barnets beste

Ønsker til ny barnelov – Vanlig samvær

Advokat Christian Wulff Hansen

Som omtalt tidligere (innlegg av 18.12.18) så er det nedsatt et utvalg som skal komme med forslag til ny barnelov høsten 2020. 

Ett av mine forslag vil være å justere «vanlig samvær» dersom definisjonen i det hele tatt skal få være med over i ny lov. Definisjonen i barneloven § 43 på vanlig samvær misforstås av mange som en minsterett til samværomfang. Det er det ikke selv om man kan argumentere for at dette er en ledesnor for hva som kan forventes. I tillegg kommer at det ikke er noen klar definisjon på helg. Da om den ender på søndag eller mandag. Vanlig er dessuten ikke riktig beskrivelse på den ordningen som er beskrevet ettersom de fleste saker ender med en annen ordningen enn lovens «vanlige.» 

Det har blitt mer og mer vanlig at ingen av foreldrene ønsker at det skal være midtukesamvær med den opprivende effekten dette har på både barnets og foreldrenes hverdag. Det er svært få av de jeg kommer i kontakt med som praktiserer midtukesamvær. De fleste som anerkjenner at en helg fra fredag til søndag blir for lite utvider i stedet helgen til å være fra torsdag til mandag slik at det blir mindre frem og tilbake for barnet. Med en slik utvidet helg får også samværsforelderen kontakt med barnehage/skole og således ta del i barnets hverdag. Mange barn sliter med overganger mellom to hjem og det synes som om foreldrene har forstått dette bedre enn lovgiver. 

Barneloven § 43. Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær. Dersom tilsyn blir sett som vilkår, kan retten utpeike ein person som skal føre tilsyn under samværet, eller be foreldra gjere det. Den av foreldra som skal ha samvær, dekkjer kostnadene til tiltaka som er sett som vilkår for samvær etter denne føresegna.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

Det beste for barnet

Advokat Christian Wulff Hansen

Det er lovfestet i barneloven at avgjørelser etter loven skal være til barnets beste. Dette er en overordnet norm som er tatt inn som første bestemmelse under saksbehandlingsreglene i barneloven for å vise vei.

 

Barneloven § 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

I forarbeidene til barneloven § 48 (ot.prp.nr29 (2002-2003) heter det:

«Ordlyden omfatter også «handsaminga» av barnefordelingssakene. Dette er for å presisere at barnets beste også skal legges til grunn for saksbehandlingen, og ikke bare ved avgjørelsen av de materielle spørsmål. Således skal det eksempelvis ved valget mellom de ulike virkemidler etter § 61 første ledd tas hensyn til hva som kan lede til løsninger som er de beste for barnet.

Inn under hensynet til barnets beste ligger også at behandlingen av saken skal skje så raskt som mulig. Det innebærer at det vil være i strid med bestemmelsen dersom sakens aktører bruker unødig lang tid i forbindelse med behandlingen av saken, jf bl.a kap. 4.3 og 4.5.

Bestemmelsen gjelder for alle som arbeider med eller har oppdrag i forbindelse med en barnefordelingssak, dvs. både dommere, advokater, sakkyndige og meklere.»

Forpliktelsene om å ha det beste for barna som et ledende hensyn er også konvensjonsbasert og forplikter mange land. I FNs barnekonvensjon  av 20.11.1989 ratifisert av Norge 08.01.1991 heter det:

Artikkel 3

  1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige
    eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter
    eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende
    hensyn.
  2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som
    er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene
    og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner
    som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe
    alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
  3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret
    for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder
    som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til
    sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert
    tilsyn.

Barnets beste

Advokat Christian Wulff Hansen

Barnets beste er det bærende prinsippet i den norske barneretten og i de fleste lands barnerett. Begrepet er hentet fra FNs barnekonvensjon artikkel 3 som lyder slik:

3. TIL BARNETS BESTE Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

I Norge har vi inkorporert bestemmelsen i barneloven § 48 og da har den fått denne ordlyden:

§ 48.Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

Hva som er barnets beste varierer fra sak til sak. Det er ikke slik at dette gir noen annen veiledning i praksis enn at man skal søke å finne ut hva som vil være best for barnet i hvert enkelt tilfelle. Det man kanskje kan merke seg særksilt er at «handsaminga», altså håndteringen, av slike saker også skal være til barnets beste. Det vil si at prosessen også skal ha som ledesnor at man tenker på barnet. Dette kan f.eks. være at man søker å ta brodden av en konflikt og få det inn på et meglingsspor med den visshet at det gjør det lettere for foreldrene å være sammen om barnet i fremtiden.

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

Advokat Christian Wulff Hansen

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

Advokat Christian Wulff Hansen

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

«Det er barnets sak» av Elisabeth Gording Stang

Advokat Christian Wulff Hansen

I denne boka analyseres og beskrives barnevernets hjelpetiltak fra et praktisk og juridisk perspektiv. Dette er nytt og etterlyst fagstoff. Framstillingen tar utgangspunkt i konkrete saker fra barneverntjenesten. Tidligere barnevernsbarns uttalelser knyttet til bruken av hjelpetiltak er brukt som illustrasjoner for å løfte fram barnas stemmer. Boka har et gjennomgående fokus på barnet og på barnets egen deltakelse i saken. Et hovedbudskap er at hensynet til barnet i større grad enn det som hittil har vært vanlig skal prioriteres, både i teori og praksis. I boka skisseres flere forslag til å styrke barnets stilling. Hensynet til barnets beste, det biologiske prinsipp og det minste inngreps prinsipp diskuteres.

Boka behandler blant annet spørsmål om:
– barnets rett til å bli sett og hørt
– prosessuelle rettigheter
– samtykke
– bruk av tvang
– retten til hjelp
– erstatning for barnevernets unnlatelser
– forholdet mellom barnevernloven og FNs barnekonvensjon.

Målgruppen er alle som arbeider med barns rettigheter og barnevernsspørsmål. Boka retter seg også mot studenter innenfor juss- og barnevernpedagogutdanningen, og bør for øvrig kunne leses av alle med interesse for barnerett og barnevern. Framstillingsformen er lettfattelig, grundig og oversiktlig.

Elisabeth Gording Stang er ansatt som forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Boka ble til i årene som stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Hun har tidligere utgitt boka Barns rett til foreldre. Tvangsadopsjon av fosterbarn etter barnevernloven (1995).

Boken kan kjøpes:
– Universitetsforlaget
– Bokkilden

En saksbehandling til barnets beste

Advokat Christian Wulff Hansen

Barneloven § 48 er kjent for alle som har vært involvert i en sak etter barneloven enten du har vært part eller advokat.

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

De fleste er kjent med at man i avgjørelser etter barneloven skal ha fokus på at løsningen man kommer til skal være til barnets beste. Dette i motsetning til å la foreldrenes behov eller andres interesser være styrende. Det som kanskje ikke blir like mye fokusert på er at «handsaminga av slike saker» skal være til barnets beste også. Det vil si at ikke bare avgjørelsene, men fremgangsmåten skal være lagt opp slik at prosessen tar hensyn til barnas beste.

Bestemmelsen er nok i stor grad med på å underbygge det sterke fokus som er på forliksforhandlinger i saker etter kapittel 7 i barneloven. Bestemmelsen kan være styrende for at man velger flere saksforberedende møter, at man velger en psykolog til å snakke med barnet i stedet for en uerfaren dommer eller at man tar andre valg som gjør at barnet opplever minst mulig problemer tilknyttet foreldrenes uenighet.

Barnets beste… i Sverige

Advokat Christian Wulff Hansen

Barnefordelingssaker i Norge har en faneparagraf i § 48 hvor det heter:

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

I Sverige avgjøres barnefordelingssaker etter loven som heter «Föräldrabalken»

2 a § Barnets bästa skall vara avgörande för alla beslut om
vårdnad, boende och umgänge.

Vid bedömningen av vad som är bäst för barnet skall det fästas
avseende särskilt vid

– risken för att barnet eller någon annan i familjen utsätts
för övergrepp eller att barnet olovligen förs bort eller hålls
kvar eller annars far illa, och

– barnets behov av en nära och god kontakt med båda
föräldrarna.

Hänsyn skall tas till barnets vilja med beaktande av barnets
ålder och mognad. Lag (2006:458).

I Den svenske «faneparagrafen» har man tatt inn barnets vilje, som i den norske § 31, samt hensynet til ulovlig bortføring. I tillegg kommer det klart frem at barnet skal ha god kontakt med begge foreldrene. Jeg mener svenskenes plassering av god kontakt med begge foreldrene i en slik styrende bestemmelse er viktig og en kodifisering også av det vi i Norge praktiserer, og som vi i barneloven tar med i samværsbestemmelsene (§ 42.) Utover at jeg mener kontakten med begge foreldrene burde stå i § 48, synes jeg den norske lovgivningen hva gjelder inkorporeringen av hensynet til barnets beste er ryddigere og bedre strukturert.

Forlik i seg selv barnets beste

Advokat Christian Wulff Hansen

Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.

Forlik i seg selv barnets beste

Advokat Christian Wulff Hansen

Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.