barnets beste ved flytting

LG-2025-115500 – Flytting til utlandet med barn etter barneloven § 60

av
hva sier barneloven § 60 om flytting med barn, når kan retten tillate flytting til utlandet med barn, hvordan vurderes barnets beste ved internasjonal flytting, hva er en midlertidig avgjørelse om flytting, når kan forelder med omsorg flytte med barnet, hvordan påvirker flytting samværsordningen, kan samværsforelder stoppe flytting til utlandet, hva er omsorgstilknytning i flyttesaker, hvordan vurderes barnets mening ved flytting, når kan retten se bort fra barnets uttalelser, hva er risikoen ved miljøskifte for barn, hvordan sikres samlet foreldrekontakt ved flytting, kan retten kreve at bolig i Norge beholdes, hvordan vurderes praktiske løsninger for samvær, når kan flytting gi bedre oppvekstsituasjon, kan midlertidig flytting bli permanent, hva er kriteriene for å nekte flytting, hvordan vurderer domstolen reisebelastning ved samvær, hva skjer om flytting bryter rettsforlik, kan flytting skje med felles foreldreansvar, hvordan påvirker flytting barnets skolegang, kan barn bo hos far hvis mor flytter, hvordan vurderer retten relasjon til ny partner, når tas sakkyndiges vurdering inn i flyttesak, hva er best mulig samlet foreldrekontakt, hvordan avgjøres midlertidige flyttegodkjenninger, kan barnet pendle mellom to land, hva er prosessen for å be om flyttetillatelse, kan flytting til utlandet være midlertidig, hvordan vurderes trivsel i nytt miljø, hva er konsekvensene av å nekte flytting, hvordan påvirker flytting barnets venner og nærmiljø, når kreves samtykke fra begge foreldre for flytting, hvordan avgjør retten bosted etter flytting, hva sier rettspraksis om flytting til Tyskland, hvordan vektlegges foreldrenes personlige egenskaper ved flytting, kan retten endre samvær ved flytting, hvordan sikres kontakt med besteforeldre etter flytting, når kan flytting vurderes som barnets beste, hva skjer om flytting mislykkes, kan retten bestemme at flytting skal prøves midlertidig, hvordan vurderer retten stabilitet i barnets liv, hva er domstolens rolle i flyttesaker, hvordan behandles anke over flytteavgjørelse, kan barnet bo midlertidig i utlandet og returnere, hva er betydningen av langvarig omsorg hos en forelder, hvordan påvirker flytting barnets psykososiale utvikling, kan flytting gi barnet nye muligheter, hva sier tvisteloven om behandling av flyttesaker, hvordan vurderer retten samværskonflikter ved flytting

Spørsmålet om flytting med barn til utlandet reiser grunnleggende avveininger mellom foreldrenes rettigheter og barnets behov for stabilitet, trygghet og kontakt med begge foreldre. Når en forelder med omsorgen for barnet ønsker å flytte til et annet land, vil domstolens vurdering nødvendigvis knyttes til barnets beste i den aktuelle situasjonen, og til hvordan en slik endring kan påvirke barnets tilknytning til nærmiljø, familie og skole. Kjennelsen fra Gulating lagmannsrett 22. juli 2025 viser hvordan disse hensynene blir veid i en konkret sak der mor ønsket å flytte til Tyskland med sin ni år gamle sønn.

Saken hadde sitt utgangspunkt i et rettsforlik fra 2024 der foreldrene hadde avtalt felles foreldreansvar, et bestemt antall årlige samvær og en fast ordning for sommerferier. Barnet hadde hele sin oppvekst hatt fast bosted hos mor, og det var ikke tidligere fremmet krav om bosted hos far. Da mor i 2025 ba om å få flytte til Tyskland for tre år sammen med barnet, var bakgrunnen at hennes partner var bosatt der for å fullføre studier. Mor foreslo samtidig å beholde bolig og familieforbindelser i Norge for å opprettholde samværsordningen.

Far motsatte seg flytting, og fremhevet risikoen for at barnets kontakt med ham og øvrige norske nettverk ville svekkes. Han mente også at barnet ikke burde høres på nytt, ettersom gutten var utsatt for påvirkning fra mor, men pekte likevel på at barnet under sommerferie hos ham hadde uttrykt ønske om å bli i Norge. Mor avviste dette og viste til at eventuelle samvær ville bli gjennomført som avtalt, og at flyttingen kunne gi barnet en utvidet omsorgsramme og mulighet til å inngå i en samlet familiestruktur.

Lagmannsretten bygget sin vurdering på barneloven §§ 48 og 60, som fastslår at barnets beste skal være avgjørende. Retten la betydelig vekt på at barnets omsorgsbase uavbrutt hadde vært hos mor, og at relasjonen til mors partner var etablert og positiv. Det ble ikke funnet konkrete holdepunkter for at samværsordningen ikke ville bli fulgt opp etter flytting. Risikoen for at kontakten med far ville bli redusert ble vurdert som lav, særlig fordi mor forpliktet seg til å reise tilbake til Norge for å gjennomføre samvær. Videre ville barnet beholde sitt kjente ytre miljø i Norge gjennom regelmessige besøk.

Barnets egen mening, slik den var formidlet til rettsoppnevnt sakkyndig, ble tillagt vekt. Retten fant ikke grunnlag for å se bort fra disse uttalelsene under henvisning til mulig påvirkning, og anså dem som relevante for vurderingen. Sakkyndiges beskrivelse av barnet som trygg og harmonisk understøttet konklusjonen om at han ville kunne tilpasse seg nytt skole- og nærmiljø i Tyskland.

Lagmannsrettens helhetsvurdering førte til at flyttingen ble tillatt som en midlertidig ordning. Dette åpner for at både barnet og foreldrene får erfaring med den nye situasjonen før en endelig avgjørelse treffes. Saken illustrerer at domstolen ikke automatisk anser flytting som en trussel mot samværsordningen, men foretar en konkret vurdering basert på eksisterende omsorgstilknytning, praktiske løsninger for samvær og barnets uttalte ønsker.

Litt om status-quo i praksis

av
Hva er risikoen ved å flytte med barn?, Hvordan påvirker miljøskifte barn?, Hva sier rettspraksis om flytting med barn?, Hvordan vurderes barnets beste ved flytting?, Hva betyr kontinuitet for barn i rettssaker?, Hva er konsekvensene av å flytte barn?, Hva vektlegger retten ved flytting av barn?, Hvordan sikrer man barnets beste ved flytting?, Hva er fordelene med å bli boende i barndomshjemmet?, Hvordan påvirker flytting barnets stabilitet?, Hva sier Rt-1983-251 om flytting av barn?, Hvordan påvirker miljøskifte barnets trivsel?, Hva må bevises ved flytting med barn?, Hvordan påvirker flytting barnets nettverk?, Hvordan vurderer retten risiko ved flytting over landegrenser?, Hva er rettspraksis om miljøskifte?, Hvordan vurderer domstolen foreldrerettigheter ved flytting?, Hva er viktige momenter i barnefordelingssaker ved flytting?, Hvordan påvirker flytting barnets trygghet?, Hva må til for å flytte med barn etter separasjon?, Hvordan påvirker flytting barnets etablerte situasjon?, Hva er domstolens syn på flytting og barnets beste?, Hvordan kan flytting påvirke barnets psykiske helse?, Hva er domstolens praksis ved flytting med barn?, Hvordan kan flytting være uheldig for barn?, Hva sier Rt-2007-376 om flytting av barn?, Hvordan veier domstolen miljøskifte ved flytting?, Hvordan vurderes stabilitet i barnets miljø?, Hva er risikoen for barn ved flytting?, Hvordan vurderes miljøskifte i barnerettssaker?, Hvordan påvirker flytting barnets sosiale relasjoner?, Hva sier Rt-1996-420 om flytting og barn?, Hvordan vurderer retten miljøskifte i barnefordelingssaker?, Hvordan påvirker miljøskifte barnets utvikling?, Hva er domstolens syn på flytting og barn?, Hvordan vurderes risiko ved å flytte med barn?, Hvordan påvirker flytting barnets tilpasningsevne?, Hva må til for å flytte barn over landegrensen?, Hvordan vurderes fordelene ved flytting med barn?, Hvordan kan flytting påvirke barnets psykososiale helse?, Hva er domstolens praksis ved flytting og barnerett?, Hvordan vurderer retten risiko ved miljøskifte?, Hva er rettens fokus ved flytting av barn?, Hvordan vurderes barnets beste ved flytting til utlandet?, Hvordan veier domstolen fordeler og ulemper ved flytting av barn?, Hva er kravene for å flytte med barn etter skilsmisse?, Hvordan påvirker flytting barnets hverdag?, Hva er risikoen ved å flytte barn til nytt miljø?, Hvordan vurderer domstolen flytting i barnefordelingssaker?

I vurderingen av hva som tjener barnets beste, blir det ofte lagt stor vekt på kontinuitet i barnets omgivelser. Det er en utbredt forståelse at det å opprettholde stabilitet i barnets hverdag, med kjente omgivelser og relasjoner, kan være avgjørende for barnets trivsel og utvikling. Den forelderen som blir boende i barnets vante hjem, og som sikrer at barnet kan fortsette å ha kontakt med sitt eksisterende nettverk, har derfor ofte en sterk posisjon i slike saker.

Rettens praksis viser at miljøskifte, særlig i forbindelse med flytting, vurderes med stor forsiktighet. I Rt-1983-251 ble det påpekt at flytting over landegrensen kunne innebære betydelig risiko for barnets tilpasning, noe som talte imot en slik beslutning. På lignende måte ble flytting tillagt betydelig vekt i Rt-1984-268 og Rt-1985-729, hvor domstolen tok hensyn til de potensielle negative konsekvensene for barnet ved å forlate sitt etablerte miljø.

Denne forsiktige tilnærmingen reflekteres også i senere dommer. I Rt-1996-420 ble det fremhevet at den som ønsker å flytte med barnet, må sannsynliggjøre at flyttingen vil være til barnets fordel. Videre, i Rt-2007-376 ble det presisert at der barnets situasjon allerede er etablert, må flytting fremstå som klart fordelaktig for at den skal anses som i barnets beste interesse.

Samtidig viser Rt-1997-43 at momentet om miljøskifte ikke alltid er avgjørende i en samlet vurdering. Selv om flytting kan være et svakt moment isolert sett, kan andre hensyn veie tyngre i den endelige avgjørelsen. Dette understreker viktigheten av en helhetlig vurdering der alle relevante faktorer blir nøye veid mot hverandre.

Rettens fokus på stabilitet og risiko ved miljøskifte er et uttrykk for den betydning som tillegges barnets behov for trygghet og kontinuitet. Det er en kompleks vurdering hvor både umiddelbare og langsiktige konsekvenser for barnet må tas i betraktning, med det overordnede mål å sikre barnets beste.

Flytting med barn innenlands

av
Kan en forelder flytte med barnet uten den andre forelderens samtykke?, Hva innebærer bostedsmyndigheten ifølge barneloven § 37?, Hvordan påvirker flytting samværsretten med den andre forelderen?, Hvilke nye regler ble innført fra januar 2018 vedrørende flytting med barn?, Hvordan deles reisekostnadene ved samvær etter barneloven § 44? flytting med barn, barneloven, foreldreansvar, samvær etter flytting, varslingstid flytting, mekling ved flytting, bostedsforelder, samværsforelder, rettigheter ved flytting, barnets beste ved flytting, flytte innenlands med barn, delt bosted, flytteavgjørelser, rettssak ved uenighet om flytting, reisekostnader og samvær, barnets mening om flytting, foreldrekonflikt og flytting, samarbeid etter samlivsbrudd, flytte med barn uten samtykke, foreldres rettigheter ved flytting.

Flytting med barn kan være en kilde til konflikt. Årsakene til at en forelder ønsker å flytte med barnet kan variere, men slike endringer kan påvirke samværet med den andre forelderen betydelig. Retten til å flytte med barnet innad i Norge avhenger av den eksisterende omsorgsløsningen.

Når barnet bor fast hos en av foreldrene, kan bostedsforelderen ifølge barneloven § 37 flytte med barnet uten den andre forelderens samtykke. Med felles foreldreansvar kan foreldrene ikke flytte barnet ut av landet uten samtykke, som beskrevet i barneloven § 40. Ved delt fast bosted må begge foreldrene samtykke til flyttingen.

Beslutningsmyndigheten i slike situasjoner er nedfelt i barneloven § 37, hvor bostedsforelderen har myndighet til å ta viktige avgjørelser i barnets dagligliv, selv om foreldrene har felles foreldreansvar.

Flytting kan føre til redusert samvær med samværsforelderen, økte reisekostnader, og betydelige endringer for barnet, som tap av kontakt med venner, skole og aktiviteter. For å adressere viktigheten av flytting i barnas liv og for å opprettholde foreldrekontakt, ble det fra januar 2018 innført nye regler. Bostedsforelderen som ønsker å flytte må varsle den andre forelderen senest tre måneder før flytting og bestille mekling etter barneloven § 51.

Endringene fra 01.01.2018 inkluderer utvidet varslingstid fra seks uker til tre måneder og obligatorisk mekling for den forelderen som ønsker å flytte, både innenlands og utenlands.

Dersom foreldrene ikke blir enige, kan samværsforelderen gå til retten for å endre bosteds- eller samværsordningen. Retten vil vurdere flere faktorer, inkludert barnets mening og behovet for å opprettholde et stabilt miljø.

Manglende eller forsinket varsling kan vurderes som dårlig samarbeidsvilje eller manglende evne til å prioritere barnets interesser. Dette kan påvirke rettens avgjørelse om barnets faste bosted.

Endringer i foreldretvister: Når og hvordan kan avgjørelser revideres?

av
foreldretvister, barneloven § 63, endring av foreldreansvar, samværsrettigheter, flytting med barn, rettslige endringer i foreldretvist, foreldres enighet i barnefordeling, reise sak om foreldreansvar, begrenset rettskraft i familierett, rettsmekling i foreldresaker, særlige grunner for endring, faktiske forholdsendringer, endre rettsforlik, endre samværsavtale, barnets beste ved flytting, rettigheter ved foreldrekonflikt, ny sak om barnefordeling, rettslig behandling av samvær, barns stemme i retten, endring i bostedsavtale, lov om likestilt foreldreskap, barnelovens prosessregler, tvangskraftige avtaler i familierett, saksbehandling uten hovedforhandling, rettslige aspekter ved foreldreendringer, rettslig tilnærming til barnefordeling, familierettslige endringer, barneloven og samvær, forhandling i barnefordelingssaker, endringer i barnefordelingsloven.

Foreldretvister er en kompleks del av familieretten, og en viktig aspekt er foreldrenes evne til å endre avtaler eller avgjørelser om foreldreansvar, samvær, bosted og flytting ut av landet. Dette er en situasjon som mange foreldre kan møte, og det er viktig å forstå de juridiske rammene som omgir slike endringer.

Når foreldrene er enige, har de friheten til å endre eksisterende avtaler eller avgjørelser. Dette kan inkludere aspekter som hvem barnet skal bo fast hos, samværsrettigheter, og beslutninger om å flytte ut av landet. Enighet mellom foreldrene forenkler prosessen og unngår behovet for rettslig inngripen.

Men i situasjoner der foreldrene ikke oppnår enighet, har de muligheten til å reise sak for retten. Foreldretvister er unike i sin natur, og avgjørelsene i slike saker har begrenset rettskraftvirkning, noe som betyr at foreldrene har fri adgang til å reise ny sak om samme tvist.

Barneloven § 63 spiller en nøkkelrolle her. Den angir at en dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft bare kan endres av retten når særlige grunner taler for det. Dette gjelder særlig når det har skjedd endringer i de faktiske forholdene som tilsier at en tidligere avgjørelse bør revideres. Dette kan inkludere endringer i foreldrenes eller barnets livssituasjon, som kan påvirke barnets beste.

Et interessant aspekt ved § 63 er behandlingen av situasjoner der en forelder har flyttet med barnet uten den andre forelderens samtykke. I slike tilfeller kan den andre forelderen reise ny sak for retten. Dette ble innført med endringer i barneloven i 2013 og var ment å klargjøre og signalisere at uenighet om flytting gir grunnlag for ny rettssak.

Videre, hvis det er åpenbart at det ikke foreligger særlige grunner for å endre en avgjørelse, kan retten avgjøre saken uten hovedforhandling. Dette understreker behovet for at det må foreligge substansielle grunner for å vurdere en endring av eksisterende avgjørelser.

Et viktig prinsipp i alle slike saker er at barn skal høres. Dette sikrer at barnets stemme og behov blir tatt i betraktning når det gjelder avgjørelser som påvirker deres liv.

§ 42 a: Varsel og mekling før flytting

av
Tilbakelevering av bortførte barn, Haag-konvensjonen og barns rettigheter, Internasjonal barnefordeling, Ulovlig bortføring av barn, Foreldreansvar og Haag-konvensjonen, Prosessen for tilbakelevering, Juridiske trinn i barnefordelingssaker, Beskyttelse av barns rettigheter, Internasjonale barnefordelingssaker, Barns beste i barnefordeling, Rettigheter til foreldre og barn, Rettslige vurderinger i barnebortføringssaker, Anke i barnefordelingssaker, Barns tilknytning og bortføring, Tvangsfullbyrdelse av Haag-konvensjonen, Barnets hjemland og bortføring, Råd om internasjonale barnefordelingssaker, Haag-konvensjonens betydning, Juridisk bistand i barnebortføringssaker, Haag-konvensjonens rettssystem, Juridisk prosess for barns tilbakelevering, Ulovlig bortføring og konsekvenser, Internasjonal barnetvangsfullbyrdelse, Foreldreansvar og rettsprosessen, Rettslig vurdering av barnets beste, Tilbakelevering og beskyttelse av barn, Internasjonale juridiske retningslinjer, Lovlig retur av bortførte barn, Advokattjenester i barnefordelingssaker, Haag-konvensjonen og barns velferd.

Når en av foreldrene vurderer å flytte, og det allerede eksisterer en avtale eller en avgjørelse om samvær, pålegges den som ønsker å flytte, å gi varsel til den andre forelderen senest tre måneder før flyttingen.

Dersom det ikke foreligger enighet mellom foreldrene angående flyttingen, blir den av foreldrene som ønsker å flytte med barnet pålagt å kreve mekling etter bestemmelsene i § 51. Denne meklingen gjelder for både flytting innenlands og utenlands. Initiativet til meklingen skal tas av forelderen som ønsker å flytte med barnet. Hvis enighet om barnets flytting ikke oppnås, kan den forelderen som har samværsrett reise sak i henhold til barneloven § 64 og be om at barnet flytter til seg, dersom vedkommende anser det som det beste for barnet. Lovteksten bør klargjøre at det kan anlegges ny sak hvis bostedsforelderen flytter med barnet uten enighet fra begge foreldrene, i samsvar med forslaget om endring i barneloven § 64 andre ledd, uten at denne endringen endrer det materielle innholdet i bestemmelsen.

Mekling som gjennomføres i henhold til denne bestemmelsen, kan benyttes som grunnlag for rettssaker om foreldreansvar, fast bosted, samvær eller internasjonal flytting med barnet. Dette gjelder under forutsetning av at en meklingsattest presenteres, som er et krav i henhold til barneloven § 56 andre ledd.

Fra 1. juli 2016 ble varslingsplikten formalisert i ny § 42 a Varsel ved flytting. Denne endringen endret fristen for varsling før flytting fra seks uker til tre måneder. Hensikten bak endringen var å gi foreldrene bedre tid til å oppnå enighet gjennom mekling eller få en midlertidig avgjørelse fra domstolen før flyttingen blir iverksatt.

Mekling som blir gjennomført etter denne bestemmelsen, kan brukes som grunnlag for saker om foreldreansvar, bosted, samvær eller internasjonal flytting med barnet, hvor det kreves en meklingsattest i henhold til barneloven § 56 andre ledd.

En Høyesterettsdom datert 24. september 2020 – HR-2020-1843-A – håndterte fastsettelse av fast bosted for felles barn og diskuterte blant annet konsekvensene av å bryte plikten til å varsle den andre forelderen før en nasjonal flytting med barnet, i henhold til barneloven § 42 a. I denne saken hadde mor ikke overholdt varslingsplikten før flyttingen. Høyesterett kom samstemt frem til at brudd på varslingsplikten ikke kan føre til at fast bosted endres, med mindre dette er til barnas beste basert på en konkret vurdering av forholdene i saken. Det var imidlertid uenighet med en stemme om utfallet av denne vurderingen.

Denne dommen gir retning for konsekvensene av å bryte varslingsplikten. I avsnitt 58-66 undersøker førstevoterende nærmere varslingsplikten i § 42 a. Bestemmelsen fastsetter ingen spesifikke formkrav til varselet, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113. Likevel indikerer hensikten at varselet må gi tydelig informasjon til den andre forelderen om planene om flytting, for å stimulere til diskusjon om spørsmålene som flyttingen reiser. Tidsfristen på tre måneder gir også muligheten til å starte en rettslig prosess om fast bosted og be om en midlertidig avgjørelse før flyttingen faktisk skjer, se Rt-2011-1564 avsnitt 36.

Barneloven har ingen sanksjoner ved brudd på varslingsplikten, noe som er en bevisst avgjørelse fra lovgiverens side, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113 og Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) side 45. Likevel kan manglende varsling være ett av flere elementer som tas i betraktning ved vurderingen av hva som er til barnets beste. Fraværende varsling kan blant annet gi informasjon om hvor egnet vedkommende er til å ivareta barnets behov for kontakt med begge foreldrene.