En sak etter barnevernloven prøves først i Fylkesnemnda, så i tingretten. Dersom en av partene ønsker å prøve saken for lagmannsretten så er adgangen ikkeautomatisk, slik den er i saker etter barneloven. Dette skyldes i hovedsak at det er et toinstansprinsipp i Norge som går ut på at man har rett til å få prøvd sin sak i to instanser. I saker om f.eks. omsorgsovertakelse er Fylkesnemnda den første instansen og tingretten den andre instansen. Det gjør lagmannsretten til den tredje instansen. I saker etter barneloven er tingretten første instans (Familievernkontoret/mekling er pliktig, men de har ingen domsmyndighet) og lagmannsretten er derfor andre instans. Det I saker om f.eks. fast bosted etter barneloven har man derfor en automatikk (som hovedregel,saker kan nektes fremmet dersom det er åpenbart at de ikke vil føre frem) i tilgangen til lagmannsretten. Det er likevel mulig å få en sak etterbarnevernloven opp for lagmannsretten, men det vil være lurt å legge en ekstrainnsats i anken. Det er nok mer sannsynlig å få igjennom en sak for lagmannsretten hvor Fylkesnemnda og tingretten har kommet til ulike resultat enn hvor disse har kommet til samme resultat.