Hva skal til for at delt bosted kan vurderes i lys av Barneloven § 36?

Barneloven § 36, delt bosted, barnets beste interesser, fast bosted, foreldrekonflikt, geografisk nærhet, barnets fritidsaktiviteter, samarbeidsvansker foreldre, barn under syv år, foreldreansvar, domstolsavgjørelser, særskilte grunner, omsorgspersoner, barnets bånd, rettferdighet mellom foreldrene, delt bostedsordning, barneloven § 48, barnets vennskap, langsiktige konsekvenser, delt bosted barn, delt bosted domstol, barnets rettigheter, foreldrenes beslutningstakingsrettighet, delt bosted fordeler, delt bosted ulemper, avgjørelse delt bosted, domstolens rolle, fast bostedsavtale, advokat barneloven, advokat delt bosted.

Barneloven § 36 utforsker temaet rundt fast bosted for barnet og bestemmelsen ser slik ut:

§ 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge

Det første leddet i § 36 er en påminnelse om foreldrenes rett til å bestemme barnets faste bosted. Enten kan barnet bo hos en av foreldrene, eller det kan ha delt bosted. Denne formuleringen klargjør og styrker foreldrenes beslutningstakingsrettighet uten inngripen fra tredjepart.

Men hva skjer når foreldre er uenige? Det er her domstolen trer inn.

Delt bosted: Særskilte grunner

Dersom foreldrene ikke kan enes, er det domstolens ansvar å avgjøre barnets faste bosted. Her blir det nevnt «særskilte grunner» som kan tillate en vurdering av delt bosted, selv når en eller begge foreldrene ikke er for dette.

For det første, selv om begge foreldrene vurderes som like gode omsorgspersoner, og barnet har et sterkt bånd til begge, er ikke dette nok i seg selv for at delt bosted skal vurderes. Faktorer som geografisk nærhet, barnets mulighet til å beholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, samt foreldrenes evne til å samarbeide, spiller en avgjørende rolle.

I tillegg, selv om barnet kanskje trives med en delt bostedsordning, må domstolen vurdere ordningen opp mot hva som er barnets beste interesser, jf. barneloven § 48. Dette betyr at man ikke bare kan se på de umiddelbare fordelene ved delt bosted, men også de langsiktige konsekvensene for barnet.

Avgjørelsens endelige kriterium

Selv med de nevnte forutsetningene på plass, kan ikke domstolen basere sin avgjørelse på antagelser om fremtidig utvikling, for eksempel at konfliktnivået mellom foreldre vil avta. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen prioritere fast bosted hos en av foreldrene.

Til slutt, det antas i dagens lovgivning at delt bosted generelt ikke bør vurderes for barn under syv år.

Hvem har retten til å bestemme et barns religiøse tilhørighet?

Religiøs tilhørighet for barn, Retten til å bestemme, Foreldreansvar og religion, Barnelov og religiøs tilhørighet, Foreldres rett til beslutning, Barns rettigheter, Religion og kultur, Norsk statskirke, Automatisk religiøs tilhørighet, Foreldreansvarets begrensninger, Beskyttelse av barn, Vold og trusler, Barnets meninger, Innflytelse på avgjørelser, Diskusjon med barn, Barns medbestemmelse, Balanse mellom rettigheter, Avgjørelser om religiøs tilhørighet, Barnets beste interesser, Respekt for barnets rettigheter, Religion og personlige forhold, Lov om barnelov, Foreldres plikt og rettigheter, Modenhet og medbestemmelse, Konfirmasjon og religiøs tilhørighet, Avgjørelser om religiøse spørsmål, Rettigheter i religiøs tilhørighet, Barns autonomi, Beslutninger om religion, Barns innflytelse, Høring av barn, Religion og familielov

I mange kulturer, inkludert vår egen her i Norge med den prominente statskirken, blir barn ofte automatisk sortert inn i en bestemt religion, med mindre annet blir bestemt. Men hvem har egentlig retten til å bestemme et barns religiøse tilhørighet? Og i hvilken grad kan et barn selv være med på å ta denne avgjørelsen?

Ifølge Norges barnelov § 30, er det foreldrene med foreldreansvar som har retten til å bestemme barnets religiøse tilhørighet. Loven er klar på dette punktet: foreldrene har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold, inkludert spørsmål om religion. Men dette er ikke en ubegrenset rett.

Det er viktig å merke seg at barneloven også understreker at foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov, og at det er strenge begrensninger på hvordan dette ansvaret kan utøves. Barnet har rett til å bli beskyttet mot skade, både fysisk og psykisk, og bruk av vold eller trusler i oppdragelsen er strengt forbudt.

Hva betyr så dette i praksis, når det kommer til spørsmål om religion? Vel, her kommer barnelovens §§ 31 og 33 inn i bildet. Disse paragrafene handler om barnets rett til å bli hørt og til å ha innflytelse på avgjørelser som berører dem. Etter fylte 7 år skal barnets mening bli hørt i saker som angår deres personlige forhold, og etter fylte 12 år skal deres meninger tillegges stor vekt.

Dette betyr i praksis at foreldrene har en plikt til å diskutere med barna dersom det skal gjøres noen endringer knyttet til barnets religiøse tilhørighet. Og når barna når en viss alder og modenhet, som ofte sammenfaller med tidspunktet for konfirmasjon i den norske statskirken, skal de ha en stor grad av medbestemmelse i slike spørsmål.

Det er altså en balanse mellom foreldres rett og plikt til å ta avgjørelser på vegne av barnet, og barnets egen rett til å bli hørt og ha innflytelse på avgjørelser som berører dem. Dette gjelder også i spørsmål om religiøs tilhørighet. Det er viktig å huske på at selv om foreldre har rett til å bestemme barnets religiøse tilhørighet, skal dette alltid gjøres med barnets beste interesser i hjertet og med respekt for barnets rett til å bli hørt.