barnets stemme

Hvorfor kan fylkesmannen gi tvangskraft til foreldreavtaler, og hva betyr dette for barnet?

av
Barneloven § 55, foreldreansvar, fast bosted, samvær, fylkesmannen, meklingsattest, barnets beste, barns rettigheter, samlivsbrudd, foreldreavtale, tvangskraft, barnets stemme, rettssikkerhet, familierett, foreldretvist, samarbeid etter samlivsbrudd, barnesamtaler, barneverntjenesten, sosialtjenesten, fylkesmannens rolle, reisekostnader ved samvær, amikabel løsning, barns velvære

Når to foreldre skiller lag, står de overfor viktige beslutninger om foreldreansvar, barnets faste bosted og samværsordninger. Ifølge barneloven § 55 i Norge, har foreldre muligheten til å gi disse avtalene tvangskraft gjennom fylkesmannen. Men hva innebærer dette, og hvordan sikres barnets beste i denne prosessen?

Foreldrenes enighet som grunnlag for tvangskraft

For at fylkesmannen skal gi en avtale tvangskraft, er det et grunnleggende krav at begge foreldrene ber om det. Dette betyr at foreldrene må ha kommet til enighet om viktige beslutninger angående barnet etter samlivsbruddet. En gyldig meklingsattest er også nødvendig, noe som sikrer at en profesjonell har bistått i å nå en avtale som tjener barnets interesser.

Barnets beste som hovedfokus

Det sentrale vilkåret for at fylkesmannen skal godkjenne en slik avtale er at den først og fremst retter seg etter det som er best for barnet. Dette innebærer en grundig vurdering av avtalen i lys av barnets behov og interesser. Fylkesmannen har en selvstendig plikt til å vurdere om avtalen samsvarer med barnets beste.

Inkludering av barnets stemme

Barneloven § 31 understreker barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem direkte. Fylkesmannen må derfor forsikre seg om at barnet har fått anledning til å gi uttrykk for sin mening. I praksis antas det at fylkesmenn sjelden vil fravike det foreldrene er enige om, særlig hvis det er konsensus om hva barnet mener.

Rettssikkerhet og enkelhet i prosessen

Ved å beholde adgangen til å gi avtaler tvangskraft når foreldrene er enige, sikres nødvendige rettssikkerhetskrav samtidig som prosessen blir enkel og kostnadsfri for partene. Dette systemet fremmer også en viss praktisk erfaring for fylkesmennene på dette området, gitt deres fortsatte ansvar for informasjon og veiledning.

Fylkesmannens rolle i reisekostnader ved samvær

Interessant nok beholdt fylkesmannen også myndigheten til å avgjøre saker om reisekostnader ved samvær, dersom begge foreldrene ønsker det. Dette viser en bredere rolle fylkesmannen spiller i å opprettholde en rettferdig og hensiktsmessig ordning for barnet etter foreldrenes samlivsbrudd.

Avsluttende Tanker

Prosessen styrt av fylkesmannen i slike saker er essensiell for å sikre at barnets behov blir prioritert. Samtidig gir det en strukturert og rettferdig tilnærming for foreldre som søker en amikabel løsning etter samlivsbrudd. I hjertet av denne prosessen ligger det viktige prinsippet om å lytte til og respektere barnets stemme, noe som er avgjørende for deres velvære og utvikling.

Hvilke saksforberedelser er regulert i barneloven § 61

av
internasjonal menneskerettighetslovgivning, FNs konvensjon om barnets rettigheter, CRCs artikkel 4, generelle forpliktelser, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Menneskerettighetskomiteen, Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, generelle kommentarer, økonomiske rettigheter, sosiale rettigheter, kulturelle rettigheter, menneskerettigheter, gradvis realisering, rettferdig samfunn, universelle rettigheter, rettferdighet, rettighetsbeskyttelse, barns beste, rettighetsrealisering, internasjonalt samarbeid, rettighetsinterpretasjon, rettighetsgjennomføring, menneskerettighetskonvensjoner, rettighetsveiledning, barns rettigheter, rettighetsprinsipper, rettighetsforpliktelser, menneskerettighetsanalyse

Forberedende møter

Et av de primære tiltakene i denne paragrafen er forberedende møter. Disse møtene fungerer som en arena hvor partene kan avklare tvistens kjernepunkter. Det er her retten har mulighet til å klargjøre sakens kompleksitet og innhold. Dette kan potensielt lede til mekling, der retten fungerer som en nøytral (forhåpentligvis) mellommann mellom partene.

Bruk av sakkyndige

Ofte vil retten kunne stå ovenfor komplekse saker som krever en dypere forståelse av barnets situasjon. I slike tilfeller kan det være nødvendig å involvere sakkyndige som kan bringe inn sin ekspertise. Disse ekspertene kan ha samtaler med både foreldre og barn, og gir retten en bredere forståelse av situasjonen.

Beskyttelse av barnets Interesser

Det er viktig å merke seg at Barneloven § 61 ikke bare handler om sakens tekniske sider, men også om å beskytte barnets interesser. Retten kan i spesielle situasjoner oppnevne en advokat eller annen representant for barnet. Denne personen har en plikt til å sørge for at barnets stemme blir hørt og tatt hensyn til.

Mekling og løsninger utenfor rettsalen

Mekling er et viktig verktøy i denne bestemmelsen. Dette tiltaket kan lede til løsninger uten at saken behøver å behandles i en hovedforhandling. Hvis partene blir enige, kan saken løses uten videre rettslig behandling.

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1.Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2.Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3.Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4.Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5.Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6.Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7.Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8.Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Barnets beste og barnets med- og selvbestemmelsesrett

av
barnets beste, medbestemmelsesrett, selvbestemmelsesrett, barneloven, foreldreansvar, barnets rettigheter, barns mening, barn og beslutninger, FNs barnekonvensjon, barnets beste i praksis, barns medvirkning, foreldreavgjørelser, barns rett til å bli hørt, barn og lovgivning, beslutninger som angår barn, barns autonomi, barn og juridiske rettigheter, barnets rett til informasjon, barns innflytelse, barn og lovverk, barns rett til deltakelse, foreldres ansvar, barns synspunkter, beslutningsprosesser med barn, barn og familierett, barnets stemme, barnets mening i rettsaker, barns rettigheter og plikter, barns rett til privatliv, barns medvirkning i avgjørelser

Barnets beste er et fundamentalt hensyn som skal veie tungt i alle beslutninger som berører barn og deres liv. Før foreldre eller andre myndigheter treffer avgjørelser som påvirker barnets personlige forhold, har barnet rett til å bli informert og hørt.

Barnets med- og selvbestemmelsesrett er regulert i barneloven, nærmere bestemt i §§ 31-33. I tillegg kan andre lover inneholde spesifikke bestemmelser om barnets med- og selvbestemmelsesrett.

Før foreldre eller andre beslutter noe som angår barnets personlige forhold, har barnet rett til å motta informasjon og bli gitt muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Denne retten gjelder fra det tidspunktet barnet er i stand til å danne egne meninger.

Barnets meninger skal tillegges vekt i henhold til dets alder og modenhet. Fra barnet fyller 12 år, skal det i enda større grad legges vekt på hva barnet selv mener.

Selv om foreldrene har betydelig frihet til å bestemme foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samværsrett, må barnets beste alltid være det overordnede hensynet i slike avgjørelser og avtaler. Hva som anses som barnets beste vil variere fra sak til sak og bør baseres på en helhetsvurdering. Foreldrenes valg og beslutninger bør også tilpasses barnets utvikling, og de bør være åpne for å imøtekomme barnets behov.

Loven forplikter oss til å gi vekt til barnets meninger når vi evaluerer hva som er i dets beste interesse. Denne forpliktelsen er i tråd med prinsippene nedfelt i Grunnloven og FNs barnekonvensjon. Barnets rett til å bli hørt og respektert er grunnleggende for å sikre at beslutninger som angår barnet, blir tatt med omtanke og respekt for barnets egen stemme.

Hva skjer når foreldres uenigheter ender hos barneverntjenesten?

av
mekling, meklingsattest, protokollføring, mekler, forskrift om mekling, barneloven, ekteskapsloven, foreldretvist, rettigheter, protokoll, dokumentasjon, innsyn, personvern, datasikkerhet, familievernet, Bufetat, klientjournal, meklingsarkiv, oppbevaring, statistiske formål, journalforskrift, eksterne meklere, kontrakt, rettferdighet, foreldre, barn, meklingsprosess, avsluttede saker, registrering, informasjon, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen,

I en rekke tilfeller kan barnevernet involveres når foreldre opplever utfordringer relatert til avtalte eller domstolsbestemte samværsordninger. Dersom en av partene ikke etterlever slike ordninger, kan dette resultere i bekymringer for barnets trivsel og velvære. I slike situasjoner vil enkelte foreldre føle behovet for å oppsøke barneverntjenesten i håp om at de kan gi støtte eller veiledning.

Barnevernets rolle i slike saker kan variere avhengig av de spesifikke omstendighetene. Hvis barnevernet anser at barnets velferd kan være i fare på grunn av den pågående striden mellom foreldrene, har de et ansvar for å gripe inn. Dette kan omfatte å underrette foreldrene om potensielle tiltak, eller initiere undersøkelser for å avklare barnets situasjon.

Med bakgrunn i deres spesifikke fagkunnskap om barns trivsel, kan barneverntjenesten gi råd til foreldrene om hvordan deres uenigheter kan ha en skadelig effekt på barnet. Gjennom ulike tiltak, kan de bidra til å avhjelpe konflikten og støtte barnet i prosessen. For eksempel kan barneverntjenesten sette i verk støtteordninger eller henvise foreldrene til spesialiserte tjenester som kan gi råd om foreldresamarbeid.

Imidlertid er det viktig å huske på at barnevernets mandat ikke strekker seg til å veilede foreldre i komplekse juridiske spørsmål. Dette bør håndteres av juridiske fagfolk slik som advokater.

Tangerende rettigheter: EMK og FNs barnekonvensjon

av
barns rettigheter, EMK, FNs barnekonvensjon, rettighetsbeskyttelse, ikke-diskriminering, retten til liv, overlevelse, beskyttelse mot vold, mishandling, retten til familieliv, privatliv, barnets rett til uttrykke seg, bli hørt, diskriminering av barn, barns helse, vold mot barn, barnets beste, barns rettigheter i internasjonale avtaler, barnets rettigheter i menneskerettighetskonvensjoner, barn og rettssystemet, beskyttelse av barn, barnemishandling, barnets stemme, barns velferd, rettferdighet for barn, barns likhet, barnevern, barns omsorg, barns utvikling, barns deltakelse, barns rettigheter og ansvar.

I dagens samfunn er det avgjørende å sikre barns rettigheter for å fremme deres vekst, utvikling og velferd. To sentrale instrumenter som adresserer barns rettigheter er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs barnekonvensjon. I dette blogginnlegget vil vi utforske hvor disse to viktige dokumentene tangerer hverandre og sammen bidrar til å beskytte og fremme barns rettigheter på en helhetlig måte.

  1. Rettighetsbeskyttelse og ikke-diskriminering:
    Både EMK og FNs barnekonvensjon legger stor vekt på beskyttelse av barn mot diskriminering og sikring av like rettigheter for alle barn, uavhengig av deres bakgrunn eller omstendigheter. EMKs artikkel 14 og barnekonvensjonens artikkel 2 fremhever prinsippet om ikke-diskriminering som en sentral rettighet som skal ivaretas.
  2. Retten til liv og overlevelse:
    Både EMK og barnekonvensjonen fastslår barns rett til liv og overlevelse som en grunnleggende rettighet. EMKs artikkel 2 sikrer retten til liv for alle, mens barnekonvensjonens artikkel 6 og 24 vektlegger barns rett til helse og helseomsorg for å sikre deres overlevelse og utvikling.
  3. Beskyttelse mot vold og mishandling:
    Beskyttelse av barn mot vold, mishandling og utnyttelse er et sentralt tema i både EMK og FNs barnekonvensjon. EMKs artikkel 3 forbyr tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, mens barnekonvensjonens artikkel 19 og 34 spesifikt adresserer barnets rett til beskyttelse mot vold, mishandling og utnyttelse.
  4. Rett til familieliv og privatliv:
    Både EMK og barnekonvensjonen anerkjenner betydningen av barns rett til familieliv og privatliv. EMKs artikkel 8 beskytter retten til familieliv og privatliv, mens barnekonvensjonens artikkel 8 og 16 understreker betydningen av å opprettholde forbindelser med familien og respektere barnets privatliv.
  5. Barnets rett til uttrykke seg og bli hørt:
    En viktig fellesnevner mellom EMK og barnekonvensjonen er betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. EMKs artikkel 10 beskytter ytringsfriheten, og barnekonvensjonens artikkel 12 gir barn rett til å uttrykke sin mening og bli tatt i betraktning i beslutninger som angår dem.

Oppsummering:
EMK og FNs barnekonvensjon er to nøkkelinstrumenter som beskytter barns rettigheter på internasjonalt nivå. De tangerer hverandre på flere områder, inkludert beskyttelse mot diskriminering, retten til liv og overlevelse, beskyttelse mot vold og mishandling, retten til familieliv og privatliv, samt betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. Sammen utgjør disse dokumentene et sterkt fundament for å sikre barns rettigheter og fremme deres velvære på tvers av landegrenser.

Det er viktig at vi som samfunn og enkeltindivider er oppmerksomme på disse rettighetene og arbeider for å oppfylle dem i praksis. Ved å anerkjenne og respektere barns rettigheter, kan vi skape et inkluderende og rettferdig samfunn der barn får den beskyttelsen, omsorgen og mulighetene de fortjener.

Om “vanlig samvær” i barneloven

av
Om "vanlig samvær" i barneloven

Barneloven i Norge gir foreldre anledning til å avtale samværsrett på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Dette kan gjøres i samarbeid med hverandre eller ved at domstolen fatter en avgjørelse. Når foreldrene avtaler samvær skal det legges vekt på flere faktorer, blant annet omsynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, tilknytning til nærmiljøet og reiseavstand mellom foreldrene. Dersom partene velger å avtale eller fastsette en “vanlig samværsrett” gir dette rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jul-, vinter- og påskeferie.

Det er viktig å påpeke at denne definisjonen av vanlig samvær kun er en definisjon, og at mange velger å avtale noe annet enn dette. Videre vil domstolene som regel skreddersy et samværsopplegg basert på barnets behov og foreldrenes situasjon, og vil derfor ikke alltid følge denne definisjonen.

Mens barneloven gir foreldre stor frihet til å avtale samvær, er det viktig å huske på at denne avtalen skal være til barnets beste. Foreldrene skal altså ikke avtale et samvær som går på bekostning av barnets behov og interesser. Dersom partene ikke klarer å avtale samvær på en tilfredsstillende måte, kan domstolen bistå med å fastsette et samværsopplegg som tar hensyn til barnets behov.

Barneloven fastsetter ingen minstesamvær eller garantert samvær. Dette betyr at det ikke finnes noen lovpålagt rett til samvær mellom foreldre og barn. Samvær skal avtales ut fra hva som er best for barnet, og det er ingen selvfølgelig rettighet for en forelder å få samvær. Dersom det er forhold som tilsier at samvær vil være skadelig for barnet, kan domstolen avslå en forelders krav om samvær.

Samvær er ofte en av de mest utfordrende delene av en barnefordelingssak. Foreldre kan ha ulike oppfatninger om hva som er best for barnet, og det kan være følelser knyttet til saken som gjør det vanskelig å komme til enighet. Det kan også være praktiske utfordringer, som for eksempel avstand mellom foreldrene, som påvirker samværsordningen. Dersom partene ikke klarer å komme til enighet om samvær, kan det derfor være lurt å søke hjelp fra en advokat eller mekler som kan bistå med å finne en løsning som tar hensyn til både foreldrenes og barnets behov.