barns deltakelse

Barnets stemme: Mellom rettigheter og ansvar

av
Hvordan påvirker barneloven foreldresamarbeidet? Hva sier barnekonvensjonen om barns medvirkning? Hvorfor er det viktig å lytte til barnets stemme i foreldreavgjørelser? Hvordan kan foreldre ivareta barnets rett til å bli hørt? Hvilke rettigheter har barn når det gjelder foreldreavgjørelser? Hvordan kan barnets ønsker påvirke foreldrenes beslutninger? Hva er foreldres ansvar når det gjelder barns deltakelse i avgjørelser? Hvilke plikter har foreldrene i henhold til lovverket? Hvordan kan foreldre og barn samarbeide om å lage en foreldresamarbeidsavtale? Hvordan kan barnas deltakelse styrkes i familiebeslutninger? Hva sier loven om barnets rett til informasjon? Hvilke faktorer påvirker barnets autonomi i foreldreavgjørelser? Hva er barnets rett til medbestemmelse i henhold til barneretten? Hvordan kan foreldre ta hensyn til barnets beste i avgjørelser? Hvilke utfordringer kan oppstå når barnets ønsker og foreldrenes beslutninger ikke samsvarer? Hvordan kan foreldre støtte barnets rettigheter i foreldresamarbeidet? Hva sier barneloven om barns rettigheter til deltakelse i beslutningsprosesser? Hvilken betydning har barns stemme for foreldrenes beslutninger? Hvordan kan foreldre oppmuntre barn til å delta i avgjørelser som angår dem? Hva sier lovverket om barns medvirkning i foreldreavgjørelser? Hvilke prinsipper ligger til grunn for barnets rettigheter i foreldreavgjørelser? Hvordan kan foreldre sikre at barnet føler seg inkludert og respektert i avgjørelsesprosesser? Hvordan kan foreldre balansere barnets ønsker med det som er til barnets beste? Hva kan foreldre gjøre for å skape et trygt og åpent miljø for barnets deltakelse? Hvorfor er det viktig å ha klare retningslinjer for barns medvirkning i foreldreavgjørelser? Hvordan kan barnet få informasjon om sine rettigheter og muligheter til deltakelse? Hvilken rolle spiller foreldrene i å lære barnet om deres rettigheter og ansvar? Hvordan kan foreldre legge til rette for barnets medbestemmelse i hverdagen? Hva sier forskningen om betydningen av barns deltakelse i foreldreavgjørelser? Hvordan kan foreldre håndtere situasjoner der barnets ønsker er i konflikt med foreldrenes beslutninger?

Barn har rettigheter, men hvor langt strekker disse rettighetene seg når det kommer til å bestemme? Dette er et spørsmål som ofte vekker debatt blant foreldre og i samfunnet generelt.

Barn har rett til å gi uttrykk for sin mening fra de er så unge som syv år. Denne rettigheten gjelder også for yngre barn, så lenge de er i stand til å danne seg egne meninger om en sak. Fra barnet er tolv år, pålegges foreldrene å legge stor vekt på barnets meninger og ønsker, men det er likevel foreldrene som skal ta avgjørelsene.

Det er viktig å huske at selv om barn har rett til å uttale seg, har de ikke plikt til å gjøre det. Foreldrene har ansvaret for å ta avgjørelsene, men de må ta hensyn til barnets ønsker og meninger i henhold til barnets alder og modenhet.

I henhold til lovverket, spesielt barneloven § 31, barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnlovens § 104, har barn rett til å bli hørt og delta i avgjørelser som angår dem.

Det er avgjørende å lytte til barnet før man lager en foreldresamarbeidsavtale. Barnets forståelse, behov og ønsker kan være annerledes enn hva foreldrene tror. Derfor bør barnet få muligheten til å uttrykke seg før avtaler inngås eller endres.

Det er også viktig å informere barnet om resultatet av det han eller hun har uttalt seg om. Dersom resultatet ikke samsvarer med barnets ønsker, bør barnet få en forklaring på hvorfor det ble slik, slik at barnet opplever å bli tatt på alvor og respektert.

Barnets stemme er en viktig del av beslutningsprosessen, og å gi barnet anledning til å uttrykke seg bidrar til å skape et mer inkluderende og respektfullt miljø for alle parter involvert.

Hva betyr FNs Barnekonvensjon artikkel 3 for barns velferd?

av
FNs Barnekonvensjon, Artikkel 3, Barns rettigheter, Barns velferd, Barnebeskyttelse, Barnets beste prinsipp, Internasjonale barnerettigheter, Barnekonvensjonens betydning, Juridiske forpliktelser, Barns utvikling, Beslutninger om barn, Barn og familie, Global barnerettighet, Barnerettigheter i Norge, Lov om Barnekonvensjonen, Barns trivsel, Beskyttelse av barn, Barn og samfunn, Velferdstiltak for barn, Barns omsorg, FN-konvensjon om barns rettigheter, Juridiske tiltak for barn, Barn og beslutningstaking, Rettigheter og plikter, Barns beste i praksis, Norsk barnerett, Barnekonvensjonens implementering, Barn og lovverk, Barns deltakelse, Barnekonvensjonens rolle, Barns emosjonelle trivsel.

FNs Barnekonvensjon er en av de mest omfattende og betydningsfulle internasjonale avtalene som omhandler barns rettigheter. Denne konvensjonen ble vedtatt av FN i 1989 og har som mål å beskytte og fremme barns rettigheter over hele verden. I denne bloggposten skal vi se nærmere på FNs Barnekonvensjon Artikkel 3, og hva den betyr for barns velferd.

Artikkel 3 i FNs Barnekonvensjon fastsetter prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn. Dette prinsippet skal gjelde uavhengig av om handlingene utføres av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer. Med andre ord skal barnets beste alltid settes først når det tas beslutninger som angår barn.

Men hva betyr egentlig prinsippet om barnets beste? Det innebærer at alle beslutninger som påvirker barn, enten det er innenfor familien, utdanningssystemet, helsevesenet eller andre områder, må tas med tanke på hva som best ivaretar barnets fysiske, emosjonelle og sosiale trivsel. Dette prinsippet er avgjørende for å sikre at barn får den beskyttelsen og omsorgen de trenger for sin utvikling og vekst.

Videre forplikter Artikkel 3 partene i Barnekonvensjonen, som inkluderer de fleste land i verden, til å sikre at barnet får den nødvendige beskyttelse og omsorg. Dette skal gjøres med respekt for barnets rettigheter og forpliktelser til foreldre, verger eller andre som har juridisk ansvar for barnet. Med andre ord skal barnets beste veie tyngst, men det skal også tas hensyn til familiens rolle og ansvar.

For å oppfylle disse forpliktelsene, skal partene i konvensjonen treffe alle egnede tiltak, både lovgivningsmessige og administrative, for å sikre barnets velferd. Dette inkluderer å etablere institusjoner og tjenester som tar vare på barn, og som oppfyller de nødvendige standarder for sikkerhet, helse, personalets kvalifikasjoner og tilsyn.

Artikkel 3 i FNs Barnekonvensjon er dermed en hjørnestein i beskyttelsen av barns rettigheter og velferd på globalt nivå. Den understreker viktigheten av å prioritere barnets beste i alle beslutninger som angår dem, samtidig som den tar hensyn til familiens rolle. Dette prinsippet er avgjørende for å sikre en trygg og sunn oppvekst for barn over hele verden.

I Norge har FNs Barnekonvensjon status som norsk lov, og prinsippet om barnets beste er derfor juridisk bindende. Dette betyr at norske myndigheter og institusjoner er forpliktet til å følge konvensjonens bestemmelser og sikre barns rettigheter og velferd i tråd med Artikkel 3.

Har barn rett til å bli hørt?

av
barns rettigheter, barneloven, barns medvirkning, barnekonvensjonen, barns stemmerett, barn og lov, barns rett til å bli hørt, barn i juridiske saker, barns deltakelse, barns innflytelse, barn og beslutningstaking, barn og familielov, barn og rettssaker, juridiske rettigheter for barn, barns rettigheter i Norge, FNs barnekonvensjon, barnelov i Norge, barn og foreldreansvar, barn og samvær, barn og bosted, barns mening i lovprosesser, barns rett til informasjon, barns rettigheter i rettssystemet, barns synspunkter i saker, barns deltagelse i juridiske avgjørelser, barn og juridisk representasjon, barn og beslutningsprosesser, barn og juridisk medvirkning, barns stemme i lovsaker, barns rettigheter i samlivsbrudd

Barns rettigheter har alltid vært en viktig del av juridiske diskusjoner og lovgivning, og i Norge er dette reflektert i både Grunnloven og barneloven. Et av de fire generelle prinsippene i FNs barnekonvensjon, som også er eksplisitt nedfelt i barneloven, er barnets rett til å si sin mening og å bli hørt. Men hva betyr egentlig denne retten, og hvordan manifesterer den seg i norsk lov?

I motsetning til prinsippet om «barnets beste» i barneloven, som ofte veier tungt i avgjørelser som påvirker barn, er retten til å bli hørt nedfelt i to dimensjoner i barneloven. Den første dimensjonen handler om barnets rett til å uttrykke seg innad i familien, og den andre dimensjonen vedrører saksbehandling i situasjoner der det tas avgjørelser om barnets personlige forhold.

Barneloven § 31 første ledd fastsetter reglene for barns uttalerett i familien. Denne bestemmelsen sier at så snart et barn er i stand til å danne egne synspunkter om saker som angår dem, skal foreldrene lytte til hva barnet har å si før de tar beslutninger om barnets personlige forhold. Dette prinsippet er ikke nytt, det ble også inkludert i den tidligere barneloven av 1981, selv om det har blitt endret flere ganger siden den gang.

En viktig endring i § 31 første ledd var å senke aldersgrensen for barns uttalerett fra tolv til syv år. Dette ble gjort for å sikre at barnets stemme blir hørt tidligere i deres utvikling. Samtidig ble det understreket at denne bestemmelsen ikke gir barnet en ubetinget selvbestemmelsesrett, men at foreldrenes beslutninger ikke skal treffe barnet uten hensyn til deres meninger.

I tillegg til foreldrene, gjelder også bestemmelsen for andre som barnet bor hos eller som har en betydelig rolle i barnets liv. Dette inkluderer verger, fosterforeldre, institusjoner eller andre som har en innvirkning på barnets personlige forhold.

Retten til å bli hørt i saksbehandlingen følger også av barneloven, spesielt § 31 annet ledd. Denne bestemmelsen fastslår at et barn som er fylt syv år, eller yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal ha rett til informasjon og mulighet til å uttrykke sine meninger før det tas beslutninger om deres personlige forhold. Her skal barnets mening bli vektlagt i henhold til deres alder og modenhet. Når barnet når tolv år, skal deres mening tillegges betydelig vekt i avgjørelser.

Denne bestemmelsen er spesielt relevant i saker som angår spørsmål om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær. Den gir også en viktig retningslinje for hvordan beslutningstakere, som for eksempel fylkesmannen og retten, skal håndtere barns rett til å bli hørt.

Selv om barneloven gir klare retningslinjer for når og hvordan barn skal bli hørt, er det viktig å merke seg at dette ikke gir barnet en selvbestemmelsesrett i juridiske spørsmål. Foreldrenes beslutninger skal tas med hensyn til barnets meninger, og det er et viktig skritt mot å sikre barns rettigheter og interesser.

I tillegg til barneloven, gir også andre juridiske bestemmelser, som vergemålsloven, regler om å høre barn i visse situasjoner. Dette viser hvor viktig det er å gi barn muligheten til å uttrykke seg og bli hørt i saker som påvirker deres liv.

Hvordan kan vi bedre lytte til barns stemmer?

av
barns rettigheter, Mosaic Approach, barns stemmer, barnehagemiljø, barns perspektiver, barnehagedesign, tidlig barndom, slow research, inkluderende forskning, barnehagesamfunn, barn og voksne, identitet og tilhørighet, barneforskning, pedagogisk praksis, barndomsopplevelser, barns deltakelse, barn og natur, barnehageutvikling, barns erfaringer, barns kommunikasjon, barnehageskole, barns meningsdanning, barnehageidentitet, forskning med barn, barns velvære, barnehagesamfunn, barnehagekartlegging, barnehageintervjuer, barns kreativitet, barndomspsykologi, barnehagefotografering

Barns rettigheter er en viktig og verdifull del av samfunnet vårt. Konvensjonen om barns rettigheter gir et klart rammeverk for hvordan vi bør behandle barn og sikre at deres stemmer blir hørt. Men hvordan kan vi virkelig sikre at vi lytter til barns perspektiver og erfaringer? Dette er et spørsmål som er verdt å utforske grundig.

En måte å nærme seg dette spørsmålet på er gjennom det som kalles «Mosaic Approach.» Dette er en tilnærming til forskning og praksis som tar sikte på å inkludere barns stemmer på en grundig og meningsfull måte. Denne tilnærmingen ser på barn som «eksperter i sine egne liv» og som dyktige kommunikatorer, aktive deltakere, meningsdannere, forskere og utforskere. Ved å bruke ulike metoder som barnas egne intervjuer, fotografering, turer, kartlegging og tegning, kan vi invitere barn til å uttrykke sine perspektiver på en måte som gir innsikt i deres verdener.

En viktig del av denne tilnærmingen er å forstå hvordan barn opplever verden rundt seg, inkludert deres følelse av identitet og tilhørighet. Det handler også om å se på forholdet mellom barn og voksne, samt miljøet deres, spesielt i tidlig barndom. Dette kan hjelpe oss med å utforme bedre barnehage- og skolemiljøer som tar hensyn til barns behov og ønsker.

Det er også viktig å merke seg at denne tilnærmingen legger vekt på «slow research,» noe som betyr at vi tar oss tid til å virkelig lytte til barn og gi rom for nye tolkninger. Dette kan være spesielt verdifullt når vi jobber med barn som kanskje ikke har fått muligheten til å uttrykke seg tidligere.

Spørsmålet som gjenstår er hvordan vi kan bruke denne tilnærmingen til å forbedre barnehage- og skolemiljøene, og hvordan vi kan sikre at barns stemmer fortsetter å bli hørt som samfunnsborgere. Dette er utfordringer vi alle må ta på alvor for å sikre at barns rettigheter blir respektert og ivaretatt på en meningsfull måte.

Hvordan påvirker FNs barnekonvensjon barns liv?

av
Hvordan påvirker FNs barnekonvensjon barns liv?

FNs barnekonvensjon, også kjent som barnekonvensjonen, er et av verdens mest betydningsfulle dokumenter når det kommer til barns rettigheter. Denne konvensjonen, vedtatt av FN den 20. november 1989, gir alle barn og unge under 18 år de samme grunnleggende rettighetene, uansett hvem de er og hvor de bor. Den fastslår at barn og unge har krav på spesiell beskyttelse og er en kilde til inspirasjon for nasjoner over hele verden.

Norge ratifiserte barnekonvensjonen den 8. januar 1991, og dermed ble barns rettigheter en del av norsk lov. Dette betyr at Norge som nasjon er forpliktet til å beskytte og fremme disse rettighetene for barn som bor innenfor landets grenser.

UNICEF, FNs barnefond, er en selvstendig organisasjon innenfor FN-systemet som har i oppgave å forvalte og arbeide for implementeringen av barnekonvensjonen. De kjemper for at barns rettigheter skal etterleves, og at alle barn skal ha like muligheter og rettigheter, både i Norge og i resten av verden.

Barnekonvensjonen omfatter en rekke rettigheter som er avgjørende for barns vekst og utvikling. Den fastslår retten til liv, utdanning, helse, beskyttelse mot diskriminering og vold, samt retten til å bli hørt og delta i beslutninger som angår dem. Denne konvensjonen gir også veiledning om hvordan barn skal behandles i rettsvesenet og i tilfeller hvor de er ofre for ulike former for misbruk.

Barnekonvensjonen har hatt en betydelig innvirkning på utviklingen av politikk og praksis som vedrører barn over hele verden. Den har bidratt til å øke bevisstheten om barns rettigheter og har inspirert mange land til å styrke sine lover og programmer for å beskytte og fremme barns velvære.

I dag står vi overfor nye utfordringer som påvirker barn, som for eksempel den økende bruken av teknologi og de psykiske helseproblemene som mange barn opplever. Barnekonvensjonen gir oss et verdifullt rammeverk for å adressere disse utfordringene og sikre at barns rettigheter og behov blir ivaretatt.

Så hvordan påvirker FNs barnekonvensjon barns liv? Den gir dem en stemme, rettferdighet og beskyttelse. Den minner oss om at hvert barn, uansett hvor de kommer fra eller hvem de er, har rett til å vokse opp i et miljø som fremmer deres fysiske og følelsesmessige velvære. Barnekonvensjonen minner oss også om vårt felles ansvar for å sikre at disse rettighetene respekteres og oppfylles, slik at alle barn kan ha en trygg og lykkelig oppvekst.

Hvordan støtter FNs barnekonvensjon foreldrerettigheter?

av
FNs barnekonvensjon, Artikkel 5, Foreldrerettigheter, Barns velvære, Barns rettigheter, Internasjonal barnerett, Barnerettigheter, Samfunnets rolle, Foreldreansvar, Veiledning for foreldre, Støtte til barn, Individuell tilpasning, Barns deltakelse, Samfunnsstøtte, Barns beste, Barneoppdragelse, Omsorg for barn, Beskyttelse av barn, Juridiske ansvar, Barneutvikling, Barns unike behov, Barns meninger, Barns trivsel, Ressurser for foreldre, Barnehager, Helsetjenester for barn, Utdanning for barn, Barnas verden, Trygg oppvekst, Internasjonale konvensjoner, Barn og samfunn, Barnevern

FNs barnekonvensjon er et betydningsfullt internasjonalt dokument som fastsetter rettighetene til barn over hele verden. Men hva sier konvensjonen om foreldrerettigheter? Artikkel 5 i barnekonvensjonen gir oss noen viktige retningslinjer.

Artikkel 5 av FNs barnekonvensjon fokuserer på foreldrerettigheter og samfunnets rolle i å støtte barns utvikling. Den slår fast at partene i konvensjonen skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre, eventuelt slektninger eller medlemmer av lokalsamfunnet ifølge stedlig skikk, verger eller andre med juridisk ansvar for barnet har.

Dette innebærer at foreldre og omsorgspersoner har en viktig rolle i å veilede og støtte barnet sitt i tråd med dets gradvise utvikling av evner og anlegg. Konvensjonen anerkjenner at barn utvikler seg over tid, og at de har rett til å uttrykke seg og delta i beslutninger som påvirker dem.

Artikkel 5 understreker også betydningen av å tilpasse støtten til barnets individuelle behov. Hvert barn er unikt, og det er viktig å ta hensyn til deres spesifikke utviklingsnivå og forståelsesgrad.

I tillegg pålegger konvensjonen samfunnet ansvar for å støtte foreldre i deres rolle. Dette kan inkludere tilgang til ressurser som barnehager, helsetjenester og utdanning, som alle er viktige faktorer for barns trivsel.

Artikkel 5 minner oss om at barnets beste alltid skal være hovedhensynet. Dette prinsippet gjelder i alle beslutninger og tiltak som berører barn, enten de foretas av offentlige myndigheter eller private organisasjoner.

Så, hvordan kan vi sikre at vi følger retningslinjene i Artikkel 5? Her er noen viktige punkter:

  1. Støtte foreldre: Foreldre trenger ressurser, veiledning og tilgang til informasjon for å kunne gi barna den beste omsorgen og støtten.
  2. Individuell tilpasning: Vi må anerkjenne hvert barns unike behov og tilpasse støtten deretter.
  3. Barns deltakelse: Barn har rett til å uttrykke sine meninger og bli hørt i saker som påvirker dem.
  4. Samfunnsstøtte: Lokalsamfunnet og samfunnet som helhet bør tilrettelegge for barns trivsel ved å tilby tjenester og støtte.

Artikkel 5 minner oss om viktigheten av å sette barns interesser først og jobbe sammen for å skape en trygg og støttende verden for dem.

Hvilke nasjoner har underskrevet Barnekonvensjonen?

av
Barnekonvensjon, Barns rettigheter, FNs konvensjon om barn, Nasjoner og Barnekonvensjon, FNs barnekomité, Barns rettigheter i verden, USA og Barnekonvensjon, Barnekonvensjonens betydning, Barns beskyttelse, Barns deltakelse, CRC og barns rettigheter, Barnekonvensjonens påvirkning, Barns helse og utdanning, Nasjonale lover og barns rettigheter, Barnekonvensjonens viktighet, Barnekonvensjon og diskriminering, CRCs overvåkning, Barns rettigheter globalt, Barnekonvensjonens milepæl, Barnekonvensjon og nasjonale lover, Barn og FNs konvensjon, CRCs anbefalinger, Barn og samfunnet, Barnekonvensjon og amerikansk lov, Barns rettigheter og fremtid, Barnekonvensjon og barns deltakelse, Beskyttelse av barn globalt, CRCs vurderinger, Barns sterke verdier, Barnekonvensjon og nasjonal praksis, Barnekonvensjon og sårbarhet.

Barnekonvensjonen, eller FNs konvensjon om barnets rettigheter, er et globalt dokument som har som mål å sikre grunnleggende rettigheter for alle barn og unge under 18 år, uavhengig av deres nasjonalitet eller bosted. Dette reiser spørsmålet: Hvordan har nasjonene i verden respondert på denne viktige konvensjonen?

Svaret er at nesten alle land i verden, med unntak av USA, har signert og ratifisert Barnekonvensjonen. Dette betyr at de har forpliktet seg til å følge konvensjonens bestemmelser og beskytte barns rettigheter som den fastsetter.

Men selv om de fleste land har sluttet seg til Barnekonvensjonen, er det viktig å merke seg at noen land har tatt forbehold eller reservert seg mot visse deler av konvensjonen. Dette betyr at de ikke nødvendigvis følger alle aspekter av konvensjonen, men de forplikter seg fortsatt til å beskytte barns rettigheter i tråd med sine egne nasjonale lover og retningslinjer.

For å sikre at landene overholder Barnekonvensjonen, har FNs barnekomité (CRC) blitt etablert. Denne komiteen har som oppgave å overvåke hvordan barn har det i de landene som har ratifisert konvensjonen. Den gjennomfører regelmessige gjennomganger og vurderinger av hvert deltakerland for å vurdere deres fremgang når det gjelder å oppfylle konvensjonens bestemmelser.

CRC utarbeider også anbefalinger og retningslinjer for hvert land for å forbedre situasjonen for barns rettigheter. Dette inkluderer å adressere spesifikke bekymringer som kan variere fra land til land.

Barnekonvensjonen er en viktig milepæl i arbeidet med å beskytte og fremme barns rettigheter over hele verden. Den gir et klart rammeverk for hvordan nasjoner skal behandle barn, og den legger vekt på barns rett til å bli hørt, beskyttet mot diskriminering, og gitt muligheter til utdanning og helse.

Selv om USA ikke har ratifisert Barnekonvensjonen, har den hatt en betydelig innflytelse på utviklingen av barns rettigheter i landet. Mange av prinsippene som er nedfelt i konvensjonen, har blitt en del av amerikansk lov og praksis.

Hvordan ble barnekonvensjonen vedtatt og ratifisert i Norge?

av
barnekonvensjon, barns rettigheter, internasjonale konvensjoner, barns velferd, norsk lov, barnerettigheter, FNs barnekonvensjon, ratifisering, barneoppdragelse, barns beskyttelse, barneomsorg, rettigheter for barn, inkorporering, barns deltakelse, internasjonalt samarbeid, barnefamilier, barns harmoniske utvikling, barneplikter, barnekonvensjonens betydning, barnevennlige samfunn, barnekonvensjonens historie, barnekonvensjonens implementering, barnekonvensjon og kultur, sosiale fremskritt, barnekonvensjon i praksis, barn i nødssituasjoner, barnerettighetsbrudd, barns likeverdighet, barn og internasjonale rettigheter, barns rolle i samfunnet, barnekonvensjonens prinsipper

Internasjonale konvensjoner og avtaler utgjør ofte hjørnesteinen for beskyttelse av menneskerettigheter og verdighet på tvers av nasjoner. Men hvorfor inkluderer disse konvensjonene bare begrenset informasjon om barns rettigheter? Og hva sier de egentlig om barns velferd?

I konvensjonens innledning blir det tydelig erklært at menneskerettigheter er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden. Anerkjennelsen av «den iboende verdigheten hos alle medlemmer av menneskeslekten» står sentralt i denne erklæringen.

FN-erklæringen slår fast at folket i FN-pakten har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter. Men hva med barns rettigheter? Er de like grunnleggende som rettighetene til voksne?

Selv om barn ikke er nevnt i de tidligere konvensjonene, ble en erklæring om barns rettigheter vedtatt i 1959. Denne erklæringen fremhevet barns spesielle situasjon, men den var ikke folkerettslig bindende. Hvorfor ikke?

Det var først etter initiativ fra Polen i 1979, under FNs internasjonale barneår, at arbeidet med en egen barnekonvensjon startet. Denne konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989 og trådte i kraft i 1991.

Norge undertegnet barnekonvensjonen i 1990 og ratifiserte den i 1991. Opprinnelig tok Norge forbehold, men dette ble senere frafalt. Konvensjonen ble innført ved passiv transformasjon, og den norske lovgivningen ble ansett som tilfredsstillende for å overholde konvensjonens forpliktelser.

I etterkant av ratifikasjonen ble spørsmålet om inkorporering av barnekonvensjonen i norsk rett vurdert. Menneskerettighetsutvalget foreslo å inkludere barnekonvensjonen i menneskerettsloven, noe som senere ble gjort i 2003.

Barnekonvensjonen innebærer betydelige forpliktelser for Norge og andre stater. Den krever at barns interesser og rettigheter prioriteres i alle relevante sammenhenger. Den understreker også viktigheten av å gi barn en trygg og kjærlig oppvekst.

Konvensjonen påpeker betydningen av internasjonalt samarbeid for å forbedre barns levekår, spesielt i utviklingslandene. Den understreker behovet for å ta spesielt hensyn til barn som lever under ekstremt vanskelige forhold.

Konvensjonen erkjenner også betydningen av å respektere ulike kulturer og tradisjoner når det gjelder barns beskyttelse og utvikling.

I dag, flere tiår etter at barnekonvensjonen ble vedtatt, gjenstår fortsatt mye arbeid for å sikre at barns rettigheter blir oppfylt over hele verden. Men med denne konvensjonen som rettesnor, er det et sterkt fundament for å beskytte barns verdighet og rettigheter.
11 mai 2025
Barnets beste som grunnprinsipp i ny barnelov
I forslaget til ny barnelov – Prop. 117 L (2024–2025) – foreslås det et nytt og grunnleggende kapittel...
Les...
04 mai 2025
Ny barnelov med nytt kapittel om barns rettigheter – en strukturell nyvinning
Den kommende barneloven vil innebære en betydelig endring i hvordan barns rettigheter fremstilles og...
Les...
30 april 2025
Når rettssystemet splitter seg: Mødre i kryssilden mellom barnevern og domstol
I møtet mellom lovverk og virkelighet skjer det av og til noe som ikke fanges opp i lovparagrafene. Noe...
Les...
09 april 2025
Når vold kamufleres som konflikt: Et svik mot barnas rettssikkerhet
Når foreldre går fra hverandre, er det en forventning om at begge parter fortsatt skal ha kontakt med...
Les...
02 april 2025
Når konflikten mellom foreldre setter spor hos barna
Barn vokser opp i ulike hjem, med forskjellige rammer og forhold. Ikke alle bærer preg av alvorlige problemer,...
Les...
11 februar 2025
Rapport belyser barns perspektiv på foreldrekonflikter og bostedsordninger
Folkehelseinstituttet har, på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), publisert...
Les...
04 februar 2025
Barnets stemme i komplekse saker: En refleksjon rundt barns rett til medvirkning og informasjon
Barneloven § 31 fremhever at barn, i takt med sin evne til å danne egne synspunkter, skal få informasjon...
Les...
28 januar 2025
Har barneloven §49 blitt misforstått?
Barneloven §49 har som mål å sikre at advokater i barnefordelingssaker legger til rette for konfliktdemping...
Les...
21 januar 2025
Offentlighetsprinsippet og barnets beste: En gjennomgang av domstolloven § 129
Offentlighet i rettspleien er en grunnleggende del av en åpen rettsstat, men i noen saker må hensynet...
Les...
14 januar 2025
Barneloven § 41, fjerde Ledd: Når kan foreldre uten foreldreansvar ta med barnet på utenlandsreise?
Når det gjelder foreldre og deres rettigheter til å ta med barnet på utenlandsreise, er barneloven §...
Les...

Er barnets rett til å bli hørt en viktig menneskerettighet?

av
barns rettigheter, barnekonvensjonen, Grunnloven § 104, rett til å bli hørt, barns medvirkning, barns mening, familiemessige beslutninger, barns beste, FNs barnekomité, barnerettigheter, menneskerettigheter for barn, barns deltakelse, barns synspunkter, rettssystemet, barn og skilsmisse, barn og separasjon, informasjon til barn, barneoppdragelse, barns utvikling, barns deltagelse i beslutninger, barns rettigheter i Norge, barneomsorg, barnets stemme, barns innflytelse, barns deltakelse i mekling, yngre barns rettigheter, beslutninger som påvirker barn, barn og familielovgivning, barnevern, barnefordeling, barn og rettsprosesser, rettsbeslutninger og barn

Barns rettigheter er en betydelig del av det moderne rettssystemet, og et av de mest grunnleggende prinsippene som understrekes i barnekonvensjonen er barnets rett til å bli hørt. Dette prinsippet er også inkorporert i Grunnloven § 104 i Norge, med en litt annerledes ordlyd. I denne artikkelen skal vi utforske betydningen av barnets rett til å bli hørt som en menneskerettighet og dens implikasjoner.

Ifølge barnekonvensjonen artikkel 12 har barn som er i stand til å danne egne synspunkter, rett til fritt å uttrykke disse synspunktene i alle forhold som vedrører dem. Videre skal barnets synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Denne rettigheten strekker seg til både rettslige og administrative saksbehandlinger som berører barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et passende organ.

Det er viktig å merke seg at prinsippet om barns rett til å bli hørt ikke er begrenset til bestemte situasjoner eller emner. Det har en omfattende anvendelse og gjelder for et bredt spekter av beslutningsprosesser som påvirker barnet. Dette inkluderer familiemessige forhold, juridiske saker som skilsmisse eller separasjon, og andre administrative beslutninger som kan ha konsekvenser for barnet.

I den generelle kommentaren utgitt av Barnekomiteen fremheves familien som en viktig arena der barnet skal ha rett til å uttrykke sine synspunkter. Det legges vekt på betydningen av å gi barn muligheten til å bli hørt fra tidlig alder, da dette fungerer som forberedelse for at de skal kunne utøve denne rettigheten i samfunnet generelt. Statene oppfordres til å utvikle programmer som gir støtte og opplæring til foreldre for å sikre at barns rett til å bli hørt i familien blir realisert.

I tillegg til familiemessige forhold, er rettigheten til å bli hørt spesielt viktig i rettslige og administrative prosesser. Dette inkluderer saker som involverer skilsmisse og separasjon, der lovgivningen må sørge for at barnet har rett til å bli hørt både av beslutningstakere og i meklingsprosesser.

En viktig del av prinsippet om barns rett til å bli hørt er at barnet skal kunne uttrykke sine synspunkter fritt, uten press eller påvirkning. Barnet skal selv kunne velge om de ønsker å benytte seg av denne rettigheten. Videre må barnets alder og modenhet tas i betraktning når deres synspunkter vurderes.

Det er også viktig å merke seg at retten til å bli hørt ikke står i motsetning til prinsippet om barnets beste. Tvert imot, for å fastslå hva som er til barnets beste, er det nødvendig å høre barnet. Dette gir en balanse mellom å ivareta barnets rettigheter og sikre deres velvære.

I Norge er barnets rett til å bli hørt også nedfelt i Grunnloven § 104. Denne bestemmelsen gir barnet rett til å uttrykke seg i saker som angår dem, uavhengig av om det involverer offentlige myndigheter, foreldre eller andre private parter. Det understrekes at barnets mening må vurderes i henhold til deres alder og utvikling.

I avsluttende merknader til Norges oppfølging av barnekonvensjonen har FNs barnekomité påpekt at selv om det rettslige rammeverket i stor grad er i samsvar med prinsippene i konvensjonens artikkel 12, må Norge øke innsatsen for å styrke gjennomføringen av retten til å bli hørt i praksis. Dette gjelder spesielt for yngre barn som har en tendens til å bli ekskludert fra denne retten. Komiteen har også understreket viktigheten av å informere barn om deres mulighet til å delta i meklingsprosesser når foreldre går fra hverandre.

Samlet sett er barnets rett til å bli hørt en sentral menneskerettighet som gir barn muligheten til å delta i beslutningsprosesser som påvirker deres liv. Denne rettigheten bidrar til å fremme deres velvære og utvikling og er en viktig del av det moderne rettssystemet. Det er avgjørende for samfunnet å sikre at denne rettigheten blir respektert og praktisert, slik at barnets stemme blir hørt og deres rettigheter blir ivaretatt.

Barns rettigheter og folkeretten: En gjennomgang av barnekonvensjonens historie og betydning i norsk rett

av
barns rettigheter, barnekonvensjonen, FN-konvensjoner, internasjonale avtaler, menneskerettigheter, norsk rett, inkorporering, ratifisering, barns deltakelse, folkerett, barnerettigheter i Norge, barns innflytelse, menneskerettsloven, barns velferd, barnekonvensjonens betydning, barns situasjon, grunnlovsbestemmelse, ratifisering i Norge, barnekonvensjonens historie, internasjonale standarder, FN-erklæring om barns rettigheter, barnekonvensjonsrettslige forpliktelser, barns uttalerett, norsk lovverk, FN-generalforsamling, barns særlige situasjon, FNs internasjonale barneår, barns rettigheter i norsk rett, menneskerettighetskomité, norske forbehold i barnekonvensjonen

Barns rettigheter er en hjørnestein i den moderne menneskerettighetslovgivningen. Imidlertid var det først på slutten av det 20. århundre at det internasjonale samfunnet begynte å systematisk adressere barns rettigheter gjennom internasjonale avtaler. I dette innlegget vil vi se nærmere på utviklingen av barnekonvensjonen (BK) og dens betydning i norsk rett.

FNs konvensjoner om barns rettigheter
De to FN-konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter (SP) og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) inneholder i begrenset grad spesielle bestemmelser om barn. Derimot omhandler FN-erklæringen om barns rettigheter («Declaration of the Rights of the Child») av 20. november 1959 i sin helhet barns særlige situasjon, men denne er ikke folkerettslig bindende.

Bakgrunnen for barnekonvensjonen
Før FNs internasjonale barneår i 1979 nedsatte FNs menneskerettighetskomité etter polsk initiativ en arbeidsgruppe med sikte på utarbeidelse av en konvensjon om barnets rettigheter. BK ble vedtatt av FNs generalforsamling den 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1991 etter at 20 land hadde ratifisert konvensjonen. Den er nå ratifisert av nær alle FNs medlemsland (unntaket er Somalia og USA).

Norges forhold til barnekonvensjonen
Norge signerte BK den 26. januar 1990, og konvensjonen ble ratifisert med Stortingets samtykke den 8. januar 1991. Opprinnelig tok Norge forbehold for så vidt gjelder ankeadgangen i straffesaker, men dette ble frafalt i forbindelse med innføringen av to-instansordningen. BK ble innført ved passiv transformasjon, det vil si at den norske lovgivningen ble ansett som tilfredsstillende for å overholde våre barnekonvensjonsrettslige forpliktelser, med unntak for forbeholdet.

Inkorporering i norsk rett
Forholdet mellom norsk rett og menneskerettighetene var tema for Menneskerettighetsutvalget (NOU 1993:18). Utvalget foreslo å innføre en grunnlovsbestemmelse, jf. nå grunnloven § 110c i tillegg til en egen menneskerettslov hvor EMK, SP og ØSK ble inkorporert med forrang. Under stortingsbehandlingen oppfordret komitéflertallet regjeringen om innen rimelig tid å inkorporere i lovs form BK og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. I etterkant av lovbehandlingen besluttet Stortinget å oversende forslaget til regjeringen uten realitetsvotering. Etter at departementet først hadde fremmet et høringsnotat om synliggjøring av BK i form av delvis transformasjon, ble utfallet av departementsbehandlingen et forslag om at BK – med tilleggsprotokoller – skulle innarbeides i menneskerettsloven på samme måte som de tre øvrige konvensjonene. I tråd med departementets forslag ble menneskerettsloven endret ved lov 1. august 2003 nr. 86. Samtidig vedtok Stortinget flere andre lovendringer, først og fremst med sikte på å styrke barns uttalerett i samsvar med BK art. 12.

Barns rettigheter har kommet langt på vei i den internasjonale arenaen, og barnekonvensjonen utgjør et viktig fundament for å sikre barns velferd og rettigheter. Norsk rett har tilpasset seg disse internasjonale standardene, og barns rettigheter er nå tydelig forankret i norsk lovverk.

Hvordan manifesterer barns menneskerettigheter seg i barneloven?

av
barneloven, barns rettigheter, barnekonvensjon, barns deltakelse, beskyttelse mot vold, foreldreansvar, barns beste, juridiske rammer, barns menneskerettigheter, barns stemme, oppdragelse, Grunnloven, fysisk makt, beskyttelse, barnevern, selvbestemmelse, barns velferd, lovgivning, rettslige rammer, rettsaker, barneomsorg, barnas rettigheter, barnsvernloven, rettferdige prosesser, rettssaker, barns interesser, rettssystemet, barns beskyttelse, rettighetene til barn, familierett, barns deltakelse.

Barneloven i Norge er et juridisk rammeverk som tar hensyn til og beskytter barns menneskerettigheter på flere nivåer. Denne artikkelen vil utforske hvordan barns menneskerettigheter materialiserer seg i barneloven, og hvilken betydning dette har for rettigheter og ansvar i forhold til barn.

Det mest fremtredende aspektet av barns menneskerettigheter som reflekteres i barneloven, er barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem. Denne rettigheten er forankret i Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 12. Disse bestemmelsene gir barn muligheten til å uttrykke sine meninger og bli tatt på alvor i avgjørelser som påvirker dem direkte.

I praksis betyr dette at barneloven legger til rette for at barn kan delta i beslutningsprosesser som omhandler foreldreansvar, samvær, og andre viktige aspekter av deres liv. Denne tilnærmingen gir barn en viss grad av selvbestemmelse og gir dem en stemme i saker som berører deres liv.

En annen viktig måte barns menneskerettigheter manifesterer seg i barneloven, er gjennom beskyttelsen mot vold og overgrep. Barnekonvensjonens artikkel 19 fastslår at barn har rett til beskyttelse mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller overgrep. Denne bestemmelsen setter klare begrensninger på foreldres myndighet og deres bruk av fysisk makt i oppdragelsen av barna sine.

Barneloven reflekterer denne rettigheten ved å etablere juridiske rammer som forbyr vold og overgrep mot barn. Dette inkluderer tiltak som beskytter barn mot fysisk mishandling, seksuelt misbruk, og annen form for vold eller neglekt. Det er dermed klart at barns rettigheter har forrang for foreldres rettigheter når det gjelder å beskytte barn mot potensiell skade.

Endelig tjener barns menneskerettigheter som styrende avveiningsnormer for avgjørelser som skal treffes i henhold til barneloven. Barneloven § 48 er et eksempel på en slik bestemmelse, og den gir retningslinjer for avgjørelser som angår barnets beste. Denne bestemmelsen bygger på prinsippet om barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3, samt retten til beskyttelse mot vold og overgrep i henhold til konvensjonens artikkel 19.

I praksis betyr dette at barns menneskerettigheter fungerer som en rettesnor for domstolene og andre beslutningstakere når de må avgjøre hva som er i barnets beste interesse. Dette innebærer å ta hensyn til barnets rettigheter til selvbestemmelse, beskyttelse mot skade, og rettferdige prosesser.

Sammenfattende viser barneloven i Norge tydelig hvordan barns menneskerettigheter er integrert i juridiske rammer. Gjennom retten til å bli hørt, beskyttelsen mot vold og overgrep, og som styrende avveiningsnormer i loven, sikrer barneloven at barnets rettigheter og velferd blir ivaretatt på en balansert måte. Dette understreker betydningen av å respektere og beskytte barns menneskerettigheter i alle juridiske sammenhenger.

Hvordan har Grunnloven § 104 påvirket barns rettigheter i Norge?

av
barns rettigheter, Grunnloven § 104, barnerettigheter, barns medbestemmelse, barns beste interesse, vern om barn, barns integritet, trygg oppvekst, barneloven, barnekonvensjonen, barnets stemme, barns menneskeverd, barns velferd, barn og samfunn, barn i Norge, barn og familie, Grunnlovsbestemmelse, barns rettigheter i Norge, barnevern, Grunnlovsendring, barn i Grunnloven, barns beskyttelse, barn og lovverk, barn og politikk, barnerettighetsarbeid, barns rett til utdanning, Grunnlovsrang, barns likhet med voksne, barn og samfunnsutvikling, barns deltakelse, barns innflytelse, Grunnlovsprinsipper, barns rettigheter i rettssystemet

I Grunnloven § 104 finner vi en betydningsfull juridisk bestemmelse som har stor betydning for barns rettigheter i Norge. Denne bestemmelsen, som ble vedtatt som en del av en større modernisering av Grunnloven i 2014, gir uttrykk for en rekke prinsipper som er avgjørende for hvordan barn blir behandlet i samfunnet vårt.

1. Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd

Første ledd i Grunnloven § 104 slår fast at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. Dette prinsippet understreker at barn ikke har mindre verdi enn voksne, og at alle menneskerettighetsbestemmelser i Grunnloven gjelder for barn på lik linje med voksne. Det betyr at barn skal behandles med samme menneskeverd som voksne, samtidig som det anerkjenner at barn og voksne er forskjellige og har ulike behov.

2. Barn har rett til å bli hørt og til medbestemmelse

Andre ledd i Grunnloven § 104 handler om barns rett til å bli hørt og til medbestemmelse. Dette prinsippet samsvarer med barnekonvensjonen og flere andre lover i Norge, inkludert barneloven. Det gir barn rett til å uttrykke sine meninger i saker som angår dem, og deres synspunkter skal bli vurdert i henhold til alder og utvikling. Dette prinsippet understreker betydningen av å gi barn en stemme og lytte til deres perspektiv.

3. Barnets beste som et grunnleggende hensyn

Tredje ledd i Grunnloven § 104 fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som påvirker barn. Dette prinsippet er kjernen i barnerettighetsarbeidet og er også en sentral bestemmelse i barnekonvensjonen. Det betyr at når det treffes beslutninger som angår barn, skal deres beste interesse alltid veie tungt.

4. Vern om barnets personlige integritet

Tredje ledd i Grunnloven § 104 slår også fast barnets rett til vern om sin personlige integritet. Denne bestemmelsen er ment å beskytte barn mot utnyttelse, vold og mishandling. Det innebærer at staten har plikt til å legge til rette for regelverk og håndhevelse som gir barn denne beskyttelsen.

5. Trygg oppvekst i egen familie

Samme ledd slår fast at barnet skal få den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie. Dette prinsippet understreker betydningen av å opprettholde familiestrukturen når det er mulig og i tråd med barnets beste interesse.

Grunnloven § 104 er en viktig del av Norges rettssystem og har stor betydning for hvordan vi behandler barn i samfunnet vårt. Den gir politiske føringer, men også rettslige rettigheter for barn. Samtidig er det viktig å merke seg at denne bestemmelsen ikke er en utvidelse av det som allerede fulgte av Grunnloven og andre menneskerettighetskonvensjoner, men den fremhever og synliggjør barns spesielle behov og rettigheter i vårt samfunn. Den gir oss retningslinjer for å sikre barns rettigheter og velferd, samtidig som den understreker at barn skal behandles med verdighet og respekt.

Deling av barnets faste bosted etter barneloven § 36

av
Barneloven, § 36, foreldreansvar, fast bosted, delt bosted, rettsavgjørelse, usamme foreldre, domstolsavgjørelse, særskilte grunner, barnets beste, barnelovens endringer, rettsforlik, juridisk prosess, barns deltakelse, foreldrekonflikter, rettsutvikling, rettspraksis, rettslige vurderinger, barnets trivsel, foreldresamarbeid, tvilsavgjørelse, rettferdighet, praktiske hensyn, geografisk nærhet, samværsrett, barns sårbarhet, barnets behov, stabilitet, barnerett, advokat.

Når det kommer til spørsmålet om hvor barnet skal ha sitt faste bosted etter en skilsmisse eller separasjon, åpner barneloven § 36 opp for flere muligheter. Foreldrene kan inngå avtale om at barnet skal bo fast hos begge eller hos kun en av dem. Men hva skjer når foreldrene ikke er enige? Da kommer retten inn i bildet.

I første ledd av § 36 blir det klargjort at foreldrene har handlingsrom til å avtale barnets faste bosted. Dette kan enten være hos den ene forelderen eller som delt bosted, hvor barnet tilbringer tid hos begge foreldre. En slik presisering gir foreldrene større tydelighet i hvilke valg de kan ta.

Når konflikter oppstår og foreldrene står uenige, er det domstolens oppgave å avgjøre barnets bosted. Andre ledd gir retten muligheten til å pålegge delt bosted, selv om en eller begge foreldrene er motvillige. Her må retten være sikker på at visse forutsetninger er på plass. Forskning har vist at delt bosted fungerer best når foreldrene bor nær hverandre, barnet kan opprettholde kontakt med venner og aktiviteter, samarbeidet mellom foreldrene er godt, og barnet trives med ordningen.

Det er viktig å merke seg at delt bosted ikke kan idømmes dersom det ikke er overbevisende dokumentasjon på at dette er til barnets beste. Retten må ta hensyn til barnets trivsel og behov, og ikke kun rettferdighet mellom foreldrene. Kravet om særskilte grunner er der for å sikre at beslutningen er veloverveid og barnets beste er i fokus.

Men hva med barn under syv år? Her viser barneloven at kravene strammes inn. Forskning på små barns behov for stabilitet er ikke like omfattende. Derfor legger loven til grunn at delt bosted sjelden vil være aktuelt for denne aldersgruppen.

Hvordan ivaretas barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser i det norske rettssystemet?

av
barns rettigheter, rett til å bli hørt, barn i rettssystemet, midlertidige avgjørelser, barnekonvensjonen, barns deltakelse, juridiske prosesser, barns synspunkter, barn i rettssaker, barns beste, lagmannsrettens praksis, rettssystemets utfordringer, barneloven, barn og rettsvesen, barnekomiteens tolkning, barns stemmerett, barn i rettssaker, barn i norske domstoler, barns rettssikkerhet, barn og lagmannsretten, barns deltakelse i rettsprosesser, høring av barn, barn i norsk rett, barn som vitner, barn i rettssystemet, barn som parter, barn i familierettssaker, barn og koronapandemien, barns medvirkning, barn i juridiske prosesser, barns rettigheter i rettssystemet.

Dagens rettssystem setter barnets deltakelse og rettigheter i sentrum av juridiske prosesser, men det reises stadig spørsmål om hvorvidt barn faktisk blir hørt ved midlertidige avgjørelser. En avgjørelse som har vakt betydelig interesse er HR-2020-1619-U. Denne kjennelsen har kastet lys over praksisen rundt barns rett til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser i norske domstoler.

I denne saken varierte barnas alder fra fire til 17 år. Overraskende nok ble kun to unntak gjort, der barna ikke fikk anledning til å uttale seg i tingretten. Det første tilfellet involverte 7 barn i alderen 2 til 15 år, og tingrettens begrunnelse for manglende uttalelse var at det ikke hadde vært «mulig å snakke med barna så langt,» noe som i stor grad kan tilskrives koronapandemien. Lagmannsretten valgte å oppheve tingrettens avgjørelse og forventet en mer overbevisende begrunnelse for fraværet av barnas stemmer.

Det andre tilfellet, avgjort av Borgarting lagmannsrett i 2020, handlet om samvær med støttet tilsyn for et barn som nærmet seg fire år. I dette tilfellet konkluderte lagmannsretten med at det ikke var nødvendig å innhente barnets synspunkter. Dette baserte de på at det allerede var bestilt en sakkyndig rapport for hovedforhandlingen, og de ønsket å unngå unødvendige parallelle prosesser som kunne forvirre barnet.

Det er klart at hovedregelen i tingretten er at barna skal få anledning til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser, uavhengig av alder. Dette følger i tråd med barnekomiteens ønske om en bred tolkning av hvem som kan høres, med mål om å sikre at så mange barn som mulig får muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Men situasjonen i lagmannsretten tegner et annet bilde, der ingen av barna ble hørt på nytt ved behandling.

Dette bringer oss til et viktig spørsmål: Hvordan skal rettssystemet balansere hensynet til barnets beste med behovet for rask saksbehandling? Er det tilstrekkelig å høre barna i tingretten, eller bør retten til å bli hørt gjentas i lagmannsretten? Hvor lang tid kan gå mellom hver gang barnet får anledning til å uttale seg på nytt? Dette er komplekse spørsmål som rettssystemet kontinuerlig må adressere for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt på best mulig måte.

Barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser er en sentral del av rettssystemets arbeid med å beskytte barns interesser. Det er åpenbart behov for en grundig evaluering av hvordan denne rettigheten praktiseres i lagmannsretten for å sikre en mer enhetlig tilnærming og for å oppfylle barnekonvensjonens mål om å gi barn en tydelig stemme i juridiske prosesser.

FNs Barnekonvensjon: Hva betyr «barn» i henhold til artikkel 1?

av
barnekonvensjon, barns rettigheter, FNs barnekonvensjon, aldersgrense for barn, barns juridiske definisjon, barns rettigheter i FN, barn og internasjonale lover, barns myndighetsalder, beskyttelse av barn, barns deltakelse, barn og lovverk, barnerettigheter, barn og nasjonal lovgivning, FNs menneskerettigheter for barn, definisjon av barn i lov, aldersgrense for myndighet, barns juridiske status, barn og samfunn, barn og kultur, FNs barnekonvensjon i praksis, barns innflytelse på beslutninger, barn og nasjonale lover, konvensjon om barns rettigheter, barns rettigheter internasjonalt, barns rettigheter og lovgivning, barns rettigheter i ulike land, barns rettigheter i verden, barns rettigheter og nasjonale bestemmelser, barn og rettsvern, barns rettigheter og alder, barn og menneskerettigheter. Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand, advokat, advokathjelp, advokatbistand, advokater, advokatene, Mosjøen, vefsn, Nordland, Helgeland, juridisk rådgivning, lovlig hjelp, rettslig veiledning, juridisk ekspertise, rettshjelp, advokattjenester, rettssak, juridisk representasjon, juridiske spørsmål, juridisk assistanse, advokatkontor, juridisk konsultasjon, rettssaksgjennomgang, rettssaker, lovprosedyre, lovrepresentasjon, juridisk saksgang, lovlig rådgiver, rettssakskostnader, advokattjenester i Mosjøen, vefsn rettshjelp, Helgeland advokater, Nordland juridisk hjelp, advokatbistand for bedrifter, rettstvister, rettssystemet, juridisk støtte, rettssakshjelp, rettslig rådgiver Mosjøen, vefsn advokatkontor, rettslige tjenester, rettslig representasjon, advokattjenester Helgeland, Nordland advokatbistand, juridisk rådgiver Vefsn, rettshjelp Mosjøen, advokat Mosjøen Helgeland, vefsn advokatbistand, Nordland advokatkontor, Helgeland juridiske tjenester, juridisk hjelp Mosjøen, advokatbistand Helgeland, vefsn juridisk representasjon, Nordland rettshjelp, advokatbistand Nordland Helgeland, juridisk ekspert Mosjøen, vefsn juridisk bistand

I FNs Barnekonvensjon er det mange viktige bestemmelser som handler om barns rettigheter og beskyttelse. Den første artikkelen, artikkel 1, setter tonen for hele konvensjonen ved å definere hvem som faktisk anses som et «barn» i denne sammenhengen.

Artikkel 1 i FNs Barnekonvensjon fastslår følgende:

«I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.»

Dette er en enkel, men avgjørende definisjon som har stor innvirkning på hvordan konvensjonen tolkes og anvendes over hele verden. La oss utforske betydningen av denne definisjonen og hvorfor den er så viktig.

Hva betyr «barn» i henhold til artikkel 1?

Ifølge artikkel 1 i FNs Barnekonvensjon er et «barn» enhver person under 18 år, med mindre den lovgivningen som gjelder for barnet, fastsetter en tidligere myndighetsalder. Dette innebærer at konvensjonen gir et aldersbasert rammeverk for beskyttelse og fremme av barns rettigheter.

Det er viktig å merke seg at 18-årsgrensen ikke er absolutt, da nasjonal lovgivning kan fastsette en tidligere alder for myndighet. I slike tilfeller følger konvensjonen den alderen som nasjonal lovgivning fastsetter. Dette er et eksempel på hvordan FNs Barnekonvensjon tilpasses ulike kulturer og jurisdiksjoner.

Hvorfor er denne definisjonen viktig?

Artikkel 1 er grunnleggende fordi den gir et felles referansepunkt for alle land som har ratifisert konvensjonen. Ved å ha en klar definisjon av hva som menes med «barn,» unngår man tvetydigheter og misforståelser når man tolker konvensjonens bestemmelser.

Videre bidrar denne definisjonen til å sikre en viss grad av enhetlighet i anvendelsen av barns rettigheter på globalt nivå. Den gir også veiledning om når og hvordan barn skal beskyttes og få muligheten til å delta i beslutningsprosesser som angår dem.

Konklusjon

Artikkel 1 i FNs Barnekonvensjon er en hjørnestein i beskyttelsen og fremme av barns rettigheter på verdensbasis. Denne definisjonen gir en klar ramme for hvem som er omfattet av konvensjonen, og den tar hensyn til nasjonal lovgivning. Å forstå betydningen av denne artikkelen er avgjørende for å kunne tolke og anvende konvensjonens øvrige bestemmelser effektivt.

Rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser: Er barnets alder avgjørende?

av
Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Det er ingen tvil om at retten til å bli hørt er en grunnleggende rettighet som tilkommer barn i juridiske prosesser. Denne retten understrekes av FNs barnekonvensjon, som gir barn en betydelig plass i rettssystemet og gir dem rett til å uttale seg i saker som angår dem. Imidlertid kan spørsmålet om når og hvordan denne rettigheten skal gjelde, skape tvil og debatt. Særlig når det kommer til midlertidige avgjørelser, er det en utfordrende balanse mellom barnets rett til å bli hørt og hensynet til en rask saksbehandling.

En nærmere titt på Høyesteretts praksis

Høyesterett har gjennom ulike dommer og kjennelser forsøkt å avklare rettighetene til barn i midlertidige avgjørelser. La oss se nærmere på noen av disse avgjørelsene:

Rt. 2005 s. 1693 – Daglig omsorg og foreldreansvar: Denne saken involverte et par som hadde to barn sammen og ble separert. Moren flyttet til USA, og det oppsto en strid om hvor barna skulle bo. Moren fremsatte krav om midlertidig avgjørelse om at barna skulle bo hos henne til det forelå en rettskraftig avgjørelse. Hun krevde også foreldreansvar alene. Høyesterett uttalte her at retten til å bli hørt ikke stod like sterkt ved midlertidige avgjørelser, hovedsakelig begrunnet i hensynet til en rask behandling.

Rt. 2006 s. 929 – Uttalelse fra barna: I denne saken hadde barna uttalt seg for tingretten. De yngste barna hadde klart uttrykt ønske om å bo hos moren. Høyesterett viste til at det skal legges stor vekt på hva barnet mener fra det er fylt tolv år. Barnet født i 1991 var fylt 15 år og skulle fått uttalt seg for lagmannsretten. Det var en saksbehandlingsfeil ved domstolens avgjørelse.

HR-2020-1619-U – Unntak fra retten til å bli hørt: Denne saken skiller seg ut ved å tydeliggjøre visse momenter som kan påvirke om barnet skal få uttale seg ved midlertidige avgjørelser. Ankeutvalget hevder at alderen til barnet ikke nødvendigvis er avgjørende. Isteden legges det vekt på tidsaspekter, som hvor lang tid det har gått siden barnet sist uttalte seg om spørsmålet, og om det har skjedd hendelser i barnets liv som kan ha påvirket synspunktene.

Konklusjon og refleksjon

Høyesterett har gjentatte ganger understreket at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at det kan være unntak når hensynet til en rask behandling tilsier det. Samtidig har alderen til barnet tidligere vært et sentralt moment i vurderingen, men HR-2020-1619-U gir inntrykk av at alderen ikke nødvendigvis skal være avgjørende.

Det er viktig å merke seg at hver sak må vurderes individuelt, og at barnets beste alltid bør være det overordnede hensynet. Å finne den rette balansen mellom barnets rett til å bli hørt og behovet for effektiv saksbehandling forblir en utfordring i norsk rett. Dette reiser spørsmål om hvordan retten til å bli hørt kan styrkes og bedre tilpasses barnas behov i midlertidige avgjørelser, og om det er behov for tydeligere retningslinjer i rettspraksis.

Refleksjoner om Barnehagepersonalets Kompetanse

av
Barnesakkyndig kommisjon, Sakkyndige rapporter, Barnevernssaker, Foreldretvistsaker, Kvalitetsvurdering, Sakkyndig evaluering, Barnevernsloven, Barneloven, Rettsikkerhet, Faglig standard, Sakkyndigrapporter, BSK mandat, Uavhengig organ, Kompetansevurdering, Juridisk vurdering, Kommisjonsmedlemmer, Mandatundersøkelse, Rettsprosess, Faglig integritet, Bemerkninger i rapporter, Barnevernstjenesten, Barneverns- og helsenemndene, Oppdragsgiver, Rettsavgjørelser, Rettslig vurdering, Sakkyndigbevis, Rettslige vilkår, BSK veiledere, Rettssystemet, Barns beste.

En respektfull tilnærming til barns deltakelse forutsetter en evne til å inngå i dialog med barn på deres premisser. Dette betyr praktisk talt å kunne tolke små barns kroppsspråk og nonverbale kommunikasjon, og å kunne identifisere når bruk av voksnes makt og autoritet har en negativ innvirkning på barns selvfølelse. Dette er en kvalifisert omsorgspraksis som har rot i grundig kunnskap om små barns behov for anerkjennelse og støtte. Å kunne gi adekvat psykisk støtte til barn fra ulike familiebakgrunner og kulturer, og å sikre at leken foregår uten mobbing eller negative samhandlingsmønstre, krever både observasjonsevne og pedagogisk innsikt. Barnehagen risikerer å svikte både individuelle barn og familier, og å bryte forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon, dersom barna i hovedsak samhandler med voksne uten førskolelæreres faglige kompetanse.

Oppfatningen av hvilke kvalifikasjoner som kreves i barnehagen, utvikler seg parallelt med samfunnsmessige endringer. Historisk sett har barnehagen hatt en uklar rolle i det norske samfunnet – som en «midt i mellom» institusjon mellom hjem og skole, uten at myndighetene har tydeliggjort dens formål (Jansen 1999). Denne ambivalensen har trolig signalisert til barnehagepersonalet at det pedagogiske arbeidet som foregår der, ikke blir verdsatt tilstrekkelig. Dette kan ha bidratt til en forestilling om at barnehagepersonalet primært skal «passe på barna» eller «holde øye med dem», mens foreldrene er på jobb. Slike oppfatninger passet kanskje for 30-40 år siden, men i dag er de lite treffende med hensyn til barnehagens rolle i småbarnsfamiliers liv. Slike forestillinger tar ikke høyde for de kvalifikasjonene som trengs for å kunne gi tilstrekkelig omsorg til barn i grupper, og for å implementere rettighetstenkningen som ligger til grunn i Barnekonvensjonen.

Å anse barnehagearbeid som enkelt barnepass gir ingen stimulans til førskolelærere og personale til å anerkjenne det komplekse pedagogiske arbeidet de engasjerer seg i. En slik holdning bidrar heller ikke til at de som daglig har ansvar for barnas omsorg og læring, føler at samfunnet verdsetter deres innsats. Hvis personalet ikke ser på sitt eget arbeid som verdifullt og samfunnsnyttig, kan det redusere motivasjonen deres til å møte hvert barn som en unik person. Institusjonelle rutiner kan da dominere, og individuell omsorg kan forvitre.

Myndighetenes tvetydige holdning kan potensielt underminere barnekonvensjonens prinsipper i norske barnehager. Dette understreker behovet for å øke bevisstheten både lokalt og nasjonalt om hvordan førskolelærere og barnehagepersonale blir sett og verdsatt. Manglende anerkjennelse fra samfunnet rundt kan resultere i undervurdering av det komplekse pedagogiske arbeidet. Neglisjering av personalets faglige og personlige kompetanse kan potensielt føre til en gjentagelse av den omsorgssvikten som Befringutvalget tidligere påpekte. Utvalget identifiserte underbemanning og utilstrekkelig lønn som faktorer som bidro til omsorgssvikt på barnehjem og spesialskoler. For å unngå lignende situasjoner i fremtiden fokuserer utvalget på å styrke personalets faglige og personlige kompetanse. Ved å ta ansvar for barnehagepersonalets kompetanse og sikre at barn blir møtt med holdninger som garanterer dem omsorg og respekt, kan vi forhindre at kommende generasjoner stiller samfunnet til ansvar for tap av medmenneskelighet.

Tangerende rettigheter: EMK og FNs barnekonvensjon

av
barns rettigheter, EMK, FNs barnekonvensjon, rettighetsbeskyttelse, ikke-diskriminering, retten til liv, overlevelse, beskyttelse mot vold, mishandling, retten til familieliv, privatliv, barnets rett til uttrykke seg, bli hørt, diskriminering av barn, barns helse, vold mot barn, barnets beste, barns rettigheter i internasjonale avtaler, barnets rettigheter i menneskerettighetskonvensjoner, barn og rettssystemet, beskyttelse av barn, barnemishandling, barnets stemme, barns velferd, rettferdighet for barn, barns likhet, barnevern, barns omsorg, barns utvikling, barns deltakelse, barns rettigheter og ansvar.

I dagens samfunn er det avgjørende å sikre barns rettigheter for å fremme deres vekst, utvikling og velferd. To sentrale instrumenter som adresserer barns rettigheter er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs barnekonvensjon. I dette blogginnlegget vil vi utforske hvor disse to viktige dokumentene tangerer hverandre og sammen bidrar til å beskytte og fremme barns rettigheter på en helhetlig måte.

  1. Rettighetsbeskyttelse og ikke-diskriminering:
    Både EMK og FNs barnekonvensjon legger stor vekt på beskyttelse av barn mot diskriminering og sikring av like rettigheter for alle barn, uavhengig av deres bakgrunn eller omstendigheter. EMKs artikkel 14 og barnekonvensjonens artikkel 2 fremhever prinsippet om ikke-diskriminering som en sentral rettighet som skal ivaretas.
  2. Retten til liv og overlevelse:
    Både EMK og barnekonvensjonen fastslår barns rett til liv og overlevelse som en grunnleggende rettighet. EMKs artikkel 2 sikrer retten til liv for alle, mens barnekonvensjonens artikkel 6 og 24 vektlegger barns rett til helse og helseomsorg for å sikre deres overlevelse og utvikling.
  3. Beskyttelse mot vold og mishandling:
    Beskyttelse av barn mot vold, mishandling og utnyttelse er et sentralt tema i både EMK og FNs barnekonvensjon. EMKs artikkel 3 forbyr tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, mens barnekonvensjonens artikkel 19 og 34 spesifikt adresserer barnets rett til beskyttelse mot vold, mishandling og utnyttelse.
  4. Rett til familieliv og privatliv:
    Både EMK og barnekonvensjonen anerkjenner betydningen av barns rett til familieliv og privatliv. EMKs artikkel 8 beskytter retten til familieliv og privatliv, mens barnekonvensjonens artikkel 8 og 16 understreker betydningen av å opprettholde forbindelser med familien og respektere barnets privatliv.
  5. Barnets rett til uttrykke seg og bli hørt:
    En viktig fellesnevner mellom EMK og barnekonvensjonen er betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. EMKs artikkel 10 beskytter ytringsfriheten, og barnekonvensjonens artikkel 12 gir barn rett til å uttrykke sin mening og bli tatt i betraktning i beslutninger som angår dem.

Oppsummering:
EMK og FNs barnekonvensjon er to nøkkelinstrumenter som beskytter barns rettigheter på internasjonalt nivå. De tangerer hverandre på flere områder, inkludert beskyttelse mot diskriminering, retten til liv og overlevelse, beskyttelse mot vold og mishandling, retten til familieliv og privatliv, samt betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. Sammen utgjør disse dokumentene et sterkt fundament for å sikre barns rettigheter og fremme deres velvære på tvers av landegrenser.

Det er viktig at vi som samfunn og enkeltindivider er oppmerksomme på disse rettighetene og arbeider for å oppfylle dem i praksis. Ved å anerkjenne og respektere barns rettigheter, kan vi skape et inkluderende og rettferdig samfunn der barn får den beskyttelsen, omsorgen og mulighetene de fortjener.

FNs barnekonvensjon artikkel 12

av
FNs barnekonvensjon, artikkel 12, barns rettigheter, barns beskyttelse, barnevern, opplæringsloven, barns medvirkning, barns deltakelse, barns perspektiver, barns stemmer, barns meninger, beslutninger som angår barn, barns liv, barns utvikling, barns omsorgssaker, barnevernstiltak, rett til å uttale seg, rett til å bli hørt, rett til informasjon, barns alder, barns modenhet, aktive deltakere, verdifulle innspill, små hverdagsspørsmål, større beslutninger, valg av skole, fritidsaktiviteter, plassering i fosterhjem, rett til å delta

FNs barnekonvensjon er en av de mest omfattende internasjonale avtalene om barns rettigheter og beskyttelse. Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989, og ble ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har 54 artikler, som dekker alt fra barns rett til liv og utvikling, til beskyttelse mot vold, misbruk og utnyttelse.

I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på artikkel 12 i FNs barnekonvensjon, som fastslår at barn skal ha rett til å gi uttrykk for sine meninger i saker som angår dem, og at disse meningene skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Artikkel 12 lyder som følger: «Stater skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse i alle saker som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.»

Denne artikkelen er en av de viktigste i barnekonvensjonen, da den anerkjenner barns rett til å uttrykke seg og delta i beslutninger som angår dem. Det er viktig å huske at barn ikke bare er passive objekter i slike saker, men aktive deltakere som kan gi verdifulle innspill og perspektiver.

Artikkel 12 gjelder for alle saker som angår barn, fra små hverdagsspørsmål til større beslutninger som kan påvirke deres liv på lang sikt. Dette kan inkludere alt fra valg av skole eller fritidsaktiviteter, til mer alvorlige spørsmål som omsorgssaker eller barnevernstiltak.

For å sikre at barns rettigheter etter artikkel 12 blir ivaretatt, må myndighetene sørge for at barn har tilgang til informasjon og ressurser som gjør det mulig for dem å gi uttrykk for sine meninger og delta aktivt i saker som angår dem. Det er også viktig å sørge for at barns meninger blir tatt på alvor og at de tillegges behørig vekt i samsvar med deres alder og modenhet.

I Norge er artikkel 12 implementert i blant annet barnevernloven og opplæringsloven, som gir barn rett til medvirkning i saker som angår dem. Dette kan inkludere rett til å uttale seg og bli hørt i møter med barnevernet eller skolen, eller rett til å delta i beslutninger om for eksempel flytting eller plassering i fosterhjem.

Barns rett til å bli hørt: En viktig menneskerettighet i henhold til Barnekonvensjonen

av
narcissistisk foreldre, NPD, samarbeidsforeldreskap, foreldrekonflikter, co-parenting utfordringer, barns behov, konflikthåndtering, juridisk avtale, advokat, beskyttelse av barn, sensitivitet for kritikk, manipulasjonsteknikker, familieterapi, foreldreavtaler, empati i foreldreskap, narcissistisk atferd, barns følelsesmessige velvære, foreldreansvar, omsorg for barn, foreldresamarbeid, co-parenting rådgivning, foreldreveiledning, barnefordeling, terapi for barn, struktur i foreldreskap, foreldreskap i konflikt, juridisk bistand, narcissisme i samarbeidsforeldreskap, foreldre rettigheter, omsorgsordninger.

Innledning: Barnekonvensjonen gir alle barn og unge grunnleggende menneskerettigheter, og en av de viktigste rettighetene er barns rett til å bli hørt. I denne artikkelen vil vi se på hvorfor det er så viktig å la barn og unge få uttrykke sine meninger, og hva som skjer når disse rettighetene ikke blir oppfylt.

Hoveddel 1: Hvorfor er barns medvirkning viktig? Barnekonvensjonen anerkjenner barns rett til å bli hørt i alle saker som påvirker dem, enten det gjelder deres egen situasjon, saker som berører grupper av barn og unge, eller saker som berører alle barn og unge. Å la barn og unge medvirke er ikke bare viktig fordi det er en menneskerettighet, men også fordi det gir dem muligheten til å påvirke sin egen situasjon og fremtid.

Hoveddel 2: Hva skjer når barns rettigheter ikke blir oppfylt? Dessverre blir ikke barns rettigheter alltid oppfylt. I mange tilfeller blir ikke barn og unge hørt slik de har rett til. Dette kan føre til at de ikke får oppfylt sine grunnleggende behov og ønsker, og at de ikke har noen reell innflytelse på sin egen situasjon. Dette kan igjen føre til at barn og unge føler seg ekskludert og oversett, og at de mister troen på systemet som skal beskytte dem.

Hoveddel 3: Hvordan kan vi sikre at barn og unge blir hørt? For å sikre at barn og unge blir hørt, er det viktig å legge til rette for medvirkning på alle nivåer. Dette kan inkludere å etablere dialog og samarbeid mellom voksne og barn og unge, å gi barn og unge informasjon om sine rettigheter, og å gi dem muligheten til å delta aktivt i beslutningsprosesser som påvirker deres liv.

Konklusjon: Barnekonvensjonen gir alle barn og unge grunnleggende menneskerettigheter, og en av de viktigste rettighetene er barns rett til å bli hørt. Å la barn og unge få uttrykke sine meninger og få reell innflytelse på sin egen situasjon er ikke bare en menneskerettighet, men også en nødvendighet for å sikre deres velvære og fremtid. Vi må alle jobbe sammen for å sikre at barn og unge blir hørt og at deres rettigheter blir oppfylt.