FNs konvensjon om barnets rettigheter, også kjent som FNs barnekonvensjon, ble vedtatt i FNs generalforsamling den 20. november 1989. Den trådte i kraft i 1990 etter å ha blitt ratifisert av 20 stater, og i dag er den ratifisert av alle verdens land, med unntak av USA, som har signert, men ikke ratifisert den. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991. I tillegg til selve barnekonvensjonen, har det blitt vedtatt tre tilleggsprotokoller som omhandler ulike aspekter ved barns rettigheter. De to første ble vedtatt i 2000 og omhandler barn i væpnet konflikt og salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Den tredje tilleggsprotokollen, som omhandler individuell klagerett, ble vedtatt i 2011. Barnekonvensjonen består av tre deler, og i dette innlegget vil vi utforske noen av dens viktigste bestemmelser.
En sentral bestemmelse i barnekonvensjonen er prinsippet om barnets beste interesse, som gjenspeiles i flere av dens artikler. Prinsippet om barnets beste er nedfelt i artikkel 3, som slår fast at ved alle handlinger som berører barn, enten de utføres av offentlige eller private instanser, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette prinsippet er også inkorporert i Grunnloven § 104 i Norge. Det betyr at myndigheter, domstoler og andre instanser må ta hensyn til hva som er best for barnet når de fatter beslutninger som angår barnet. Prinsippet om barnets beste er fleksibelt og må vurderes i den konkrete situasjonen, da det kan endre seg over tid.
Artikkel 12 i barnekonvensjonen gir barn rett til å uttrykke sine egne meninger og til å bli hørt i alle forhold som angår dem. Dette innebærer at barn har rett til å delta i beslutningsprosesser som vedrører deres liv, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ. Denne retten skal utøves i samsvar med barnets alder og modenhet. Det betyr at barnets synspunkter skal tas på alvor og vurderes i henhold til barnets alder og evne til å danne egne meninger.
Barnekonvensjonen slår fast i artikkel 2 at barnet har rettigheter uten diskriminering av noe slag, uavhengig av barnets eller dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller andre oppfatninger, nasjonal, etnisk eller sosial opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling. Dette prinsippet er grunnleggende for å sikre at alle barn, uansett bakgrunn, har lik tilgang til rettigheter og beskyttelse.
Artikkel 6 i barnekonvensjonen fastslår barnets rett til liv, overlevelse og utvikling. Denne bestemmelsen understreker at stater skal sikre at barnet overlever og får muligheten til å vokse opp. Det er statens ansvar å treffe tiltak som fremmer barnets rett til liv og utvikling, og dette henger nært sammen med retten til helse som er regulert i artikkel 24.
Barnekonvensjonen inneholder også bestemmelser om fødselsregistrering, vern mot vold og overgrep, rettigheter ved foreldrekonflikter, rett til privatliv, ytringsfrihet, og retten til å delta i organisasjoner og fredelige forsamlinger. Disse bestemmelsene gir ytterligere beskyttelse og rettigheter for barn.
