barnelovens bestemmelser

Når bestemmer barn selv hvor de skal bo?

av
Hvordan påvirkes barneloven av barns alder? Hvilke rettigheter har barn i henhold til barneloven? Hvordan vurderes barns mening i juridiske saker? Hva sier barneloven om barns autonomi? Hvordan kan foreldre bidra til å styrke barns selvbestemmelse? Hvilke bestemmelser omhandler barns medbestemmelse i barneloven? Hva betyr det at barnet skal høres etter barneloven? Hvilken alder blir barns meninger viktigere ifølge loven? Hvordan kan barnets mening tas hensyn til i rettslige avgjørelser? Hvilke konsekvenser har barneloven for barns rett til utdanning? Hvordan påvirker barneloven barns rett til å delta i foreninger? Hva betyr det at foreldre skal gi barnet økt selvbestemmelse? Hvordan endrer foreldres ansvar seg med barnets alder ifølge barneloven? Hva betyr det at barnet har rett til autonomi? Hvordan kan barneloven bidra til å styrke barns selvstendighet? Hvilke spørsmål kan barn selv avgjøre i henhold til loven? Hvordan kan foreldre bidra til å styrke barns autonomi? Hva sier loven om barns rett til utdanning? Hvordan påvirker barneloven barns valg av utdanning? Hva sier loven om barns rett til medlemskap i foreninger? Hvordan kan foreldre støtte barns deltakelse i foreninger? Hvilke rettigheter har barnet når det gjelder selvbestemmelse ifølge barneloven? Hvordan kan foreldre legge til rette for barns selvbestemmelse? Hva betyr det at foreldre skal gi barnet økt selvbestemmelse? Hvordan kan barneloven støtte barns rett til medbestemmelse? Hva innebærer det at barnet skal bli hørt ifølge loven? Hvordan kan barnets stemme bli vektlagt i juridiske saker? Hvilken rolle spiller barnets mening i rettslige beslutninger? Hvordan kan foreldre legge til rette for barns medbestemmelse? Hva sier loven om barns rettigheter i juridiske saker? Hvordan kan barneloven bidra til å beskytte barns autonomi? Hvilke rettigheter har barn i henhold til loven? Hvordan kan foreldre støtte barns autonomi i henhold til loven? Hvordan påvirker barneloven foreldres ansvar? Hvilke rettigheter har barn i alderen 15 år ifølge barneloven? Hvordan kan barneloven bidra til å styrke barns selvbestemmelse? Hva betyr det at foreldre skal gi barnet stigende selvbestemmelse? Hvordan påvirker barneloven foreldres ansvar? Hvordan kan barneloven bidra til å styrke barns autonomi? Hvordan endres foreldres plikter med barnets alder ifølge loven? Hva betyr det at barnet har rett til selvbestemmelse ifølge barneloven?

I barneloven er det fastsatt klare bestemmelser om barns rettigheter og muligheter til å delta i avgjørelser som angår dem selv. Disse bestemmelsene er viktige for å sikre at barnets stemme blir hørt og respektert i saker som angår deres personlige forhold. Det er grunnleggende å forstå at barneloven gjelder for personer under 18 år, noe som betyr at barn ikke har rett til å ta egne beslutninger om fast bosted, samvær og foreldreansvar før de når denne alderen. Imidlertid er det også viktig å erkjenne at barnets mening skal tillegges stadig større vekt i løpet av oppveksten deres, og dette prinsippet er nedfelt i barnelovens bestemmelser.

Et vanlig spørsmål er «når bestemmer barn selv hvor de vil bo?» og svaret på det er at det gjør de ikke. Barn bestemmer ikke selv hvor de skal bo, men systemet er laget slik at frem til de blir myndige så øker den vekten man skal legge på deres meninger, samtidig som det alltid, også for store barn slik som 16-17 åringer, kan være forhold som gjør at de ikke får lov å bestemme hvor de skal bo. Kanskje ønsker barnet å bo hos en sterkt alkoholisert forelder, eller det er en fare for overgrep der barnet ønsker å bo. Da kan ikke 17 åringen selv få bestemme.

I følge barneloven § 31 har barnet rett til å være med på avgjørelser som angår dem selv. Dette betyr at foreldrene skal lytte til hva barnet har å si før de tar beslutninger om barnets personlige forhold. Vekten som legges på barnets mening vil variere i henhold til barnets alder og modenhet. Selv unge barn, fra fylte syv år (noen ganger yngre enn det) og oppover, skal få muligheten til å uttrykke sine synspunkter og få informasjon før avgjørelser tas, spesielt angående spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Jo eldre barnet blir, desto større vekt skal legges på deres mening. Når barnet når 12 års alder, skal deres synspunkter veie tungt i beslutningsprosessen.

Videre gir barneloven barn over 15 år rett til å bestemme spørsmål knyttet til utdanning og medlemskap i organisasjoner. Dette viser en gradvis overføring av beslutningsmyndighet til barnet selv, i tråd med prinsippet om økende selvbestemmelse etter hvert som barnet modnes. Foreldre har en plikt til å gi barnet stadig større grad av selvbestemmelse etter hvert som det vokser opp og nærmer seg myndighetsalderen på 18 år.

Disse bestemmelsene understreker viktigheten av å respektere barnets rettigheter og å inkludere dem i avgjørelser som angår deres liv. Selv om foreldre har ansvar for å veilede og støtte barnet i beslutningsprosesser, er det avgjørende å anerkjenne barnets egen stemme og autonomi. Etter hvert som barnet vokser og utvikler seg, bør foreldre og andre omsorgspersoner legge til rette for en gradvis overgang til større selvbestemmelse, samtidig som de tar hensyn til barnets beste og behov.

Begge foreldre har ansvar for barnas forsørgelse

av
barnebidrag, barneloven, foreldreansvar, forsørgelsesplikt, økonomisk ansvar, barneoppdragelse, barnefordeling, bidragsplikt, juridiske aspekter, barnets rettigheter, familielov, barnebidrag regler, barnebidrag ordning, barnebidrag prosess, barnebidrag forvaltning, foreldreansvar loven, barnefordeling etter brudd, juridiske rettigheter for barn, barnebidrag betaling, barnebidrag fastsettelse, barnebidrag avtale, barnebidrag avtale inngåelse, barnebidrag beregning, barnelovens bestemmelser, barnebidrag ved samlivsbrudd, barnebidrag ved skilsmisse, foreldrebidrag, foreldrebidrag ordning, barnebidrag og samværsrett

I tråd med bestemmelsene i barneloven § 66 og § 67 pålegges begge foreldre å ta økonomisk ansvar for sitt barns forsørgelse og utdanning i henhold til deres økonomiske evne. Denne plikten gjelder når barnet selv ikke har midler til dette formålet. Når foreldre ikke bor sammen med barnet, oppfylles forsørgelsesplikten vanligvis gjennom faste pengeoverføringer, også kjent som barnebidrag, i samsvar med barneloven § 67.

Det er viktig å merke seg at ingen kan fraskrive seg barnets rett til forsørgelse, som klart angitt i barneloven § 67. Dette understreker at barnet, i det materielle perspektivet, er rettighetshaveren til barnebidraget, slik det fremgår av bestemmelsens tredje ledd.

Barnebidraget administreres og brukes vanligvis av den forelderen som barnet bor fast sammen med. Foreldrenes plikt til å forsørge barnet i samsvar med barneloven § 66 og § 67 gjelder vanligvis til barnet når den alderen av 18 år, med mindre annet er avtalt eller fastsatt, som beskrevet i barneloven § 68 første ledd.

Oppfølging ved den myndighetensom har ansvaret for tilsynet

av
barneloven, samvær, tilsynsperson, oppfølging, ansvarlig myndighet, rapport, barnets beste, trygghet, sikkerhet, helse, alvorlige hendelser, bekymring, bostedsforelder, samværsforelder, midlertidig stans, møte mellom partene, barnets trivsel, barnelovens bestemmelser, barnets trygghet, tilsynssamvær, oppfølging av rapport, barnets helse, beskyttelse av barnet, samværsvurdering, samværsordning

Etter tilsynssamværet, når tilsynspersonen har levert sin rapport, er det den myndigheten som har ansvaret for tilsynet som skal ta nødvendige skritt for å følge opp rapporten. Dette er et viktig ledd i å sikre barnets beste og trygghet under samvær med tilsyn.

Rapportens betydning

Rapporten fra tilsynspersonen er av stor betydning i vurderingen av samværet. Den gir den ansvarlige myndigheten informasjon om hvordan samværet har forløpt i forhold til det som er pålagt. Rapporten er et verktøy for å vurdere om samværet er i samsvar med pålegget og om det oppstår behov for ytterligere tiltak.

Oppfølging av rapporten

Den ansvarlige myndigheten, enten det er kommunal barneverntjeneste eller Bufetat, har en plikt til å følge opp rapporten fra tilsynspersonen. Dette innebærer at de må gå grundig gjennom rapporten og vurdere om det er behov for tiltak. Hvis det er grunn til bekymring eller rapporten avdekker uønskede forhold, må myndigheten handle i tråd med barnets beste.

Rapportering av alvorlige hendelser

Dersom rapporten inneholder opplysninger om alvorlige hendelser i forbindelse med samværet, må den ansvarlige myndigheten handle raskt. Dette kan for eksempel være situasjoner der barnets sikkerhet eller helse er truet. I slike tilfeller må det umiddelbart tas nødvendige skritt for å beskytte barnet.

Informasjon til bostedsforelder

Hvis rapporten inneholder opplysninger som tilsier at samværet ikke er til barnets beste, må den ansvarlige myndigheten informere bostedsforelderen om dette. Dette er viktig for å sikre at bostedsforelderen er kjent med situasjonen og kan ta nødvendige skritt for å beskytte barnet.

Samværsforelderens ansvar

Det er også viktig å merke seg at hvis samværsforelderen unnlater å bidra til gjennomføringen av samværet, kan den ansvarlige myndigheten velge å la saken ligge i en periode. Dette kan skje hvis samværsforelderen gjentatte ganger ikke møter til avtalt samvær uten gyldig grunn.

Midlertidig stans av samvær

I tilfeller der samværsforelderen ikke stiller til avtalt samvær eller på annen måte unnlater å bidra til gjennomføringen, kan den ansvarlige myndigheten midlertidig sette samværet på pause. Dette kan for eksempel skje hvis samværsforelderen gjentatte ganger ikke møter uten å melde fra eller unnlater å møte uten gyldig grunn.

Møte mellom partene

Dersom samværsforelderen senere ønsker å gjenoppta samværet, bør det avholdes et møte mellom partene og den ansvarlige myndigheten. Dette kan bidra til å avklare situasjonen og mulighetene for å gjennomføre samværet på en trygg måte for barnet.

Oppfølgingen ved den myndigheten som har ansvaret for tilsynet er avgjørende for å sikre barnets trygghet og trivsel under samværet med tilsyn. Det er et viktig ledd i å følge opp barnelovens bestemmelser om samvær, og det er i barnets beste interesse at denne oppfølgingen skjer på en grundig og nødvendig måte.

Samværsrett i barneloven

av
Samværsrett barneloven, foreldres avtalefrihet, barnets beste, rettslige avgjørelser i samvær, barneloven § 43, foreldrekonflikt og samvær, barns mening i samvær, barneloven § 56, rettslig fastsettelse av samvær, kriterier for samværsrett, barnerett og foreldresamarbeid, vurdering av barnets beste, barns psykiske helse i samvær, rettigheter i samværsavtaler, foreldre og barns rettigheter, familierettslige beslutninger, barnevelvære i samvær, samvær etter samlivsbrudd, barnelovens bestemmelser, norsk familierett og samvær. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva innebærer barnelovens § 43 om samværsrett? Hvordan skal foreldrenes avtale om samværsrett være basert? Hvilken rolle spiller barnets mening i vurderingen av samværsrett? Hva skjer hvis foreldrene ikke blir enige om samværsavtalen? Hvilke kriterier ligger til grunn for vurderingen av samværsrett etter barneloven?

Barneloven i Norge legger et solid fundament for reguleringen av samværsrett, og dette er spesielt viktig i tilfeller der foreldre ikke lever sammen. Sentralt i denne reguleringen er barnelovens § 43, som omhandler hvordan foreldre skal avtale omfanget av samværsretten. Det essensielle prinsippet her er at avtalen skal være basert på hva foreldrene mener er best for barnet, noe som understreker barnets velferd som den overordnede faktoren i alle avgjørelser.

I henhold til § 43 annet ledd i Barneloven, må foreldrene ikke bare vurdere hva som er best for barnet, men også ta hensyn til barnets egne meninger. Dette er særlig relevant ettersom barnets alder og modenhet kan påvirke deres kapasitet til å uttrykke gyldige og gjennomtenkte synspunkter. Barneloven anerkjenner barn som aktive deltakere i beslutningsprosessen, og ikke bare som passive mottakere av voksne beslutninger.

Hvis foreldrene ikke kommer til enighet om samværsrett, må saken bringes for retten, som det er fastsatt i barneloven § 56. Retten har da oppgaven med å fastsette samværet. I denne prosessen er rettens primære fokus, som i § 48 første ledd, barnets beste. Dette innebærer en omfattende vurdering av barnets fysiske og psykiske helse, samt en vurdering av risikoen for vold eller annen skadelig behandling.

I tillegg til disse hovedpunktene, fastsetter § 43 annet ledd tredje punktum spesifikke kriterier som både foreldrenes avtale og rettens avgjørelse skal baseres på. Disse kriteriene inkluderer hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, tilknytning til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og andre relevante aspekter av barnets liv og velferd. Disse kriteriene ble introdusert ved en lovendring i 2006, og forarbeidene til denne endringen understreker at listen over kriterier ikke er uttømmende. Andre relevante hensyn kan inkludere, men er ikke begrenset til, foreldrenes tidligere omsorgsutførelse, barnets tilknytning til den ene av foreldrene, foreldrenes karaktertrekk, og behovet for trygghet og stabilitet.

Den sakkyndiges rolle i foreldrekonflikter etter barneloven: Klargjøring og grenser

av
traumatiserte barn, foreldre, samvær, behandlingskontakt, rettssak, sakkyndige psykologer, barns beste, familieliv, juridisk fastsatt samvær, terapeutiske møter, barnets behov, barnets velferd, traumehåndtering, retraumatisering, minoritetsgrupper, opphavskultur, barnets sikkerhet, psykisk helse, beskyttelse, juridiske retningslinjer, traumebehandling, traumatiske opplevelser, barnets situasjon, rettsprosesser, psykologisk innsikt, barnevern, barns rettigheter, traumefokusert terapi, behandlingsprosess.

Når det kommer til foreldrekonflikter, spiller den sakkyndige en avgjørende rolle i å bidra til å finne de beste løsningene for barnets fremtid. Men hva er egentlig den sakkyndiges oppgave, og hvor går grensene for deres engasjement?

Hovedformålet: Barnets beste

Den primære oppgaven til den sakkyndige er å gi oppdragsgiver og partene et faglig perspektiv på beslutninger som skal treffes angående barnet. Målet er å tilby en grundig faglig vurdering av hva som vil gi barnet de beste utviklingsmulighetene på kort og lang sikt. Dette perspektivet inkluderer en grundig gjennomgang og vurdering av de personene som er viktige for barnets utvikling, inkludert de som eventuelt kan utelukkes fra kontakt med barnet.

Bidra til mening og delaktighet

Den sakkyndige skal ikke bare belyse de spørsmålene som mandatet reiser, men også bidra til at samtalene og utredningsprosessen blir meningsfulle for partene og andre involverte. Dette kan hjelpe dem med å delta i og gjennomføre beslutninger som bedre ivaretar barnets behov. Prosessen skal med andre ord bidra til at den beste løsningen for barnet realiseres.

Tydelig rolleavklaring

Selv om de sakkyndige ofte har erfaring og kompetanse fra behandlingsarbeid med barn og familier, er det viktig å markere en klar forskjell mellom rollen som sakkyndig og rollen som behandler. Formålet med den sakkyndiges arbeid er først og fremst å undersøke de spørsmålene som mandatet reiser. Det er viktig å unngå å skape forventninger som den sakkyndige ikke kan innfri, og undersøkelsen bør ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig.

Muligheten for forlik og samarbeid

I barnefordelingssaker kan en del av mandatet være å undersøke muligheten for forlik, og retten kan eventuelt invitere den sakkyndige til å delta i forlikssamtaler med partene. Her er det hensiktsmessig at den sakkyndige formidler en generell forliks- og samarbeidsholdning. Det kan også være tilfeller der den sakkyndige selv tar opp spørsmål om mekling og forlik, spesielt hvis partene ikke synes å være langt fra hverandre. Imidlertid bør en slik inngripen alltid avklares med oppdragsgiver før den settes i gang.

Delt fast bosted eller hos den ene: Hva sier barneloven?

av
foreldreansvar, fast bosted, delt bosted, barneloven, samlivsbrudd, barnefordeling, juridisk rådgivning, barnets beste, foreldrekonflikt, barnets omsorg, barnets rettigheter, samværsordning, foreldreavtale, rettssak om barn, foreldreplikter, barnelovens bestemmelser, barnets ønsker, juridisk prosess, domstolsavgjørelse, barnets tilknytning, foreldreansvarsloven, advokat for barnefordeling, foreldrekonflikt løsning, foreldremyndighet, juridisk veiledning, barnets trivsel, foreldrekonflikt råd, familielov, delt omsorg, barnets omsorg, rettigheter ved samlivsbrudd

Barneloven, som regulerer spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær etter samlivsbrudd, gir foreldre betydelig frihet til å avtale hvordan barnets bo- og omsorgssituasjon skal være. Et sentralt spørsmål som ofte oppstår etter samlivsbrudd, er hvor barnet skal bo fast. Dette kan avtales mellom foreldrene eller avgjøres av domstolen hvis foreldrene er uenige. Etter barneloven er det to hovedalternativer: delt fast bosted eller at barnet bor fast hos den ene av foreldrene.

Likestilte alternativer

Ifølge barneloven § 36 første ledd er delt fast bosted og fast bosted hos den ene likestilte alternativer. Ingen av ordningene gir noen presumsjon for at den ene er bedre enn den andre. Avgjørelsen skal alltid baseres på hensynet til barnets beste.

Når må domstolen avgjøre?

I tilfeller der foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, må domstolen avgjøre saken. Barneloven § 36 andre ledd første punktum fastslår at domstolen normalt må avgjøre at barnet skal bo fast hos en av foreldrene. Imidlertid kan det være situasjoner der det foreligger særlige grunner som gjør at domstolen likevel kan avgjøre at barnet skal bo fast hos begge foreldrene, som i en delt fast bosted-ordning.

Hva vektlegges ved avgjørelsen?

Avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast, må alltid være basert på en konkret vurdering av hva som er best for det enkelte barnet. Domstolen vil ta hensyn til ulike momenter, inkludert:

  • Barnets tilknytning og kontakt med hver av foreldrene.
  • Barnets eget ønske, avhengig av alder og modenhet.
  • Muligheten for best mulig samlet foreldrekontakt.
  • Foreldrenes og barnets personlige egenskaper.
  • Tid til barnet (daglig omsorg).
  • Eventuell risiko ved miljøskifte eller andre forhold som kan påvirke barnets trivsel.

Delt fast bosted vs. utvidet samvær

Ved delt fast bosted forutsettes det i forarbeidene at barnet tilbringer betydelig tid hos begge foreldrene. Dette er imidlertid ikke et absolutt vilkår for at ordningen kan defineres som delt fast bosted. Det sentrale skillet mellom delt fast bosted og en utvidet samværsordning er hvordan avgjørelsesmyndigheten er fordelt mellom foreldrene. I tillegg til dette er en vesentlig forskjell at delt fast bosted forutsetter at barnet tilbringer betydelig tid sammen med begge foreldrene, mens det for en samværsløsning kan være større variasjoner i hvor mye tid barnet tilbringer med samværsforelderen.

Domstolens adgang til å avgjøre delt fast bosted

Muligheten for domstolen til å avgjøre at barnet skal bo fast hos begge foreldrene (delt fast bosted) dersom særlige grunner foreligger, ble inntatt i loven i 2010. Dette gir domstolen fleksibilitet til å tilpasse ordningen til den konkrete situasjonen når hensynet til barnets beste tilsier det.

I avslutning vil vi fremheve at beslutningen om hvor barnet skal bo fast er en betydningsfull avgjørelse som må tas med omtanke og barnets beste for øye. Hver familie er unik, og det finnes ingen «one-size-fits-all» løsning. Det er derfor viktig å søke juridisk rådgivning og vurdere hva som er til det beste for barnet i den konkrete situasjonen.

Når er en kvinne juridisk anerkjent som barnets mor?

av
juridisk morskap, barneloven, morskap i Norge, juridisk foreldreskap, surrogatiavtaler, assistert befruktning, farskap i Norge, medmorskap, norsk lov om morskap, mors rettigheter, juridiske forhold ved fødsel, rettslig separasjon, enke og farskap, barnelovens bestemmelser, medmødre, norske juridiske regler, surrogati i Norge, familielov, rettigheter ved surrogati, rettssaker om morskap, medmor ved assistert befruktning, rettssaker om farskap, norsk lov om foreldre, juridiske unntak i morskap, rettslige konsekvenser ved surrogati, juridisk presumsjon, morskap ved ekteskap, medmors rettigheter, juridiske spørsmål om farskap, juridisk klarhet i morskap, farskap etter separasjon

Spørsmålet om hvem som skal regnes som den juridiske moren til et barn er en kompleks og følsom juridisk problemstilling. I Norge er reglene klart definert i barneloven, og vi skal utforske disse bestemmelsene i denne artikkelen.

§ 2: Den Juridiske Moren

Ifølge barneloven, § 2, skal den kvinnen som faktisk har født barnet anses som barnets juridiske mor. Dette prinsippet ligger til grunn for å fastslå morskapet i norske lovbestemmelser.

Avtale om Surrogati

Det er viktig å merke seg at avtaler om å bære og føde et barn for en annen kvinne ikke er rettslig bindende i Norge. Dette betyr at selv om en kvinne bærer frem et barn for en annen kvinne, vil den som faktisk føder barnet bli anerkjent som barnets juridiske mor.

§ 3: Farskap eller Medmorskap etter Ekteskap

Når det kommer til farskap eller medmorskap etter ekteskap, regulerer barneloven § 3 dette. Ifølge denne bestemmelsen skal mannen som barnets mor er gift med på tidspunktet for fødselen anses som barnets far.

Medmorskap blir anerkjent når barnet er avlet ved assistert befruktning innenfor godkjente helseinstitusjoner og med kvinnens samtykke til befruktningen. I tilfeller av assistert befruktning utenfor Norge, må identiteten til sædgiver være kjent for at medmorskapet skal kunne etableres.

Det er viktig å merke seg at dersom ektefellene var separerte ved løyve eller dom på tidspunktet for fødselen, gjelder ikke de tidligere nevnte reglene.

Spesielle Tilfeller

Hvis barnets mor er enke, blir ektefellen automatisk ansett som far eller medmor hvis det er mulig at hun ble gravid før ektefellen døde. Denne regelen gjelder også hvis mora gifter seg på nytt etter ektemannens død. Den nye ektemannen blir da anerkjent som far eller medmor, med mindre det er spesifikke juridiske unntak som gjelder i henhold til §§ 6 og 7 i barneloven. Dette representerer en viktig endring fra tidligere praksis i norsk lovgivning når det gjelder farskapspresumsjon.

Samlet sett er spørsmålet om hvem som blir anerkjent som juridisk mor eller far til et barn i Norge en kompleks og juridisk viktig problemstilling. Det er avgjørende å forstå de relevante lovbestemmelsene og deres konsekvenser for å sikre rettferdige rettigheter og juridisk klarhet for alle parter involvert.

Når blir vilkårene for medmorskap oppfylt?

av
medmorskap, barnelova, juridisk prosess, rettigheter, medmødre, familier, regelverk, assistert befruktning, skriftlig samtykke, registrert partner, ektefelle, tidspunkt for medmorskap, samboer, norsk lov, foreldre, barn, barnelovens bestemmelser, medmor ved fødsel, medmor ved assistert befruktning, juridisk forståelse, familierett, rettsvern, norske lover, rettigheter for medmødre, foreldrestatus, rettslig status, foreldreskap, samboerpar, medmorrettigheter, foreldrepar

Medmorskap etter Barnelova

Barneloven regulerer vilkårene for medmorskap i Norge. I henhold til loven må visse betingelser være oppfylt for at en kvinne skal kunne anses som medmor. Ifølge § 3 i barnelova, skal en kvinne anses som medmor når hun er gift med barnets mor på tidspunktet for fødselen. Dette betyr at ekteskapet må eksistere på selve fødselsdagen for at kvinnen skal kunne anerkjennes som medmor. I tillegg, i henhold til § 4 i barnelova, anses en kvinne som medmor når hun er samboer med barnets mor på tidspunktet for den assisterte befruktningen. Denne bestemmelsen er relevant når assistert befruktning er benyttet som metode for å få barn.

Krav om Skriftlig Samtykke

Uavhengig av om medmorskap etableres ved fødsel eller assistert befruktning, må kvinnen gi skriftlig samtykke til assistert befruktning før behandlingen kan gjennomføres. Dette er en viktig juridisk beslutning som må tas på forhånd. I noen situasjoner kan det oppstå spesielle tilfeller der samtykke ikke ble innhentet på forhånd. Dette er typisk tilfelle når assistert befruktning har funnet sted i utlandet, og kravet om skriftlig samtykke ikke ble møtt i forkant. I slike tilfeller gir forskriften rom for at samtykke kan godtas i etterkant, forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt.

Registrert Partner som Ektefelle og Oppsummering

Det er viktig å merke seg at tidligere registrerte partnere anses som ektefeller i denne sammenhengen, og derfor regnes som medmødre i henhold til barneloven. Tidspunktet for når vilkårene for medmorskap blir oppfylt, er en viktig juridisk faktor som påvirker familiens rettigheter og juridiske status. Det er derfor avgjørende å forstå regelverket og kravene som gjelder for å sikre en trygg og rettmessig prosess for alle involverte parter.


Er barnevernets mandat tydelig i lys av foreldrenes konflikter?

av
skilsmisse, mekling, reiseutgifter, økonomisk støtte, meklingsattest, foreldretvist, barneloven, ekteskapsloven, Bufetat, mekler, sterke grunner, fri rettshjelp, dokumentasjon av økonomi, reisekostnader, kilometergodtgjørelse, overnatting, refusjon, regionkontoret, geografisk beliggenhet, Barne-, ungdoms- og familieetaten, meklingsforskrift, familierett, konfliktløsning, foreldre, meklingstjenester, juridisk hjelp, meklingsordning, skilsmisseprosess, rettigheter, økonomisk bistand. Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen,

Barnevernet har som formål å bidra til at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Derimot er skillet mellom det som primært hører under barnevernets domene, og det som naturlig må adresseres innenfor barnelovens rammer, ikke alltid klart definert.

Foreldreansvar, fast bosted, delt bosted og samvær – alle disse begrepene innen barneloven kan skape tvetydighet i grenselandet mellom barnevernet og familiens selvbestemmelsesrett.

Når to voksne befinner seg i en konflikt som involverer barn, kan situasjonen raskt kompliseres. I enkelte tilfeller kan uenigheter og stridigheter bli så alvorlige at barnets trivsel og velvære står i fare. Her skulle man tro at barneverntjenestens inngripen var en selvfølge. Men lovens intrikate vev gir rom for tolkning. For eksempel kan barneverntjenesten vurdere at en situasjon med hyppige konflikter mellom foreldrene i stor grad handler om barnets bostedsordning. Dette vil da primært være et anliggende som skal håndteres i tråd med barnelovens bestemmelser.

Paradoksalt nok kan det i noen situasjoner føre til at familien blir henvist tilbake til et system der løsningen er avhengig av foreldrenes samarbeid, noe som i utgangspunktet kan være en del av problemet.

Å tegne et klart bilde av hvor grensene går mellom barnevernlovens og barnelovens respektive ansvarsområder er derfor viktig. Dette kan i sin tur bidra til at barneverntjenesten kan gi mer presis og relevant hjelp der den trengs mest.

Hvordan påvirker Barneloven § 61a barneverntjenestens taushetsplikt?

av
Barneloven, taushetsplikt, barneverntjenesten, foreldreansvar, barnets bosted, samvær, juridiske saker, rettssystemet, vitnesbyrd, informasjonsbeskyttelse, barnevernsloven, fylkesmannen, dispensasjon, barnets interesse, personvern, rettssikkerhet, lovgivning, familierett, barns rettigheter, juridisk diskusjon, Norge, rettsavgjørelser, juridisk prosedyre, barns velferd, juridisk innsikt, forvaltningspraksis, barnelovens bestemmelser, barnevernets rolle, saksbehandling, juridisk regulering. Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand, advokat, advokathjelp, advokatbistand, advokater, advokatene, Mosjøen, vefsn, Nordland, Helgeland, juridisk rådgivning, lovlig hjelp, rettslig veiledning, juridisk ekspertise, rettshjelp, advokattjenester, rettssak, juridisk representasjon, juridiske spørsmål, juridisk assistanse, advokatkontor, juridisk konsultasjon, rettssaksgjennomgang, rettssaker, lovprosedyre, lovrepresentasjon, juridisk saksgang, lovlig rådgiver, rettssakskostnader, advokattjenester i Mosjøen, vefsn rettshjelp, Helgeland advokater, Nordland juridisk hjelp, advokatbistand for bedrifter, rettstvister, rettssystemet, juridisk støtte, rettssakshjelp, rettslig rådgiver Mosjøen, vefsn advokatkontor, rettslige tjenester, rettslig representasjon, advokattjenester Helgeland, Nordland advokatbistand, juridisk rådgiver Vefsn, rettshjelp Mosjøen, advokat Mosjøen Helgeland, vefsn advokatbistand, Nordland advokatkontor, Helgeland juridiske tjenester, juridisk hjelp Mosjøen, advokatbistand Helgeland, vefsn juridisk representasjon, Nordland rettshjelp, advokatbistand Nordland Helgeland, juridisk ekspert Mosjøen, vefsn juridisk bistand

I mange saker som påvirker familiers liv, besitter barneverntjenesten informasjon som kan være kritisk for å fatte korrekte avgjørelser. Denne informasjonen har vært beskyttet av en streng taushetsplikt, slik det er fastsatt i barnevernsloven. Men hva skjer når denne informasjonen er sentral for rettssystemet i saker relatert til foreldreansvar, barnets faste bosted eller samvær?

Barneloven § 61a gir et klart svar på dette. Bestemmelsen gir barneverntjenesten muligheten til å bryte sin taushetsplikt i spesifikke juridiske saker. Dette betyr at barnevernet kan fremlegge vitnesbyrd i retten basert på den informasjonen de sitter på, selv om det tidligere ville blitt ansett som et brudd på taushetsplikten.

Det er ikke bare det faktum at barneverntjenesten kan vitne som er avgjørende, men at de kan bringe frem innsikt fra sin unike posisjon. Deres kunnskap om forholdene til barnet og familien kan kaste lys over deler av saken som ellers kunne vært oversett.

Videre fjerner § 61a behovet for barneverntjenesten å søke fylkesmannen om dispensasjon fra taushetsplikten i slike saker. Dette harmonerer med tidligere praksis før 2013. Det innebærer en effektivisering av prosedyren, slik at relevant informasjon kan presenteres for retten uten unødig forsinkelse.

Det er også viktig å påpeke at domstolen fortsatt har mulighet til å «innhente uttalelser» fra barneverntjenesten i henhold til barneloven § 61, første ledd nr. 6. Dette sikrer at rettssystemet har tilgang til nødvendig informasjon for å fatte avgjørelser i barnets interesse.

§ 61 a.Fritak for teieplikt for barnevernstenesta

Barnevernstenesta kan uhindra av teieplikta etter barnevernsloven § 13-1 gi opplysningar til domstolen i sak om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast og samvær

Barneloven § 66: En plikt til å oppfostre Barnet

av
foreldreansvar, forsørgingsplikt, barneloven § 66, juridiske plikter for foreldre, foreldreansvar etter død, forsørging og utdanning av barn, rettigheter for barn, forsørgingsbidrag, foreldreansvar ved samlivsbrudd, ansvar for barns velferd, juridiske aspekter ved foreldreansvar, barns rettigheter etter foreldres død, foreldreansvar og samfunn, juridisk beslutning om foreldreansvar, rettigheter for foreldre, barns utdanning og foreldreansvar, rettferdig forsørgingsplikt, forsørgingsansvar etter dødsfall, foreldreansvar og familielov, plikter for foreldre ved utdanning, foreldreansvar og rettssystemet, barnelovens bestemmelser, forsørgingsplikt for barnets beste, foreldreansvar og samfunnsansvar, forsørgingsplikt og juridisk beslutning, foreldreansvar og rettigheter, barneloven § 66 og forsørgingsansvar, foreldreansvar og barnets velferd, juridisk ansvar for foreldre, forsørgingsplikt for barnelovens bestemmelser, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, advokater som jobber med barneloven, advokat barnerett, advokat wulff mosjøen, advokat foreldreansvar, barnefordelingssaker, juridisk hjelp ved foreldrekonflikter, barnelov og advokattjenester, barnefordeling og advokatbistand, rettshjelp for foreldreansvar, barnerett advokatfirma, ekspertise i foreldreansvar, barnelovsadvokater, advokattjenester for barnefordeling, foreldrekonflikt løsninger, barnefordeling juridisk bistand, erfarne barnefordelingsadvokater, advokat rådgivning for foreldre, barnerett spesialist, wulff mosjøen advokatkontor, kompetanse innen foreldreansvar, barnefordeling og lovverket, barneloven og advokatrådgivning, profesjonell advokat barnerett, rettshjelp ved foreldreansvarssaker, advokatfirma for foreldrekonflikter, barnefordeling rettigheter, erfarne advokater for foreldreansvar, barnefordeling og juridisk veiledning

Spørsmålet om foreldreansvar og forsørgingsplikt er av grunnleggende betydning i et samfunn som vektlegger barnets velferd og utvikling. Barneloven § 66 utforsker dette emnet i dybden, og dens bestemmelser bør ikke undervurderes i betydning.

I henhold til Barneloven § 66, pålegges foreldrene en plikt til å fostre sine barn. Denne plikten går ut på at foreldrene må sørge for utgifter til barnets forsyning og utdanning. En slik plikt er ikke kun begrunnet i juridiske aspekter, men i et dypere ansvar for å gi det beste til ens eget avkom.

En sentral prinsipp i § 66 er at begge foreldrene skal bidra til forsørging og utdanning i henhold til deres økonomiske evne og forhold. Uavhengig av om foreldrene bor sammen med barnet eller ikke, forblir forsørgingsplikten urokkelig. Dette forankrer seg i et ønske om å sikre barnas trivsel, uavhengig av foreldrenes personlige situasjon.

Interessant nok strekker § 66 seg også til andre som har overtatt foreldreansvaret etter at begge biologiske foreldre er borte. Dette viser lovgivers vilje til å beskytte barns rettigheter, selv når de står utenfor den biologiske kretsen.

Når det gjelder spørsmålet om foreldreansvar etter dødsfall, henviser Barneloven til kapittel 5. Dette kapittelet gir en oversikt over reglene om foreldreansvar i forskjellige situasjoner. En utfordrende situasjon oppstår når det ikke er klart hvem som skal ha foreldreansvaret etter et dødsfall. I slike tilfeller avgjør domstolene den endelige beslutningen.

Kompleksiteten i foreldreansvar og forsørgingsplikt kan ikke undervurderes. Selv når biologiske foreldre ikke lenger er til stede, sikrer loven at barnas velferd og utvikling blir prioritert. Dette understreker betydningen av en kontinuerlig dialog om barns rettigheter, og hvordan samfunnet best kan ivareta disse i ulike situasjoner.

Oppbevaring av sakkyndige dokumenter etter og fremlegging av rapport for domstol?

av
barns rettigheter, FNs barnekonvensjon, barneloven, barns medvirkning, barns innflytelse, barns stemme, rett til å bli hørt, midlertidige avgjørelser, barn i rettssaker, barns rettssikkerhet, barnekonvensjonen i norsk rett, barn i foreldretvister, barns beste, barns rett til deltakelse, barns synspunkter, barn i juridiske prosesser, barn i rettssystemet, barns interesser, barnerettigheter i Norge, barnelovens tolkning, rettigheter for barn, barn og lovverk, barn i konflikt, barns deltakelse i rettssaker, barns rolle i juridiske avgjørelser, barn og rettsvesenet, barn og midlertidige beslutninger, barn og rask saksbehandling, barn og hensyn til tid, barn i rettferdighetssystemet.

Oppbevaring av dokumenter er en kritisk del av den sakkyndige prosessen, spesielt i saker etter barneloven. Taushetsplikten innebærer en plikt til å oppbevare opplysningene på en slik måte at ingen andre får kjennskap til dem. Dette inkluderer dokumenter, bilder, film og lydopptak som den sakkyndige mottar eller produserer i forbindelse med arbeidet. Her vil vi utforske viktige aspekter ved oppbevaring av dokumenter i saker etter barneloven.

Forsvarlig oppbevaring

Det er avgjørende at den sakkyndige oppbevarer dokumentene forsvarlig for å beskytte personvernet og taushetsplikten til de involverte parter. Dokumentene må være utilgjengelige for uvedkommende, og den sakkyndige må ta alle nødvendige forholdsregler for å sikre dette.

Tidsbegrensning

En viktig regel å huske er at den sakkyndige ikke skal oppbevare dokumentene i saken etter at oppdraget er avsluttet. Dette inkluderer også dokumenter som den sakkyndige har utarbeidet. Dokumentene kan kun oppbevares så lenge det er nødvendig for senere arbeid eller vitnemål i saken. Når oppdraget er avsluttet, må alle dokumentene makuleres, og digitale dokumenter må slettes.

Framlegging av arbeidet i domstolen

Dersom en sakkyndig er oppnevnt av domstolen, har vedkommende plikt til å møte for å avgi forklaring i rettsmøte. Dette er regulert i tvisteloven § 25-5. I tillegg kan en sakkyndig som er engasjert av en privat part bli innkalt som sakkyndig vitne, jf. tvisteloven § 25-6.

Det er vanlig at den rettsoppnevnte sakkyndige følger hovedforhandlingen frem til prosedyrene for å få et bedre grunnlag for sine vurderinger. Domstolen vil vurdere om dette er hensiktsmessig. I retten kan den sakkyndige stille spørsmål til parter, vitner og andre sakkyndige når det er nødvendig for å utføre sakkyndigoppdraget.

Muntlig forklaring

Under den muntlige framstillingen i retten er det viktig å behandle partene respektfullt. Partene bør ikke overraskes av ny informasjon i muntlig form i etterkant av den skriftlige rapporten. Den sakkyndige skal være forberedt og ha med seg dokumenter og andre bevis hvis retten ber om å få dette framlagt.

Kvalitetsvurdering av rapporter

Retten kan kvalitetsvurdere rapportene ved å stille kritiske spørsmål til den sakkyndige om hvordan vedkommende har innhentet og selektert informasjon, hvilke opplysninger den sakkyndige har lagt til grunn for sine slutninger, om alternative hypoteser er vurdert, og om den sakkyndige har stilt relevante spørsmål til partene.

Barneloven § 43: Samvær og dets omfang

av
selvstendig samværsrett, barneloven, samværshåndtering, foreldreansvar, samværsordning, barnets beste, juridiske retningslinjer, foreldrekonflikter, samværstidspunkter, familielov, samværsavtale, rettslig tolkning, høyesterettspraksis, barnets trivsel, avtalebetingelser, samværsrettsavgjørelse, barnets behov, foreldrenes plikter, samværssituasjoner, advokat, samværsprosedyre, foreldreavtale, barnelovens bestemmelser, juridisk rådgivning, familielovspesialist, advokathjelp, rettigheter og plikter, foreldrekonfliktløsning, juridiske rammer, samværsrettigheter, foreldreansvar, forsørgingsplikt, barneloven § 66, juridiske plikter for foreldre, foreldreansvar etter død, forsørging og utdanning av barn, rettigheter for barn, forsørgingsbidrag, foreldreansvar ved samlivsbrudd, ansvar for barns velferd, juridiske aspekter ved foreldreansvar, barns rettigheter etter foreldres død, foreldreansvar og samfunn, juridisk beslutning om foreldreansvar, rettigheter for foreldre, barns utdanning og foreldreansvar, rettferdig forsørgingsplikt, forsørgingsansvar etter dødsfall, foreldreansvar og familielov, plikter for foreldre ved utdanning, foreldreansvar og rettssystemet, barnelovens bestemmelser, forsørgingsplikt for barnets beste, foreldreansvar og samfunnsansvar, forsørgingsplikt og juridisk beslutning, foreldreansvar og rettigheter, barneloven § 66 og forsørgingsansvar, foreldreansvar og barnets velferd, juridisk ansvar for foreldre, forsørgingsplikt for barnelovens bestemmelser, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, advokater som jobber med barneloven, advokat barnerett, advokat wulff mosjøen, advokat foreldreansvar, barnefordelingssaker, juridisk hjelp ved foreldrekonflikter, barnelov og advokattjenester, barnefordeling og advokatbistand, rettshjelp for foreldreansvar, barnerett advokatfirma, ekspertise i foreldreansvar, barnelovsadvokater, advokattjenester for barnefordeling, foreldrekonflikt løsninger, barnefordeling juridisk bistand, erfarne barnefordelingsadvokater, advokat rådgivning for foreldre, barnerett spesialist, wulff mosjøen advokatkontor, kompetanse innen foreldreansvar, barnefordeling og lovverket, barneloven og advokatrådgivning, profesjonell advokat barnerett, rettshjelp ved foreldreansvarssaker, advokatfirma for foreldrekonflikter, barnefordeling rettigheter, erfarne advokater for foreldreansvar, barnefordeling og juridisk veiledning, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, barneloven spesialist, barnerett advokat, Wulff Mosjøen advokat, foreldreansvar ekspert, samvær juridisk rådgivning, fast bosted advokat, rettshjelp barnefordeling, advokat for foreldreansvar, erfarne barnerett advokater, juridisk støtte ved foreldrekonflikter, ekspertise i barneloven, advokatbistand for samvær, kompetanse innen fast bosted, barnefordelingsprosedyrer, juridisk veiledning for foreldreansvar, barnefordelingsrettigheter, barneloven tolkning, barnerett og rettsprosesser, advokat for foreldreansvarssaker, samværsavtale juridisk bistand, bostedsordning juridisk hjelp, rettigheter i barneloven, barnefordeling og advokattjenester, advokat for foreldrekonflikter, Wulff Mosjøen advokatfirma, juridisk ekspertise i foreldreansvar, barnefordeling og rettssystemet, barnerett advokatbyrå

I det første leddet av § 43 blir det tydelig at forelderen som barnet ikke bor hos, har en rett til samvær med barnet dersom det ikke finnes en avtale eller fastsettelse om noe annet. Spørsmålet om samværets omfang bør være nøye regulert, og dette kan partene avtale seg imellom. Men hva skjer når samvær ikke er til barnets beste? I slike tilfeller kan retten bestemme at det ikke skal være noe samvær. Det er greit å ha med seg at bestemmelsen ikke sier at en forelder kan bestemme at det ikke skal være samvær, men at retten kan bestemme dette.

Foreldrene har her anledning til å selv avtale hvordan samværsretten skal utformes basert på hva de mener er til barnets beste. Det vises her til barneloven § 31 andre ledd, som handler om samarbeid om foreldreansvar. Ved utformingen av avtaler eller rettslige avgjørelser om samvær, blir det lagt vekt på flere faktorer. Dette inkluderer hensynet til å opprettholde kontakt mellom barnet og begge foreldrene, barnets alder, graden av tilknytning til nærmiljøet, avstanden mellom foreldrene og barnets generelle velferd.

Begrepet «vanlig samværsrett» blir definert i andre ledd fjerde punktum, og det gir rett til et spesifikt samværsopplegg hvis det er avtalt eller bestemt. Det er ingen minsterett eller minstestandard, men en definisjon. Dette inkluderer en ettermiddag med overnatting én gang i uken, annenhver helg, totalt tre uker i sommerferien samt annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Det gir en strukturert tilnærming til samvær som gir forutsigbarhet for både foreldre og barn.

Det er også åpning for å sette vilkår for samvær, og dette kan inkludere tilsyn under samværet. Domstolen kan utpeke en tilsynsperson eller be foreldrene om å gjøre dette. Når det gjelder kostnader knyttet til vilkår for samvær, pålegges den forelderen som har samværet ansvaret for å dekke disse. For mange føles dette urettferdig når de ikke er enig i tilsynet som utgangspunkt.

I tilfeller der planlagt samvær ikke kan gjennomføres som avtalt, eller hvor nærmere avtale om tidspunkt er nødvendig, må den andre forelderen varsles i god tid.

Videre gir § 43 forelderen som har samværsrett rett til å kreve en ny avgjørelse dersom den andre forelderen med foreldreansvar eller bostedshjemmel hindrer samværet. Denne retten gir en balanse i situasjoner hvor samvær er tiltenkt, men praktisk utførelse hindres. Ofte ser man at systematisk hindring av samvær over tid, uten tilstrekkelig god grunn, gir den andre forelderen et vektig argument for at bosted bør endres.

I en annen domsavgjørelse ble det tydeliggjort at § 43 tredje ledd ikke gir andre enn foreldre en selvstendig samværsrett, med mindre loven eller avtalen uttrykkelig åpner for dette.

Child Act Section 43: Visitation and its Scope.

The first paragraph of Section 43 makes it clear that the parent who does not reside with the child has a right to visitation with the child if there is no agreement or determination to the contrary. The question of the extent of visitation should be carefully regulated, and this can be agreed upon by the parties.

But what happens when visitation is not in the child’s best interest? In such cases, the court can decide that there should be no visitation. It’s important to note that the provision does not state that a parent can decide there will be no visitation, but rather the court can make this decision. In this regard, parents have the opportunity to agree on how the visitation right should be structured based on what they believe is in the child’s best interest.

Reference is made to Section 31, second paragraph, of the Child Act, which pertains to cooperation in parental responsibility. In the formulation of agreements or legal decisions regarding visitation, several factors are considered. These include the consideration of maintaining contact between the child and both parents, the child’s age, the level of attachment to the local community, the distance between the parents, and the child’s overall well-being.

The term «regular visitation right» is defined in the fourth paragraph of the second paragraph, and it provides a specific visitation arrangement if agreed upon or determined. There is no minimum right or standard; rather, it is a definition. This includes an afternoon with an overnight stay once a week, every other weekend, a total of three weeks in the summer vacation, as well as every other autumn, Christmas, winter, and Easter vacation. This offers a structured approach to visitation that provides predictability for both parents and the child.

There is also the possibility to set conditions for visitation, and this may include supervision during visitation. The court can appoint a supervisor or ask the parents to do so. Regarding costs associated with visitation conditions, the parent with visitation rights is responsible for covering these costs. Many may find this unfair when they do not agree with supervision as a starting point.

In cases where planned visitation cannot be carried out as agreed or where a more specific agreement on timing is required, the other parent must be notified well in advance. Furthermore, Section 43 grants the parent with visitation rights the right to request a new decision if the other parent with parental responsibility or residential custody impedes visitation. This right maintains balance in situations where visitation is intended but practical execution is hindered. Often, systematic hindrance of visitation over time, without sufficient justification, provides the other parent with a compelling argument for changing residential custody.

In another court decision, it was clarified that Section 43, third paragraph, does not grant an independent visitation right to anyone other than parents, unless the law or the agreement expressly allows for this.