Hvordan fungerer bruk av dobbelt etternavn?

dobbelt etternavn, dobbelt etternavn regler, bruk av dobbelt etternavn, mellomnavn, dobbelt etternavn i Norge, navnvalg for barn, bindestrek i etternavn, juridiske krav for dobbelt etternavn, barns identitet, personlig tilpasning av navn, navnendring for barn, familienavn, etternavn tradisjoner, kreativt navnevalg, etternavn i praksis, bruk av mellomnavn, juridisk registrering av navn, foreldreansvar for navnvalg, barns identitetsforhold, etternavn og tilknytning, praktisk bruk av navn, navnesammensetning, navn i dokumentasjon, juridiske retningslinjer, navnevalg i henhold til loven, identitetsbygging gjennom navn, familienavntradisjoner, navnendringsprosedyrer, navneendring for barn i Norge, mellomnavnets betydning, personlig navnevalg

Dobbelt etternavn er et alternativ som gir rom for kreativitet og personlig tilpasning når det kommer til valg av navn. Dette kan være aktuelt for foreldre som ønsker å videreføre begge foreldrenes etternavn til sitt barn. Her vil vi utforske hvordan bruk av dobbelt etternavn fungerer i praksis, inkludert reglene og mulighetene som ligger til grunn.

Sammensetning av dobbelt etternavn

Når et barn skal ha et dobbelt etternavn, skal disse to etternavnene settes sammen med en bindestrek. For eksempel, la oss ta navnet “Petter Hansen-Olsen” som et eksempel. Her er “Hansen-Olsen” det doble etternavnet. Denne sammensetningen gir barnet en unik identitet som knytter seg til begge foreldrene.

Alternativet med mellomnavn

For de som ikke ønsker å bruke bindestrek i etternavnet, finnes det en alternativ løsning. I stedet for å ha et dobbelt etternavn, kan man ta det ene etternavnet som mellomnavn. For eksempel, la oss se på navnet “Petter Hansen Olsen.” Her er “Hansen” tatt som mellomnavn, mens “Olsen” fortsatt fungerer som etternavn.

Viktige overveielser

Når man vurderer bruken av dobbelt etternavn eller mellomnavn for sitt barn, er det flere viktige faktorer å ta i betraktning:

  1. Identitet og tilknytning: Dobbelt etternavn kan bidra til å styrke barnets tilknytning til begge foreldre og deres slektskap.
  2. Praktisk bruk: Det er viktig å vurdere hvordan barnets navn vil fungere i praksis, for eksempel ved registrering, dokumentasjon og daglig bruk.
  3. Søknadsprosess: Foreldre må følge den nødvendige søknadsprosessen og sørge for at valget av dobbelt etternavn blir registrert korrekt.
  4. Juridiske hensyn: Det kan være juridiske krav og regler som må overholdes, avhengig av landets lover og forskrifter.

Oppsummering

Valget mellom dobbelt etternavn eller bruk av ett av etternavnene som mellomnavn gir muligheter for å tilpasse barnets navn etter foreldrenes ønsker og behov. Det er viktig å være klar over de juridiske kravene og sørge for riktig registrering av navnet. Dette gir barnet en unik identitet som knytter det til begge foreldrene, samtidig som det gir en praktisk løsning for daglig bruk av navnet.

Hvordan blir barn født i Norge registrert i Folkeregisteret?

barneregistrering, fødselsnummer, navnevalg, fødsel i Norge, fødselsmelding, foreldreansvar, adopsjon, barns rettigheter, Folkeregisteret, skattekontor, fødselsattest, morskap, farskap, offentlige tjenester, registreringsprosess, foreldreansvaret, gyldig legitimasjon, Helsekort til gravide, melde fødsel, fødselsnummer tildeling, felles foreldreansvar, digital bekreftelse, Altinn, offisielle registre, identitetsbevis, foreldrerettigheter, barns identitet, offentlige myndigheter, adopsjonsprosess, adopsjonsmyndighet, tildeling av fødselsnummer.

Når du har fått barn i Norge, er det en rekke steg du må følge for å sikre at barnet blir riktig registrert i Folkeregisteret. Dette inkluderer tildeling av fødselsnummer, valg av navn, og i visse tilfeller, erklæring av farskap. I dette blogginnlegget vil vi gå gjennom hele prosessen steg for steg, slik at du har all nødvendig informasjon om hvordan du skal håndtere registreringen av barnet ditt.

1. Sykehuset sender melding om fødsel til Skatteetaten

Først og fremst, når barnet ditt blir født på et sykehus i Norge, blir det automatisk sendt en fødselsmelding til Skatteetaten. Dette er det første skrittet i registreringsprosessen, og det krever ingen handling fra din side.

2. Ved fødsel i Norge uten lege eller jordmor til stede

Dersom fødselen skjedde uten en lege eller jordmor til stede, er det foreldrenes ansvar å melde fødselen til Skatteetaten. Dette må normalt gjøres innen én måned etter fødselen. For å gjøre dette, må barnets mor bestille en time og møte opp ved et skattekontor. Her må du ta med gyldig legitimasjon og dokumentasjon som bekrefter relasjonen til barnet, for eksempel Helsekort til gravide. Du vil også fylle ut og underskrive en meldingsskjema for fødselen som du får utlevert hos skattekontoret.

3. Ikke gift? Far må erklære farskapet

Hvis foreldrene ikke er gift ved barnets fødsel, må faren erklære farskapet. Dette trinnet er viktig for å etablere foreldreansvaret. Det er bare nødvendig når foreldrene ikke er gift eller er separert. Gifte foreldre har automatisk felles foreldreansvar.

4. Skatteetaten gir barnet et fødselsnummer

Når Skatteetaten mottar fødselsmeldingen fra sykehuset eller fødselsmeldingen du har sendt inn, blir barnet tildelt et fødselsnummer. Dette nummeret består av 11 siffer og er viktig for å identifisere barnet i offisielle registre.

5. Foreldreansvar og navnevalg

Når barnet har fått et fødselsnummer, sender Skatteetaten en forespørsel til den eller de som har foreldreansvaret om å velge et navn til barnet. Dersom foreldreansvaret er felles og mor har sendt inn melding om navnevalg, må far eller medmor godkjenne navnevalget. Dette gjøres ved å logge inn på tjenesten “Melde inn barnets navn” hos Skatteetaten.

6. Bekreftelse på navn og fødselsnummer

Når barnets navn er registrert, vil foreldrene motta en bekreftelse på navnet og fødselsnummeret via Altinn, en digital tjeneste for kommunikasjon med offentlige myndigheter. Det er viktig å merke seg at barnet blir registrert som bosatt på samme adresse som mor.

Etter at alle disse stegene er fullført, vil barnet ditt være riktig registrert i Folkeregisteret, og du vil ha all nødvendig dokumentasjon for å bevise barnets identitet og foreldreansvar. Dette er en viktig del av å sikre barnets rettigheter og tilgang til offentlige tjenester i Norge.

Hva sier FNs barnekonvensjon om barns rettigheter?

Barnekonvensjon, FNs barnekomité, barns rettigheter, barnebestemmelsene, rett til å bli hørt, barneloven, barnevernloven, barnets beste, barnets rettigheter, rett til liv, familierett, barn og lovgivning, barnerettigheter, barn og samvær, barneoppdragelse, rett til omsorg, barn og vold, barns identitet, barn og diskriminering, barn og familie, barn og foreldre, barn og rettssaker, rettigheter for barn, barn og adopsjon, barns medvirkning, barn og informasjon, barn og privatsfære, barn og organisasjoner, barn og religionsfrihet.

FNs konvensjon om barnets rettigheter, også kjent som FNs barnekonvensjon, ble vedtatt i FNs generalforsamling den 20. november 1989. Den trådte i kraft i 1990 etter å ha blitt ratifisert av 20 stater, og i dag er den ratifisert av alle verdens land, med unntak av USA, som har signert, men ikke ratifisert den. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991. I tillegg til selve barnekonvensjonen, har det blitt vedtatt tre tilleggsprotokoller som omhandler ulike aspekter ved barns rettigheter. De to første ble vedtatt i 2000 og omhandler barn i væpnet konflikt og salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Den tredje tilleggsprotokollen, som omhandler individuell klagerett, ble vedtatt i 2011. Barnekonvensjonen består av tre deler, og i dette innlegget vil vi utforske noen av dens viktigste bestemmelser.

En sentral bestemmelse i barnekonvensjonen er prinsippet om barnets beste interesse, som gjenspeiles i flere av dens artikler. Prinsippet om barnets beste er nedfelt i artikkel 3, som slår fast at ved alle handlinger som berører barn, enten de utføres av offentlige eller private instanser, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette prinsippet er også inkorporert i Grunnloven § 104 i Norge. Det betyr at myndigheter, domstoler og andre instanser må ta hensyn til hva som er best for barnet når de fatter beslutninger som angår barnet. Prinsippet om barnets beste er fleksibelt og må vurderes i den konkrete situasjonen, da det kan endre seg over tid.

Artikkel 12 i barnekonvensjonen gir barn rett til å uttrykke sine egne meninger og til å bli hørt i alle forhold som angår dem. Dette innebærer at barn har rett til å delta i beslutningsprosesser som vedrører deres liv, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ. Denne retten skal utøves i samsvar med barnets alder og modenhet. Det betyr at barnets synspunkter skal tas på alvor og vurderes i henhold til barnets alder og evne til å danne egne meninger.

Barnekonvensjonen slår fast i artikkel 2 at barnet har rettigheter uten diskriminering av noe slag, uavhengig av barnets eller dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller andre oppfatninger, nasjonal, etnisk eller sosial opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling. Dette prinsippet er grunnleggende for å sikre at alle barn, uansett bakgrunn, har lik tilgang til rettigheter og beskyttelse.

Artikkel 6 i barnekonvensjonen fastslår barnets rett til liv, overlevelse og utvikling. Denne bestemmelsen understreker at stater skal sikre at barnet overlever og får muligheten til å vokse opp. Det er statens ansvar å treffe tiltak som fremmer barnets rett til liv og utvikling, og dette henger nært sammen med retten til helse som er regulert i artikkel 24.

Barnekonvensjonen inneholder også bestemmelser om fødselsregistrering, vern mot vold og overgrep, rettigheter ved foreldrekonflikter, rett til privatliv, ytringsfrihet, og retten til å delta i organisasjoner og fredelige forsamlinger. Disse bestemmelsene gir ytterligere beskyttelse og rettigheter for barn.

Hvordan Artikkel 7 i FNs barnekonvensjon sikrer barns rettigheter fra fødselen

FNs barnekonvensjon, Artikkel 7, barns rettigheter, registrering etter fødsel, statsborgerskap for barn, barns identitet, barns rett til navn, barns rett til foreldre, omsorg for barn, barnekonvensjonens betydning, barns juridiske rettigheter, internasjonale barns rettigheter, barns rettigheter ved fødsel, beskyttelse av barns rettigheter, barnekonvensjonen i praksis, barns nasjonalitet, barns statsborgerskapsrettigheter, betydningen av navn for barn, familiens rolle i barns liv, barns trivsel og utvikling, barns rett til kjennskap til foreldre, barns omsorgsrettigheter, Partene i barnekonvensjonen, nasjonal lovgivning for barns rettigheter, internasjonale forpliktelser for barns rettigheter, barnekonvensjonens implementering, barns juridiske identitet, barns nasjonalitet og statsborgerskap, rettigheter for nyfødte barn, Artikkel 7 i barnekonvensjonen.

FNs barnekonvensjon er et viktig dokument som fastsetter grunnleggende rettigheter for alle barn i verden. I denne serien av blogginnlegg ser vi nærmere på ulike artikler i barnekonvensjonen for å forstå hvordan den beskytter og fremmer barns rettigheter. I dette innlegget skal vi se på Artikkel 7, som handler om barns rett til registrering og statsborgerskap.

Artikkel 7 slår fast at barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen. Dette betyr at alle barn har rett til å bli registrert i et offisielt register så snart de er født. Registreringen gir barnet en juridisk identitet og er grunnlaget for mange andre rettigheter og tjenester som barnet har krav på.

Videre gir Artikkel 7 barnet rett til et navn. Dette virker kanskje som en selvfølge, men det er viktig å huske på at å ha et navn er en del av vår identitet. Navnet er knyttet til vår kultur, vårt språk og vår familie. Å gi barnet et navn gir det anerkjennelse som en egen person.

Artikkelen gir også barnet rett til å erverve et statsborgerskap. Dette betyr at barnet har krav på å tilhøre en nasjon og ha de rettighetene som følger med det. Statsborgerskap gir barnet tilgang til utdanning, helsetjenester og andre viktige tjenester i det landet det tilhører.

Sist, men ikke minst, slår Artikkel 7 fast at barnet har rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem. Dette er en svært viktig rettighet som anerkjenner betydningen av familiens rolle i barnets liv. Å kjenne sine foreldre og ha omsorg fra dem gir barnet trygghet, kjærlighet og støtte som er avgjørende for dets trivsel og utvikling.

Det er viktig å merke seg at Partene, altså landene som har ratifisert barnekonvensjonen, skal sikre gjennomføringen av disse rettighetene i samsvar med sin nasjonale lovgivning og internasjonale forpliktelser. Dette betyr at hvert land må tilpasse reglene og praksisen sin slik at barns rettigheter etter Artikkel 7 blir ivaretatt.

Artikkel 7 er dermed en viktig del av barnekonvensjonen som bidrar til å sikre at barn over hele verden får en god start på livet med en juridisk identitet, et navn, statsborgerskap og omsorg fra sine foreldre. Det er en påminnelse om viktigheten av å anerkjenne og beskytte barns rettigheter fra fødselen av.

Navneloven § 5: Etternavn ved adopsjon

etternavn ved adopsjon, adopsjonsrettigheter, adopsjonsprosedyre, barns etternavn, adopsjonsloven, juridisk navneendring, adoptantens etternavn, adoptivbarn, adopsjonsmyndighet, navnevedtak, adopsjonskontor, adoptivforeldre, barns identitet, juridiske regler, navnelovgivning, juridisk praksis, adopsjonsformaliteter, navneendring for mindreårige, stebarnsadopsjon, adoptivmoren, adopsjon og etternavn, juridiske unntak, identitetsendring, adopsjonsprosess, adopsjonsmyndigheten, navneregulering, barns identitetsrettigheter, navneendringsprosessen, adoptivfaren, juridiske retningslinjer. Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand

I denne paragrafen i navneloven blir spørsmålet om etternavn ved adopsjon belyst. Når en person som er under 18 år blir adoptert, vil vedkommende få adoptantens etternavn med mindre det er spesifikke bestemmelser som fastsetter noe annet i forbindelse med adopsjonen. Det er likevel viktig å understreke at dette unntaket ikke gjelder dersom den ene ektefellen eller samboeren adopterer den andres barn.

Når det er ektefeller eller samboere som sammen adopterer en person under 18 år, vil adoptivbarnet få adoptivmorens etternavn, med mindre det blir fastsatt noe annet i forbindelse med adopsjonen. Regelen som er beskrevet i § 5 annet ledd annet punktum gjelder også i denne sammenhengen.

Det er viktig å forstå at lovens formål er å gi et tydelig og adekvat rammeverk for hvordan adopsjoner påvirker den adoptertes etternavn. Samtidig erkjenner loven at det finnes forskjellige former for adopsjon, og derfor må det foreligge klare regler som kan følges i hvert tilfelle.

Tidligere var det en hovedregel at adopterte barn fikk adoptantens etternavn. Denne regelen ble også brukt i stebarnsadopsjoner, men praksisen var ikke alltid tilfredsstillende. I dag blir navnespørsmål i forbindelse med adopsjoner avgjort av Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) i forbindelse med selve adopsjonen. Dette gir mer fleksibilitet og sikrer at navneendringer blir behandlet individuelt, i tråd med loven og de spesifikke omstendighetene.

Generelt sett endrer adopsjon ikke den adoptertes etternavn, med mindre det er lovhjemmel eller et navnevedtak i forbindelse med adopsjonen. Hvis en person som adopteres er over 18 år, vil dette prinsippet være en tilfredsstillende løsning, uten behov for en egen subsidiær regel i § 5.

Når en person under 18 år blir adoptert, fastsetter første ledd første punktum at den adopterte vil få adoptantens etternavn. Dette følger i tråd med tidligere praksis og samsvarer med navneloven fra 1964 § 3, selv om denne loven også omhandler voksne som adopteres. I stebarnsadopsjoner kan situasjonen variere, og det er derfor ikke hensiktsmessig å ha en generell subsidiær regel for slike tilfeller.

Det er viktig å merke seg at dersom en stebarnsadopsjon fører til en endring i den adoptertes etternavn, må det være tatt et vedtak om dette i forbindelse med adopsjonen. Etternavn kan endres senere ved å følge prosedyren beskrevet i § 12.

Når det gjelder adopsjon utført av ektepar, er det kun ektefeller som har adopsjonsrett, i tråd med adopsjonsloven § 5. Når et ektepar adopterer en person under 18 år, vil vedkommende få adoptivmorens etternavn, med mindre det blir fastsatt noe annet i forbindelse med adopsjonen.

Dersom ektefellene har felles etternavn, vil dette også være adoptivfarens etternavn. Hvis adoptivmoren har et parentonym som etternavn, vil reglene i § 2 annet ledd annet punktum være relevante og gjelde tilsvarende.

Etternavnsendringen vil bli registrert av folkeregisteret uten behov for ytterligere tiltak fra partene. Dette vil skje samtidig med adopsjonen, for å sikre at den adoptertes etternavn blir korrekt og riktig identifisert.