FNs barnekonvensjon artikkel 3

Hva er FNs konvensjon om barnets rettigheter? Hvorfor er Artikkel 3 viktig for barn? Hvem er ansvarlige for å sikre barnets beste? Hvilke instanser er omfattet av Artikkel 3? Hvordan balanseres barns behov og rettigheter? Hva innebærer beskyttelse og omsorg for barn? Hvilke juridiske forpliktelser har foreldre? Hvilke tiltak kreves for å oppfylle barns behov? Hvordan defineres kvalifisert tilsyn? Hva er betydningen av sikkerhetsstandarder? Hvordan kan barnets trivsel fremmes? Hvilke rettigheter har barn i henhold til konvensjonen? Hva er rollen til velferdsorganisasjoner i å sikre barns beste? Hvordan påvirker Artikkel 3 samfunnets ansvar for barn? Hva er de konkrete kravene til institusjoner og tjenester? Hvordan kan barns velferd balanseres mot samfunnets behov? Hvilke moralske hensyn må tas i betraktning? Hva er de langsiktige konsekvensene av å overholde Artikkel 3? Hvordan kan barns rettigheter styrkes ytterligere? Hvordan kan samfunnet bedre oppfylle sine forpliktelser overfor barn? Hvordan kan lovgivende organer bidra til å beskytte barns rettigheter? Hvilke utfordringer står overfor i å implementere Artikkel 3? Hvordan kan foreldre og verger best støtte barns behov? Hvordan kan offentlige tjenester forbedre sin ytelse i henhold til konvensjonen? Hvordan kan barns deltakelse styrkes i beslutningsprosesser? Hvordan kan barns helse og velvære sikres på best mulig måte? Hva er de viktigste prinsippene i konvensjonen? Hvordan kan samfunnet bidra til å forbedre barns levestandard? Hvilke strategier kan bidra til å bekjempe barnefattigdom? Hvordan kan ulike kulturer og tradisjoner ivaretas samtidig som barns rettigheter respekteres? Hvordan kan konvensjonen om barns rettigheter brukes som et verktøy for endring? Hvordan påvirker konvensjonen samfunnets syn på barn? Hvordan kan barns utdanning sikres? Hvordan kan vi forebygge og bekjempe barnemishandling? Hvordan kan rettferdighet og inkludering fremmes for alle barn? Hvordan kan barns rettigheter integreres i politiske beslutningsprosesser? Hvordan kan vi styrke barns beskyttelse mot overgrep og utnyttelse? Hvordan kan konvensjonen om barns rettigheter påvirke fremtidig lovgivning? Hvordan kan barns rett til deltakelse i samfunnet styrkes? Hvordan kan vi sikre at barn med spesielle behov får tilstrekkelig støtte? Hvordan kan vi forhindre diskriminering av barn basert på kjønn, etnisitet eller andre faktorer? Hvordan kan samfunnet bedre ivareta barns mentale helse? Hvordan kan vi oppdra barn til å være bevisste om sine rettigheter? Hvordan kan barns rett til lek og fritid beskyttes? Hvordan kan vi sikre at barn ikke utnyttes i arbeidslivet? Hvordan kan vi styrke barns rett til å uttrykke seg fritt? Hvordan kan vi forebygge og bekjempe barneprostitusjon og menneskehandel?

FNs konvensjon om barnets rettigheter, spesielt Artikkel 3, bærer en dyp forpliktelse til å sikre barnets beste i alle beslutninger og handlinger som vedrører dem. Denne artikkelen understreker at barnets velferd og behov må være det sentrale hensynet i alle situasjoner, uavhengig av om handlingene utføres av offentlige eller private instanser, som velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative organer eller lovgivende forsamlinger.

Det er klart fastslått at partene forplikter seg til å gi barn den nødvendige beskyttelse og omsorg for deres trivsel. Samtidig må disse tiltakene balanseres mot barnets rettigheter og de juridiske forpliktelsene til foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for barnet. Det er et krav om at det treffes egnede lovgivningsmessige og administrative tiltak for å oppnå dette formålet.

Videre krever artikkelen at partene sikrer at institusjoner og tjenester som har ansvar for barns omsorg eller beskyttelse, opererer i samsvar med standarder fastsatt av kompetente myndigheter. Disse standardene omfatter viktige aspekter som sikkerhet, helse, tilstrekkelig antall og kvalifikasjoner blant personalet, samt kvalifisert tilsyn.

Artikkel 3 understreker dermed behovet for at samfunnet som helhet og de ulike aktørene innenfor offentlig og privat sektor tar aktivt ansvar for å ivareta barns rettigheter og velferd. Det handler om å skape et miljø hvor barn kan trives og utvikle seg, samtidig som deres sikkerhet og behov for omsorg er forsvarlig ivaretatt. Dette er ikke bare en juridisk forpliktelse, men også et moralsk imperativ som samfunnet må leve opp til for å sikre en rettferdig og inkluderende fremtid for kommende generasjoner.




Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Internasjonal menneskerettighetslovgivning: forpliktelser og gjennomføring

internasjonal menneskerettighetslovgivning, FNs konvensjon om barnets rettigheter, CRCs artikkel 4, generelle forpliktelser, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Menneskerettighetskomiteen, Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, generelle kommentarer, økonomiske rettigheter, sosiale rettigheter, kulturelle rettigheter, menneskerettigheter, gradvis realisering, rettferdig samfunn, universelle rettigheter, rettferdighet, rettighetsbeskyttelse, barns beste, rettighetsrealisering, internasjonalt samarbeid, rettighetsinterpretasjon, rettighetsgjennomføring, menneskerettighetskonvensjoner, rettighetsveiledning, barns rettigheter, rettighetsprinsipper, rettighetsforpliktelser, menneskerettighetsanalyse

Menneskerettigheter er hjørnesteinen i et rettferdig og inkluderende samfunn, og internasjonale avtaler og konvensjoner spiller en avgjørende rolle i å sikre beskyttelsen av disse rettighetene. En slik viktig konvensjon er FNs konvensjon om barnets rettigheter (Konvensjonen), som tar sikte på å beskytte og fremme barns rettigheter over hele verden. I denne sammenhengen er det interessant å se nærmere på hvordan internasjonal menneskerettighetslovgivning, som inkluderer artikler som ligner på konvensjonens artikkel 4, etablerer generelle forpliktelser for gjennomføring av disse rettighetene.

Artikkel 4 og generelle forpliktelser

Konvensjonens artikkel 4 legger grunnlaget for partenes generelle forpliktelser til å gjennomføre konvensjonen. Denne artikkelen slår fast at når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, skal partene treffe slike tiltak i størst mulig utstrekning innenfor de ressurser de har til rådighet, og om nødvendig innenfor rammen av internasjonalt samarbeid. Dette prinsippet reflekterer en realistisk aksept av at ressursmangel kan være en hindring for full gjennomføring av slike rettigheter i visse land. Dermed introduserer det ideen om en “gradvis realisering” av disse rettighetene, hvor landene forplikter seg til å gjøre sitt ytterste for å sikre at barn nyter godt av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter under de gitte forholdene.

Sammenhengen med andre internasjonale konvensjoner

Det er verdt å merke seg at lignende bestemmelser finnes i andre viktige internasjonale konvensjoner. For eksempel inkluderer artikkel 2 i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og artikkel 2 i Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter også lignende språk angående gjennomføring av menneskerettigheter. Disse artiklene pålegger statene å respektere og sikre rettighetene som er fastslått i konvensjonene innenfor sitt jurisdiksjonsområde.

Generelle kommentarer

For å gi ytterligere veiledning og forklaring på disse bestemmelsene, har Menneskerettighetskomiteen og Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter utarbeidet generelle kommentarer. Disse kommentarene gir detaljert innsikt i tolkningen og gjennomføringen av konvensjonene og gir veiledning til stater om hvordan de skal oppfylle sine forpliktelser i samsvar med menneskerettighetene.

Sammenfattende viser internasjonal menneskerettighetslovgivning, inkludert konvensjonens artikkel 4, at alle menneskerettigheter er sammenkoblet og udelelige. Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter henger tett sammen med sivile og politiske rettigheter. Gjennom forpliktelsene og prinsippene som er fastslått i disse konvensjonene, forplikter stater seg til å sikre at alle barn nyter godt av sine rettigheter. Det krever handling, samarbeid og et kontinuerlig fokus på barns beste i alle beslutninger og handlinger. Internasjonale generelle kommentarer gir ytterligere rettledning for å hjelpe stater med å oppfylle disse viktige forpliktelsene.


Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Rusproblematikk og kontroll av foreldres rusmiddelbruk

Hvordan påvirker rusproblemer samværsrett med barnet?, Hva er PEth-tester og hvordan fungerer de?, Hva er betydningen av urinprøver i barnefordelingssaker?, Hvordan kan foreldre med rusproblemer få hjelp til rehabilitering?, Hvilke konsekvenser har rusmisbruk for barnets trygghet?, Hva er de vanligste narkotikatestene brukt i slike saker?, Hva er halveringstiden for narkotiske stoffer i kroppen?, Hvordan påvirker alkoholkonsumet PEth-verdien over tid?, Hva er grenseverdien for en positiv narkotikatest?, Hvordan kan man sikre at rusfriheten opprettholdes under samvær med barn?, Hvordan kan foreldre vise at de er rusfrie?, Hva er den typiske prosessen for rusmiddelkontroll i foreldretvister?, Hva er de vanligste utfordringene knyttet til rusmiddeltesting?, Hvordan kan man bekjempe juks med urinprøver?, Hvilken rolle spiller kreatininnivået i urinprøver?, Hvordan kan rusmisbruk påvirke en forelders evne til omsorg?, Hvilke ressurser er tilgjengelige for foreldre som ønsker rehabilitering?, Hvor lenge kan narkotiske stoffer spores i håret?, Hva er forskjellen mellom rusmisbruk og sporadisk rusbruk?, Hvordan kan man avgjøre om en person er egnet til å ha samvær med barnet?, Hva er de vanligste bekymringene for barn med rusmisbrukende foreldre?, Hva er de vanligste behandlingsmetodene for rusmisbruk?, Hvilken rolle spiller psykisk helse i rehabiliteringsprosessen?, Hva er den vanligste bruken av PEth-tester i rettslige saker?, Hvordan påvirker rusmisbruk en persons evne til å ta vare på seg selv og barnet?, Hvor lenge varer effekten av alkoholkonsum på PEth-verdien i kroppen?, Hvilke tiltak kan settes i verk for å sikre barnets trygghet ved rusmisbrukende foreldre?, Hvordan kan man forebygge tilbakefall i rusmisbruk?, Hva er de vanligste misforståelsene rundt rusmiddeltesting i foreldretvister?, Hvilken betydning har testresultater for foreldres rettigheter i barnefordelingssaker?, Hvordan kan man skille mellom sporadisk rusbruk og avhengighet?, Hvilke konsekvenser har lav kreatininivå i urinprøver for testresultatene?, Hva er de vanligste utfordringene knyttet til håndtering av urinprøver i rettssaker?, Hvorfor er det viktig å ha klare retningslinjer for rusmiddeltesting i barnefordelingssaker?, Hvordan kan man sikre at barnets behov blir ivaretatt under rusmiddeltesting?, Hva er vanlige tiltak for å håndtere rusproblemer i foreldreskapet?, Hvilken rolle spiller den sakkyndige i vurderingen av rusmisbrukende foreldre?, Hva er de vanligste metodene for å oppdage juks med urinprøver i rettssaker?, Hva er typiske reaksjoner fra samfunnet på foreldre med rusproblemer?, Hvilke juridiske konsekvenser har rusmisbruk for foreldres rettigheter og samværsrett med barnet?

I barnefordelingssaker der rusproblematikk er et tema, er det avgjørende å kunne vurdere foreldrenes evne til omsorg og samvær med barna. Rusmiddelkontroll er et virkemiddel som ofte benyttes for å sikre barnets trygghet og omsorgskvalitet i slike situasjoner.

Når det er mistanke om aktuelt eller nylig rusmisbruk, er det vanlig å kreve at den aktuelle forelderen gjennomgår rusmiddeltesting. Dette kan være i form av urinprøver eller andre spesifikke tester, avhengig av hva slags rusmiddel som mistenkes.

Det er velkjent at personer med rusavhengighet eller rusproblemer har en tendens til å benekte eller skjule sitt misbruk. Derfor er det nødvendig å være grundig i rusmiddelkontrollen, og ikke ta foreldrenes påstander om rusfrihet for god fisk uten konkrete bevis.

For å sikre at samvær kan gjennomføres på en trygg måte, er det vanlig å kreve at rusmiddeltester viser negative resultater eller fallende verdier over tid. Dette bidrar til å bekrefte at forelderen ikke er under påvirkning av rusmidler under samværet med barna.

Alkoholkonsum kan for eksempel testes ved bruk av PEth-tester, som måler nivået av fosfatidyletanol i kroppen, et stoff som dannes ved inntak av alkohol. Disse testene gir en indikasjon på alkoholkonsumets omfang og endringer over tid.

Det er også viktig å være oppmerksom på muligheten for juks eller manipulasjon av testresultater. Rusmiddeltester har klare grenseverdier for hva som regnes som et positivt resultat, og konsentrasjonen av rusmidler i urinen påvirkes av flere faktorer, inkludert væskeinntak og kreatininnivå.

Derfor er det nødvendig å være grundig i tolkningen av testresultatene og å ta hensyn til muligheten for at resultatene kan være påvirket av ytre faktorer. Samtidig er det viktig å være klar over at rusmiddeltesting alene ikke gir et fullstendig bilde av foreldrenes omsorgsevne, og bør ses i sammenheng med andre faktorer og vurderinger i barnefordelingssaken.

I tillegg til å være et verktøy for å sikre barnets trygghet, kan rusmiddeltesting også være et steg mot rehabilitering og behandling for foreldre med rusproblemer. Ved å underlegge seg testregimet og vise vilje til å endre sin atferd, kan foreldre vise sin interesse for å ta vare på barnas beste interesser og være en del av deres liv på en trygg og ansvarlig måte.

Hvordan støtter FNs barnekonvensjon foreldrerettigheter?

FNs barnekonvensjon, Artikkel 5, Foreldrerettigheter, Barns velvære, Barns rettigheter, Internasjonal barnerett, Barnerettigheter, Samfunnets rolle, Foreldreansvar, Veiledning for foreldre, Støtte til barn, Individuell tilpasning, Barns deltakelse, Samfunnsstøtte, Barns beste, Barneoppdragelse, Omsorg for barn, Beskyttelse av barn, Juridiske ansvar, Barneutvikling, Barns unike behov, Barns meninger, Barns trivsel, Ressurser for foreldre, Barnehager, Helsetjenester for barn, Utdanning for barn, Barnas verden, Trygg oppvekst, Internasjonale konvensjoner, Barn og samfunn, Barnevern

FNs barnekonvensjon er et betydningsfullt internasjonalt dokument som fastsetter rettighetene til barn over hele verden. Men hva sier konvensjonen om foreldrerettigheter? Artikkel 5 i barnekonvensjonen gir oss noen viktige retningslinjer.

Artikkel 5 av FNs barnekonvensjon fokuserer på foreldrerettigheter og samfunnets rolle i å støtte barns utvikling. Den slår fast at partene i konvensjonen skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre, eventuelt slektninger eller medlemmer av lokalsamfunnet ifølge stedlig skikk, verger eller andre med juridisk ansvar for barnet har.

Dette innebærer at foreldre og omsorgspersoner har en viktig rolle i å veilede og støtte barnet sitt i tråd med dets gradvise utvikling av evner og anlegg. Konvensjonen anerkjenner at barn utvikler seg over tid, og at de har rett til å uttrykke seg og delta i beslutninger som påvirker dem.

Artikkel 5 understreker også betydningen av å tilpasse støtten til barnets individuelle behov. Hvert barn er unikt, og det er viktig å ta hensyn til deres spesifikke utviklingsnivå og forståelsesgrad.

I tillegg pålegger konvensjonen samfunnet ansvar for å støtte foreldre i deres rolle. Dette kan inkludere tilgang til ressurser som barnehager, helsetjenester og utdanning, som alle er viktige faktorer for barns trivsel.

Artikkel 5 minner oss om at barnets beste alltid skal være hovedhensynet. Dette prinsippet gjelder i alle beslutninger og tiltak som berører barn, enten de foretas av offentlige myndigheter eller private organisasjoner.

Så, hvordan kan vi sikre at vi følger retningslinjene i Artikkel 5? Her er noen viktige punkter:

  1. Støtte foreldre: Foreldre trenger ressurser, veiledning og tilgang til informasjon for å kunne gi barna den beste omsorgen og støtten.
  2. Individuell tilpasning: Vi må anerkjenne hvert barns unike behov og tilpasse støtten deretter.
  3. Barns deltakelse: Barn har rett til å uttrykke sine meninger og bli hørt i saker som påvirker dem.
  4. Samfunnsstøtte: Lokalsamfunnet og samfunnet som helhet bør tilrettelegge for barns trivsel ved å tilby tjenester og støtte.

Artikkel 5 minner oss om viktigheten av å sette barns interesser først og jobbe sammen for å skape en trygg og støttende verden for dem.

Er barnets rett til å bli hørt en viktig menneskerettighet?

barns rettigheter, barnekonvensjonen, Grunnloven § 104, rett til å bli hørt, barns medvirkning, barns mening, familiemessige beslutninger, barns beste, FNs barnekomité, barnerettigheter, menneskerettigheter for barn, barns deltakelse, barns synspunkter, rettssystemet, barn og skilsmisse, barn og separasjon, informasjon til barn, barneoppdragelse, barns utvikling, barns deltagelse i beslutninger, barns rettigheter i Norge, barneomsorg, barnets stemme, barns innflytelse, barns deltakelse i mekling, yngre barns rettigheter, beslutninger som påvirker barn, barn og familielovgivning, barnevern, barnefordeling, barn og rettsprosesser, rettsbeslutninger og barn

Barns rettigheter er en betydelig del av det moderne rettssystemet, og et av de mest grunnleggende prinsippene som understrekes i barnekonvensjonen er barnets rett til å bli hørt. Dette prinsippet er også inkorporert i Grunnloven § 104 i Norge, med en litt annerledes ordlyd. I denne artikkelen skal vi utforske betydningen av barnets rett til å bli hørt som en menneskerettighet og dens implikasjoner.

Ifølge barnekonvensjonen artikkel 12 har barn som er i stand til å danne egne synspunkter, rett til fritt å uttrykke disse synspunktene i alle forhold som vedrører dem. Videre skal barnets synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Denne rettigheten strekker seg til både rettslige og administrative saksbehandlinger som berører barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et passende organ.

Det er viktig å merke seg at prinsippet om barns rett til å bli hørt ikke er begrenset til bestemte situasjoner eller emner. Det har en omfattende anvendelse og gjelder for et bredt spekter av beslutningsprosesser som påvirker barnet. Dette inkluderer familiemessige forhold, juridiske saker som skilsmisse eller separasjon, og andre administrative beslutninger som kan ha konsekvenser for barnet.

I den generelle kommentaren utgitt av Barnekomiteen fremheves familien som en viktig arena der barnet skal ha rett til å uttrykke sine synspunkter. Det legges vekt på betydningen av å gi barn muligheten til å bli hørt fra tidlig alder, da dette fungerer som forberedelse for at de skal kunne utøve denne rettigheten i samfunnet generelt. Statene oppfordres til å utvikle programmer som gir støtte og opplæring til foreldre for å sikre at barns rett til å bli hørt i familien blir realisert.

I tillegg til familiemessige forhold, er rettigheten til å bli hørt spesielt viktig i rettslige og administrative prosesser. Dette inkluderer saker som involverer skilsmisse og separasjon, der lovgivningen må sørge for at barnet har rett til å bli hørt både av beslutningstakere og i meklingsprosesser.

En viktig del av prinsippet om barns rett til å bli hørt er at barnet skal kunne uttrykke sine synspunkter fritt, uten press eller påvirkning. Barnet skal selv kunne velge om de ønsker å benytte seg av denne rettigheten. Videre må barnets alder og modenhet tas i betraktning når deres synspunkter vurderes.

Det er også viktig å merke seg at retten til å bli hørt ikke står i motsetning til prinsippet om barnets beste. Tvert imot, for å fastslå hva som er til barnets beste, er det nødvendig å høre barnet. Dette gir en balanse mellom å ivareta barnets rettigheter og sikre deres velvære.

I Norge er barnets rett til å bli hørt også nedfelt i Grunnloven § 104. Denne bestemmelsen gir barnet rett til å uttrykke seg i saker som angår dem, uavhengig av om det involverer offentlige myndigheter, foreldre eller andre private parter. Det understrekes at barnets mening må vurderes i henhold til deres alder og utvikling.

I avsluttende merknader til Norges oppfølging av barnekonvensjonen har FNs barnekomité påpekt at selv om det rettslige rammeverket i stor grad er i samsvar med prinsippene i konvensjonens artikkel 12, må Norge øke innsatsen for å styrke gjennomføringen av retten til å bli hørt i praksis. Dette gjelder spesielt for yngre barn som har en tendens til å bli ekskludert fra denne retten. Komiteen har også understreket viktigheten av å informere barn om deres mulighet til å delta i meklingsprosesser når foreldre går fra hverandre.

Samlet sett er barnets rett til å bli hørt en sentral menneskerettighet som gir barn muligheten til å delta i beslutningsprosesser som påvirker deres liv. Denne rettigheten bidrar til å fremme deres velvære og utvikling og er en viktig del av det moderne rettssystemet. Det er avgjørende for samfunnet å sikre at denne rettigheten blir respektert og praktisert, slik at barnets stemme blir hørt og deres rettigheter blir ivaretatt.

Hvordan manifesterer barns menneskerettigheter seg i barneloven?

barneloven, barns rettigheter, barnekonvensjon, barns deltakelse, beskyttelse mot vold, foreldreansvar, barns beste, juridiske rammer, barns menneskerettigheter, barns stemme, oppdragelse, Grunnloven, fysisk makt, beskyttelse, barnevern, selvbestemmelse, barns velferd, lovgivning, rettslige rammer, rettsaker, barneomsorg, barnas rettigheter, barnsvernloven, rettferdige prosesser, rettssaker, barns interesser, rettssystemet, barns beskyttelse, rettighetene til barn, familierett, barns deltakelse.

Barneloven i Norge er et juridisk rammeverk som tar hensyn til og beskytter barns menneskerettigheter på flere nivåer. Denne artikkelen vil utforske hvordan barns menneskerettigheter materialiserer seg i barneloven, og hvilken betydning dette har for rettigheter og ansvar i forhold til barn.

Det mest fremtredende aspektet av barns menneskerettigheter som reflekteres i barneloven, er barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem. Denne rettigheten er forankret i Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 12. Disse bestemmelsene gir barn muligheten til å uttrykke sine meninger og bli tatt på alvor i avgjørelser som påvirker dem direkte.

I praksis betyr dette at barneloven legger til rette for at barn kan delta i beslutningsprosesser som omhandler foreldreansvar, samvær, og andre viktige aspekter av deres liv. Denne tilnærmingen gir barn en viss grad av selvbestemmelse og gir dem en stemme i saker som berører deres liv.

En annen viktig måte barns menneskerettigheter manifesterer seg i barneloven, er gjennom beskyttelsen mot vold og overgrep. Barnekonvensjonens artikkel 19 fastslår at barn har rett til beskyttelse mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller overgrep. Denne bestemmelsen setter klare begrensninger på foreldres myndighet og deres bruk av fysisk makt i oppdragelsen av barna sine.

Barneloven reflekterer denne rettigheten ved å etablere juridiske rammer som forbyr vold og overgrep mot barn. Dette inkluderer tiltak som beskytter barn mot fysisk mishandling, seksuelt misbruk, og annen form for vold eller neglekt. Det er dermed klart at barns rettigheter har forrang for foreldres rettigheter når det gjelder å beskytte barn mot potensiell skade.

Endelig tjener barns menneskerettigheter som styrende avveiningsnormer for avgjørelser som skal treffes i henhold til barneloven. Barneloven § 48 er et eksempel på en slik bestemmelse, og den gir retningslinjer for avgjørelser som angår barnets beste. Denne bestemmelsen bygger på prinsippet om barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3, samt retten til beskyttelse mot vold og overgrep i henhold til konvensjonens artikkel 19.

I praksis betyr dette at barns menneskerettigheter fungerer som en rettesnor for domstolene og andre beslutningstakere når de må avgjøre hva som er i barnets beste interesse. Dette innebærer å ta hensyn til barnets rettigheter til selvbestemmelse, beskyttelse mot skade, og rettferdige prosesser.

Sammenfattende viser barneloven i Norge tydelig hvordan barns menneskerettigheter er integrert i juridiske rammer. Gjennom retten til å bli hørt, beskyttelsen mot vold og overgrep, og som styrende avveiningsnormer i loven, sikrer barneloven at barnets rettigheter og velferd blir ivaretatt på en balansert måte. Dette understreker betydningen av å respektere og beskytte barns menneskerettigheter i alle juridiske sammenhenger.

Hvordan ivaretas barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser i det norske rettssystemet?

barns rettigheter, rett til å bli hørt, barn i rettssystemet, midlertidige avgjørelser, barnekonvensjonen, barns deltakelse, juridiske prosesser, barns synspunkter, barn i rettssaker, barns beste, lagmannsrettens praksis, rettssystemets utfordringer, barneloven, barn og rettsvesen, barnekomiteens tolkning, barns stemmerett, barn i rettssaker, barn i norske domstoler, barns rettssikkerhet, barn og lagmannsretten, barns deltakelse i rettsprosesser, høring av barn, barn i norsk rett, barn som vitner, barn i rettssystemet, barn som parter, barn i familierettssaker, barn og koronapandemien, barns medvirkning, barn i juridiske prosesser, barns rettigheter i rettssystemet.

Dagens rettssystem setter barnets deltakelse og rettigheter i sentrum av juridiske prosesser, men det reises stadig spørsmål om hvorvidt barn faktisk blir hørt ved midlertidige avgjørelser. En avgjørelse som har vakt betydelig interesse er HR-2020-1619-U. Denne kjennelsen har kastet lys over praksisen rundt barns rett til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser i norske domstoler.

I denne saken varierte barnas alder fra fire til 17 år. Overraskende nok ble kun to unntak gjort, der barna ikke fikk anledning til å uttale seg i tingretten. Det første tilfellet involverte 7 barn i alderen 2 til 15 år, og tingrettens begrunnelse for manglende uttalelse var at det ikke hadde vært “mulig å snakke med barna så langt,” noe som i stor grad kan tilskrives koronapandemien. Lagmannsretten valgte å oppheve tingrettens avgjørelse og forventet en mer overbevisende begrunnelse for fraværet av barnas stemmer.

Det andre tilfellet, avgjort av Borgarting lagmannsrett i 2020, handlet om samvær med støttet tilsyn for et barn som nærmet seg fire år. I dette tilfellet konkluderte lagmannsretten med at det ikke var nødvendig å innhente barnets synspunkter. Dette baserte de på at det allerede var bestilt en sakkyndig rapport for hovedforhandlingen, og de ønsket å unngå unødvendige parallelle prosesser som kunne forvirre barnet.

Det er klart at hovedregelen i tingretten er at barna skal få anledning til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser, uavhengig av alder. Dette følger i tråd med barnekomiteens ønske om en bred tolkning av hvem som kan høres, med mål om å sikre at så mange barn som mulig får muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Men situasjonen i lagmannsretten tegner et annet bilde, der ingen av barna ble hørt på nytt ved behandling.

Dette bringer oss til et viktig spørsmål: Hvordan skal rettssystemet balansere hensynet til barnets beste med behovet for rask saksbehandling? Er det tilstrekkelig å høre barna i tingretten, eller bør retten til å bli hørt gjentas i lagmannsretten? Hvor lang tid kan gå mellom hver gang barnet får anledning til å uttale seg på nytt? Dette er komplekse spørsmål som rettssystemet kontinuerlig må adressere for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt på best mulig måte.

Barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser er en sentral del av rettssystemets arbeid med å beskytte barns interesser. Det er åpenbart behov for en grundig evaluering av hvordan denne rettigheten praktiseres i lagmannsretten for å sikre en mer enhetlig tilnærming og for å oppfylle barnekonvensjonens mål om å gi barn en tydelig stemme i juridiske prosesser.

Barneloven § 59: Grunnprinsipper for Saksbehandlingen

barneloven, saksbehandling, barnefordeling, rettssikkerhet, § 59, mekling, dommer, prioritering, barns beste, forsvarlig beslutningsgrunnlag, rask behandling, konfliktløsning, sakkyndig utredning, hovedforhandling, rettsforlik, barnets interesser, rettigheter, familierett, foreldrekonflikter, barnelovens prinsipper, juridisk prosess, barnets rettigheter, tidsfrister, meklingsplikt, rettsforlik.

Barneloven § 59 første ledd har som mål å sikre barns rettssikkerhet ved å påskynde saksbehandlingen i barnefordelingssaker og lignende saker. I dette innlegget vil vi utforske de grunnleggende prinsippene for saksbehandlingen i henhold til denne bestemmelsen og hvordan den er utformet for å ivareta barns beste.

Hovedformålet med § 59 er å prioritere saksbehandlingen av saker som involverer barn. Dette gjøres for å sikre at barnets rettigheter og interesser blir ivaretatt på best mulig måte. Prioriteringen gjelder gjennom hele saksprosessen og for alle aktørene involvert.

En viktig del av § 59 er kravet om rask behandling. Dette innebærer at saken må starte så snart den er mottatt, og den skal ikke ligge ubehandlet uten gyldig grunn. Loven gir også eksempler på når kravet om rask behandling skal gjelde, som for eksempel fastsettelse av tidspunkt for hovedforhandling.

Unntak for forsvarlig beslutningsgrunnlag

Selv om det er et krav om rask behandling, gir loven også rom for unntak. Dersom en sak trenger mer tid for å samle et forsvarlig beslutningsgrunnlag, for eksempel ved behov for ytterligere bevis eller grundigere sakkyndig utredning, skal ikke saksbehandlingstiden forkortes. Hensynet til å prøve ut ulike løsninger kan også tilsi at en sak tar lengre tid.

Meklingsplikten

I saker etter barneloven har dommeren en meklingsplikt. Dette kan utføres av dommeren selv eller andre som er oppnevnt. Meklingen er en viktig del av saksbehandlingen, og loven oppfordrer dommeren til å vurdere ulike måter å løse konflikten på, inkludert mekling med eller uten sakkyndig bistand.

Dommeren må nøye vurdere om saken egner seg for en forliksløsning, og om meklingen vil være til barnets beste. I tilfeller der vold, mishandling eller rusmisbruk er aktuelle temaer, eller hvor partene har alvorlige personlighetsavvik, kan det være hensiktsmessig å velge tradisjonell saksbehandling med hovedforhandling og eventuell sakkyndig utredning.

Barnekonvensjonens innflytelse

barnekonvensjonens betydning, barns rettigheter, FN barnekonvensjon, menneskerettighetsloven, barns beste, barn og lov, nasjonale rettigheter, internasjonale avtaler, barnekonvensjonen i Norge, barns plikter, rett til utdanning, diskriminering av barn, barneombudet, minoritetsbarn, samiske barn, rettighetsbeskyttelse, barn og samfunn, barns stemmer, barnekonvensjonens innflytelse, barns involvering, barnekonvensjonen og skole, barnekonvensjonens prinsipper, barn og fremtid, barnekonvensjonen i praksis, rettighetsbasert tilnærming, barn og rettssystem, rettigheter for flyktningbarn, barn og samfunnsutvikling, barnekonvensjonens minimumsstandarder, advokat

Barn i Norge har ikke bare rettigheter, men også plikter, deriblant retten til skolegang og tilgang på barnehageplass. Disse rettighetene er nøye regulert av opplæringsloven og barnehageloven. Men det som virkelig gjør en forskjell er den fundamentale tilslutningen til FNs barnekonvensjon. Denne internasjonale traktaten, som har funnet sitt hjem i menneskerettighetsloven etter Norges ratifikasjon, gir en ekstra dimensjon til hvordan vi forstår og implementerer barns rettigheter.

En av de mest kraftfulle aspektene ved barnekonvensjonen er dens overlegenhet i forhold til nasjonale lover. Dersom det skulle oppstå en konflikt mellom konvensjonen og en nasjonal lov, vil barnekonvensjonen alltid ha forrang og må følges. Med denne overhøyheten markerer barnekonvensjonen sin betydning som en universell standard som går foran de nasjonale reguleringene.

Det er ingen unntak for hvilke barn som er omfattet av barnekonvensjonen. Alle personer under 18 år som befinner seg innenfor Norges grenser, er under dens beskyttelse. Denne inklusiviteten er en av de grunnleggende byggesteinene i konvensjonens bidrag til en rettferdig og trygg tilværelse for alle barn.

En nærmere granskning av barnekonvensjonen avdekker nøkkelbestemmelser som utgjør selve hjertet av dens innflytelse. Når vi snakker om retten til utdanning, blir artikkel 2, som forbyr diskriminering, artikkel 3, som fremhever barnets beste som et overordnet hensyn, og artikkel 12, som gir barn rett til å bli hørt i saker som berører dem selv, spesielt betydningsfulle. Disse bestemmelsene, som spenner over ulike aspekter av barns utdanning, gir en helhetlig tilnærming til å forme deres læring og vekst.

I tillegg er barnekonvensjonen en plattform for særskilte rettigheter som samiske barn og minoritetsbarn besitter, som formuleres i artikkel 30. Den gir også ekstra beskyttelse for barn med funksjonsnedsettelser (artikkel 23) og tar hensyn til flyktningbarns spesielle behov (artikkel 22). Samtidig fungerer artikkel 41 som et kompass som veileder nasjonale rettigheter. Dersom nasjonal rett gir barna enda bedre rettigheter enn det som er fastsatt i barnekonvensjonen, skal nasjonal rett ha forrang. Dette er en måte å sikre at barnekonvensjonen setter en minimumsstandard som nasjonene må oppfylle.

Samvær med traumatiserte barn

traumatiserte barn, foreldre, samvær, behandlingskontakt, rettssak, sakkyndige psykologer, barns beste, familieliv, juridisk fastsatt samvær, terapeutiske møter, barnets behov, barnets velferd, traumehåndtering, retraumatisering, minoritetsgrupper, opphavskultur, barnets sikkerhet, psykisk helse, beskyttelse, juridiske retningslinjer, traumebehandling, traumatiske opplevelser, barnets situasjon, rettsprosesser, psykologisk innsikt, barnevern, barns rettigheter, traumefokusert terapi, behandlingsprosess.

Møter mellom traumatiserte barn og deres foreldre i samværssaker er en kompleks problemstilling som krever grundig vurdering. I rettssaker hvor sakkyndige psykologer blir involvert, er det essensielt å klargjøre distinksjonen mellom juridisk fastsatt samvær og behandlingskontakt.

I saker hvor sakkyndige psykologer blir involvert, er det viktig å tydeliggjøre forskjellen mellom begrepene “samvær” og “behandlingskontakt.” Dette sikrer at retten får en klar forståelse av hva behandlingsprosessen innebærer og unngår forvirring med juridisk fastsatt samvær.

Barnets beste skal alltid være den primære overveielsen i slike saker. Det er avgjørende å anerkjenne at beslutningen om kontakt mellom traumatiserte barn og deres foreldre ikke nødvendigvis må være en binær avgjørelse. Det kan heller være hensiktsmessig å kombinere begge alternativene, skreddersydd for å tilfredsstille barnets unike behov.

Terapeutiske møter mellom barnet og foreldrene kan være en måte å opprettholde kontakt på, samtidig som man sørger for at barnets traumatiske opplevelser blir håndtert profesjonelt. Dette kan gi barnet muligheten til å møte sine foreldre i en kontrollert og trygg setting, noe som kan være spesielt viktig for barn som tilhører minoritetsgrupper med hensyn til opphavskultur.

Selv om loven gir foreldre og barn rett til familieliv, må det alltid tas hensyn til barnets velferd og sikkerhet. I tilfeller hvor samvær med foreldrene kan være retraumatiserende eller skadelig for barnet, er det viktig å vurdere alternative løsninger som beskytter barnets fysiske og psykiske helse.

Sakkyndige psykologer spiller en avgjørende rolle i å opplyse rettssaker og gi nødvendig innsikt i barnets situasjon. For å sikre at barnets beste blir ivaretatt, må psykologene være tydelige i å skille mellom samvær og behandlingskontakt, og gi retten en helhetlig forståelse av hvordan disse tiltakene kan tilpasses barnets behov og lovens krav.

I konklusjon, når sakkyndige psykologer tar del i rettssaker som involverer traumatiserte barn og deres foreldre, må de arbeide nøye for å balansere barnets behov for beskyttelse og støtte med juridiske retningslinjer. Dette kan inkludere å anbefale terapeutiske møter som en måte å opprettholde kontakt, samtidig som man sikrer barnets velferd og trygghet. På denne måten kan man jobbe mot en løsning som tar hensyn til alle aspekter av saken.

Kilde: Samvær for traumatiserte barn | Tidsskrift for Norsk psykologforening (psykologtidsskriftet.no)

Rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser: Er barnets alder avgjørende?

Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Det er ingen tvil om at retten til å bli hørt er en grunnleggende rettighet som tilkommer barn i juridiske prosesser. Denne retten understrekes av FNs barnekonvensjon, som gir barn en betydelig plass i rettssystemet og gir dem rett til å uttale seg i saker som angår dem. Imidlertid kan spørsmålet om når og hvordan denne rettigheten skal gjelde, skape tvil og debatt. Særlig når det kommer til midlertidige avgjørelser, er det en utfordrende balanse mellom barnets rett til å bli hørt og hensynet til en rask saksbehandling.

En nærmere titt på Høyesteretts praksis

Høyesterett har gjennom ulike dommer og kjennelser forsøkt å avklare rettighetene til barn i midlertidige avgjørelser. La oss se nærmere på noen av disse avgjørelsene:

Rt. 2005 s. 1693 – Daglig omsorg og foreldreansvar: Denne saken involverte et par som hadde to barn sammen og ble separert. Moren flyttet til USA, og det oppsto en strid om hvor barna skulle bo. Moren fremsatte krav om midlertidig avgjørelse om at barna skulle bo hos henne til det forelå en rettskraftig avgjørelse. Hun krevde også foreldreansvar alene. Høyesterett uttalte her at retten til å bli hørt ikke stod like sterkt ved midlertidige avgjørelser, hovedsakelig begrunnet i hensynet til en rask behandling.

Rt. 2006 s. 929 – Uttalelse fra barna: I denne saken hadde barna uttalt seg for tingretten. De yngste barna hadde klart uttrykt ønske om å bo hos moren. Høyesterett viste til at det skal legges stor vekt på hva barnet mener fra det er fylt tolv år. Barnet født i 1991 var fylt 15 år og skulle fått uttalt seg for lagmannsretten. Det var en saksbehandlingsfeil ved domstolens avgjørelse.

HR-2020-1619-U – Unntak fra retten til å bli hørt: Denne saken skiller seg ut ved å tydeliggjøre visse momenter som kan påvirke om barnet skal få uttale seg ved midlertidige avgjørelser. Ankeutvalget hevder at alderen til barnet ikke nødvendigvis er avgjørende. Isteden legges det vekt på tidsaspekter, som hvor lang tid det har gått siden barnet sist uttalte seg om spørsmålet, og om det har skjedd hendelser i barnets liv som kan ha påvirket synspunktene.

Konklusjon og refleksjon

Høyesterett har gjentatte ganger understreket at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at det kan være unntak når hensynet til en rask behandling tilsier det. Samtidig har alderen til barnet tidligere vært et sentralt moment i vurderingen, men HR-2020-1619-U gir inntrykk av at alderen ikke nødvendigvis skal være avgjørende.

Det er viktig å merke seg at hver sak må vurderes individuelt, og at barnets beste alltid bør være det overordnede hensynet. Å finne den rette balansen mellom barnets rett til å bli hørt og behovet for effektiv saksbehandling forblir en utfordring i norsk rett. Dette reiser spørsmål om hvordan retten til å bli hørt kan styrkes og bedre tilpasses barnas behov i midlertidige avgjørelser, og om det er behov for tydeligere retningslinjer i rettspraksis.

Barns rett til å bli hørt i midlertidige avgjørelser: Er det en absolutt rettighet?

barns rettigheter, FNs barnekonvensjon, barneloven, barns medvirkning, barns innflytelse, barns stemme, rett til å bli hørt, midlertidige avgjørelser, barn i rettssaker, barns rettssikkerhet, barnekonvensjonen i norsk rett, barn i foreldretvister, barns beste, barns rett til deltakelse, barns synspunkter, barn i juridiske prosesser, barn i rettssystemet, barns interesser, barnerettigheter i Norge, barnelovens tolkning, rettigheter for barn, barn og lovverk, barn i konflikt, barns deltakelse i rettssaker, barns rolle i juridiske avgjørelser, barn og rettsvesenet, barn og midlertidige beslutninger, barn og rask saksbehandling, barn og hensyn til tid, barn i rettferdighetssystemet.

FNs barnekonvensjon artikkel 12 stadfester at barn har en rett til å bli hørt. Gjennom denne artikkelen tilskrives barnet rettigheter som gir det innflytelse over sitt eget liv, og ikke bare rettigheter på grunn av sin sårbarhet eller avhengighet av voksne. Dette er en særegen barnerettighet som bidrar til å ivareta barns rettssikkerhet. Artikkel 12 oppstiller i hovedsak to vilkår for at et barn skal ha rett til å bli hørt: Det må være en sak som angår barnet, og barnet må være i stand til å danne seg egne synspunkter. Videre skal barnets synspunkter vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Retten til å bli hørt fremstår som absolutt, men i norsk rett har det oppstått spørsmål om hvor absolutt denne rettigheten faktisk er. Høyesterett har ved flere anledninger satt begrensninger i barnets rett til å bli hørt, spesielt i midlertidige avgjørelser etter barneloven. For å forstå denne problemstillingen bedre, skal vi se nærmere på et eksempel fra rettspraksis.

I en sak fra 2005 (Rt. 2005 s. 1693) gjaldt det en midlertidig avgjørelse om daglig omsorg og foreldreansvar. Høyesterett fastslo at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at denne rettigheten ikke står like sterkt i slike tilfeller. Begrunnelsen synes å være hensynet til rask saksbehandling.

Selv om det er hovedsakelig i saker etter barneloven at slike begrensninger har blitt påpekt, kan prinsippene også være relevante for midlertidige avgjørelser etter barnevernloven. Derfor er det viktig å se nærmere på hvordan barnets rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser tolkes i norsk rett og om dette er i samsvar med intensjonen bak artikkel 12 i FNs barnekonvensjon.

Gjennom de senere årene har det vært økt oppmerksomhet rundt barns rettigheter og hvordan man best kan sikre dem. Det er blant annet vedtatt en egen rettighetsbestemmelse for barn i Grunnloven (§ 104), som klart stadfester barns rett til å bli hørt, også ved midlertidige avgjørelser. Dette er i tråd med avgjørelsen i HR-2020-1619-U, hvor det ble ansett som en saksbehandlingsfeil at barna ikke ble hørt i en midlertidig avgjørelse om fast bosted og samvær i en foreldretvist.

Barns rettigheter i den norske grunnloven

Barns rettigheter i den norske grunnloven

Som et moderne og utviklet samfunn setter Norge stor pris på sine innbyggere, inkludert barna. Det er ikke overraskende at norsk grunnlov har spesielle bestemmelser som beskytter barnas rettigheter og velferd. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvilke bestemmelser i den norske grunnloven som er spesielt rettet mot barn.

  1. § 104 – Barns rettigheter

I paragraf 104 i den norske grunnloven står det følgende: “Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.”

Denne bestemmelsen understreker betydningen av å respektere barns menneskeverd og beskytte deres rettigheter. Videre gir det barn rett til å bli hørt i saker som angår dem, og at deres meninger skal tas i betraktning i henhold til deres alder og modenhet.

  1. § 102 – Rett til vern om personlige forhold

§ 102 fastslår at “Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.” Dette inkluderer også barns rett til vern om personlige forhold, og sikrer at deres privatliv og familieforhold skal beskyttes.

  1. § 104a – Barns rett til omsorg og beskyttelse

§ 104a i den norske grunnloven sier at “Barn har rett til omsorg og til å vokse opp i et trygt hjem.” Dette gir en sterk rettighet for barn som sikrer at de skal ha omsorg og beskyttelse fra voksne, og en trygg oppvekst.

  1. § 106 – Rett til utdanning

Paragraf 106 i den norske grunnloven gir rett til utdanning. “Alle barn i Norge har rett til grunnskoleopplæring.” Dette sikrer at alle barn i Norge har tilgang til utdanning og at deres rett til utdanning skal ivaretas.

Konklusjon

Som vi har sett i dette blogginnlegget, er det flere bestemmelser i den norske grunnloven som er spesielt rettet mot barn. Disse bestemmelsene understreker betydningen av å respektere barns menneskeverd og beskytte deres rettigheter. Videre gir de rett til omsorg og beskyttelse, samt retten til utdanning. Norge har dermed en viktig grunnlovgivning som sikrer at barns rettigheter og velferd blir beskyttet og ivaretatt.

Når foreldrene skiller lag – Hvordan det påvirker barna og hva du kan gjøre for å hjelpe dem

Barns Bosted og Foreldresamarbeid

Hvert år opplever tusenvis av barn i Norge at foreldrene deres går fra hverandre. Skilsmisse eller separasjon kan være en tøff og utfordrende tid for både foreldre og barn. I denne artikkelen vil vi se nærmere på statistikken rundt skilsmisser og separasjoner i Norge, hvordan dette påvirker barna og hva du som leser kan gjøre for å hjelpe.

Statistikk: I 2010 opplevde omtrent 10 000 barn under 18 år at foreldrene deres ble skilt, mens 13 200 barn opplevde separasjon. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil 24% av ekteskapene som inngås i dag ende i skilsmisse i løpet av de første ti årene. For samboere med barn finnes det ingen presis statistikk, men oppløste samboerskap sto for 30% av de 20 500 meklingssakene som ble avsluttet ved familievernkontorene eller hos eksterne meklere i 2010.

Hvordan påvirker dette barna? Skilsmisse eller separasjon kan være en tøff tid for barna som er involvert. Mange barn kan oppleve en følelse av tap, sorg og usikkerhet. Det kan være vanskelig for dem å forstå hva som skjer, og de kan bli påvirket av foreldrenes konflikter og uenigheter. Forskning viser at barn som opplever foreldrenes skilsmisse eller separasjon kan ha høyere risiko for blant annet depresjon, angst og atferdsproblemer.

Hva kan du gjøre for å hjelpe? Det er viktig å støtte og hjelpe barna som er involvert i en skilsmisse eller separasjon. Å være en lyttende og støttende voksen kan gjøre en stor forskjell for barnets trivsel. Du kan hjelpe ved å være til stede for barnet, lytte til deres bekymringer og være en trygg person de kan snakke med. Det kan også være lurt å gi barnet informasjon som er tilpasset deres alder og modningsnivå. Det kan være nyttig å kontakte en profesjonell som kan gi råd og veiledning om hvordan du kan hjelpe barnet.