barnelovutvalget

Hva var bakgrunnen for Stortingets vedtak om den nye barneloven i 1981?

av
barnelov, barns rettigheter, foreldreansvar, farskap, samværsrett, underholdsplikt, barneombud, norsk lov, 1981, Stortinget, foreldre, likestilling, juridisk, rettssystem, familierett, lovgivning, sivilstatus, barn utenfor ekteskap, barn født i ekteskap, NOU 1977: 35, utvalgsrapport, rettssak, juridisk historie, barnelovutvalget, barnerettigheter, lovforslag, aldersgrense for medvirkning, selvbestemmelse, foreldreansvar sammen, fylkesmannen, juridisk reform

I 1981 vedtok Stortinget en ny felles barnelov som gjaldt alle barn, både barn født i ekteskap og utenfor ekteskap. Denne loven, datert 8. april 1981 og nummerert som nr. 7, avløste tidligere lover fra 1956 som regulerte rettighetene til barn født i og utenfor ekteskapet, samt tre mindre lover. Hovedformålet med den nye barneloven var da å etablere like regler om rettsforholdet mellom barn og foreldre, uavhengig av om foreldrene var gift eller ikke.

I forkant av vedtaket jobbet et utvalg fra mars 1975 til september 1977 med utredningen som skulle danne grunnlaget for den nye loven. Denne utredningen, kjent som NOU 1977: 35, inneholdt grundige overveielser og konklusjoner som utvalget oppsummerte i fem hovedpunkter:

  1. Like regler for barn født i og utenfor ekteskap: Utvalget la vekt på å skape en lov som skulle gjelde for alle barn, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Målet var å oppnå likhet i rettsforholdet mellom barn og foreldre.
  2. Fastsettelse av farskap: Utvalget foreslo at farskap skulle fastsettes enten ved erkjennelse eller ved dom, uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status. Dette skulle erstatte tidligere praksis der morens ektemann automatisk ble ansett som far.
  3. Rett til å være til stede ved fødselen: Utvalget foreslo en lovfestet rett for faren til å være til stede ved fødselen, med mindre det var medisinske grunner eller motstand fra mor. Dette skulle styrke farens rolle i barnets liv.
  4. Beskyttelse av morens rettigheter: Utvalget ønsket å begrense spørsmål om partenes seksuelle forhold til tidsrommet da graviditeten mest sannsynlig oppsto. De foreslo også muligheten for å avslutte saken uten hovedforhandling når farskapet ikke kunne fastslås.
  5. Foreldreansvar: Utvalget brukte begrepet «foreldreansvar» i stedet for «foreldremakt» eller «foreldremyndighet.» De ønsket å gi barn større selvbestemmelsesrett og medbestemmelsesrett over tid. Foreldreansvaret skulle vare til barnet fylte 18 år, og barn skulle få mer innflytelse over personlige beslutninger etter hvert som de ble eldre.

Utvalget foreslo også at foreldre skulle ha felles foreldreansvar når de levde sammen, ikke bare når de var gift. Selv om foreldrene skilte lag, skulle utgangspunktet være felles foreldreansvar, men en av foreldrene kunne søke om å få det alene. Hvis foreldrene ikke bodde sammen ved barnets fødsel, skulle moren normalt ha foreldreansvaret, men andre ordninger kunne avtales eller fastsettes av domstol eller fylkesmann.

Videre foreslo utvalget at samværsrett med den av foreldrene som barnet ikke bodde hos, skulle fastsettes uavhengig av foreldrenes sivilstatus.

Når det kom til underholdsplikt, foreslo utvalget få endringer, men de ønsket at bidrag som hovedregel skulle fastsettes av fylkesmannen.

Til slutt foreslo utvalget opprettelsen av et eget organ, et barneombud, som skulle fremme barns interesser og tilsyn med lovgivning og planlegging som berørte barn. Dette skulle bidra til å sikre gode oppvekstvilkår for barn.

Regjeringen fulgte i stor grad utvalgets forslag i sitt lovforslag, men med noen unntak. Stortinget vedtok til slutt lovforslaget med noen endringer, blant annet når det gjaldt aldersgrensen for barns medvirkning. Dette skulle knyttes til barnets utvikling og modning, med tanke på å gi barn muligheten til å bli hørt fra en tidlig alder.

Dette vedtaket av den nye barneloven i 1981 markerte en viktig milepæl i norsk lovgivning og bidro til å styrke barns rettigheter og likestilling i forhold til foreldrene, uavhengig av ekteskapelig status.

Hva sier loven om barn og foreldre (barnelova) om fødselsmelding?

av
barnelova, lov om barn og foreldre, farskap, fødselsmelding, anerkjennelse av farskap, barnelovutvalget, foreldre, samlivsstatus, underholdsbidrag, Statistisk Sentralbyrå, fødselsregister, folkeregistrering, jordmor, lege, barnets mor, plikter, endringer, regler, lovgivning, bestemmelser, juridisk, myndigheter, barn, fødsel, koordinering, koordinert arbeid, dobbeltarbeid, uttalelse, departementet, advokatforening, forslag, formulering, vilkår, motivene, kommentarer.

I dag skal vi se nærmere på den loven om barn og foreldre, bedre kjent som barnelova/barneloven §1. Bestemmelsen ligner i stor grad på den tidligere utkastet, altså utkast § 1. Likevel har den blitt omformulert på noen punkter. Dette skyldes hovedsakelig at farskap, ifølge forslaget, kan etableres direkte gjennom ekteskap, i motsetning til tidligere hvor det krevde anerkjennelse eller dom, som foreslått av Barnelovutvalget.

Videre har departementet fjernet et punktum som de anså som overflødig i utvalgets forslag, nemlig punktumet som omhandlet farens mulighet til å anerkjenne farskapet i fødselsmeldingen. Dette er allerede regulert i § 4, hvor spørsmål knyttet til anerkjennelse er mer utførlig behandlet. Departementet viser til en uttalelse fra Den Norske Advokatforening, som uttrykker følgende:

«Innledningsvis bemerkes at det synes unødvendig å ta med bestemmelsen om farens adgang til anerkjennelse i fødselsmeldingen i § 1; dette gjentas jo i § 4 a. § 1, 1. ledd, siste punktum har også en uheldig formulering, som ikke samsvarer med motivene. Ordet «dersom» indikerer at det er et vilkår for slik anerkjennelse at faren er til stede ved selve fødselen, og det er tydeligvis ikke meningen. Det skal kunne skje ved besøk på klinikken mens moren fremdeles ligger der. I alle fall må siste del av setningen, fra «dersom», utgå.»

Departementet påpeker også at bestemmelsen som krever opplysninger om foreldrenes samlivsstatus i fødselsmeldingen, og at fødselsmeldingen skal sendes til bidragsfogden når foreldrene ikke lever sammen, er relatert til reglene om fastsetting av underholdsbidrag (se § 10 annet ledd og § 53 nest siste ledd).

Statistisk Sentralbyrå har blitt konsultert angående departementets forslag til § 1 og har kommet med noen kommentarer angående fremtidig utforming av skjemaer:

«Når det gjelder siste ledd, forutsetter vi at meldingen til bidragsfogden vil komme til å foregå på samme måte som i dag. Forøvrig har vi notert oss at første ledd forutsetter en endring av det nåværende fødselsmeldingsskjemaet. Siden Stortinget har vedtatt at ansvaret for fødselsregisteret vil bli overført til folkeregisteret (Innst. O. nr. 89 – 1978-79 s. 2), vil dette også føre til at det må foretas endringer i fødselsmeldingen. Utspillet i den saken har Justisdepartementet, 3. sivilkontor. For å hindre unødig dobbeltarbeid, vil vi se det som en fordel at arbeidet med de to skjemarevideringene blir koordinert.»

Vær oppmerksom på at ny barneloven er under arbeid.

Lege/jordmor (eventuelt barnets mor)

Legens eller jordmorens plikter i forbindelse med fødselen følger av barnelovens § 1 og § 4 samt «forskrift om melding av fødsler, anerkjennelse av farskap og melding om valg av navn» fastsatt av Statistisk Sentralbyrå 25. oktober 1982 i medhold av lov om folkeregistrering.

Barnets mor har i henhold til barnelovens § 1 den samme plikten til å gi melding om fødsel dersom hun føder uten at lege/jordmor er til stede.

Lege/jordmor skal sende fødselsmelding til folkeregistermyndigheten ved alle fødsler.

Dette er noen av de sentrale endringene og pliktene som den nye loven om barn og foreldre (barnelova) medfører. Det er viktig å være oppmerksom på disse bestemmelsene, spesielt for leger, jordmødre og foreldre som er berørt av loven. Endringene har som mål å sikre en bedre regulering av farskap og en mer effektiv behandling av fødselsmeldinger.