barnevern

Når fast bosted endres på grunn av samværssabotasje

av
samværssabotasje, norske rettsavgjørelser, foreldreansvar, barneloven, omsorgsendring, lagmannsrett, samværsrett, foreldrekonflikt, rettspraksis, barneomsorg, domstol, barns rettigheter, foreldres rettigheter, samværsavtale, omsorgsrett, juridisk veiledning, barnefordeling, rettslig avgjørelse, omsorgstvist, foreldretvist, rettslig konflikt, foreldrekonflikt løsning, juridisk rådgivning, barnevern, samværsordning, høyesterett, samvær med barn, familierett, foreldresamarbeid, rett til samvær

I Norge er samværssabotasje når avtalt samvær ikke skjer til avtalt tid uten en rimelig grunn. Dette kan inkludere tilfeller der den forelder som har daglig omsorg for barnet ikke leverer barnet til samvær til avtalt tid på grunn av personkonflikter, eller når den forelder som skal ha barnet til samvær ikke møter opp i henhold til ordningen.

Dersom samværssabotasje foreligger, kan den forelder som har samværsretten søke om en ny avgjørelse vedrørende hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo sammen med. I noen tilfeller kan manglende gjennomføring av samvær føre til at omsorgen flyttes til den forelder som er best skikket til å sørge for best samlet foreldrekontakt, forutsatt at omsorgsevnen ellers er god og partene ellers er likeverdige.

Det er et kjent tilfelle fra Høyesterett i 1982, hvor det ble bestemt at foreldreansvaret og den daglige omsorgen burde tilkjennes mor, selv om det innebar et miljøskifte for barnet, ettersom far hadde hindret mors samværsrett. Dette var fordi hans holdning antydet at utøvelsen av samværsretten ville by på store problemer i fremtiden (Rt. 1982 s. 116).

I et annet tilfelle fra Høyesterett i 1991 ble det påpekt at samværssabotasje kan i alvorlige tilfeller medføre at daglig omsorg gis til den forelder som kan sørge for best samlet foreldrekontakt, dersom samværet som blir hindret er bra for barnet og best mulig samlet foreldrekontakt er til barnets beste (Rt. 1991 s. 1148).

I et tredje tilfelle fra 1997, ble det imidlertid konkludert med at selv om samværet ikke ble gjennomført godt nok og det forelå svikt, skulle omsorgen ikke overføres. I dette tilfellet hadde både herredsretten og lagmannsretten konkludert med at den forelder som hadde omsorgen for barna hadde sviktet i sitt ansvar med hensyn til samvær, men bestemte at hensynet til barnas samlede foreldrekontakt tilsa at de for fremtiden måtte bo hos sin far (Rt. 1997 s. 797 (s. 805)).

Samvær med traumatiserte barn

av
traumatiserte barn, foreldre, samvær, behandlingskontakt, rettssak, sakkyndige psykologer, barns beste, familieliv, juridisk fastsatt samvær, terapeutiske møter, barnets behov, barnets velferd, traumehåndtering, retraumatisering, minoritetsgrupper, opphavskultur, barnets sikkerhet, psykisk helse, beskyttelse, juridiske retningslinjer, traumebehandling, traumatiske opplevelser, barnets situasjon, rettsprosesser, psykologisk innsikt, barnevern, barns rettigheter, traumefokusert terapi, behandlingsprosess.

Møter mellom traumatiserte barn og deres foreldre i samværssaker er en kompleks problemstilling som krever grundig vurdering. I rettssaker hvor sakkyndige psykologer blir involvert, er det essensielt å klargjøre distinksjonen mellom juridisk fastsatt samvær og behandlingskontakt.

I saker hvor sakkyndige psykologer blir involvert, er det viktig å tydeliggjøre forskjellen mellom begrepene «samvær» og «behandlingskontakt.» Dette sikrer at retten får en klar forståelse av hva behandlingsprosessen innebærer og unngår forvirring med juridisk fastsatt samvær.

Barnets beste skal alltid være den primære overveielsen i slike saker. Det er avgjørende å anerkjenne at beslutningen om kontakt mellom traumatiserte barn og deres foreldre ikke nødvendigvis må være en binær avgjørelse. Det kan heller være hensiktsmessig å kombinere begge alternativene, skreddersydd for å tilfredsstille barnets unike behov.

Terapeutiske møter mellom barnet og foreldrene kan være en måte å opprettholde kontakt på, samtidig som man sørger for at barnets traumatiske opplevelser blir håndtert profesjonelt. Dette kan gi barnet muligheten til å møte sine foreldre i en kontrollert og trygg setting, noe som kan være spesielt viktig for barn som tilhører minoritetsgrupper med hensyn til opphavskultur.

Selv om loven gir foreldre og barn rett til familieliv, må det alltid tas hensyn til barnets velferd og sikkerhet. I tilfeller hvor samvær med foreldrene kan være retraumatiserende eller skadelig for barnet, er det viktig å vurdere alternative løsninger som beskytter barnets fysiske og psykiske helse.

Sakkyndige psykologer spiller en avgjørende rolle i å opplyse rettssaker og gi nødvendig innsikt i barnets situasjon. For å sikre at barnets beste blir ivaretatt, må psykologene være tydelige i å skille mellom samvær og behandlingskontakt, og gi retten en helhetlig forståelse av hvordan disse tiltakene kan tilpasses barnets behov og lovens krav.

I konklusjon, når sakkyndige psykologer tar del i rettssaker som involverer traumatiserte barn og deres foreldre, må de arbeide nøye for å balansere barnets behov for beskyttelse og støtte med juridiske retningslinjer. Dette kan inkludere å anbefale terapeutiske møter som en måte å opprettholde kontakt, samtidig som man sikrer barnets velferd og trygghet. På denne måten kan man jobbe mot en løsning som tar hensyn til alle aspekter av saken.

Kilde: Samvær for traumatiserte barn | Tidsskrift for Norsk psykologforening (psykologtidsskriftet.no)

Hvorfor forblir barn taus om vold?

av
selvtillit hos barn, barndomstraumer, hjelp til barn, beskyttelse av barn, barns rettigheter, barns sikkerhet, vold mot barn, forebygge vold mot barn, støtte til traumatiserte barn, barns psykiske helse, traumebehandling for barn, barn og overgrep, hjelp til traumatiserte barn, barns velvære, barns emosjonelle helse, trygge oppvekstvilkår, foreldreansvar, oppdage barnemishandling, omsorg for barn, barn og samfunn, barn og vold i hjemmet, barns traumer, barnevern, barns taushet om vold, barns behov, barns rett til beskyttelse, vold mot barn rapportering, hjelpe traumatiserte barn, barn og omsorgssvikt, traumer hos barn, styrke barns stemme

I et ideelt samfunn skulle alle barn vokse opp i trygge omgivelser, beskyttet mot enhver form for vold og overgrep. Dessverre er realiteten annerledes. Mange barn lider i stillhet, utsatt for vold fra voksne og jevnaldrende, ofte uten å dele sin smerte med noen. Hva får barn til å tie om volden de opplever? Dette er et spørsmål som krever grundig refleksjon.

Å forstå hvorfor barn ikke rapporterer voldelige hendelser er en kompleks oppgave. Noen av årsakene som ofte kommer til syne er:

1. Manglende forståelse: Noen barn vet ikke engang at det de opplever er vold, eller de er uvitende om at vold mot dem er ulovlig. Dette fører til at de ikke varsler noen om situasjonen.

2. Normalisering av vold: Noen barn kan tro at det er vanlig å bli utsatt for vold, spesielt hvis det skjer jevnlig i hjemmet eller miljøet rundt dem. De ser kanskje ikke volden som noe unormalt.

3. Skyld og ansvar: Barn kan føle en ufortjent følelse av skyld eller ansvar for volden de utsettes for. Dette kan være forårsaket av manipulasjon eller trusler fra overgriperen.

4. Mangel på tillit: Noen barn har mistet tilliten til voksne eller myndighetsfigurer, og tror derfor ikke at de vil bli trodd eller at hjelp vil komme hvis de snakker ut.

5. Frykt for represalier: Overgripere kan true barna med alvorlige konsekvenser hvis de avslører volden. Dette skaper en frykt for «systemet» eller at barnevernet vil gripe inn på en måte som gjør situasjonen verre.

6. Mangel på informasjon: Noen barn vet ikke hvor de skal henvende seg for hjelp eller hvordan de kan få støtte. Manglende tilgjengelighet av informasjon og hjelpetjenester kan være en barriere.

7. Troen på at de ikke blir tatt seriøst: Enkelte barn kan ha prøvd å fortelle om vold tidligere, men føler at de ikke ble lyttet til eller tatt seriøst, noe som gjør at de ikke lenger vil dele sin opplevelse.

Det er viktig å merke seg at disse grunnene ikke er uttømmende og kan variere fra situasjon til situasjon. Å hjelpe barn til å bryte tausheten og dele sine erfaringer med vold er en kompleks oppgave som krever sensitivitet og støtte fra omsorgspersoner og samfunnet som helhet.

Barn som har opplevd vold fortjener beskyttelse, støtte og hjelp til å komme seg gjennom traumene de har blitt påført. Dette kan bare oppnås ved å skape et miljø hvor barn føler seg trygge og ivaretatt når de bestemmer seg for å dele sin historie. Det er vår kollektive plikt å arbeide mot en verden hvor barn ikke lenger blir tvunget til å bære byrden av vold i stillhet.

Kilde: Fakta om vold mot barn – Redd Barna

Strukturerte, Ustrukturerte og Semi-Strukturerte Intervjuer: Metoder Brukt av Sakkyndige Psykologer i Saker Etter Barneloven

av
sakkyndige psykologer, barneloven, intervju metoder, strukturerte intervjuer, ustrukturerte intervjuer, semi-strukturerte intervjuer, utredningsprosess, sakkyndige verktøy, standardisering, personlige erfaringer, dybdeundersøkelser, sammenligninger, individuelle opplevelser, intervju guide, temaer i intervjuer, intervju teknikker, sakkyndig utredning, barnefordelingssaker, sakkyndig vurdering, utredning av barnefordeling, psykologisk utredning, familierett, barnevern, juridisk psykologi, psykologi i rettssystemet, informasjonsinnhenting, psykologiske intervjuer, barnefordeling, rettssystem, familiedomstol.

Som sakkyndige psykologer i saker etter barneloven har vi en rekke verktøy til vår disposisjon for å sikre at vi får mest mulig nøyaktig informasjon om de komplekse og sensitive situasjonene vi blir bedt om å vurdere. En av de viktigste metodene vi bruker er intervjuer. Det er tre hovedtyper av intervjuer: strukturerte, ustrukturerte og semi-strukturerte. Hver av disse intervjuformene har sin plass og funksjon i utredningsprosessen, og de brukes ofte i kombinasjon for å gi et helhetlig bilde av situasjonen.

Strukturerte Intervjuer

I et strukturert intervju, bruker sakkyndige en forhåndsbestemt liste med spørsmål. Hver deltaker får nøyaktig de samme spørsmålene, i samme rekkefølge, og det er lite rom for avvik eller spontane oppfølgingsspørsmål. Fordelen med strukturerte intervjuer er at de tillater en høy grad av standardisering, noe som kan være særlig nyttig når sammenligninger må gjøres mellom forskjellige personer eller situasjoner.

Ustrukturerte Intervjuer

I motsetning til strukturerte intervjuer, er ustrukturerte intervjuer mye mer fleksible og åpne. Sakkyndige kan stille spørsmål på stedet basert på deltakerens svar, og det er mye mer plass for personlige refleksjoner og meninger. Ustrukturerte intervjuer kan gi et dypere innblikk i enkeltpersoners erfaringer og følelser, og kan være svært nyttig for å utforske komplekse og personlige emner i dybden.

Semi-Strukturerte Intervjuer

Semi-strukturerte intervjuer ligger et sted mellom de to andre typene. I disse intervjuene bruker sakkyndige en generell guide eller en liste over temaer de ønsker å dekke, men rekkefølgen av spørsmål og nøyaktig formulering kan variere fra intervju til intervju. Dette gir en viss grad av standardisering, samtidig som det gir sakkyndige friheten til å utforske individuelle opplevelser og meninger mer i dybden.

Hver av disse intervjuformene har sin plass i sakkyndiges verktøykasse, og valget mellom dem avhenger av mange faktorer, inkludert arten av informasjonen som trengs, tidsbegrensninger og den spesifikke konteksten for utredningen. Ved å kombinere disse metodene kan sakkyndige samle en rik og variert mengde informasjon som hjelper dem å lage en grundig, nyansert og nøyaktig vurdering av situasjonen de har blitt bedt om å utrede.

Barnebidragsreglene under lupen: Kan de hindre samværshindring?

av
barnebidragsregler, samværshindring, barnebidrag, økonomi, barnelov, rettslig avklaring, foreldrekonflikt, bidragsvedtak, bidragsregelverk, barnets beste, barns rettigheter, samvær, NAV, Stortinget, representantforslag, NOU 2020:14, foreldre, barn, barnefordeling, familievern, barnevern, domstoler, midlertidige bidrag, bidragssatser, rettferdighet, barns rett til samvær, rettspraksis, foreldrerett, økonomisk forsørgelse, barnets velvære, rettigheter for barn

I mars 2021 vedtok Stortinget en viktig oppfordring til regjeringen: Å se nærmere på barnebidragsreglene for å hindre at økonomi blir en faktor som hindrer samvær mellom foreldre og barn. Dette er en del av oppfølgingen av NOU 2020:14, den såkalte «Ny barnelov – Til barnets beste». Vedtaket, nummer 715, har som mål å sikre at barns rett til samvær med begge foreldre ikke skal kompromitteres av økonomiske forhold. Men hva er status på dette arbeidet?

Bakgrunnen for vedtaket

Vedtaket om å se nærmere på barnebidragsreglene ble gjort i forbindelse med behandlingen av et representantforslag om samværshindring. Dette er en viktig problemstilling som berører mange barn og foreldre i Norge. Representantforslaget ble behandlet som Dokument 8:40 S (2020–2021) og fikk sin innstilling som Dokument 264 S (2020–2021).

Regjeringens arbeid med oppfølging

Departementet har nå satt i gang arbeidet med å følge opp NOU 2020:14, med sikte på å legge frem en lovproposisjon i 2024. Dette arbeidet er i tråd med Stortingets ønske om å styrke barns rettigheter og samvær med begge foreldre.

Økonomi som en hindring for samvær

Under debatten i Stortinget ble det fremhevet at økonomiske forhold i enkelte tilfeller kan bli en hindring for samvær mellom foreldre og barn. Dette er en problematikk som regjeringen tar på alvor. Arbeidet med å se på hva som kan gjøres innenfor dagens bidragsregelverk for å forebygge slike situasjoner er allerede avsluttet.

Rettslig avklaring og midlertidige bidragsvedtak

For å sikre barns økonomiske forsørgelse mens foreldrekonflikter pågår, vil NAV i større grad henvise saker til domstolene for rettslig avklaring når konflikten er fastlåst. Samtidig vil det kunne fastsettes midlertidige bidragsvedtak som sørger for at barna blir ivaretatt økonomisk.

Avventende bidragsvedtak ved samværskonflikter

NAV vil også fortsette praksisen med å avvente bidragsvedtak når det er uenighet om samvær, og en rettslig avgjørelse om samvær er nært forestående. Dette for å sikre at bidragene er i tråd med den faktiske samværssituasjonen.

Fremtidig orientering til Stortinget

Departementet vil sørge for å holde Stortinget løpende orientert om den videre oppfølgingen av vedtaket og arbeidet med barnebidragsreglene. Dette er viktige skritt mot å sikre at økonomi ikke blir en hindring for samvær mellom barn og foreldre.

Vi ser derfor frem til resultatene av denne innsatsen og håper at den vil bidra til et mer rettferdig og barnsvennlig samværssystem i Norge. Samvær er en viktig del av barns liv, og det er vår plikt å sørge for at ingenting står i veien for at barn kan opprettholde sunne og nære forhold til begge foreldre, uavhengig av økonomi.

Strengere reaksjoner mot samværshindring: Veien fremover

av
strengere reaksjoner, samværshindring, barns rettigheter, ny barnelov, NOU 2020:14, Bufdir, familievern, barnevern, domstoler, samarbeidstiltak, kompetansetiltak, økonomiske konflikter, NAV, barnelovreform, lovproposisjon, barnefordeling, foreldrerett, barnets beste, trivsel, oppfølging av vedtak, Stortinget, regjeringen, konflikthåndtering, foreldrekonflikter, barnelovgivning, beskyttelse av barn, samværsordninger, foreldreansvar, samværshåndtering, samværssabotasje.

Det politiske vedtaket som ble gjort i Stortinget den 9. mars 2021, under behandlingen av representantforslaget Dok. 8:40 S (2020–2021) og Innst. 264 S (2020–2021), har satt i gang en viktig diskusjon om samværshindring og barns rett til å opprettholde forbindelser med begge foreldrene. Vedtaket pålegger regjeringen å utrede strengere reaksjoner som kan motvirke samværshindring, med referanse til NOU 2020: 14 Ny barnelov – Til barnets beste. Dette er et nødvendig skritt mot å sikre barns beste interesser og trivsel i familieforhold preget av konflikt.

Regjeringens arbeid med ny barnelov

Departementet har allerede startet arbeidet med oppfølgingen av NOU 2020: 14 Ny barnelov, som har som mål å modernisere lovverket som regulerer barnefordelingssaker. Planen er å legge frem en lovproposisjon i 2024. Dette vil gi oss muligheten til å ta hensyn til de seneste funnene og anbefalingene om samværshindring og andre relevante spørsmål som berører barns ve og vel.

Bufdirs vurdering og forslag

Som en del av dette omfattende arbeidet har Departementet engasjert Bufdir for å dykke dypere ned i problematikken rundt samværshindring. Bufdirs rapport fra september 2022 fremhever kompleksiteten av dette feltet og foreslår flere tiltak for å løse utfordringene. Blant Bufdirs forslag er samarbeidstiltak som involverer utviklingen av felles retningslinjer for samarbeid innenfor familievern, barnevern og domstoler. Videre har de anbefalt felles kompetansetiltak for fagfolk i disse sektorene. Bufdir har også utforsket muligheter for å redusere økonomiske konflikter mellom foreldre og endringer i NAVs tilnærming til saker som involverer samværshindring.

Neste skritt

Departementet er nå i prosessen med å vurdere Bufdirs anbefalinger og vil ta dem med i betraktningen når de går videre med oppfølgingen av NOU 2020:14. Det er avgjørende å finne balansen mellom å beskytte barns interesser og foreldrenes rettigheter, samtidig som man tar hensyn til den komplekse dynamikken i familielivet.

Stortinget vil bli holdt informert om den fremtidige oppfølgingen av dette viktige vedtaket. Strengere reaksjoner mot samværshindring er et nødvendig skritt for å sikre barns rettigheter og trivsel, og dette arbeidet vil fortsette med høy prioritet i årene som kommer.

I Norge er vergemål for mindreårige regulert av to lover, barneloven og vergemålsloven.

av
vergemål, mindreårige, foreldreansvar, Norge, vergemålsloven, barn, økonomi, fylkesmannen, juridisk, rettigheter, beskyttelse, juridisk representasjon, foreldre, vergens plikter, barneloven, aldersgrense, avgjørelser, mindreåriges rettigheter, rettslige handlinger, rettslig evne, omsorg, barnevern, fratakelse av vergemål, mindreåriges økonomi, samtykke, lovgivning, norsk rett, vergens oppgaver, fylkesmannens rolle, foreldreansvarsloven

Vergemål innebærer å håndtere personlige og økonomiske forhold for en mindreårig. Ifølge vergemålsloven er en person som ikke har fylt 18 år, ansett som mindreårig. Mindreårige har ikke lov til å utføre rettslige handlinger eller forvalte sine eiendeler, bortsett fra i visse tilfeller som er definert ved lov. For eksempel kan de ikke utføre handlinger som å kjøpe, selge, inngå avtaler om gaver, pante, bytte, låne ut eller leie ut. De har heller ikke kompetanse til å samtykke til behandling av personopplysninger. Loven gir spesifikke regler for at vergen representerer den mindreårige i forskjellige rettslige prosesser.

Hovedregelen er at en verge for en mindreårig er den personen som har foreldreansvar i henhold til barneloven og som er myndig (over 18 år). Dette innebærer at vergen må være over 18 år og ikke fratatt sin rettslige handleevne. Hvis en mindreårig er uten en fungerende verge, vil Fylkesmannen oppnevne en ny eller midlertidig verge. Dette kan for eksempel skje hvis begge foreldrene er avdøde, savnet, eller selv mindreårige.

Vergens oppgaver er regulert i vergemålsloven § 17. Hovedsakelig handler vergen på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold og i saker som er fastsatt av annen lovgivning. Hvis ingen har foreldreansvar for den mindreårige, treffer vergen de avgjørelsene som normalt ville blitt tatt av den personen med foreldreansvar.

Det er også et krav at vergen skal rådføre seg med den mindreårige før det treffes avgjørelser hvis den mindreårige er over 12 år. Imidlertid er denne aldersgrensen ikke supplert med en skjønnsmessig regel for også å rådføre seg med yngre barn basert på deres modenhet, i motsetning til i barneloven.

Hvis en mindreårig er uenig i en verges avgjørelse, kan saken bringes inn for Fylkesmannen.

Vergemålsloven inneholder også regler om opphør av vergemålsoppgaver. På forespørsel fra Fylkesmannen eller den andre vergen, kan en domstol frata en person vergemålet. Den mindreårige skal bli hørt i saker som gjelder fjerning av vergemålet. Under spesielle omstendigheter kan Fylkesmannen frita en verge fra vergemålsoppgaver, delvis eller helt, basert på vergens forespørsel. Et eksempel som er gitt er hvis vergen lider av spilleavhengighet, noe som gjør dem uegnet til å forvalte den mindreårigI Norge er det to hovedlover som regulerer foreldreansvar og vergemål for mindreårige, nemlig barneloven og vergemålsloven.

Foreldreansvar er de rettighetene og pliktene foreldre har overfor barna sine. Dette inkluderer blant annet å sørge for barnets omsorg, sikkerhet, helse og utdanning. Foreldre har også rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet i forhold som er en del av dagliglivet.

Vergemål for mindreårige er derimot mer fokusert på juridiske og økonomiske forhold. Vergemålsloven har regler om vergemål for mindreårige, og det er definert at personer under 18 år er mindreårige. Vergemålsloven fastslår at mindreårige generelt ikke har rettslig handleevne, det vil si at de ikke kan inngå juridiske avtaler eller forpliktelser på egenhånd. Det finnes imidlertid noen unntak, som at mindreårige har rett til å inngå arbeidsavtaler og drive næringsvirksomhet under visse forutsetninger.

Når det gjelder vergemål, er den som har foreldreansvaret for den mindreårige og som er myndig, normalt også verge. Dette betyr at vergen må være over 18 år og ikke fratatt sin rettslige handleevne. Hvis en mindreårig er uten fungerende verge, for eksempel hvis begge foreldrene er døde eller forsvunnet, kan en fylkesmann oppnevne en ny eller midlertidig verge.

Vergens oppgaver er å handle på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold og der det følger av annen lovgivning. Dette kan for eksempel være å representere den mindreårige i juridiske prosesser. Vergen har også plikt til å rådføre seg med den eller de som har foreldreansvaret, før det treffes avgjørelser av betydning.

Vergen har også plikt til å høre den mindreårige før det treffes avgjørelser, hvis den mindreårige er over tolv år. Hvis en mindreårig er uenig i vergens avgjørelse, kan saken bringes inn for fylkesmannen.

Hvis det er mer enn én verge, skal de handle i fellesskap med mindre noe annet er bestemt. Hvis vergene ikke blir enige i et spørsmål av betydning for den mindreårige, kan fylkesmannen treffe avgjørelsen.

Det er også regler for når vergemålet opphører. For eksempel kan retten frata en person som har foreldreansvar vergemålet. Dette kan skje etter begjæring fra fylkesmannen eller den andre vergen. Den mindreårige skal høres i spørsmålet om fratakelse av vergemålet.

Forskrift om tilsyn ved samvær: § 1 virkeområde og formål

av
Foreldrekonflikter og deres innvirkning på barnets psykiske helse

Forskrift om tilsyn ved samvær er en sentral forskrift som gir detaljerte regler for tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson fastsatt av retten etter barneloven § 43 a. Denne forskriften, som er forankret i barneloven § 43 a åttende ledd, har to hovedformål. Først og fremst er det å sikre at tilsyn ved samvær vil være til barnets beste. I tillegg er det ment for å bidra til en forsvarlig og effektiv oppnevnelse av en tilsynsperson og trygg gjennomføring av tilsynssamværet.

Det første leddet i § 1 fastsetter forskriftens virkeområde. Det gir utfyllende bestemmelser om oppnevnelse av personer som skal føre tilsynet, gjennomføring av tilsynssamværet, rapportering, og kravet om politiattest i henhold til den nye § 43 a, 8. ledd i barneloven. Det fremgår av loven at både vilkåret om «barnets behov» og vilkåret om «særlege høve» skal være oppfylt før retten gir pålegg om å oppnevne en tilsynsperson.

Det er viktig å merke seg at samvær med tilsyn, enten formålet er beskyttelse eller støtte, skal begrenses mot ulike former for sakkyndig bistand med sikte på utredning av en foreldretvist etter barneloven. Samvær med tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson skal ikke brukes til observasjon av barnet og samværsforelderen der det skal være sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 1 og 3. Dette betyr at ordningen ikke skal brukes der det er behov for å prøve ut en samværsavtale etter barneloven § 61 første ledd nr. 7.

Forskriften tydeliggjør også at tilsynsordningen skal avgrenses mot oppgaver som utelukkende innebærer å føre en spesiell kontroll med samværsforelder, uten at tilsynet relateres til samværet som sådan. Dette inkluderer også oppfølging av andre vilkår som retten har fastsatt i henhold til barneloven § 43 tredje ledd første punktum. For eksempel kan dette være å kontrollere om samværsforelder er ruspåvirket eller at det ikke oppbevares våpen eller narkotika i boligen der samværet finner sted. Tilsynspersonens funksjon skal med andre ord knyttes til forholdet rundt samværet mellom barn og foreldre.

Andre ledd i § 1 angir forskriftens formål, som er å sikre barneperspektivet og å bidra til at gjennomføringen av tilsynsordningen blir funksjonell og forsvarlig. I sum bidrar disse reglene til å skape en balansert og rettferdig praksis for tilsyn ved samvær, med barnets beste interesser som det sentrale fokuspunktet.

Hva er betydningen av psykisk helse og nevrokognitiv fungering i foreldretvister?

av
Foreldretvist, sakkyndig foreldrekonflikt barn, tilknytning, psykisk helse, omsorgssituasjon, nevrokognitiv fungering, minoritetsfamilier, sårbarhet, tilknytning i rettssaker, sakkyndig rådgivning, omsorgssvikt, barnets rettigheter, sakkyndig utredning, foreldrepsykologi, psykiske lidelser, sakkyndig bistand, minoritetskulturer, rapportering, tilknytningsevne, konflikthåndtering, tilknytningsforstyrrelse, vitne, traumer, analyse av omsorgsevne, minoritetsbarn, veiledning, barnevern, tilknytningsteori, evaluering, barnets behov.

Psykisk helse og nevrokognitiv fungering er aspekter som kan påvirke utfallet av foreldretvister. I mange tilfeller kan mandatet til den sakkyndige innebære en vurdering av foreldrenes og/eller barnets helse, personlighet, evnenivå eller nevrokognitive funksjoner. Det viktigste er å beskrive og vurdere hvordan helseutfordringer, reaksjonsmønstre, personlighetstrekk, eller nevrokognitive utfordringer påvirker foreldrenes omsorgsutøvelse eller barnets omsorgsbehov.

Hva bør den sakkyndige vurdere i forhold til Psykisk helse og Nevrokognitiv fungering?

Når den sakkyndige vurderer psykisk helse og nevrokognitiv fungering, er det avgjørende å se både på utfordringer og ressurser. Vurderingene kan baseres på observasjon, samtaler, dokumenter, og komparentinformasjon. Det er også viktig å være oppmerksom på at observasjoner kan påvirkes av stress, konflikt, eller kriser i familien. Dette kan føre til midlertidige endringer i atferd og fungering.

Det er viktig å merke seg at den sakkyndige ikke skal stille diagnoser, men dersom symptomer og fungering indikerer en mulig psykisk lidelse, kan det være nødvendig å anbefale videre utredning i spesialisthelsetjenesten. Tidligere diagnoser kan også være relevante, men de må vurderes i lys av oppdaterte opplysninger i saken.

Dersom den sakkyndige finner behov for å utrede evnenivå eller nevrokognitive vansker, kan dette gjøres enten av den sakkyndige selv eller av en ekstern utreder. Det er viktig å vurdere om testingen kan påvirkes negativt av stress, og om den som testes har tillit til den sakkyndige.

Hva er betydningen av tilknytning og relasjon mellom barn og foreldre i foreldretvister?

Vurdering av relasjonen mellom barn og foreldre er en vesentlig del av sakkyndige utredninger i foreldretvister. Begrepet «tilknytning» brukes ofte i denne sammenhengen. Tilknytning refererer til evnen til å danne nære bånd til omsorgspersoner, og det er en medfødt og biologisk forankret prosess.

Relasjonen mellom barn og foreldre kan variere i kvalitet avhengig av hvordan omsorgen utøves. Små barn utvikler tilknytning til de som har daglig omsorg for dem, og denne tilknytningen kan endres hvis foreldrene endrer sin tilnærming til omsorg. Det er viktig å merke seg at små barn kan utvikle ulike kvaliteter av tilknytning til ulike omsorgspersoner.

Hva bør den sakkyndige vurdere i forhold til tilknytning og relasjon mellom barn og foreldre?

Den sakkyndige bør vurdere kvaliteten på relasjonen mellom barnet og hver av foreldrene, og fokusere på hvordan denne relasjonen påvirker barnets situasjon. I vurderingen av omsorgssituasjonen bør det beskrives hvordan foreldrene samhandler med barnet, graden av sensitivitet, og i hvilken grad de gir utviklingsstøtte.

Ved bekymring for barnets tilknytning, spesielt i tilfeller som indikerer mulig tilknytningsforstyrrelse, bør barnet henvises til spesialisthelsetjenesten for nærmere utredning.

Hva er betydningen av barn og familier med minoritetsbakgrunn i foreldretvister?

I noen tilfeller kan foreldretvister involvere familier med minoritetsbakgrunn, inkludert samiske og nasjonale minoriteter. Det kan være nødvendig å tilføre saken kunnskap om minoritetskulturer og barns spesifikke behov.

Hva bør den sakkyndige vurdere i forhold til barn og familier med minoritetsbakgrunn?

Den sakkyndige bør skaffe seg kunnskap om minoritetskulturer gjennom relevante kilder og samtaler med de involverte familiene. Det er viktig å forstå eventuelle religiøse eller kulturelle praksiser som kan påvirke barnet. Hvis nødvendig, bør den sakkyndige også vurdere behovet for å innhente tilleggskompetanse i slike saker.

Hvordan bør den sakkyndige håndtere situasjoner med utsatte og sårbare barn og familier i Foreldretvister?

I noen tilfeller kan det være kjent eller oppstå indikasjoner på at barnet eller familien er utsatte eller sårbare, for eksempel på grunn av vold, seksuelle overgrep, rusproblemer eller forsømmelse. Den sakkyndige må løpende vurdere behovet for kontakt med oppdragsgiver i slike situasjoner.

Hva bør den sakkyndige vurdere i forhold til utsatte og sårbare barn og familier?

Alvorlige forhold kan være vanskelige å avdekke, og det tar ofte lang tid før barn som er utsatt for seksuelle overgrep, forteller om overgrepene. Det anbefales derfor at den sakkyndige er tålmodig og bruker tid på å snakke med barna. Den sakkyndige bør også være oppmerksom på at barn kan utvise forskjellige reaksjoner på slike forhold, og at ikke alle barn viser tydelige tegn.

I tilfeller der en eller begge foreldre hevder at den andre forelderen utøver vold eller omsorgssvikt, bør den sakkyndige drøfte flere mulige hypoteser og unngå bekreftelsesfeller. Det er også relevant å vurdere om barnet er blitt involvert på en måte som kan forstyrre barnets utvikling, for eksempel ved alvorlige rolleforstyrrelser i foreldre-barn-relasjonen.

Kilde: veileder-for-sakkyndig-utredningsarbeid-i-foreldretvistsaker-etter-barneloven-.pdf (regjeringen.no)

Viljeserklæring: Hva skjer med barna når foreldrene dør?

av
viljeserklæring, hva skjer med barna når foreldrene dør, barnerett, omsorg for barn, verge for barn, testament, forsikringer for barn, fremtidsplanlegging, juridisk dokument, barnas fremtid, viljeserklæring for barn, rettigheter for barn, familierett, omsorgsordninger, barnevern, juridisk rådgivning, planlegging for foreldre, viljeserklæringens betydning, testamente for barn, barnas beste, advokat for barnerett, sikring av barnas fremtid, endring av viljeserklæring, vitner i viljeserklæring, utfordring av viljeserklæring, juridisk bindende dokument, oppbevaring av viljeserklæring, fri vilje, advokat for viljeserklæring, familieplanlegging, trygghet for barna

Å sikre barnas fremtid er en avgjørende bekymring for alle foreldre. Mens mange tenker på økonomisk sikring gjennom testamenter og forsikringer, er det en viktig og ofte oversett del av planleggingen å vurdere hva som skal skje med barna hvis foreldrene dør tidlig.

  1. Hva er en viljeserklæring?
    En viljeserklæring er et juridisk dokument som uttrykker en persons ønsker og vilje når det gjelder omsorgen for barna hvis begge foreldrene dør. Det er en erklæring som klargjør hvem som skal være barnas verge og hvordan omsorgen skal organiseres.
  2. Hvorfor er det viktig å opprette en viljeserklæring?
    Viljeserklæringen er viktig fordi den gir foreldrene muligheten til å uttrykke sine preferanser og ønsker når det gjelder barnas omsorg. Uten en viljeserklæring vil avgjørelsen om hvem som skal være barnas verge og hvor de skal bo etter foreldrenes bortgang overlates til barnevernet eller domstolen.
  3. Hvordan oppretter man en viljeserklæring?
    Det er ikke nødvendig med juridisk bistand for å opprette en viljeserklæring, men det kan være nyttig å søke råd fra en erfaren advokat. En viljeserklæring bør inneholde viktig informasjon som navnet på den foreslåtte vergen, eventuelle ønsker angående omsorgsordninger, økonomiske ressurser for barnas velferd, og eventuelle spesifikke instruksjoner eller ønsker for barnas oppvekst.
  4. Hvordan påvirker en viljeserklæring avgjørelsene til barnevernet?
    Selv om barnevernet ikke er juridisk forpliktet til å følge viljeserklæringen, blir den ofte vurdert som en viktig faktor. Barnevernet vil ta hensyn til viljeserklæringen og vurdere hva som vil være til barnets beste når de tar en beslutning om omsorgsordninger.
  5. Hvordan kan en viljeserklæring endres?
    En viljeserklæring kan alltid endres etter behov. Det er viktig å oppdatere viljeserklæringen hvis det skjer endringer i familiære forhold eller hvis man ønsker å endre noen av instruksjonene eller ønskene som er angitt.
  6. Hva skjer hvis det ikke er opprettet en viljeserklæring?
    Hvis det ikke er opprettet en viljeserklæring, vil avgjørelsen om barnas omsorg og verge bli tatt av barnevernet eller domstolen basert på hva de anser som barnets beste interesse. Dette kan føre til usikkerhet og uenighet blant familiemedlemmer, og barnas ønsker og behov kan ikke bli fullt ut respektert.
  7. Kan viljeserklæringen utfordres?
    En viljeserklæring kan bli utfordret dersom det er mistanke om tvang, svik eller andre omstendigheter som gjør erklæringen ugyldig. Det er derfor viktig å sørge for at viljeserklæringen er opprettet i god tro og er basert på foreldrenes frie vilje.
  8. Vitners rolle i en viljeserklæring
    Selv om det ikke er et formelt krav, er det vanlig å ha to vitner tilstede når man signerer en viljeserklæring. Vitnene bekrefter at erklæringen er frivillig og at foreldrenes ønsker er korrekt uttrykt.
  9. Hvordan oppbevare viljeserklæringen?
    Det anbefales å oppbevare en kopi av viljeserklæringen på et sikkert sted, for eksempel hos en advokat eller i et sikkerhetsskap. Det er også viktig å informere relevante personer, som verge og familiemedlemmer, om eksistensen og innholdet av viljeserklæringen.
  10. Oppsøk juridisk rådgivning
    Selv om det ikke er nødvendig å ha juridisk bistand, kan det være lurt å oppsøke en erfaren advokat som spesialiserer seg på barnerett for å få veiledning og sikre at viljeserklæringen er juridisk bindende og i samsvar med dine ønsker og behov.

Opprettelsen av en viljeserklæring er en viktig del av planleggingen for foreldre. Den gir en mulighet til å uttrykke ens ønsker og sikre at barna blir tatt vare på i tråd med ens verdier og preferanser. Ved å opprette en viljeserklæring kan man bidra til å skape trygghet og klarhet for barnas fremtid, selv om foreldrene ikke lenger er til stede. Det er en investering som viser omsorg og kjærlighet til ens barn og gir en følelse av ro og sikkerhet for hele familien.

Forbindelsen mellom foreldrefremmedgjøring og samværsabotasje i barneretten

av
Barneloven § 36, delt bosted, barnets beste interesser, fast bosted, foreldrekonflikt, geografisk nærhet, barnets fritidsaktiviteter, samarbeidsvansker foreldre, barn under syv år, foreldreansvar, domstolsavgjørelser, særskilte grunner, omsorgspersoner, barnets bånd, rettferdighet mellom foreldrene, delt bostedsordning, barneloven § 48, barnets vennskap, langsiktige konsekvenser, delt bosted barn, delt bosted domstol, barnets rettigheter, foreldrenes beslutningstakingsrettighet, delt bosted fordeler, delt bosted ulemper, avgjørelse delt bosted, domstolens rolle, fast bostedsavtale, advokat barneloven, advokat delt bosted.

Foreldrefremmedgjøring og samværsabotasje er to utbredte og alvorlige problemstillinger i barneretten som påvirker mange familier og barn. Selv om de kan ha forskjellige årsaker og manifestasjoner, er de tett sammenknyttet og kan ha negative konsekvenser for barnets mentale helse og utvikling.

Foreldrefremmedgjøring kan defineres som en situasjon der et barn blir manipulert til å avvise eller mistro den ene forelderen, vanligvis av den andre forelderen, som ofte bruker ulike former for psykologisk og følelsesmessig manipulasjon for å skape avstand mellom barnet og den andre forelderen. Foreldrefremmedgjøring kan ha mange former, fra å snakke negativt om den andre forelderen til å begrense kontakten mellom barnet og den andre forelderen. Det er vanligvis et resultat av en konflikt mellom foreldrene, og det er barnet som ender opp med å lide mest av konsekvensene.

På den annen side refererer samværsabotasje til situasjoner der en forelder nekter å overholde en rettsavgjørelse om samvær eller begrenser kontakten mellom barnet og den andre forelderen. Dette kan være forårsaket av en rekke faktorer, inkludert manglende tillit mellom foreldrene, bekymringer for barnets sikkerhet eller utvikling, og ønsket om å kontrollere situasjonen.

Selv om foreldrefremmedgjøring og samværsabotasje har forskjellige årsaker og manifestasjoner, er de tett sammenknyttet og kan være ødeleggende for barnets velvære. Begge situasjonene kan føre til at barnet opplever følelser av forlatthet, ensomhet og forvirring, og kan til og med føre til depresjon og andre psykiske helseproblemer på lang sikt.

Det er også verdt å merke seg at både foreldrefremmedgjøring og samværsabotasje er i strid med barnets rettigheter, spesielt retten til å ha kontakt med begge foreldrene og å oppleve kjærlighet og omsorg fra begge sider. I slike tilfeller kan barnevernet eller rettsvesenet bli involvert for å sikre at barnet blir beskyttet og at rettighetene til begge foreldrene blir respektert.

Passprosedyrer for Barn

av
Reisedokumenter, Barn, Passprosedyrer, Reiserett, Samtykke, Foreldreansvar, Utreiseforbud, Beskyttelse, Statsborgerskap, Nasjonalt ID-kort, Barnevern, Ambassade, Sikkerhet, Passutstedelse, Juridiske trinn, Bortføring, Rettsavgjørelse, Reiselegitimasjon, Politiprosedyrer, ID-dokumenter, Norske barn, Ambassadekontakt, Beslag av pass, Sikkerhetsprioritet, Reisesikkerhet, Internasjonale reiser, Foreldres plikter, Dokumentkontroll, Reisevilkår, Norsk pass, Rettigheter, Advokat.

I en globalisert verden der reiseaktiviteten er høy, er det viktig å sikre at våre barn har de nødvendige dokumentene for å kunne reise trygt og legitimt. I denne artikkelen skal vi utforske passprosedyrer for barn, og se på hvordan man kan sikre barnets rett til å reise mens man samtidig beskytter deres trygghet og velferd.

Reisedokumenter for barn

For norske barn er et eget pass eller nasjonalt ID-kort med reiserett de eneste gyldige dokumentene som er anerkjent internasjonalt. Det er viktig å merke seg at nasjonale ID-kort kun er gyldige innenfor EU-/EØS-landene og Sveits.

Foreldreansvar og samtykke

Når det kommer til passutstedelse for barn, er samtykke fra foresatte avgjørende. Dette gjelder spesielt når den foresatte ikke er til stede under søknadsprosessen. Dersom en av foreldrene har aleneansvar for barnet, må dette dokumenteres. I tilfeller der barnet er under barnevernstjenestens omsorg, kreves samtykke fra barneverntjenesten.

Særtilfeller og utreiseforbud

I situasjoner der det er en bekymring for at barnet kan bli bortført av den andre forelderen, er det mulig å be om rettens inngripen. En rettsavgjørelse kan føre til utreiseforbud eller til og med deponering av passet. Dette er et skritt som tas for å sikre barnets trygghet og hindre mulig bortføring.

Statsborgerskap

Norsk statsborgerskap er en forutsetning for å kunne få et norsk pass. I tilfeller der en av foreldrene har utenlandsk statsborgerskap, kan det være aktuelt å søke om pass fra vedkommendes ambassade. Det er også mulig å ta skriftlig kontakt med ambassaden hvis det er bekymring for bortføring, men det er viktig å merke seg at ambassaden ikke alltid følger slike anmodninger.

Beslag av pass:

Passprosedyrer for barn inkluderer også beslag av pass i visse situasjoner. Politiet kan kreve innlevering av pass i tilfeller som etterlysning, pågripelsesbeslutning eller lovhjemlet beslutning om at utreise er ulovlig. Dette er tiltak som iverksettes for å beskytte barnets sikkerhet og forhindre eventuell ulovlig aktivitet.

Sakkyndiges rolle i barnesaker: Fra utredning til domstolen

av
sakkyndig i barnesaker, barnets beste, rettslig prosess, utredning i barnesaker, domstolsprosesser, foreldretvister, barnevern, sakkyndig rapport, utredningsprosessen, domstolsbeslutning, faglig vurdering, barn i rettsprosesser, klager i barnesaker, sakkyndige i Norge, psykologisk utredning, barn og rettssystemet, sakkyndig vurdering, Norsk psykologforening, Helsetilsynet, familiedynamikk, familiekonflikter, foreldrekonflikter, barn i konflikter, sakkyndig bistand, uavhengig vurdering, interaksjoner i familien, barneutredning, sakkyndig rolle, barns rettigheter, profesjonell utredning.

Sakkyndiges arbeid i barnesaker er av betydelig verdi, ikke bare for å fremme barnets beste, men også for å gi rettslige prosesser en solid forankring i virkeligheten. Fra utredning til domstol, spiller sakkyndige en avgjørende rolle for å belyse sakskomplekset og sikre en rettferdig prosess. I dette innlegget skal vi ta en nærmere titt på denne rollen og dens mange aspekter.

Sakkyndige oppnevnes av domstolen for å utrede faktum i foreldretvister. Deres mandat er ikke å avgjøre tvisten, men å gi domstolen et best mulig beslutningsgrunnlag. Den sakkyndige tar heller ikke stilling til rettslige spørsmål eller vurderer vilkår som barnets beste. I stedet fokuserer de på å samle og analysere relevant informasjon.

Under utredningen, vil den sakkyndige ofte snakke med både foreldre og barn – forutsatt at barna er tilstrekkelig modne for dette. De vil observere interaksjoner mellom familiemedlemmer og konsultere andre som har god kjennskap til familien. I tillegg til intervjuer, er det også vanlig å innhente skriftlig informasjon.

Sakkyndige har ansvar for å belyse spørsmålene i mandatet på best mulig måte, og derfor bestemmer de også metoden for utredningen. Det er en forståelse av at det å være under utredning kan være krevende for alle involverte parter. Det er derfor viktig at man føler seg komfortabel med prosessen og tar opp eventuelle bekymringer med den sakkyndige eller egen advokat.

På vei til domstolen forblir den sakkyndige uavhengig og selv ansvarlig for sine vurderinger. Deres analyse og rapporter danner en viktig del av bevisene som domstolen bruker for å komme frem til sin beslutning. Deres arbeid bidrar til å sikre at avgjørelsene som blir tatt, er basert på nøyaktig og upartisk informasjon.

Samtidig er det viktig å merke seg at det finnes mekanismer for å håndtere eventuelle klager på den sakkyndige. Disse klager kan rettes til Statsforvalteren, det Fagetiske rådet hos Norsk psykologforening hvis den sakkyndige er medlem der, og Helsetilsynet hvis den sakkyndige er helsepersonell.

I en ideell verden ville det ikke vært behov for sakkyndige i barnevernssaker. Men gitt at konflikter og uenigheter eksisterer, og noen ganger eskalerer til et nivå der de blir rettslige spørsmål, er den sakkyndiges arbeid uunnværlig. De gir en stemme til barnet i situasjoner der barnet kan føle seg maktesløst, og deres arbeid bidrar til å sikre at barn

Tangerende rettigheter: EMK og FNs barnekonvensjon

av
barns rettigheter, EMK, FNs barnekonvensjon, rettighetsbeskyttelse, ikke-diskriminering, retten til liv, overlevelse, beskyttelse mot vold, mishandling, retten til familieliv, privatliv, barnets rett til uttrykke seg, bli hørt, diskriminering av barn, barns helse, vold mot barn, barnets beste, barns rettigheter i internasjonale avtaler, barnets rettigheter i menneskerettighetskonvensjoner, barn og rettssystemet, beskyttelse av barn, barnemishandling, barnets stemme, barns velferd, rettferdighet for barn, barns likhet, barnevern, barns omsorg, barns utvikling, barns deltakelse, barns rettigheter og ansvar.

I dagens samfunn er det avgjørende å sikre barns rettigheter for å fremme deres vekst, utvikling og velferd. To sentrale instrumenter som adresserer barns rettigheter er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs barnekonvensjon. I dette blogginnlegget vil vi utforske hvor disse to viktige dokumentene tangerer hverandre og sammen bidrar til å beskytte og fremme barns rettigheter på en helhetlig måte.

  1. Rettighetsbeskyttelse og ikke-diskriminering:
    Både EMK og FNs barnekonvensjon legger stor vekt på beskyttelse av barn mot diskriminering og sikring av like rettigheter for alle barn, uavhengig av deres bakgrunn eller omstendigheter. EMKs artikkel 14 og barnekonvensjonens artikkel 2 fremhever prinsippet om ikke-diskriminering som en sentral rettighet som skal ivaretas.
  2. Retten til liv og overlevelse:
    Både EMK og barnekonvensjonen fastslår barns rett til liv og overlevelse som en grunnleggende rettighet. EMKs artikkel 2 sikrer retten til liv for alle, mens barnekonvensjonens artikkel 6 og 24 vektlegger barns rett til helse og helseomsorg for å sikre deres overlevelse og utvikling.
  3. Beskyttelse mot vold og mishandling:
    Beskyttelse av barn mot vold, mishandling og utnyttelse er et sentralt tema i både EMK og FNs barnekonvensjon. EMKs artikkel 3 forbyr tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, mens barnekonvensjonens artikkel 19 og 34 spesifikt adresserer barnets rett til beskyttelse mot vold, mishandling og utnyttelse.
  4. Rett til familieliv og privatliv:
    Både EMK og barnekonvensjonen anerkjenner betydningen av barns rett til familieliv og privatliv. EMKs artikkel 8 beskytter retten til familieliv og privatliv, mens barnekonvensjonens artikkel 8 og 16 understreker betydningen av å opprettholde forbindelser med familien og respektere barnets privatliv.
  5. Barnets rett til uttrykke seg og bli hørt:
    En viktig fellesnevner mellom EMK og barnekonvensjonen er betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. EMKs artikkel 10 beskytter ytringsfriheten, og barnekonvensjonens artikkel 12 gir barn rett til å uttrykke sin mening og bli tatt i betraktning i beslutninger som angår dem.

Oppsummering:
EMK og FNs barnekonvensjon er to nøkkelinstrumenter som beskytter barns rettigheter på internasjonalt nivå. De tangerer hverandre på flere områder, inkludert beskyttelse mot diskriminering, retten til liv og overlevelse, beskyttelse mot vold og mishandling, retten til familieliv og privatliv, samt betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. Sammen utgjør disse dokumentene et sterkt fundament for å sikre barns rettigheter og fremme deres velvære på tvers av landegrenser.

Det er viktig at vi som samfunn og enkeltindivider er oppmerksomme på disse rettighetene og arbeider for å oppfylle dem i praksis. Ved å anerkjenne og respektere barns rettigheter, kan vi skape et inkluderende og rettferdig samfunn der barn får den beskyttelsen, omsorgen og mulighetene de fortjener.

Ustabil personlighetsforstyrrelse og utfordringer i foreldrerollen

av
Foreldrekonflikter og deres innvirkning på barnets psykiske helse

Personlighetsforstyrrelser kan påvirke ens evne til å ta vare på barn på en sikker og sunn måte. En ustabil personlighetsforstyrrelse kan spesielt føre til utfordringer i foreldrerollen, og det er viktig å være klar over risikoene som kan følge med denne lidelsen. Samtidig er det mulig å få behandling og lære å håndtere symptomene slik at man kan bli en trygg og god forelder for sine barn.

En ustabil personlighetsforstyrrelse kan innebære humørsvingninger, impulsivitet og vansker med å regulere følelser. Dette kan påvirke omsorgsevnen på flere måter. For eksempel kan en forelder med denne lidelsen ha problemer med å skape trygge og stabile rammer rundt barnets liv, og kan ha vansker med å håndtere stressende situasjoner på en hensiktsmessig måte. Risikoen for å bli sint, frustrert eller utålmodig kan også være høyere hos foreldre med ustabil personlighetsforstyrrelse, og dette kan påvirke samspillet med barnet og gi en uforutsigbar oppvekst.

Likevel er det viktig å huske på at det finnes muligheter for å håndtere symptomene og utfordringene som kan følge med ustabil personlighetsforstyrrelse. Behandlingsmuligheter inkluderer terapi og medisiner, og det kan også være nyttig å lære mestringsstrategier som kan hjelpe til med å regulere følelser og stress. Det er også viktig å ha støtte fra familie og venner, og å ha åpenhet rundt ens lidelse og behov for hjelp og støtte.

Det kan også være viktig å oppsøke foreldreveiledning, som kan hjelpe til med å lære teknikker for å kommunisere med barnet og håndtere utfordrende situasjoner. Forutsigbarhet, balanse og rutiner kan også være viktige for å skape en trygg og stabil oppvekst for barnet. Selv om det kan være utfordringer knyttet til å være forelder med en ustabil personlighetsforstyrrelse, kan det være mulig å takle symptomene og bli en god forelder.

Referanser:

  • «Parenting with Borderline Personality Disorder» av Kiera Van Gelder, Psychology Today, 6. august 2014.
  • «Parenting with an Unstable Personality Disorder» av The Blue Tree Clinic.
  • «Borderline Personality Disorder and Parenting: Challenges and Opportunities» av Andrew J. Gerber et al., Harvard Review of Psychiatry, vol. 22, no. 4, s. 219-227, 2014.
  • «Borderline Personality Disorder and Parenting: A Systematic Review» av Adriana Feder et al., Clinical Psychology: Science and Practice, vol. 23, no. 2, s. 183-202, 2016.

FNs barnekonvensjon artikkel 12

av
FNs barnekonvensjon, artikkel 12, barns rettigheter, barns beskyttelse, barnevern, opplæringsloven, barns medvirkning, barns deltakelse, barns perspektiver, barns stemmer, barns meninger, beslutninger som angår barn, barns liv, barns utvikling, barns omsorgssaker, barnevernstiltak, rett til å uttale seg, rett til å bli hørt, rett til informasjon, barns alder, barns modenhet, aktive deltakere, verdifulle innspill, små hverdagsspørsmål, større beslutninger, valg av skole, fritidsaktiviteter, plassering i fosterhjem, rett til å delta

FNs barnekonvensjon er en av de mest omfattende internasjonale avtalene om barns rettigheter og beskyttelse. Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989, og ble ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har 54 artikler, som dekker alt fra barns rett til liv og utvikling, til beskyttelse mot vold, misbruk og utnyttelse.

I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på artikkel 12 i FNs barnekonvensjon, som fastslår at barn skal ha rett til å gi uttrykk for sine meninger i saker som angår dem, og at disse meningene skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Artikkel 12 lyder som følger: «Stater skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse i alle saker som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.»

Denne artikkelen er en av de viktigste i barnekonvensjonen, da den anerkjenner barns rett til å uttrykke seg og delta i beslutninger som angår dem. Det er viktig å huske at barn ikke bare er passive objekter i slike saker, men aktive deltakere som kan gi verdifulle innspill og perspektiver.

Artikkel 12 gjelder for alle saker som angår barn, fra små hverdagsspørsmål til større beslutninger som kan påvirke deres liv på lang sikt. Dette kan inkludere alt fra valg av skole eller fritidsaktiviteter, til mer alvorlige spørsmål som omsorgssaker eller barnevernstiltak.

For å sikre at barns rettigheter etter artikkel 12 blir ivaretatt, må myndighetene sørge for at barn har tilgang til informasjon og ressurser som gjør det mulig for dem å gi uttrykk for sine meninger og delta aktivt i saker som angår dem. Det er også viktig å sørge for at barns meninger blir tatt på alvor og at de tillegges behørig vekt i samsvar med deres alder og modenhet.

I Norge er artikkel 12 implementert i blant annet barnevernloven og opplæringsloven, som gir barn rett til medvirkning i saker som angår dem. Dette kan inkludere rett til å uttale seg og bli hørt i møter med barnevernet eller skolen, eller rett til å delta i beslutninger om for eksempel flytting eller plassering i fosterhjem.

Barns rettigheter og artikkel 8: En kort gjennomgang av den mest kjente dommen fra den europeiske menneskerettsdomstolen

av
barnefordelingsadvokat barnerettsadvokat advokat i foreldrekonflikter advokat Christian Wulff Hansen i Mosjøen

En av de mest kjente dommene fra den europeiske menneskerettsdomstolen som omhandler barn og artikkel 8 er saken «X and Y v. Netherlands» fra 2010. Denne saken dreide seg om en nederlandsk kvinne som fikk tvangsplassert sine to barn i fosterhjem på grunn av deres oppførsel. Kvinnen hevdet at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av hennes rettigheter etter artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Artikkel 8 fastslår at «enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». I denne saken hevdet kvinnen at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av hennes rett til familieliv og at det ikke var nødvendig å ta fra henne omsorgen for barna. Hun mente også at prosessen som ledet til tvangsplasseringen av barna var urettferdig og ikke ga henne tilstrekkelig mulighet til å uttale seg.

Den europeiske menneskerettsdomstolen kom til at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Domstolen la vekt på at tvangsplasseringen av barna hadde en betydelig innvirkning på kvinnens rett til familieliv, og at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å gripe inn på denne måten. Domstolen bemerket også at prosessen som ledet til tvangsplasseringen av barna var mangelfull, og at kvinnen ikke hadde fått tilstrekkelig mulighet til å uttale seg.

Denne dommen er en viktig påminnelse om viktigheten av å beskytte rettighetene til både barn og foreldre. Det viser at det ikke er tilstrekkelig å bare ha gode hensikter når det gjelder å beskytte barn mot skadelige situasjoner. Tiltakene som blir tatt for å beskytte barn må også være nøye balansert og grundig vurdert for å sikre at de ikke går på bekostning av rettighetene til barnets foreldre eller andre som kan bli berørt av tiltakene.

Dette er en viktig avgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstolen som vil fortsette å ha innvirkning på lignende saker i fremtiden. Det minner oss om viktigheten av å beskytte alle menneskerettighetene, inkludert retten til familieliv, og om å vurdere alle tiltak som blir tatt for å beskytte barn grundig for å sikre at de ikke går på bekostning av andre viktige rettigheter.

Les mer:

  1. Europarådets nettside om Den europeiske menneskerettsdomstol: https://www.echr.coe.int/Pages/home.aspx?p=court
  2. Dommen i saken S.L. v. Østerrike fra Den europeiske menneskerettsdomstolen: https://hudoc.echr.coe.int/eng#{%22dmdocnumber%22:[%22819169%22],%22itemid%22:[%22001-105085%22]}

Trenger du advokathjelp? Ta kontakt:

Refresh

Lovendringer om barneomsorgsattest: Styrking av beskyttelsen av barn

av
lovendringer for barn, barneomsorgsattest, barneombud, politiattestkrav, barnevern, sakkyndige, meklere, ansatte, tillitsforhold til barn, ansvarsforhold til barn, mindreårige, barnevernsinstitusjoner, familievernkontor, ekteskap, endringer i barne- og familierett, beskyttelse av barn, trygge miljøer for barn, barnelov, barnevernslov, barneombudsloven, politiattestregler, ansatte i barneombudet, sakkyndige oppnevnt av domstolen, talspersoner for barn, krav til meklere, krav til ansatte i familievernkontor, ekteskapsloven, familierett, barns rettigheter

Innledning: Den 16. juni 2023 trådte flere viktige lovendringer i kraft i Norge, spesielt relatert til barneloven. Disse endringene er et resultat av den nye loven om endringer i barneloven mv., som har som formål å styrke beskyttelsen av barn. En av de sentrale endringene er innføringen av kravet om barneomsorgsattest, som gjelder for ulike aktører som jobber med barn og foreldre. Denne bloggposten vil utforske disse lovendringene og deres betydning for å sikre trygge miljøer for barn.

I. Endringer i lov om barn og foreldre (barnelova):

En ny § 53 a blir innført, som krever at personer som skal godkjennes som meklere, skal fremlegge politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39. Departementet har muligheten til å utarbeide forskrifter som gir nærmere regler om kravet om politiattest.

I tillegg endres § 61, der det legges til et nytt tredje ledd. Dette pålegger sakkyndige som blir oppnevnt av domstolen, samt advokater eller andre representanter for barnet, å legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39. Ved akutte situasjoner kan utnevnelse skje før politiattesten er innhentet.

II. Endringer i lov om barneombud:

En ny § 5 a blir introdusert i loven om barneombud. Denne bestemmelsen krever at personer som skal ansettes i Barneombudet og skal utføre oppgaver som forutsetter et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige, må fremlegge politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39.

III. Endringer i lov om barnevern:

§ 12-11 fjerde ledd endres og pålegger personer som skal oppnevnes som sakkyndige, enten etter § 14-11 annet ledd bokstav e, § 14-13 eller § 14-14 annet ledd, samt talspersoner etter § 14-13, å legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. Denne endringen gjelder også for sakkyndige utnevnt av domstolen etter tvisteloven § 25-2 i saker etter barnevernsloven.

Videre flyttes det nåværende fjerde ledd i § 12-11 til femte ledd og blir endret. Det pålegger personer som skal føre tilsyn med barn i barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn eller omsorgssentre etter § 17-3 annet ledd, å legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. Tidligere femte til niende

Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

av
Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, som for eksempel fosterhjem eller institusjoner. Konvensjonen slår fast at barn som befinner seg i en slik situasjon, skal ha krav på spesiell beskyttelse og bistand fra myndighetene for å sikre at barnets beste ivaretas.

Det er flere grunner til at barn kan bli plassert i alternativ omsorg. Noen barn opplever vold og overgrep i hjemmet, og må derfor beskyttes mot videre skade. Andre barn kan bli plassert på grunn av omsorgssvikt eller fordi foreldrene ikke er i stand til å ivareta barnets behov på en tilfredsstillende måte. Uansett årsak til plasseringen, har barnet krav på beskyttelse og omsorg som ivaretar deres beste interesser.

Artikkel 20 fastslår at barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, har rett til regelmessig vurdering av sin situasjon. Dette innebærer at myndighetene har en plikt til å følge opp situasjonen til barnet, og sørge for at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. Barnet skal også ha rett til å uttale seg i saken og få informasjon om sin situasjon.

Videre fastslår artikkelen at barn som er plassert i alternativ omsorg, har rett til å opprettholde kontakt med sine foreldre og slektninger, med mindre dette er i strid med barnets beste. Dette er en viktig rettighet, da det å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre og familie kan være avgjørende for barnets utvikling og identitet.

Det er også viktig å understreke at artikkel 20 slår fast at alternativ omsorg skal være midlertidig og så kortvarig som mulig. Målet er å gjenforene barnet med sin familie så snart det er trygt og forsvarlig, eller å finne en annen form for varig omsorg dersom dette ikke er mulig. Dette er en viktig rettighet som sikrer at barnet ikke blir fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg unødvendig lenge.

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon understreker dermed betydningen av å ivareta barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg. Det er en viktig rettighet som gir barnet krav på spesiell beskyttelse og omsorg fra myndighetene, og som sikrer at barnets beste blir ivaretatt. Det er viktig at myndighetene følger opp situasjonen til disse barna og sørger for at deres rettigheter blir ivaretatt, slik at de kan få en trygg og god oppvekst.

Et landemerke for barnevernspraksis i Norge

av
Norge, Barnevern, Rettslig Presedens, Menneskerettskonvensjonen, Artikkel 8, EMK, Hålogaland Lagmannsrett, Senja Kommune, Omsorgsovertakelse, Gjenforening, Familieliv, Privatliv, Retten til Reparasjon, EMK Art. 13, Skadeserstatningsloven, Barneverntjenesten, Midlertidig Omsorg, Høyesterettsdom, HR-2020-661-S, Erstatningssaker, Saksbehandling, Barnevernssaker, Samvær, Foreldre, Barn, Rettssystem, Rettslig Forpliktelse, Kvalitet, Omfang, Norsk Barnevern

Innenfor landets rettssystem er det ikke sjelden at enkelte rettssaker definerer retningen for fremtidige saker. En slik bemerkelsesverdig hendelse fant sted nylig i Hålogaland lagmannsrett, og den har betydelige implikasjoner for norsk barnevern.

Senja kommune ble funnet skyldig i å ha krenket den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) Artikkel 8, som dreier seg om retten til privatliv og familieliv. Dette er den første gangen en kommune i Norge er blitt dømt etter denne bestemmelsen. Dommens innhold og konsekvenser er av stor betydning.

Den omtalte saken omhandler en kvinne som mistet omsorgen for sin nyfødte datter i 2015, den samme dagen de ble utskrevet fra sykehus. Kvinnen ble etter hvert innvilget begrenset samvær med barnet, men kommunen ble anklaget for ikke å ha fulgt opp sin plikt til å legge til rette for gjenforening.

Det har lenge vært et krav om at en kommune, etter omsorgsovertakelse, aktivt skal arbeide for å gjenforene foreldre og barn. Denne dommen markerer første gang en kommune er funnet skyldig i å ikke oppfylle denne plikten.

Et sentralt element i dommen var tolkningen og anvendelsen av EMK art. 13, som handler om retten til reparasjon. Dette er første gang denne bestemmelsen er anvendt i Norge på denne måten. Domstolen konkluderte med at artikkel 13 har direkte anvendelse i slike saker, og at det ikke er nødvendig å bevise et ansvarsgrunnlag i henhold til skadeserstatningsloven.

I sakens lys blir det klart at barneverntjenestens oppfatning av omsorgsovertakelse som en langsiktig løsning, både er og har vært i strid med konvensjonen. Høyesterettsdommen HR-2020-661-S poengterte at en omsorgsovertakelse er midlertidig, og må forstås som sådan.

Denne historiske dommen kan potensielt ha omfattende konsekvenser. Den gir grunn til å tro at vi kan forvente flere tilsvarende erstatningssaker i fremtiden. Dessuten vil denne avgjørelsen trolig påvirke barnevernets saksbehandling på betydelig vis, og flere barn kan i fremtiden bli gjenforent med sine foreldre.

Dommen illustrerer tydelig viktigheten av kommunenes forpliktelser i barnevernssaker. Den setter søkelyset på kommunens plikt til å aktivt arbeide for gjenforening, samt å opprettholde kvalitet og omfang av samvær. Den representerer dermed en betydelig presedens for fremtidig rettspraksis i Norge.