I norsk barnerett har det blitt implementert en betydningsfull endring knyttet til håndtering av foreldretvister, spesielt i saker som omhandler tvangsfullføring av samværsrett. Denne endringen, manifestert i barnelovens § 65 a, åpner for en mer dynamisk og løsningsorientert tilnærming til konflikter mellom foreldre etter samlivsbrudd.
Når en tvangsfullføringsprosess blir aktuell, gir loven nå retten mulighet til å oppnevne en sakkyndig, godkjent mekler eller en annen kvalifisert person fra familieverntjenesten. Hensikten med dette tiltaket er å fremme dialog og forståelse mellom foreldrene, med mål om å nå en frivillig overenskomst som tjener barnets beste. Dette skiftet mot mekling reflekterer en forståelse av at konstruktiv kommunikasjon og samarbeid mellom foreldre ofte kan gi mer bærekraftige og positive resultater for barnet.
Retten, som står for oppnevningen, vil også fastsette et mandat for oppdraget, som skal veilede den sakkyndiges arbeid. Dette mandatet gir retningen for meklingsprosessen, men lar samtidig den sakkyndige utnytte sin fagkompetanse og erfaring til å tilpasse prosessen etter familiens unike behov.
En viktig del av denne prosessen er tidsrammen som settes for meklingsarbeidet. Normalt er fristen satt til to uker, men denne kan forlenges hvis det vurderes som sannsynlig at en frivillig løsning kan oppnås. Dette tidsaspektet understreker viktigheten av å arbeide effektivt og målrettet mot en løsning, samtidig som det gir fleksibilitet til å utvide prosessen hvis det er i familiens beste interesse.
Ved slutten av oppdraget, er det forventet at den oppnevnte leverer en rapport som detaljerer hvilke tiltak som har blitt iverksatt og gir en oversikt over eventuelle vesentlige forhold som har oppstått i løpet av meklingsprosessen. Denne rapporten blir et viktig dokument som kan informere rettens videre avgjørelser i saken.
I tilfeller hvor det er alvorlige bekymringer, som anklager om vold eller omsorgssvikt, gir loven fortsatt retten mulighet til å oppnevne en sakkyndig for en mer dyptgående undersøkelse. Dette er i tråd med barnelovens § 61 første ledd nr. 3, som også anvendes i saker om tvangsfullbyrdelse.