barns emosjonelle helse

Hvordan kan foreldre støtte barna gjennom et samlivsbrudd?

av
Hva er vanlige reaksjoner hos barn etter et samlivsbrudd? Hvordan kan foreldre støtte barna gjennom et samlivsbrudd? Hva er foreldrenes rolle i å hjelpe barnet med å takle følelsesmessige utfordringer? Hvilke endringer kan foreldre forvente å se i barnets atferd etter et samlivsbrudd? Hva bør foreldre være oppmerksomme på når de kommuniserer med barna om samlivsbruddet? Hvordan kan foreldre sikre at barnet føler seg trygt og ivaretatt etter et samlivsbrudd? Hva er de vanligste bekymringene barna har etter et samlivsbrudd, og hvordan kan foreldre adressere disse? Hvilken betydning har stabilitet og rutiner for barnets trivsel etter et samlivsbrudd? Hvordan kan foreldre samarbeide om å opprettholde barnets følelsesmessige velvære etter et samlivsbrudd? Hvilke ressurser er tilgjengelige for å støtte barn gjennom et samlivsbrudd? Hva er de psykologiske effektene av et samlivsbrudd på barn? Hvordan kan foreldre lære å gjenkjenne og håndtere barnas sorgreaksjoner etter et samlivsbrudd? Hva bør foreldre gjøre hvis barnet viser tegn til emosjonell distress etter et samlivsbrudd? Hvordan kan foreldre hjelpe barnet med å forstå og akseptere samlivsbruddet? Hva er de vanligste spørsmålene barn stiller om samlivsbrudd, og hvordan bør foreldre svare? Hvordan kan foreldre styrke barnets følelsesmessige mestringsevne etter et samlivsbrudd? Hvilken rolle spiller foreldrenes samarbeid om barna i å lette overgangen etter et samlivsbrudd? Hvordan kan foreldre sikre at barnet opprettholder sunne relasjoner med begge foreldrene etter et samlivsbrudd? Hvordan påvirker et samlivsbrudd barnas syn på kjærlighet og relasjoner? Hvilken betydning har trygge og støttende omgivelser for barnet etter et samlivsbrudd? Hvordan kan foreldre hjelpe barnet med å bygge opp igjen tilliten til foreldrene etter et samlivsbrudd? Hva er de vanligste bekymringene foreldre har om barnas reaksjoner på samlivsbrudd? Hvordan kan foreldre hjelpe barnet med å takle endringer i familiestrukturen etter et samlivsbrudd? Hvilken rolle spiller barnets alder og utviklingsnivå i å forstå og takle et samlivsbrudd? Hvordan kan foreldre støtte barnet gjennom eventuelle utfordringer med å tilpasse seg det nye hverdagslivet etter et samlivsbrudd? Hvordan kan foreldre oppmuntre barnet til å uttrykke sine følelser og behov etter et samlivsbrudd? Hvordan kan foreldre sikre at barnet opprettholder en positiv holdning til fremtiden etter et samlivsbrudd? Hva bør foreldre være oppmerksomme på når de deler informasjon om samlivsbruddet med barnets skole eller barnehage? Hvordan kan foreldre hjelpe barnet med å finne støtte og trøst i venner og familie etter et samlivsbrudd? Hvordan kan foreldre lære barnet å sette grenser og ta vare på seg selv etter et samlivsbrudd?

Barnas reaksjoner på samlivsbrudd kan være mangfoldige og individuelle, da hvert barn og hvert samlivsbrudd er unikt. Noen barn kan umiddelbart reagere på nyheten, mens andre kan ta lengre tid før de viser reaksjoner.

Vanlige reaksjoner inkluderer sorg, skyldfølelse og usikkerhet. Barn og ungdom kan uttrykke sine reaksjoner på ulike måter, for eksempel ved å trekke seg tilbake, oppføre seg yngre enn alderen tilsier, være ekstra pliktoppfyllende eller selvstendig, gråte lettere, oppleve humørsvingninger, være ukonsentrerte eller urolige, og vise fysiske symptomer som endret appetitt, søvnproblemer eller magesmerter.

Barnas reaksjoner på samlivsbruddet avhenger av flere faktorer enn bare selve bruddet mellom foreldrene. Det skjer ikke i isolasjon, og andre faktorer kan også påvirke barnets reaksjoner.

Det er normalt at barns følelser svinger, og de kan gå inn og ut av vanskelige følelser. De kan trekke seg tilbake og oppleve humørsvingninger uten at det nødvendigvis skyldes samlivsbruddet.

Foreldre kan oppleve det utfordrende å håndtere barnas reaksjoner, da det kan vekke dårlig samvittighet eller fordi de selv har mye å hanskes med.

Det viktigste for barnet er at foreldrene aksepterer og prøver å forstå deres ulike reaksjoner, gir dem tid og opprettholder viktige rutiner og regler.

Barn vil ikke alltid ta initiativ til å snakke om det vanskelige selv. Det er viktig at foreldrene er tilgjengelige når barna selv ønsker å prate.

Det beste foreldre kan gjøre er å sikre et godt samarbeid og unngå alvorlige, langvarige konflikter. Måten foreldrene håndterer bruddet og tiden etterpå er avgjørende for hvordan barnet vil ha det på lang sikt.

Kilde: Barn i samlivsbrott | Bufdir

Hva er ondsinnet-foreldresyndrom og dens effekter på barn?

av
ondsinnet foreldre syndrom, barns rettigheter ved skilsmisse, foreldresamarbeid etter skilsmisse, barnefordelingssaker, familielov, barns emosjonelle helse, konfliktfylte skilsmisser, skilsmisseprosesser, psykologisk skade på barn, familieterapi, barns mentale helse, foreldrekonflikter, barnefordeling etter skilsmisse, barns forhold til foreldre, konfliktløsning, foreldreveiledning, rettigheter for skilte foreldre, barns velvære etter skilsmisse, barns psykiske helse, barnefordelingssaker i retten, emosjonell skade, foreldrekrangel, rettigheter for barn, skilsmisse og barns helse, barns velvære i skilsmisse, psykologisk skade på barn etter skilsmisse, barns rettigheter ved foreldrekonflikt, foreldrekrangler og barns helse, foreldresamarbeid og barns trivsel, familielov og barns beskyttelse, barns rettigheter ved foreldres skilsmisse, barns helse og skilsmisse.

Mens de fleste barn fra skilte familier ønsker å opprettholde forholdet til begge foreldre, er det en liten andel barn, spesielt de mellom 9 og 12 år, som nekter å besøke samværsforelderen som er involvert i foreldrekonflikten.

Disse barna oppfatter at denne forlater familien og allierer seg derfor med forelderen som føler seg forlatt og avvist i skilsmissen. Disse barna ser ut til å ha dårligere mental helse og deler noen felles kjennetegn kjent som ondsinnet foreldre syndrom.

Hva er ondsinnet foreldresyndrom?

Ondsinnet foreldre syndrom er en barndomsforstyrrelse som oppstår nesten utelukkende i høykonflikt-skilsmisser med barns foreldrerettssaker. Den fremmedgjorte forelderen engasjerer seg i et mønster av unormal atferd med hensikt å få barnet til å avvise den andre forelderen.

De lyver ofte, manipulerer eller kommer med falske beskyldninger om misbruk eller forsømmelse. Denne lidelsen skader barnets emosjonelle velvære og forholdet til den fremmedgjorte forelderen. Ondsinnet foreldre syndrom var opprinnelig kalt ondsinnet mors syndrom av forfatteren Ira Turkat, men forskere fant senere ut at det var kjønnsnøytralt. Både ondsinnede mødre og fedre kan begå ondsinnede handlinger.

Tegn på ondsinnet foreldreatferd

Her er noen eksempler på ondsinnet atferd fra foreldre som er ment å plage eller forfølge den andre forelderen. Den ondsinnede forelderen forsøker å falskt anklage den andre forelderen for overgrep, programmere gjentatte ganger det fremmedgjorte barnet til å tro at overgrep har skjedd, si til barna at den andre forelderen ikke elsker dem for å skade forholdet mellom foreldre og barn, sterkt overdrive den andre forelderens feil, oppfordre barna til å bruke aggresjon mot den andre forelderen, bruke overdreven rettsforfølgelse for å begrense den andre forelderens samvær eller utfordre omsorgsordninger, gi feilinformasjon til den andre forelderen om skoleaktiviteter eller hindre dem i å delta i barnets skoleliv, isolere barna fra utvidet familie og normale sosiale interaksjoner, vise irrasjonell og ekstrem atferd når de prøver å holde barna borte fra den andre forelderen, og tro at de fremmedgjorte foreldrene er ansvarlige for bruddet helt, mens de selv ikke har gjort noe galt.

Tegn på barn med ondsinnet foreldre syndrom

Her er tegn på ondsinnet foreldre syndrom hos barn: eldre barn viser motvilje og nekter å besøke foreldrene (spesielt pre-tenåringer og tenåringer), barn allierer seg refleksivt med foreldrene som fremmedgjør den andre forelderen uten berettiget grunn, insisterer på at følelsene for den andre forelderen er deres egne uavhengige vurderinger, ikke påvirket av hevnlystne foreldre, tror at allierte foreldre ikke kan gjøre noe galt, lager falske anklager mot den andre forelderen uten støttende detaljer eller fakta, manglende positive følelser mot den andre forelderen, manglende skyldfølelse for sin fiendtlige atferd mot den andre forelderen, bruker allierte foreldres historier eller forklaringer for å uttrykke hvorfor de forakter de andre foreldrene, og viser forakt mot andre som er assosiert med de andre foreldrene.

Kilde: 19 Signs Of Malicious Parent Syndrome and Effects On Children (parentingforbrain.com)

Hvorfor forblir barn taus om vold?

av
selvtillit hos barn, barndomstraumer, hjelp til barn, beskyttelse av barn, barns rettigheter, barns sikkerhet, vold mot barn, forebygge vold mot barn, støtte til traumatiserte barn, barns psykiske helse, traumebehandling for barn, barn og overgrep, hjelp til traumatiserte barn, barns velvære, barns emosjonelle helse, trygge oppvekstvilkår, foreldreansvar, oppdage barnemishandling, omsorg for barn, barn og samfunn, barn og vold i hjemmet, barns traumer, barnevern, barns taushet om vold, barns behov, barns rett til beskyttelse, vold mot barn rapportering, hjelpe traumatiserte barn, barn og omsorgssvikt, traumer hos barn, styrke barns stemme

I et ideelt samfunn skulle alle barn vokse opp i trygge omgivelser, beskyttet mot enhver form for vold og overgrep. Dessverre er realiteten annerledes. Mange barn lider i stillhet, utsatt for vold fra voksne og jevnaldrende, ofte uten å dele sin smerte med noen. Hva får barn til å tie om volden de opplever? Dette er et spørsmål som krever grundig refleksjon.

Å forstå hvorfor barn ikke rapporterer voldelige hendelser er en kompleks oppgave. Noen av årsakene som ofte kommer til syne er:

1. Manglende forståelse: Noen barn vet ikke engang at det de opplever er vold, eller de er uvitende om at vold mot dem er ulovlig. Dette fører til at de ikke varsler noen om situasjonen.

2. Normalisering av vold: Noen barn kan tro at det er vanlig å bli utsatt for vold, spesielt hvis det skjer jevnlig i hjemmet eller miljøet rundt dem. De ser kanskje ikke volden som noe unormalt.

3. Skyld og ansvar: Barn kan føle en ufortjent følelse av skyld eller ansvar for volden de utsettes for. Dette kan være forårsaket av manipulasjon eller trusler fra overgriperen.

4. Mangel på tillit: Noen barn har mistet tilliten til voksne eller myndighetsfigurer, og tror derfor ikke at de vil bli trodd eller at hjelp vil komme hvis de snakker ut.

5. Frykt for represalier: Overgripere kan true barna med alvorlige konsekvenser hvis de avslører volden. Dette skaper en frykt for «systemet» eller at barnevernet vil gripe inn på en måte som gjør situasjonen verre.

6. Mangel på informasjon: Noen barn vet ikke hvor de skal henvende seg for hjelp eller hvordan de kan få støtte. Manglende tilgjengelighet av informasjon og hjelpetjenester kan være en barriere.

7. Troen på at de ikke blir tatt seriøst: Enkelte barn kan ha prøvd å fortelle om vold tidligere, men føler at de ikke ble lyttet til eller tatt seriøst, noe som gjør at de ikke lenger vil dele sin opplevelse.

Det er viktig å merke seg at disse grunnene ikke er uttømmende og kan variere fra situasjon til situasjon. Å hjelpe barn til å bryte tausheten og dele sine erfaringer med vold er en kompleks oppgave som krever sensitivitet og støtte fra omsorgspersoner og samfunnet som helhet.

Barn som har opplevd vold fortjener beskyttelse, støtte og hjelp til å komme seg gjennom traumene de har blitt påført. Dette kan bare oppnås ved å skape et miljø hvor barn føler seg trygge og ivaretatt når de bestemmer seg for å dele sin historie. Det er vår kollektive plikt å arbeide mot en verden hvor barn ikke lenger blir tvunget til å bære byrden av vold i stillhet.

Kilde: Fakta om vold mot barn – Redd Barna