Barnets beste interesser

I mange kulturer, inkludert vår egen her i Norge med den prominente statskirken, blir barn ofte automatisk sortert inn i en bestemt religion, med mindre annet blir bestemt. Men hvem har egentlig retten til å bestemme et barns religiøse tilhørighet? Og i hvilken grad kan et barn selv være med på å ta denne avgjørelsen?

Ifølge Norges barnelov § 30, er det foreldrene med foreldreansvar som har retten til å bestemme barnets religiøse tilhørighet. Loven er klar på dette punktet: foreldrene har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold, inkludert spørsmål om religion. Men dette er ikke en ubegrenset rett.

Det er viktig å merke seg at barneloven også understreker at foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov, og at det er strenge begrensninger på hvordan dette ansvaret kan utøves. Barnet har rett til å bli beskyttet mot skade, både fysisk og psykisk, og bruk av vold eller trusler i oppdragelsen er strengt forbudt.

Hva betyr så dette i praksis, når det kommer til spørsmål om religion? Vel, her kommer barnelovens §§ 31 og 33 inn i bildet. Disse paragrafene handler om barnets rett til å bli hørt og til å ha innflytelse på avgjørelser som berører dem. Etter fylte 7 år skal barnets mening bli hørt i saker som angår deres personlige forhold, og etter fylte 12 år skal deres meninger tillegges stor vekt.

Dette betyr i praksis at foreldrene har en plikt til å diskutere med barna dersom det skal gjøres noen endringer knyttet til barnets religiøse tilhørighet. Og når barna når en viss alder og modenhet, som ofte sammenfaller med tidspunktet for konfirmasjon i den norske statskirken, skal de ha en stor grad av medbestemmelse i slike spørsmål.

Det er altså en balanse mellom foreldres rett og plikt til å ta avgjørelser på vegne av barnet, og barnets egen rett til å bli hørt og ha innflytelse på avgjørelser som berører dem. Dette gjelder også i spørsmål om religiøs tilhørighet. Det er viktig å huske på at selv om foreldre har rett til å bestemme barnets religiøse tilhørighet, skal dette alltid gjøres med barnets beste interesser i hjertet og med respekt for barnets rett til å bli hørt.