I møtet mellom lovverk og virkelighet skjer det av og til noe som ikke fanges opp i lovparagrafene. Noe som ikke lar seg skrive inn i vedtak eller dommer, men som like fullt former livene til dem det gjelder. En gruppe som særlig rammes av dette er mødre som forsøker å beskytte barna sine etter å ha levd med vold i hjemmet. De stilles overfor et dobbelt krav – et krav som kan få alvorlige følger både juridisk og menneskelig.
Som advokat i saker om barn og foreldre har jeg fulgt flere slike mødre gjennom krevende prosesser. De står i en situasjon hvor det forventes at de både skal beskytte barnet og samarbeide med den andre forelderen – også når denne personen har stått bak fysisk eller psykisk vold. Det er et paradoks som sjelden får tilstrekkelig oppmerksomhet i det juridiske rammeverket.
Når én virkelighet møter to ulike instanser
I slike saker blir mor gjerne møtt av to parallelle vurderinger. Fra barnevernets side kan det komme en tydelig forventning om at hun stanser samvær med far, med utgangspunkt i hensynet til barnets trygghet. Samtidig kommer kravet fra domstolene om å legge til rette for kontakt mellom barnet og begge foreldre, med risiko for å bli anklaget for å motarbeide samvær dersom hun ikke gjør det.
Det som skjer da, er at hun uansett handling risikerer å havne i et rettslig bakteppe hvor hun fremstår som den svake parten – enten som en mor som ikke klarer å samarbeide, eller som en forelder som ikke makter å beskytte sitt barn. Det finnes ingen «riktig» løsning for henne innenfor de rammene hun blir tilbudt.
Voldens betydning blir ikke alltid forstått
Et annet problem er hvordan vold, særlig av den psykiske eller kontrollerende typen, ikke tillegges nok vekt i foreldretvister. I mange tilfeller møtes disse historiene med skepsis eller reduseres til uttrykk for konflikt mellom foreldrene. Dermed forsvinner det vesentlige poenget: at det ikke handler om gjensidig uenighet, men om et vedvarende maktforhold som også rammer barnet.
Når dette bagatelliseres, og morens motstand mot samvær tolkes som sabotasje, får den tidligere voldsutøveren mulighet til å fremstille seg selv som en marginalisert forelder. Det skaper en farlig dynamikk, hvor de mest utsatte foreldrene får rettsapparatet snudd mot seg.
Et krevende terreng – også for profesjonelle
Det skal heller ikke underslås at disse sakene er krevende for fagfolk. Saksbehandlere i barnevernet og dommere i foreldretvister står ofte i situasjoner der det er sterke meninger fra begge parter. Noen foreldre forsøker å bruke systemet strategisk, og det er ikke alltid lett å skille på overflaten mellom en som beskytter og en som kontrollerer.
Men nettopp derfor er det avgjørende med bedre forståelse av hvordan vold – særlig den som ikke etterlater synlige spor – preger foreldrerelasjonen i ettertid. Det må stilles spørsmål om hva slags form for samhandling som er mulig etter overgrep. Ikke alle foreldre er i posisjon til å samarbeide, og det må systemet kunne håndtere uten å plassere skyld på den som har forsøkt å bryte ut.
Barnets beste kan ikke være et kompromiss mellom rettspraksis og realitet
I barneretten snakkes det ofte om barnets beste som et overordnet hensyn. Men i praksis blir dette hensynet noen ganger skjøvet til side når rettsreglene ikke er tilpasset virkeligheten de skal regulere. Når barnevernet og domstolene gir motstridende føringer, står barnet i fare for å havne midt mellom systemer som ikke snakker godt nok sammen.
Den langsiktige løsningen ligger ikke i nye begreper eller flere lovparagrafer alene. Det handler om kompetanse. Om evne til å vurdere risiko, forstå dynamikken i voldsforhold og handle i samsvar med barnets faktiske behov, ikke bare med et idealisert bilde av likestilt foreldreskap.
