barnelovens § 61 – Barnerettsbloggen

Å være sakkyndig i barne- og familiesaker krever spesifikk kompetanse og erfaring. For å bli oppført på den offisielle listen over sakkyndige i slike saker, må flere kriterier oppfylles. Disse kriteriene sikrer at de som utfører denne viktige rollen har nødvendig ekspertise og praksis for å bidra til rettferdige og informerte avgjørelser i rettssaker som berører barn og familier.

For det første må kandidaten ha autorisasjon som psykolog eller lege. Dette grunnleggende kravet sikrer at sakkyndige har en solid faglig bakgrunn og forståelse for de psykologiske og medisinske aspektene ved sakene de arbeider med.

I tillegg kreves det at kandidaten har fullført et utdanningsprogram spesifikt designet for sakkyndige. Dette programmet tilbyr spesialisert opplæring og forbereder kandidatene for de unike utfordringene og vurderingene som kreves i barne- og familiesaker.

Et annet viktig krav er gjennomføring av 45 timer veiledning. Denne veiledningen er avgjørende for å utvikle praktiske ferdigheter og forståelse, og for å sikre at sakkyndige er godt forberedt til å håndtere komplekse og sensitive saker.

For praktisk erfaring, må kandidaten ha gjennomført minst tre sakkyndigutredninger. Av disse skal én utredning være etter barnevernloven og én etter barnelovens § 61 nr. 3. Den tredje utredningen kan velges fritt mellom disse to lovene. Dette kravet sikrer at sakkyndige har erfaring fra forskjellige typer saker og kan anvende sin kunnskap i ulike juridiske kontekster.

Alle de tre sakkyndigutredningene må inkludere en skriftlig rapport. Denne rapporten er en viktig del av sakkyndiges bidrag i rettsaker, ettersom den gir en detaljert og faglig vurdering av saken.

Til slutt kreves det at kandidaten har gjennomført minimum to sakkyndigoppdrag etter barnelovens § 61 nr. 1. Dersom kandidaten har fulgt en slik sak i helhet sammen med en veileder, kan en fellessak godkjennes. Dette kravet sikrer at sakkyndige har direkte erfaring med saker som involverer omsorg, samvær, og foreldreansvar.

Disse kriteriene er nøye utformet for å sikre at sakkyndige på listen har den høye kompetansen og erfaringen som kreves for å utføre denne sensitive og kritiske rollen. Å være sakkyndig i barne- og familiesaker er ikke bare en profesjonell rolle, men også et ansvar for å bidra til beskyttelse og fremming av barns rettigheter og velferd i rettssystemet.

Å gi barn en stemme i avgjørelser som berører deres livssituasjon har i økende grad blitt anerkjent som en viktig prinsipiell rettighet i familieretten. Denne retten, som er nedfelt i barneloven § 31, setter fokus på barnets rett til å uttale seg og hvordan deres synspunkter skal tas i betraktning. Spørsmålet som naturlig melder seg er: Hvorfor er det så viktig at barnets stemme blir hørt, og hva innebærer dette for rettssystemet og saksbehandlingen?

I mange tilfeller er det heldigvis foreldrenes ønsker og barnas ønsker i samsvar når et samlivsbrudd skaper utfordringer. Imidlertid oppstår det situasjoner der konfliktnivået mellom foreldrene er så høyt at saken ender opp foran domstolen. Dette er spesielt relevant i saker som skal følge reglene i § 61 i barneloven. I slike tilfeller er det av avgjørende betydning at barnas stemme blir hørt. Men hvordan sikrer man egentlig at dette skjer på en hensiktsmessig måte?

For å gi barn muligheten til å uttale seg, er det nødvendig å skape en arena der barna kan føle seg trygge og respektert. Dette kan være utfordrende, spesielt i situasjoner der barnets alder og modenhet spiller en rolle. Å gi barn tilpasset informasjon om saken og hva som forventes av dem, er en viktig del av dette. Dersom barna ønsker å uttale seg, bør dette respekteres og tilrettelegges for på en måte som ikke påfører dem unødig press eller ansvar.

Samtalene med barna skal ikke bare gi dem en stemme, men også sikre at barnas syn blir riktig forstått. Det er her viktig å balansere barnets ønsker og vurderinger, samtidig som man tar hensyn til deres begrensninger. Ikke alle barn er like flinke til å skille mellom egne meninger og påvirkning fra andre. Noen barn kan også ha begrensninger i å forstå konsekvensene av deres synspunkter.

I en ideell situasjon bør barns deltakelse i saker ikke bare være et krav, men også en mulighet til å gi verdifull informasjon om deres liv og behov. Ved å oppmuntre barn til å uttrykke sine tanker og følelser, kan retten få et bredere bilde av hva som er til barnets beste. Det er viktig å unngå at barn føler seg presset til å bestemme, samtidig som deres stemme blir en ressurs i saksbehandlingen.

Det er også relevant å merke seg at barn ikke nødvendigvis må ha en mening om utfallet av saken for å uttale seg. Deres syn på hverdagen, forholdet til foreldrene og dagliglivet kan gi verdifulle perspektiver som bør tas med i betraktningen. Å gi barn en reell mulighet til å bli hørt, uten å pålegge dem beslutningsansvar, er nøkkelen til en vellykket implementering av barneloven § 31.

Psykologforeningens sakkyndigliste i barne- og familiesaker

Hvordan inkludere barna i rettens avgjørelse?