Barnesakkyndig kommisjon: Ansvarsområder og vurderingsprosesser

Hva er rollen til Barnesakkyndig kommisjon, Hvordan vurderer kommisjonen sakkyndige rapporter, Hvilke instanser innhenter sakkyndige rapporter, Hvem kan utarbeide sakkyndige rapporter for kommisjonen, Hvordan sikres premisser og faktum i sakkyndige rapporter, Hvordan påvirker mandatet kommisjonens vurdering av rapporter, Hvilke krav stilles til sakkyndige rapporter, Hvilken lovgivning regulerer kommisjonens arbeid, Hva er viktig å vurdere ved faglige konklusjoner, Hvordan håndterer kommisjonen rapporter fra offentlige stillinger, Hva er formålet med å vurdere faglige konklusjoner, Hvilken rolle spiller lov om helsepersonell i kommisjonens arbeid, Hvordan bidrar forskrifter og veiledere til kommisjonens vurderinger, Hvilke saker omfattes av kommisjonens mandat, Hvordan sikrer kommisjonen åpenhet og ansvarlighet, Hvordan rapporterer kommisjonen sin virksomhet til departementet, Hva gjør sekretariatet i kommisjonen, Hvilke andre oppgaver kan tillegges kommisjonen, Hvordan sikrer kommisjonen rettferdige avgjørelser, Hva er det primære fokuset i barnevernssaker, Hvilke rettigheter har barn i rettssystemet, Hvordan sikres barnets beste i kommisjonens beslutninger, Hvilke kriterier vurderes ved ansvarliggjøring av barn, Hvilken rolle spiller kommisjonens tilnærming i vurderingsprosessen, Hvordan sikrer kommisjonen barns velferd i saker, Hvordan påvirker juridiske vurderinger kommisjonens arbeid, Hvilken betydning har tilgrensende oppgaver for kommisjonen, Hvordan håndterer kommisjonen ulike sider av barneomsorgen, Hvordan bidrar kommisjonen til systematisk tilnærming i saker, Hvordan sikrer kommisjonen åpenhet i saksbehandlingen, Hvordan bidrar kommisjonen til ansvarlighet i sine beslutninger.

I henhold til Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon § 3 er kommisjonens mandat klart definert, og dens oppgaver er av avgjørende betydning for rettferdig og grundig behandling av saker innen barnevern og barnelov.

Kommisjonen er pålagt å nøye gjennomgå og vurdere sakkyndige rapporter som er innhentet av ulike instanser, inkludert barnevernstjenesten, barneverns- og helsenemnda, samt domstoler. Dette gjelder også rapporter som er utarbeidet av en part i en sak for nemnda eller domstolen. Det er imidlertid viktig å merke seg at kommisjonen ikke vurderer rapporter fra personer ansatt i stillinger hvor det offentlige har annen kontroll.

Vurderingen av de sakkyndiges faglige vurderinger og konklusjoner er en sentral del av kommisjonens arbeid. Det er avgjørende at de vurderer om den sakkyndiges konklusjoner er i tråd med de premissene og faktum som er lagt til grunn i rapporten. Videre må kommisjonen sikre at mandatet er besvart i rapporten. I denne prosessen tar kommisjonen også hensyn til kravene i lov om helsepersonell, samt relevante forskrifter og veiledere på området.

I tillegg til sine hovedoppgaver kan kommisjonen og sekretariatet bli tildelt andre tilgrensende oppgaver av betydning.

Kommisjonen har også plikt til å gi departementet en årlig beretning om sin virksomhet, noe som sikrer åpenhet og ansvarlighet i kommisjonens arbeid.


Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Kan Barnesakkyndig kommisjon (BSK) bidra til økt kvalitet i sakkyndige rapporter?

Barnesakkyndig kommisjon, Sakkyndige rapporter, Barnevernssaker, Foreldretvistsaker, Kvalitetsvurdering, Sakkyndig evaluering, Barnevernsloven, Barneloven, Rettsikkerhet, Faglig standard, Sakkyndigrapporter, BSK mandat, Uavhengig organ, Kompetansevurdering, Juridisk vurdering, Kommisjonsmedlemmer, Mandatundersøkelse, Rettsprosess, Faglig integritet, Bemerkninger i rapporter, Barnevernstjenesten, Barneverns- og helsenemndene, Oppdragsgiver, Rettsavgjørelser, Rettslig vurdering, Sakkyndigbevis, Rettslige vilkår, BSK veiledere, Rettssystemet, Barns beste.

Barnesakkyndig kommisjon (BSK) spiller en kritisk rolle i vurderingen av sakkyndige rapporter i barnevernssaker og nå også i foreldretvistsaker etter barnelovens § 61 nr. 3. Dette uavhengige organet er ansvarlig for å evaluere alle rapporter utarbeidet av sakkyndige, uavhengig av hvem som har bestilt dem, enten det er barnevernstjenesten, Barneverns- og helsenemndene, domstolene eller private parter. Men hvordan fungerer denne prosessen i praksis?

BSKs virksomhet er nøye regulert av barnevernsloven (bvl.) § 12-8 og barnelova (bl.) § 61c, samt forskriften om Barnesakkyndig kommisjon av 12. august 2022. Disse retningslinjene sikrer at sakkyndige rapporter blir vurdert etter en klar struktur og standard.

Den sakkyndige blir engasjert eller oppnevnt av oppdragsgiveren for å undersøke og utrede spesifikke problemstillinger som er beskrevet i et mandat. Rapporten leveres deretter til oppdragsgiveren, med en kopi sendt til BSK for evaluering. BSK har en viktig oppgave i å gjennomgå rapportene grundig, og dette gjøres av minst to kommisjonsmedlemmer. Deres vurderinger og bemerkninger blir deretter sendt tilbake til den sakkyndige, med oppdragsgiveren som mottar en kopi. Hele prosessen skal utføres innenfor en stram tidsramme på 12 dager, for å sikre effektivitet og hastighet i behandlingen.

I svaret fra BSK blir det klart hvilke av kommisjonsmedlemmene som har gjennomgått saken, og eventuelle bemerkninger de har. Dette gir oppdragsgiveren og retten verdifull innsikt i den sakkyndiges arbeid og vurderinger.

Betydningen av BSKs rolle er tydelig i loven. Barnevernsloven § 12-7 fastslår at kommisjonen må vurdere sakkyndigrapporter før de kan danne grunnlag for tiltak i henhold til loven. Med unntak av akuttvedtak, kan verken barneverns- og helsenemnden eller retten bruke sakkyndigbevis som ikke har blitt evaluert av kommisjonen, som beskrevet i henholdsvis § 14-18 andre ledd og § 14-25 tredje ledd. Tilsvarende bestemmer barnelova § 61 c tredje ledd at retten kun kan basere seg på sakkyndigrapporter som har blitt gjennomgått av kommisjonen.

Kommisjonens arbeid spiller derfor en avgjørende rolle i å sikre kvaliteten og integriteten til sakkyndige rapporter i barnevernssaker og foreldretvistsaker. Det gir en ekstra sikkerhet for at beslutningene som tas i slike saker, er basert på grundige og faglig forsvarlige vurderinger.

BSKs arbeid bidrar til å styrke rettssikkerheten for de involverte partene og øker tilliten til de sakkyndiges arbeid, og gir rapportene økt legitimitet. Dette er avgjørende for å sikre barnas beste og fremme en rettferdig prosess i barnevernssaker og foreldretvistsaker etter barneloven.

Kilde: Årsrapport Barnesakkyndig kommisjon 2022 (sivilrett.no)

Bevisvurdering i retten

foreldrekonflikt, bevis, bevisvurdering, barneloven, tvisteloven, barnefordeling, rettssak, juridisk prosess, fri bevisvurdering, faktiske forhold, vitterlige kjensgjerninger, erfaringsgrunnlag, fagområde, usikker kunnskap, omtvistet kunnskap, barnets beste, sakkyndig rapport, barnepsykolog, bosted, samvær, foreldreansvar, vitner, dokumentasjon, barnevernstjenesten, konfliktløsning, juridisk rådgivning, advokatbistand, rettshjelp, rettslig prøving
Tvister kan oppstå i alle mulige sammenhenger, fra nabokrangler til store bedriftssaker. Uansett størrelse og omfang er det viktig å ha en klar forståelse av hvordan retten vurderer bevisene som legges frem i saken. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på innholdet i tvisteloven § 21-2, som omhandler bevisvurdering i rettssaker. (1) Fri bevisvurdering Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på. Dette betyr at retten har stor frihet til å vurdere bevisene som legges frem i saken, og at retten selv må vurdere hvilke bevis som er mest relevante og pålitelige. (2) Felles bevis for alle parter Bevisvurderingen baseres på det som framkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling. Dette betyr at alle parter i saken har tilgang til de samme bevisene, og at retten skal vurdere bevisene samlet for å komme frem til en avgjørelse. (3) Andre faktorer som kan påvirke bevisvurderingen I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde. Dette betyr at retten kan ta med andre faktorer i bevisvurderingen som ikke nødvendigvis er presentert som bevis av partene. Hvis slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 11-1 tredje ledd. Det vil si at det er spesielle regler som gjelder for bevisvurdering i saker etter barneloven.
Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen: [wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Når man blir redd for de som skal hjelpe

Når man blir redd for de som skal hjelpe

Etter å ha jobbet med svært mange saker etter barneloven de siste årene så har jeg blitt oppmerksom på et stort samfunnsproblem som ikke lengre kan ties. Vanlige folk er redde for barnevernet. Man kan fort falle i den samme graven som alle useriøse folkene som i sinne eller fortvilelse usaklig henger ut barnevernet. Det er ikke det som er poenget her.

Som advokat har jeg opplevd at dommere i tingretten i dialog med partene, advokatene og sakkyndige er negativ til å blande barnevernet inn i saken for at man er usikker på hvor den ballen ruller. Når domstolen anser barnevernstjenesten som uforutsigbar og mellom linjene da kritiserer dem for å gå for langt har vi et alvorlig problem. Når personer med velfungerende barn, stabilt samliv og generelt gode tilbakemeldinger fra barnehage, skole, helsesøster og andre forteller meg at de føler seg brutt ned av barnet som i en pliktundersøkelse selvfølgelig innhenter informasjon som eksponerer “det oppegående foreldreparet” for mistanke hos dem som avgir informasjon, så har vi et problem. Når personer i midlertidig livskrise forteller at de har søkt hjelp, men blir møtt med kritikk over hva de ikke har gjort så har vi et problem.

På samme måte som jeg kjenner mange som er redd politiet selv om de er de mest lovlydige og forsiktige menneskene jeg vet om, så har vi nå en enorm folkemengde i alle sosiale lag som er redd for barnevernet. I de store linjer så må vi erkjenne at vi har et problem som samfunn når befolkningen blir redd de som skal beskytte dem. Det er selvfølgelig flinke folk som jobber i både politi og barnevern, men spesielt innenfor barnevernstjenesten har det utviklet seg så store forskjeller i saksbehandling, personhåndtering, skjønn og generelt folkevett at man ikke lengre kan opprettholde den organiseringen og de kvalifikasjonskrav som i dag råder.

På bakgrunn av egen erfaring har jeg flere momenter som nok ville styrke legitimiteten til barnevernet.

  • Ingen barnevernstjeneste burde ha færre enn 10 ansatte saksbehandlere. Barnevernssaker er spesielt vanskelige saker som krever livserfaring, faglig styrke og sikre vurderinger. Slike vurderinger bør tas av fagmiljø.
  • Barnevernstjenesten bør være statlig organisert i få men store enheter. Det er i dag enorme forskjeller i saksbehandlingen fra kommune til kommune og man får barnevernsflykninger.
  • Ingen under 30 år burde ha selvstendig ansvar for en sak. Selv om det er noen som vil kunne ha en grei kombinasjon av livserfaring og utdannelse har det blitt en ukultur av oppledning av lærebøker fra usikre barnevernspedagoger når de vitner i Fylkesnemnda. “Kvello sier på side …. ” – Det synes å være en manglende evne til egen vurdering basert på manglende erfaring. Strengere krav til praksis etter lengre utdannelse er ønskelig.
  • Mye mer veiledning. På samme måte som politiet alltid har vurdert almenne hensyn (uansett om de har gjort det eller ikke) kan det ikke være ukritisk enkelt for barnevernet å kunne si at de har vurdert tiltak men ikke funnet at det er behjelpelig. Det er nesten bare fantasien som setter grenser for tiltak og den rådende læreboken skal ikke sette grenser for fornuft. Er det et tiltak som kan hjelpe så bør alle i hele landet ha samme mulighet til å få tilbudet. Slik er det ikke i praksis i dag. Da får man igjen barnevernsflykninger.
  • Barneloven og barnevernloven må få bedre samkjøringsregler. En god nok samværsforelder bør ikke måtte gå en lang vei gjennom domstolene for å komme i posisjon til å kreve barnet tilbake til seg. Begge foreldrene bør ha denne retten i utgangspunktet selv om det betyr at begge foreldrene da som hovedregel må utredes. Unntak til hovedregelen bør det være, men å tape sin rett fordi domstolene er trege bør ses på som et brudd på menneskerettighetskonvensjonens krav til rettferdig rettegang. Desverre ser vi saker der domstolene bestemmer utfallet gjennom å forsinke en barnerettsprosess hvor den ene kommer sent i posisjon og når forelderen kommer i posisjon og det legges til grunn at omsorgen er god nok benyttes tilknytningsargument for at barnet ikke skal flyttes fra fosterhjem. Her vil Norge på et tidspunkt i fremtiden måtte stå til rette for sine umennesklige prosessregler. En løsning langs denne veien er å pålegge tingretten å ta en midlertidig avgjørelse etter barneloven dersom dette kreves på bakgrunn av partsstatusproblematikk i barnevernssak. I dag er dette en “kan” regel hvor jeg har opplevd at tingretten med støtte fra lagmannsretten har nektet å ta en midlertidig avgjørelse.
  • Krav til service. Barnevernet er et organ for befolkningen og skal tjene befolkningen. Barnevernet er et serviceorgan som bør kjennetegnes gjennom den hjelpen de gir. De midler som gis til barnevernet bør i større grad øremerkes hjelpetilbud og ikke prosesskostnader for 4-12 saker.

Det er helt sikkert mange andre tiltak som vil konvertere barnevernet fra den organisasjonen som i dag er i ferd med å miste sin legitimitet til en organisasjon som det er lav terskel for trengende til å spørre om bistand. Det viktigste er at man nå tar inn over seg at befolkningen i stor grad er redd sine beskyttere og at det ikke er et rettssamfunn verdig.

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

44 200 barn med tiltak fra barnevernet

Følgende tall fra barnevernet i 2008 er hentet fra Statistisk Sentralbyrå:

  • Nær 44 200 barn og unge tok imot tiltak frå barnevernet i løpet av 2008. Det er 3,6 prosent fleire enn året før.
  • Dei aller fleste barn med tiltak, 36 300, tek berre imot hjelpetiltak, som til dømes besøksheim, økonomisk hjelp, barnehage eller skulefritidsordning.
  • Det var i alt vel 11 760 nye barn i barnevernet i 2008, omtrent det same som i 2007.Med nye barn meines barn som ikkje var registrert i statistikken året før, men som kan ha vore registret i 2006 eller tidlegare. Det er ein svak auke, under 1 prosent, i talet på nye barn med hjelpetiltak, medan det er nesten 11 prosent færre nye barn med omsorgstiltak i 2008 sett i forhold til 2007.
  • Ved utgangen av 2008 var 33 900 barn registrerte med barnevernstiltak. Dette er 1 200 fleire enn året før, og ein vekst på 3,7 prosent.
  • Per 31. desember 2008 var det i gjennomsnitt 28,4 barn per 1 000 barn under 18 år som tok imot tiltak, mot 27,5 året før. Det er framleis store skilnader mellom fylka. Telemark, Troms og Finnmark ligg no på topp med høvesvis 35,5, 34,9 og 34,5 klientar per 1 000 barn. Til samanlikning hadde Akershus berre 21,1.
  • Av dei fire største byane er det Bergen som har flest barn med tiltak i høve til barnebefolkninga, med Oslo og Stavanger på dei neste plassane. Ved utgangen av 2008 hadde 31,3 per 1 000 barn under 18 år i Bergen barnevernstiltak, i Oslo 29,0 og 28,2 i Stavanger. I Trondheim hadde 21,0 per 1 000 barn tiltak frå barnevernet ved utgangen av året.
  • Barnevernet starta 27 850 undersøkingar i 2008, ein auke på 11 prosent samanlikna med året før.
  • Auken i avslutta undersøkingar var også sterk, med nesten 9 prosent frå 2007 til 2008. Halvparten av dei undersøkingane som vart avslutta i 2008, førte til tiltak etter lov om barneverntjenester, det same som året før.
  • Det var i alt 3 294 årsverk i barnevernet ved utgangen av 2008. Dette er 110 fleire enn året før. Nærare halvparten av dei tilsette i barnevernet er no barnevernspedagogar.