kan man i en begjæring om midlertidig avgjørelse (etter § 60) også ta med begjæring om tvangsbot, men da må man etter min mening ha særlig godt belegg for å kunne legge til grunn at også et nytt regime ikke vil bli fulgt.