I barnefordelingssaker har partene ikke fullstendig rådighet over tvistegjenstanden, som fastsatt i tvisteloven § 11-4. Dette skyldes rettens spesielle ansvar for å sikre at alle avgjørelser er «til barnets beste», som forankret i barneloven § 48. Retten er derfor nøye med å sikre en grundig opplysning av saken for å kunne fatte en rettferdig beslutning som ivaretar barnets beste.
Betydningen av rettsforlik
I barnefordelingssaker kan partene komme til enighet gjennom et rettsforlik. Imidlertid kan ikke retten godkjenne et forlik som ikke anses å være til barnets beste. Den sakkyndige spiller her en viktig rolle ved å vurdere om forliket ivaretar barnets beste. Det er vanlig at retten og den sakkyndige anser enighet mellom foreldrene som positivt, og et forlik som partene mener er til barnets beste, vil normalt bli godkjent.
Barnets stemme i saken
Et sentralt prinsipp i barnefordelingssaker er å gi barnet en stemme. Ifølge barneloven § 61 nr. 4 skal barnet bli informert om utfallet av saken og hvordan deres meninger er blitt vurdert. Dette gjelder både når barnet har blitt hørt i saken og når det er inngått et rettsforlik mellom partene. Det er av stor betydning å sikre at barnets perspektiv blir tatt hensyn til i avgjørelsen.
I barnefordelingssaker står domstolene overfor komplekse avgjørelser som påvirker barns liv på mange måter. Gjennom rettspraksis har det utkrystallisert seg visse momenter som domstolene vektlegger når de tar beslutninger i slike saker.
Barnets beste er det fremste hensynet i alle barnefordelingssaker. Dette prinsippet, nedfelt både i barneloven og barnekonvensjonen, er grunnleggende for å sikre barnets trivsel, utvikling og trygghet. Domstolene tar derfor grundig hensyn til hva som tjener barnet mest, selv om andre hensyn også kan spille en rolle.
Et sentralt prinsipp som domstolene vektlegger er status quo. Dette prinsippet innebærer at den etablerte ordningen opprettholdes så lenge det er til barnets beste. Endringer i barnets livssituasjon, som for eksempel flytting fra en forelder til en annen, må nøye vurderes for å sikre at barnets behov ivaretas på best mulig måte.
I tillegg til å sikre barnets kontakt med begge foreldre, legger domstolene også vekt på foreldrenes egenskaper og forutsetninger. Evnen til å tilby omsorg, stabilitet og trygghet er avgjørende faktorer. Foreldre med alvorlige problemer knyttet til rus, psykisk helse eller andre forhold som kan påvirke omsorgsevnen negativt, kan få redusert foreldreansvar eller samværsrett.
Stabile og trygge oppvekstsvilkår er også sentrale i domstolenes vurdering. Dette omfatter faktorer som bomiljø, familiesituasjonens stabilitet og foreldrenes evne til å gi barnet en trygg og forutsigbar oppvekst. Domstolene ser på barnets muligheter for utvikling og trivsel hos hver av foreldrene når de tar avgjørelser om barnefordeling.
Søskenkontakt er også et viktig hensyn i barnefordelingssaker. Domstolene legger vekt på å unngå å splitte søsken, med mindre det er tydelige grunner til å gjøre det. Barnas behov for støtte og fellesskap med hverandre blir vurdert nøye, og løsninger som sikrer søskenes samvær blir prioritert.
Barnets mening er en annen sentral faktor i barnefordelingssaker. Selv om barnet ikke kan ta avgjørelser på egenhånd, skal barnets mening tillegges stor vekt, spesielt jo eldre barnet er. Domstolene tar derfor aktivt hensyn til hva barnet ønsker når de avgjør hvor barnet skal bo og hvordan samværet med foreldrene skal organiseres.
Samlet sett er det altså flere viktige momenter som domstolene vektlegger i barnefordelingssaker. Gjennom grundige vurderinger og en helhetlig tilnærming søker domstolene å sikre at barnets beste blir ivaretatt på best mulig måte, samtidig som de tar hensyn til alle relevante faktorer og omstendigheter i den konkrete saken.
I kjølvannet av et samlivsbrudd står foreldre overfor mange avgjørelser, ikke minst spørsmålet om hvor barnet skal bo fast. Dette er en av de mest sentrale og ofte utfordrende spørsmålene i barneretten. Barneloven gir to alternativer: enten kan foreldrene avtale at barnet skal bo fast hos en av dem, eller de kan inngå en avtale om delt fast bosted. Det er viktig å understreke at begrepet «bosted» ikke refererer til hvor mye tid hver forelder tilbringer med barnet, men heller til den faste boligen hvor barnet skal ha sitt hovedopphold.
Når man vurderer fast bosted, må man også ta hensyn til økonomiske og juridiske aspekter. Foreldre med fast bosted har rettigheter og ansvar knyttet til å ta beslutninger på vegne av barnet. For eksempel kan en forelder med fast bosted ta avgjørelser om barnets bosted og eventuelle flyttinger, i henhold til lovens bestemmelser.
I tilfeller hvor foreldrene ikke klarer å bli enige om hvor barnet skal bo fast, kan retten bli involvert. Retten har myndighet til å avgjøre spørsmålet om fast bosted dersom foreldrene ikke klarer å komme til enighet. Det kan også være tilfeller hvor det oppstår uenighet om fast bosted etter at en avtale allerede er inngått, eller hvis den eksisterende ordningen ikke lenger er til barnets beste.
Krav om fast bosted er derfor en juridisk prosess som krever grundig vurdering av barnets beste. Retten vil ta hensyn til en rekke faktorer, inkludert barnets behov og ønsker, foreldrenes omsorgsevner og evne til samarbeid, samt andre relevante omstendigheter i barnets livssituasjon.
Det er viktig å merke seg at avgjørelsen om fast bosted ikke bør tas lett på. Det er en beslutning som vil ha betydelig innvirkning på barnets liv og trivsel på kort og lang sikt. Derfor er det avgjørende at foreldrene og eventuelt retten tar alle nødvendige skritt for å sikre at barnets beste blir ivaretatt på best mulig måte.
Når en forelder med foreldreansvar forsømmer sine omsorgsplikter eller på annen måte unnlater å utøve sitt foreldreansvar, kan dette danne grunnlag for en rettssak om foreldreansvar. Det er her mulig for den andre forelderen å fremme krav om å få foreldreansvaret alene, et steg som ikke tas lett på og som krever en nøye vurdering av alle involverte faktorer.
Det å oppnå en dom hvor man tildeles foreldreansvaret alene, er en betydelig utfordring. Domstolen legger stor vekt på hva som vil være til barnets beste i den aktuelle situasjonen. Selv om terskelen for å oppnå slik dom er høy, finnes det tilfeller hvor det kan være den mest hensiktsmessige løsningen for barnets trivsel og utvikling.
Det er viktig å understreke at krav om foreldreansvar ikke bør betraktes som en handling som tas lett på. Det er en prosess som involverer grundig vurdering av alle relevante faktorer, herunder barnets behov, foreldrenes evne til å samarbeide og utøve omsorgsansvaret, samt eventuelle risikoer eller bekymringer som kan påvirke barnets velferd.
Ved å legge barnets beste til grunn for beslutningene, søker retten å sikre at barnets rettigheter og interesser ivaretas på best mulig måte. Dette innebærer også å gi rom for den nødvendige fleksibiliteten og skjønnsmessige vurderinger som kreves for å sikre at beslutningene som tas, reflekterer den komplekse virkeligheten barnet befinner seg i.
I den komplekse verdenen av foreldretvister, er det ikke alltid partene som har siste ord. Mens sivile saker ofte gir partene betydelig frihet til å styre retningen på saken, er dynamikken annerledes når det gjelder foreldretvister. Her tar domstolene en aktiv rolle i å sikre barnets beste, selv om det betyr å gå utover partenes krav og påstander.
I motsetning til andre sivile saker, hvor retten er begrenset av partenes fremstilling av saken, har domstolene i foreldretvister frihet til å utforske sakens kompleksitet på egen hånd. Dette betyr at retten ikke er bundet av partenes påstander alene, men snarere tar initiativ til å sikre at saken blir grundig belyst. Selv om partene kan komme til enighet i retten, har domstolene likevel en forpliktelse til å vurdere om avtalen er i tråd med barnets beste.
Så hva kan egentlig domstolene ta stilling til i foreldretvister? Svaret er ganske enkelt: alt knyttet til barnefordelingen. Fra store spørsmål om foreldreansvar til detaljerte avgjørelser om samværsordninger, har domstolene myndighet til å veie alle aspekter av barnets velferd.
Her er en oversikt over vanlige temaer som kan tas opp i foreldretvister:
Foreldreansvar: Dette omfatter beslutningsmyndighet knyttet til barnets oppdragelse, helse og utdanning. Domstolen kan avgjøre hvordan foreldreansvaret skal fordeles mellom partene for å sikre barnets beste.
Fast bosted: Spørsmålet om hvor barnet skal ha sitt faste bosted er ofte et sentralt tema i foreldretvister. Domstolen må vurdere barnets behov og omsorgsmuligheter hos hver av foreldrene før de fatter en beslutning.
Delt fast bosted: I noen tilfeller kan domstolen bestemme at barnet skal ha delt bosted hos begge foreldrene. Dette krever grundig vurdering av barnets alder, skolegang og foreldrenes evne til samarbeid.
Samvær og samværsomfang: Domstolen må fastsette et passende samværsregime som sikrer at barnet har kontakt med begge foreldrene på en måte som fremmer deres forhold og trivsel.
Flytting med barnet til utlandet: Dersom en av foreldrene ønsker å flytte med barnet til utlandet, må domstolen vurdere om dette er i tråd med barnets beste. Dette innebærer en grundig gjennomgang av barnets tilknytning til hjemlandet og potensielle konsekvenser av flyttingen.
I juridiske tvister om barneloven, kan veien mot enighet være kronglete og utfordrende. Når mekling ikke fører til en løsning eller når saken er uegnet for mekling, tar rettssystemet grep gjennom hovedforhandlinger og domsavsigelser. Dette markerer et skifte fra forhandlingsbordet til rettssalen, der avgjørelser blir fattet med konkluderende autoritet.
I slike tilfeller vil retten ofte oppnevne en sakkyndig for å utrede saken, i samsvar med barneloven § 61, nummer 3. Denne sakkyndige kan være en som tidligere har vært involvert i meklingsprosessen mellom partene. Imidlertid må eventuell inhabilitet vurderes nøye i henhold til tvisteloven og domstolloven. Retten skal spesielt vurdere om partene har tillit til den sakkyndige, og denne tilliten er avgjørende for rettens habilitetsvurdering.
Retten formulerer deretter et mandat til den sakkyndige, som får i oppgave å utrede saken grundig. Etter utredningen vil den sakkyndige utarbeide en rapport som legges frem for både partene og retten. Den sakkyndige vil også være til stede under hovedforhandlingen, hvor de følger med på bevisførselen og kan tilføre sin ekspertise.
Etter å ha observert forhandlingene i retten, har den sakkyndige muligheten til å utdype eller endre sin oppfatning om saken. De vil redegjøre for sitt syn etter at bevisførselen er avsluttet, og partene får anledning til å stille spørsmål.
Den sakkyndiges vurdering blir en betydningsfull premissleverandør i rettens overveielse av hva som er til barnets beste. Selv om retten ikke er bundet av den sakkyndiges råd eller anbefalinger, er det vanlig at retten legger stor vekt på disse vurderingene. Likevel er det ikke uvanlig at retten foretar egne vurderinger uavhengig av den sakkyndiges konklusjoner.
Erfaringen viser at domstolene ofte velger å følge den sakkyndiges vurderinger, men det finnes unntak der retten tar egne steg basert på sine egne overveielser og konklusjoner.
Hovedforhandlinger og domsavsigelser representerer dermed en viktig del av rettsprosessen, der den sakkyndiges innsikt og rettens egen vurdering veves sammen for å sikre en rettferdig og omhyggelig avgjørelse.
I en ideell verden ville alle foreldre kunne komme til enighet om barnefordeling og samværsordninger etter et samlivsbrudd. Dessverre er virkeligheten ofte langt mer kompleks, og konflikter kan oppstå rundt spørsmål om barnas omsorg og bosted. I slike tilfeller kan det være nødvendig å søke midlertidige avgjørelser fra domstolene, i henhold til bestemmelsene i barneloven.
Midlertidige avgjørelser, som beskrevet i barneloven § 60, utgjør en midlertidig løsning for partene mens saken behandles videre av retten. Dette kan være nødvendig når det ikke er mulig å oppnå enighet gjennom forhandlinger eller mekling. Retten tar da en midlertidig avgjørelse som vil gjelde frem til en endelig avgjørelse blir truffet gjennom hovedforhandling eller en rettskraftig dom.
Den midlertidige avgjørelsen kan ha stor betydning for utfallet av hovedforhandlingen. Retten vil ofte vektlegge den etablerte ordningen, også kjent som «status quo«, som kan være til fordel for den parten som har fått daglig omsorg i den midlertidige perioden. Dette understreker viktigheten av at saken behandles effektivt og raskt, i samsvar med kravene i barneloven § 58.
I barnefordelingssaker er barnas mening en vesentlig faktor som retten tar hensyn til. Jo eldre barnet er, desto større vekt vil barnets ønsker og meninger få i rettens vurdering. Fra fylte 7 år har barnet rett til å uttale seg om saker av betydning for seg selv, og fra fylte 12 år skal det legges stor vekt på barnets synspunkter. Retten vil samarbeide med foreldrene om hvordan barnet best kan bli hørt, og den sakkyndige kan også ha samtaler med barnet, enten alene eller sammen med dommeren.
Midlertidige avgjørelser er dermed en nødvendig mellomstasjon i barnefordelingssaker, som sikrer at barnas beste ivaretas mens saken behandles grundig og rettferdig av retten. Det er en prosess som krever nøye vurdering og hensynstaking til alle involverte parters behov og rettigheter.
Når det kommer til barnefordelingssaker, er det en kompleks vei som må navigeres for å sikre barnets beste. En av de første stoppene på denne veien er de saksforberedende rettsmøtene. Disse møtene, som er nedfelt i barneloven, er ikke bare formelle hendelser, men en viktig arena for å klargjøre tvistepunktene og utforske mulige løsninger i samarbeid med partene.
I tråd med bestemmelsene i barneloven § 61 nr. 1, innkaller retten vanligvis partene til ett eller flere saksforberedende møter. Hovedmålet med disse møtene er ikke bare å diskutere sakens videre gang, men også å legge grunnlaget for en potensiell løsning som tar hensyn til barnets beste. Det kan også være aktuelt å oppnevne en sakkyndig for å bistå i disse møtene, med formål om å gi ytterligere innsikt og forståelse i sakens kompleksitet.
En av de viktigste aspektene ved disse møtene er å adressere konfliktnivået mellom foreldrene. Sterke konflikter kan være svært skadelige for barn, og derfor er det avgjørende å finne en avtalebasert løsning som kan unngå ytterligere eskalering av konflikten gjennom rettslig prosess. En slik løsning, som er forankret i samarbeid og dialog, kan ofte være mer bærekraftig og respektert av begge parter enn en dom som er pålagt av retten.
Det saksforberedende rettsmøtet har også den praktiske funksjonen å få oversikt over tvistepunktene i saken og å bestemme den videre fremgangsmåten. Dette inkluderer å vurdere om det er behov for midlertidige tiltak for å beskytte barnets interesser mens saken pågår. Det kan for eksempel være behov for midlertidige avtaler om foreldreansvar, samværsordninger eller bosted for å sikre stabilitet og trygghet for barnet i en ellers ustabil situasjon.
Det er også verdt å merke seg at barnefordelingssaker er prioriterte saker som skal behandles raskt. Dette understreker viktigheten av å bruke de saksforberedende møtene effektivt for å komme til en løsning på en hensiktsmessig måte. Selv om det kan være ventetid fra stevning til det første rettsmøtet, er det likevel et mål å sikre at prosessen går så smidig som mulig for å minimere belastningen for alle parter involvert.
I det store bildet er de saksforberedende rettsmøtene ikke bare en formalitet, men en viktig del av den rettslige prosessen i barnefordelingssaker. De representerer en mulighet for partene å samarbeide og finne løsninger som tar hensyn til barnets beste, og bidrar til å skape et mer stabilt og bærekraftig grunnlag for fremtiden.
I en verden der familiedynamikken kan være både kompleks og skiftende, spiller de sakkyndige en avgjørende rolle i å veilede retten gjennom barnefordelingssaker. Disse fagpersonene bringer med seg en unik ekspertise og innsikt som er avgjørende for å forstå barnets behov og finne løsninger som tjener deres beste interesse.
I tråd med bestemmelsene i barneloven § 61 nr. 1 har retten myndighet til å oppnevne sakkyndige for å assistere i barnefordelingssaker. Denne oppnevningen skjer vanligvis i saker som omhandler foreldreansvar, fast bosted og samvær. Det saksforberedende rettsmøtet danner ofte rammen der den sakkyndige møter partene for å bidra til å mekle mellom dem og utforske potensielle løsninger.
Den sakkyndiges rolle går imidlertid langt utover bare å fungere som en nøytral megler. I følge NOU 1998:17 er deres oppgave også å redusere konfliktnivået mellom partene og rette fokus mot barnas behov og interesser. Dette innebærer å veilede partene om hvordan de kan samarbeide bedre og skape et mer harmonisk miljø for barna etter bruddet.
Ved å følge retningslinjene fra Ot.prp.nr.29 (2002-2003), er det den sakkyndiges ansvar å gi konkrete råd til partene om hvordan de best kan implementere en avtale og følge opp for å sikre at den fungerer til barnas beste. Dette kan inkludere å observere samvær mellom barn og foreldre og evaluere effektiviteten av ulike løsninger i praksis.
I tillegg til å fungere som en veileder og megler, har de sakkyndige også en viktig rolle i å kartlegge faktum i saken. Dette innebærer å gjennomføre samtaler med foreldrene og eventuelt barna, samt å utføre nødvendige undersøkelser for å få et helhetlig bilde av situasjonen.
Det saksforberedende rettsmøtet utgjør ofte bare begynnelsen på en lengre prosess, der partene får anledning til å prøve ut ulike løsninger under veiledning fra den sakkyndige. Gjennom hele denne prosessen forblir den sakkyndige en sentral aktør, som bidrar til å sikre at barnets interesser forblir i sentrum av enhver avgjørelse som tas.
Når vi trer inn i verdenen av barnefordelingssaker, betrakter vi ikke bare en ordinær rettslig prosess. Vi adskiller oss fra den tradisjonelle rutinen som domstolene følger ved håndtering av sivile tvistesaker i henhold til tvisteloven. Her ligger et dypt forankret prinsipp, hvor barnets beste ikke bare er et viktig hensyn, men det fundamentale prinsippet som styrer alle aspekter av saksbehandlingen og prosessen.
I motsetning til andre juridiske anliggender, er barnefordelingssaker ikke overlatt til partenes vilje alene. Domstolene har en selvstendig plikt til å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst, slik at rettens avgjørelse er basert på omfattende og korrekt informasjon. Denne plikten, forankret i tvisteloven § 11-4, innebærer at retten kan ta initiativ til å innhente ytterligere bevis på egen hånd, uten partenes direkte påvirkning. Det er her vi skiller oss fra den konvensjonelle prosessen, hvor bevisbyrden ofte ligger hos partene alene.
Videre hviler det på rettens skuldre et selvstendig ansvar for å sikre at resultatet av saken ivaretar barnets beste, slik det er fastsatt i barneloven § 48. Dette går langt utover å bare ta hensyn til barnets interesser ved selve domsavsigelsen. Det innebærer også en plikt til å veilede og sikre at hele saksforløpet, fra start til slutt, er i tråd med det som tjener barnets beste.
Det er her vi ser det tydelige skille fra vanlige sivile tvistesaker. I barnefordelingssaker er ikke partenes ønsker og preferanser den eneste retningsgivende faktoren. Domstolen har et høyere kall, en forpliktelse som går utover å kun avgjøre tvister mellom parter. Den må også fungere som en beskytter av barnets interesser, som en forsikrer om at barnet ikke lider under prosessen, og at utfallet av saken er i tråd med dets beste.
Dette unike ansvarsområdet for domstolene i barnefordelingssaker understrekes ytterligere av barneloven § 61. Her åpnes det for en rekke virkemidler som dommeren kan benytte seg av for å lette veien for partene mot enighet. Fra mekling på familievernkontoret til andre former for alternativ konfliktløsning, retten har et bredt spekter av verktøy til disposisjon for å fremme dialog og samarbeid mellom partene.
Dermed står saksbehandlingen i barnefordelingssaker som et eksempel på hvordan rettsystemet tilpasser seg for å møte de spesifikke behovene til de mest sårbare i samfunnet vårt. Det er ikke bare en juridisk prosess, men et helhetlig forsøk på å sikre at barnets beste alltid er i sentrum av enhver avgjørelse som tas.
Barneloven er fra 1981 så det er ikke «barn» igjen fra da loven først trådte i kraft, men det er stadig nye bestemmelser og lovendringer i barneloven. Hvordan forholder barneloven seg til allerede fødte barn når en lovendring kommer?
Hovedregelen er at loven gjelder likt for alle barn. Også de som er født før lovendringer.
Unntak gjelder for farsskap som er fastsatt eller følger av tidligere lovgivning. Det er altså ikke slik at en lovendring kan med noen automatikk endre farsskap.
Avtaler om fast bosted, samvær eller foreldreansvar står seg også gjennom nye lovendringer. En avtale blir ikke ugyldig selv om den skulle være helt eller delvis i strid med lovendringer som kommer etter avtalen ble inngått.
Til slutt heter det at » Samværsrett direkte etter § 42 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.» I § 42, andre ledd, første punktum står det at; «Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet.» Bestemmelsen fremstår for meg som ulogisk. Man har ikke samværsrett direkte etter § 42. 2. ledd, 1. pkt og jeg lurer på om det er gjort en lovteknisk feil her. Skulle man følge ordlyden det vises til så har ikke foreldre som skiller lag før loven trer i kraft plikt til å vise barna omsorg og omtanke.
Her ser man dagens bestemmelse:
Barneloven § 88. Kva lova har å seie for barn som er født før lova tek til å gjelde.
Lova gjeld også barn som er født før lova tek til å gjelde. Frå dette er gjort fylgjande unntak:
a)
Farskap som fylgjer av eller er fastsett etter tidlegare lovgjeving, skal framleis leggjast til grunn til noko anna vert fastsett etter lova her.
b)
Avtale eller avgjerd om foreldreansvar, samværsrett eller fostringsplikt frå tida før lova tek til å gjelde, står framleis ved makt til den i tilfelle vert endra etter lova her. Samværsrett direkte etter § 42 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.
Og dette er bestemmelsen det vises til:
Barneloven (versjon 2019) § 42. Barnet sin rett til samvær.
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.
Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet
Det fremstår ulogisk at man utleder en samværsrett direkte av en bestemmelse som sier at den som har barnet må gi barnet omsorg og omtanke. Den gjeldende § 88 ble endret i 2004 i en større barnelovsrevisjon. Dette er den eneste gangen bestemmelsen er endret og den opprinnelige bestemmelsen (den gang § 70) fra 1981 lyder:
Barneloven § 70 (utgått/endret). Kva lova har å seie for barn som er født før lova tek til å gjelde.
Lova gjeld også barn som er født før lova tek til å gjelde. Frå dette er gjort fylgjande unntak:
a)
Farskap som fylgjer av eller er fastsett etter tidlegare lovgjeving, skal framleis leggjast til grunn til noko anna vert fastsett etter lova her.
b)
Avtale eller avgjerd om foreldreansvar, samværsrett eller fostringsplikt frå tida før lova tek til å gjelde, står framleis ved makt til den i tilfelle vert endra etter lova her. Samværsrett direkte etter § 44 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.
I ei rettssak som går når lova tek til å gjelde, skal lova leggjast til grunn dersom hovudforhandlinga ikkje alt er byrja.
Ei sak som på den tida lova tek til å gjelde er teken opp for ei avgjerdsmakt som ikkje lenger kan ta mot slike saker, kan likevel få si avgjerd der
Det er altså slik at den gamle § 70 (som tilsvarer dagens § 88) viser til § 44 (den tidligere versjonen av nåværende § 42.) Henvisningsteksten i daværende § 70 er lik dagens § 88, men det den viser til i daværende § 44 er ikke det samme innholdet som i dagens § 42.
Barneloven (utgaven fra 1981 – gjelder ikke nå) § 44. Samværsrett.
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.
Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Har foreldra ikkje levt saman etter at barnet vart født, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, samværsrett berre når slik rett er avtala eller fastsett
Ynskjer den eine av foreldra å ordne samværsretten på annan måte enn det som fylgjer av reglane her, eller er foreldra usamde om omfanget av samværsretten, kan saka reisast for retten. Er dei samde om det, kan saka i staden gå til fylkesmannen. Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.
Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.
Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare
Her er begynner sammenhengen å bli logisk: Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.
Altså var den opprinnelige meningen at nye bestemmelser i loven ikke ble gjeldende for de som har fått samværsrett på bakgrunn av at samværsforelder har bodd sammen med bostedsforelder etter barnet ble født, men senere skilt lag. Dette så lenge de ikke har skilt lag før § 44, andre ledd, første punktet trådte i kraft. Altså har du fått samværsrett på bakgrunn av denne gamle bestemmelsen (§ 44) så mistet du den ikke selv om nye bestemmelser skulle sette andre vilkår for å få samværsrett.
Dagens tilsvarende henvisning viser til et helt annet innhold. Altså barns krav på omsorg og omtanke fra de som ivaretar dem. Slik jeg ser det er har ingen av lovrevisjonene av barneloven de siste 28 årene fanget opp dette.
En kan heller ikke se at kommentarutgaven til barneloven har fanget opp denne feilen i loven.
Trenger du bistand etter barneloven fra erfaren advokat kan du ta kontakt med oss på telefon 75175800 eller ved å fylle ut dette skjemaet.
Du kan også ringe barnerettstelefonen: 820 90 009 (betaltjeneste)
