I vurderingen av hva som tjener barnets beste, blir det ofte lagt stor vekt på kontinuitet i barnets omgivelser. Det er en utbredt forståelse at det å opprettholde stabilitet i barnets hverdag, med kjente omgivelser og relasjoner, kan være avgjørende for barnets trivsel og utvikling. Den forelderen som blir boende i barnets vante hjem, og som sikrer at barnet kan fortsette å ha kontakt med sitt eksisterende nettverk, har derfor ofte en sterk posisjon i slike saker.
Rettens praksis viser at miljøskifte, særlig i forbindelse med flytting, vurderes med stor forsiktighet. I Rt-1983-251 ble det påpekt at flytting over landegrensen kunne innebære betydelig risiko for barnets tilpasning, noe som talte imot en slik beslutning. På lignende måte ble flytting tillagt betydelig vekt i Rt-1984-268 og Rt-1985-729, hvor domstolen tok hensyn til de potensielle negative konsekvensene for barnet ved å forlate sitt etablerte miljø.
Denne forsiktige tilnærmingen reflekteres også i senere dommer. I Rt-1996-420 ble det fremhevet at den som ønsker å flytte med barnet, må sannsynliggjøre at flyttingen vil være til barnets fordel. Videre, i Rt-2007-376 ble det presisert at der barnets situasjon allerede er etablert, må flytting fremstå som klart fordelaktig for at den skal anses som i barnets beste interesse.
Samtidig viser Rt-1997-43 at momentet om miljøskifte ikke alltid er avgjørende i en samlet vurdering. Selv om flytting kan være et svakt moment isolert sett, kan andre hensyn veie tyngre i den endelige avgjørelsen. Dette understreker viktigheten av en helhetlig vurdering der alle relevante faktorer blir nøye veid mot hverandre.
Rettens fokus på stabilitet og risiko ved miljøskifte er et uttrykk for den betydning som tillegges barnets behov for trygghet og kontinuitet. Det er en kompleks vurdering hvor både umiddelbare og langsiktige konsekvenser for barnet må tas i betraktning, med det overordnede mål å sikre barnets beste.
