Barnets beste i samvær – Barnerettsbloggen

Hvordan regulerer barneloven § 43 tredje ledd samvær under tilsyn?

17. april 2024 av Advokat Christian Wulff Hansen

Samvær under tilsyn, barneloven § 43, barneloven § 43a, offentlig oppnevnt tilsyn, barnets beste i samvær, beskyttet tilsyn, støttet tilsyn, barneverntjenesten og samvær, tilsynsordninger i samvær, rettslig regulering av samvær, barns sikkerhet i samvær, foreldrekonflikter og samvær, tilpasning av samværsordninger, barnets reaksjoner på samvær, vurdering av samværsordninger, tilsynsperson i samværssaker, juridiske aspekter ved samvær, foreldrerettigheter i samvær, barnets trivsel i samvær, lovgivning om samvær. Spørsmål som besvares i innlegget: Hvordan regulerer barneloven § 43 tredje ledd samvær under tilsyn? Hva innebærer beskyttet og støttet tilsyn etter § 43a? Hvordan sikrer loven barnets beste i samværssituasjoner? Hvilket ansvar har barneverntjenesten og Bufetat i samværssaker? Hvordan vurderes varigheten og effektiviteten av tilsynsordninger?

Barneloven § 43 tredje ledd første punktum åpner for at retten kan sette vilkår for samvær mellom barn og foreldre. Dette er en viktig bestemmelse som sikrer barnets velvære i situasjoner der samvær uten slike tiltak kan være problematisk. Spesielt relevant er barneloven § 43a, som gir retningslinjer for samvær under tilsyn av en offentlig oppnevnt person. Denne formen for tilsyn er et sentralt virkemiddel i barnevernslovgivningen, og ble ytterligere utviklet og presisert gjennom lovendringen i 2013.

Ifølge barneloven § 43a første ledd kan retten pålegge offentlig oppnevnt tilsynsperson å overvåke samværet i særlige tilfeller der barnets behov tilsier dette. Dette kan være situasjoner hvor det har vært problematikk knyttet til rus, vold, psykiske lidelser eller andre forhold som kan påvirke barnets sikkerhet og velferd. To former for tilsyn er aktuelle: beskyttet tilsyn og støttet tilsyn.

Beskyttet tilsyn er den mest omfattende formen for tilsyn, som krever kontinuerlig overvåkning av samværet. Dette er relevant i tilfeller der det er behov for å ivareta barnets sikkerhet under samværet, men samtidig anerkjenner at samvær kan være til barnets beste. Forskriften om samvær med tilsyn spesifiserer at retten kan gi pålegg om beskyttet tilsyn med inntil 16 timer per år. Ansvaret for å oppnevne en egnet tilsynsperson ligger hos barneverntjenesten i barnets bostedskommune.

Støttet tilsyn, derimot, er mindre omfattende og passer bedre i saker hvor det ikke er behov for kontinuerlig overvåkning. Dette kan være nyttig i situasjoner hvor det er konflikter mellom foreldrene, men disse ikke er så alvorlige at det kreves beskyttet tilsyn. Støttet tilsyn kan også være relevant i saker som krever gradvis gjenoppbygging av forholdet mellom barnet og samværsforelderen.

Retten kan pålegge støttet tilsyn med inntil 32 timer i året. Ansvaret for å oppnevne tilsynsperson for støttet tilsyn ligger hos Bufetat. Støttet tilsyn legger vekt på fleksibilitet og tilpasning til barnets og familienes behov.

For både beskyttet og støttet tilsyn er det viktig at tilsynet ikke overstiger ett år, med mindre det er spesielt grunngitt. Dette sikrer at samværsordninger med tilsyn forblir i tråd med barnets beste og behov, som kan endre seg over tid. Retten må vurdere barnets opplevelser og reaksjoner på samværet og tilsynet for å avgjøre om ordningen bør videreføres, endres eller opphøre.

Vanlig samvær

12. februar 2024 av Advokat Christian Wulff Hansen

I det norske rettssystemet er barnets beste et bærende prinsipp, særlig i saker som omhandler barns oppvekstvilkår etter et samlivsbrudd. Barneloven § 43 annet ledd fjerde punktum, som definerer «vanlig samvær», illustrerer lovgivers forsøk på å balansere mellom en standardisering av samværsrett og behovet for individuelle tilpasninger. Denne balansen reflekterer en anerkjennelse av den komplekse virkeligheten familier lever i, samt et ønske om å veilede foreldre i deres avtaler om samvær.

Definisjonen av «vanlig samvær», etablert i 1981, gir en ramme for hva som kan anses som en norm for samværsordninger. Dette omfatter samvær en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, tre uker i sommerferien, og annenhver ferie i løpet av skoleåret. Lovgiver har med dette forsøkt å skape en veiledende norm som kan fungere som et utgangspunkt for foreldrenes avtaler eller domstolenes avgjørelser. Det er imidlertid viktig å merke seg at denne definisjonen ikke er ment å være restriktiv, men heller et veikart som kan tilpasses etter barnets og familiens behov.

I forarbeidene til denne lovbestemmelsen understrekes det at «vanlig samværsrett» er en legaldefinisjon ment å veilede mer enn å fastsette. Dette perspektivet erkjenner at familier er unike, og at det derfor kan være nødvendig å avvike fra denne standarden for å ivareta barnets beste. Den overordnede normen i alle avgjørelser rundt samvær forblir barnets beste, som det fremgår av barneloven § 48.

I løpet av årene har det vært diskusjoner omkring legaldefinisjonen av «vanlig samværsrett», med forslag om endringer eller til og med fjerning av definisjonen. Til tross for disse diskusjonene, har definisjonen blitt stående, selv om den ble utvidet i 2008 for å inkludere flere ferieuker og åpne for overnatting under ukesamvær. Dette vitner om en anerkjennelse av behovet for klarhet og veiledning for foreldre som navigerer i samværsavtaler, samtidig som det gir rom for fleksibilitet.

Lovgivers tilnærming, med å tilby en definisjon som både veileder og gir rom for individuelle tilpasninger, reflekterer en dyp forståelse for familiers mangfoldighet. Det gis ingen absolutte svar på spørsmål som når en helg begynner og slutter, eller hvor lang juleferien er. Dette overlates til foreldrenes avtaler eller domstolens skjønn, basert på en konkret vurdering av hva som tjener barnets beste i den gitte situasjon.

Videre åpner barneloven for at det kan settes vilkår for samvær, noe som er spesielt aktuelt i saker der det er behov for å begrense samvær eller pålegge tilsyn. Dette kan inkludere krav om rusbehandling, sinnemestring eller andre tiltak som har som mål å styrke foreldrefunksjonene og samarbeidet mellom foreldrene. Disse vilkårene reflekterer en anerkjennelse av at foreldreskap og samværsrett ikke bare handler om tid sammen, men også om kvaliteten på denne tiden.

Barnelovens bestemmelser om når det ikke skal være samvær

21. januar 2024 av Advokat Christian Wulff Hansen

Barneloven samværsrett, barnets beste i samvær, samvær og overgrep, barneloven § 43, rettslige vurderinger i samvær, foreldres atferd og samvær, psykisk vold og samvær, fysisk vold i familier, samvær etter overgrep, barnets sikkerhet i samvær, domstolens rolle i samvær, lovgivning og barnets velferd, beskyttelse av barn i samvær, familierett og barns sikkerhet, juridiske aspekter ved samvær, kontaktforbud og samvær, barneloven og overgrep, barnets subjektive opplevelser i samvær, foreldrekonflikt og barnets beste, foreldreansvar og barns sikkerhet. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva er hovedinnholdet i barneloven § 43 første ledd tredje punktum? Hvordan vurderer retten om det skal være samvær? Hvilken rolle spiller barnets subjektive opplevelser i vurderingen av samvær? Hvordan håndteres situasjoner med overgrep i samværssaker? Hvilken betydning har lovgivningen for barnets sikkerhet i samværssituasjoner?

Barneloven § 43 første ledd tredje punktum er en vital bestemmelse som understreker at barnets beste alltid skal være det avgjørende hensynet i spørsmål om samvær. Denne lovfestede prinsippet ble ytterligere forsterket med lovendringen i 2006, som særlig fokuserte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for overgrep, eller det er fare for at barnet kan utsettes for slik skade.

Departementets uttalelser rundt vurderingene som skal ligge til grunn for å avgjøre samværsrett er av stor betydning. De peker på at ulike faktorer som foreldrenes atferd, graden av vold, alvoret av virkningene for barnet og den som har barnet boende hos seg, samt den voldelige partens evne til å erkjenne og endre sin atferd, er relevante momenter. Viktigheten av å gi tid til den omsorgspersonen og barnet for å komme seg over traumer, samt vurdering av omsorgspersonens evne til å fungere optimalt i sin rolle på grunn av angst, er også fremhevede aspekter.

Lovendringen i 2013 tok for seg viktige punkter som skulle senke terskelen for når retten bør bestemme at det ikke skal være samvær. Dette inkluderte en større vektlegging av barnets subjektive opplevelser og en her-og-nå-vurdering av situasjonen. Departementets kommentar til praksis fra Høyesterett indikerer en forståelse av at selv om det skal «ganske tungtveiende grunner» til for å nekte samvær, er det alltid barnets beste som er det avgjørende kriteriet.

Videre diskuterer proposisjonen et kritisk spørsmål: Hvilken grad av sannsynlighet som skal ligge til grunn før det bestemmes at risikoen for vold og overgrep medfører at det ikke skal fastsettes samvær for barnet. Departementets standpunkt var at det ikke bør innføres en bundet bevisregel for sannsynlighetsgraden, men heller en konkret totalvurdering av alle omstendigheter i hver sak.

Departementet understreket også behovet for å belyse slike saker grundig og med en føre-var-tankegang. Kompetansen til sakkyndige som oppnevnes i saker med problematikk knyttet til vold og seksuelle overgrep, ble også understreket som essensiell.

En særlig relevant tilføyelse til barneloven er § 43 b, som kom inn ved lovendringen i 2018. Denne bestemmelsen klargjør at dersom det er nedlagt forbud mot kontakt med barnet, såkalt kontaktforbud, skal det ikke være samvær. Det understrekes at forelderen ikke kan gjøre gjeldende rett til samvær så lenge forbudet består.

Vilkår for samvær i barneloven

20. januar 2024 av Advokat Christian Wulff Hansen

Vilkår for samvær barneloven, barneloven § 43, regulering av samvær, tilsyn i samværsaker, foreldresamarbeid i samvær, atferdsendring i barnerett, psykisk helse og samvær, ruskontroll i samvær, kostnader for samværstilsyn, foreldreansvar og samværsvilkår, familierett og samvær, tilpasning av samværsordninger, barnets beste i samvær, domstolens rolle i samvær, barnerett og atferdskurs, skreddersydde samværsløsninger, barnevelvære og samvær, juridiske aspekter ved samvær, rettslige vilkår for samvær, tilpasning av samvær etter lov. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva innebærer barnelovens § 43 tredje ledd om vilkår for samvær? Hvilke typer vilkår kan fastsettes for samvær? Hvordan vurderer domstolene effektiviteten av atferdsendringskurs? Hva er forskjellen mellom privat og offentlig tilsyn i samværssaker? Hvem dekker kostnadene knyttet til vilkår for samvær?

Barneloven § 43 tredje ledd er en viktig bestemmelse som gir mulighet for å sette vilkår for samvær i avtaler eller dommer. Dette aspektet av barneretten har en betydelig innvirkning på hvordan samvær mellom barn og foreldre kan utformes, spesielt i kompliserte eller sensitive saker.

Når det gjelder fastsetting av vilkår for samvær, åpner barneloven for et bredt spekter av muligheter. Disse vilkårene kan være særlig relevante i saker hvor samværet er sterkt begrenset eller krever tilsyn. En lovendring fra 21. juni 2013 klargjorde ytterligere domstolenes myndighet til å fastsette vilkår som ikke bare handler om de praktiske aspektene ved gjennomføringen av samværet, men også om vilkår som har til hensikt å styrke foreldrefunksjoner og fremme samarbeid mellom foreldre. Eksempler på slike vilkår kan være krav om ruskontroll og -behandling, behandling av psykiske lidelser, deltakelse i kurs for atferdsendring eller sinnemestring.

Når det gjelder vilkår som kurs for atferdsendring, understreket departementet at det ikke er tilstrekkelig å bare gjennomføre kurset. Domstolen må vurdere om den ønskede atferdsendringen faktisk har funnet sted. Dette betyr at domstolene har en rolle som går ut over det å bare fastsette vilkår; de må også vurdere effektiviteten av disse vilkårene.

Et annet viktig aspekt ved vilkår for samvær er muligheten for å pålegge tilsyn. Barneloven skiller mellom privat tilsyn og tilsyn av en offentlig oppnevnt person. Privat tilsyn kan pålegges av retten og forutsetter at en bestemt person er villig til å medvirke. Retten kan ikke tvinge en privat part til å ta på seg dette ansvaret. Tilsyn av offentlig oppnevnt person er regulert under barneloven § 43 a og representerer en mer formell tilnærming til tilsyn.

Det følger også av § 43 tredje ledd at samværsforelderen skal dekke kostnader knyttet til vilkår etter tredje ledd. Dette inkluderer kostnader for tilsyn, behandling eller kurs som er en del av samværsavtalen eller dommen.

Støttet tilsyn i samværssaker

13. desember 2023 av Advokat Christian Wulff Hansen

I henhold til barneloven § 6 kan støttet tilsyn være en nødvendig ordning for å sikre at samvær er til barnets beste. Dette kan være situasjoner der barnet trenger støtte under samværet, eller der samværsforelderen selv har behov for veiledning og støtte i samværet med barnet.

Retten har myndighet til å pålegge støttet tilsyn med inntil 32 timer per år. Dette er imidlertid underlagt nøye vurdering av barnets behov og de spesifikke vilkårene for samværet.

Formålet med støttet tilsyn, slik første ledd i § 6 fastsetter, er å gi barnet og/eller samværsforelderen den nødvendige støtten og veiledningen under samværet. Det er viktig å merke seg at støttet tilsyn er en mindre omfattende ordning enn beskyttet tilsyn, og det benyttes når det ikke er behov for konstant overvåkning under hele samværet.

Typiske situasjoner der støttet tilsyn kan være relevant, er når det er vedvarende konflikter mellom foreldrene, og barnets behov tilsier tilsyn. Videre kan det brukes når det er behov for å etablere kontakt mellom barn og forelder i tilfeller der de ikke kjenner hverandre. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig å benytte en tilsynsperson som barnet er kjent med.

Andre ledd fastsetter det maksimale antall timer som kan fastsettes for ett tilsynsår i en sak. Dette antallet er 32 timer per år, men det er viktig å merke seg at retten tar hensyn til barnets individuelle behov og begrunnelsen for tilsynet når det fastsetter tidsrammen.

Et tilsynsår beregnes fra datoen for det første gjennomførte tilsynssamværet i den aktuelle saken. Det følger derfor ikke nødvendigvis kalenderåret. Retten kan også beslutte å sette tidsrammen kortere enn ett år, for eksempel hvis det er hensiktsmessig å konsentrere støttet tilsyn til en periode på seks måneder.

Ved støttet tilsyn må all tidsbruk knyttet til veiledning og samtaler med samværsforelderen og/eller barnet i forbindelse med samværet også inkluderes innenfor rammen på 32 timer. Hvis støttet tilsyn krever bistand til transport i tillegg til selve samværet, vil tidsbruken knyttet til transport også inkluderes i timetallet på 32 timer. Dette gjelder også eventuell tid som går med til administrativt arbeid som rapportskriving.

Det er viktig å forstå at støttet tilsyn er en skreddersydd løsning som tar hensyn til barnets beste og de spesifikke omstendighetene i hver enkelt sak. Retten og barneverntjenesten spiller en avgjørende rolle i å sikre at støttet tilsyn gjennomføres på en hensiktsmessig måte, og at barnets behov blir ivaretatt.

Støttet tilsyn er en viktig ressurs for å fremme trygge og sunne samværsforhold mellom barn og samværsforeldre, og det er rettens ansvar å sørge for at denne ordningen er i tråd med loven og til barnets beste.