Barneloven § 31 setter rammen for barnets rett til å uttale seg og hvordan disse uttalelsene skal vurderes i barnefordelingssaker. Endringer i loven senket i 2004 aldersgrensen fra 12 til 7 år for når barnet får muligheten til å delta i beslutningsprosessen, spesielt i saker som angår bosted og foreldreansvar. Denne justeringen åpner for tidligere involvering, men det utelukker ikke at yngre barn kan bli hørt.
Ordlyden i § 31 reflekterer barnekonvensjonens intensjon ved å betone at barnets uttalelse skal tillegges relevant vekt, avstemt med barnets alder og modenhet. Til tross for endringen er dette mer en klarere formulering enn en realitetsendring. Målet er å konkretisere barnekonvensjonens prinsipper i praksis, styrke dem og skape større gjennomslagskraft.
Selv om barnets mening etter lovendringen i 2004 har en mer sentral plass, er det én av flere faktorer i helhetsvurderingen av saken. Realitetsorienteringen er nødvendig, og advokatens rolle er å veilede klientene gjennom dette. En utfordring er å finne balansen mellom å gi barnet en stemme og beskytte dem mot uønsket press i konflikten.
Den nedre aldersgrensen gir utfordringer for å sikre at små barn ikke føler seg tvunget til å ta stilling i en komplisert situasjon. Barnets rett til å uttale seg kommer med ingen plikt til å gjøre det. Dersom barnet velger å uttale seg, må det tilrettelegges for en trygg og hensiktsmessig samtale.
Barnet kan bli hørt av dommeren, som kan få støtte fra sakkyndige eller andre relevante personer. I tilfeller med yngre barn og spesielle omstendigheter, kan en sakkyndig bli oppnevnt for å tydeliggjøre barnets synspunkter. Informasjonen som formidles må tilpasses barnets alder og forståelse, slik at det kan delta meningsfullt.
Selv om barnets uttalelse skal formidles, må en viss skjønn utøves i prosessen. Dette er nødvendig for å ivareta barnets rettigheter på en ansvarlig måte.