barns innflytelse

Barnets beste og barnets med- og selvbestemmelsesrett

av
barnets beste, medbestemmelsesrett, selvbestemmelsesrett, barneloven, foreldreansvar, barnets rettigheter, barns mening, barn og beslutninger, FNs barnekonvensjon, barnets beste i praksis, barns medvirkning, foreldreavgjørelser, barns rett til å bli hørt, barn og lovgivning, beslutninger som angår barn, barns autonomi, barn og juridiske rettigheter, barnets rett til informasjon, barns innflytelse, barn og lovverk, barns rett til deltakelse, foreldres ansvar, barns synspunkter, beslutningsprosesser med barn, barn og familierett, barnets stemme, barnets mening i rettsaker, barns rettigheter og plikter, barns rett til privatliv, barns medvirkning i avgjørelser

Barnets beste er et fundamentalt hensyn som skal veie tungt i alle beslutninger som berører barn og deres liv. Før foreldre eller andre myndigheter treffer avgjørelser som påvirker barnets personlige forhold, har barnet rett til å bli informert og hørt.

Barnets med- og selvbestemmelsesrett er regulert i barneloven, nærmere bestemt i §§ 31-33. I tillegg kan andre lover inneholde spesifikke bestemmelser om barnets med- og selvbestemmelsesrett.

Før foreldre eller andre beslutter noe som angår barnets personlige forhold, har barnet rett til å motta informasjon og bli gitt muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Denne retten gjelder fra det tidspunktet barnet er i stand til å danne egne meninger.

Barnets meninger skal tillegges vekt i henhold til dets alder og modenhet. Fra barnet fyller 12 år, skal det i enda større grad legges vekt på hva barnet selv mener.

Selv om foreldrene har betydelig frihet til å bestemme foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samværsrett, må barnets beste alltid være det overordnede hensynet i slike avgjørelser og avtaler. Hva som anses som barnets beste vil variere fra sak til sak og bør baseres på en helhetsvurdering. Foreldrenes valg og beslutninger bør også tilpasses barnets utvikling, og de bør være åpne for å imøtekomme barnets behov.

Loven forplikter oss til å gi vekt til barnets meninger når vi evaluerer hva som er i dets beste interesse. Denne forpliktelsen er i tråd med prinsippene nedfelt i Grunnloven og FNs barnekonvensjon. Barnets rett til å bli hørt og respektert er grunnleggende for å sikre at beslutninger som angår barnet, blir tatt med omtanke og respekt for barnets egen stemme.

Rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser: Er barnets alder avgjørende?

av
Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Det er ingen tvil om at retten til å bli hørt er en grunnleggende rettighet som tilkommer barn i juridiske prosesser. Denne retten understrekes av FNs barnekonvensjon, som gir barn en betydelig plass i rettssystemet og gir dem rett til å uttale seg i saker som angår dem. Imidlertid kan spørsmålet om når og hvordan denne rettigheten skal gjelde, skape tvil og debatt. Særlig når det kommer til midlertidige avgjørelser, er det en utfordrende balanse mellom barnets rett til å bli hørt og hensynet til en rask saksbehandling.

En nærmere titt på Høyesteretts praksis

Høyesterett har gjennom ulike dommer og kjennelser forsøkt å avklare rettighetene til barn i midlertidige avgjørelser. La oss se nærmere på noen av disse avgjørelsene:

Rt. 2005 s. 1693 – Daglig omsorg og foreldreansvar: Denne saken involverte et par som hadde to barn sammen og ble separert. Moren flyttet til USA, og det oppsto en strid om hvor barna skulle bo. Moren fremsatte krav om midlertidig avgjørelse om at barna skulle bo hos henne til det forelå en rettskraftig avgjørelse. Hun krevde også foreldreansvar alene. Høyesterett uttalte her at retten til å bli hørt ikke stod like sterkt ved midlertidige avgjørelser, hovedsakelig begrunnet i hensynet til en rask behandling.

Rt. 2006 s. 929 – Uttalelse fra barna: I denne saken hadde barna uttalt seg for tingretten. De yngste barna hadde klart uttrykt ønske om å bo hos moren. Høyesterett viste til at det skal legges stor vekt på hva barnet mener fra det er fylt tolv år. Barnet født i 1991 var fylt 15 år og skulle fått uttalt seg for lagmannsretten. Det var en saksbehandlingsfeil ved domstolens avgjørelse.

HR-2020-1619-U – Unntak fra retten til å bli hørt: Denne saken skiller seg ut ved å tydeliggjøre visse momenter som kan påvirke om barnet skal få uttale seg ved midlertidige avgjørelser. Ankeutvalget hevder at alderen til barnet ikke nødvendigvis er avgjørende. Isteden legges det vekt på tidsaspekter, som hvor lang tid det har gått siden barnet sist uttalte seg om spørsmålet, og om det har skjedd hendelser i barnets liv som kan ha påvirket synspunktene.

Konklusjon og refleksjon

Høyesterett har gjentatte ganger understreket at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at det kan være unntak når hensynet til en rask behandling tilsier det. Samtidig har alderen til barnet tidligere vært et sentralt moment i vurderingen, men HR-2020-1619-U gir inntrykk av at alderen ikke nødvendigvis skal være avgjørende.

Det er viktig å merke seg at hver sak må vurderes individuelt, og at barnets beste alltid bør være det overordnede hensynet. Å finne den rette balansen mellom barnets rett til å bli hørt og behovet for effektiv saksbehandling forblir en utfordring i norsk rett. Dette reiser spørsmål om hvordan retten til å bli hørt kan styrkes og bedre tilpasses barnas behov i midlertidige avgjørelser, og om det er behov for tydeligere retningslinjer i rettspraksis.

Barns rett til å bli hørt i midlertidige avgjørelser: Er det en absolutt rettighet?

av
barns rettigheter, FNs barnekonvensjon, barneloven, barns medvirkning, barns innflytelse, barns stemme, rett til å bli hørt, midlertidige avgjørelser, barn i rettssaker, barns rettssikkerhet, barnekonvensjonen i norsk rett, barn i foreldretvister, barns beste, barns rett til deltakelse, barns synspunkter, barn i juridiske prosesser, barn i rettssystemet, barns interesser, barnerettigheter i Norge, barnelovens tolkning, rettigheter for barn, barn og lovverk, barn i konflikt, barns deltakelse i rettssaker, barns rolle i juridiske avgjørelser, barn og rettsvesenet, barn og midlertidige beslutninger, barn og rask saksbehandling, barn og hensyn til tid, barn i rettferdighetssystemet.

FNs barnekonvensjon artikkel 12 stadfester at barn har en rett til å bli hørt. Gjennom denne artikkelen tilskrives barnet rettigheter som gir det innflytelse over sitt eget liv, og ikke bare rettigheter på grunn av sin sårbarhet eller avhengighet av voksne. Dette er en særegen barnerettighet som bidrar til å ivareta barns rettssikkerhet. Artikkel 12 oppstiller i hovedsak to vilkår for at et barn skal ha rett til å bli hørt: Det må være en sak som angår barnet, og barnet må være i stand til å danne seg egne synspunkter. Videre skal barnets synspunkter vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Retten til å bli hørt fremstår som absolutt, men i norsk rett har det oppstått spørsmål om hvor absolutt denne rettigheten faktisk er. Høyesterett har ved flere anledninger satt begrensninger i barnets rett til å bli hørt, spesielt i midlertidige avgjørelser etter barneloven. For å forstå denne problemstillingen bedre, skal vi se nærmere på et eksempel fra rettspraksis.

I en sak fra 2005 (Rt. 2005 s. 1693) gjaldt det en midlertidig avgjørelse om daglig omsorg og foreldreansvar. Høyesterett fastslo at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at denne rettigheten ikke står like sterkt i slike tilfeller. Begrunnelsen synes å være hensynet til rask saksbehandling.

Selv om det er hovedsakelig i saker etter barneloven at slike begrensninger har blitt påpekt, kan prinsippene også være relevante for midlertidige avgjørelser etter barnevernloven. Derfor er det viktig å se nærmere på hvordan barnets rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser tolkes i norsk rett og om dette er i samsvar med intensjonen bak artikkel 12 i FNs barnekonvensjon.

Gjennom de senere årene har det vært økt oppmerksomhet rundt barns rettigheter og hvordan man best kan sikre dem. Det er blant annet vedtatt en egen rettighetsbestemmelse for barn i Grunnloven (§ 104), som klart stadfester barns rett til å bli hørt, også ved midlertidige avgjørelser. Dette er i tråd med avgjørelsen i HR-2020-1619-U, hvor det ble ansett som en saksbehandlingsfeil at barna ikke ble hørt i en midlertidig avgjørelse om fast bosted og samvær i en foreldretvist.

Hvem har retten til å bestemme et barns religiøse tilhørighet?

av
Religiøs tilhørighet for barn, Retten til å bestemme, Foreldreansvar og religion, Barnelov og religiøs tilhørighet, Foreldres rett til beslutning, Barns rettigheter, Religion og kultur, Norsk statskirke, Automatisk religiøs tilhørighet, Foreldreansvarets begrensninger, Beskyttelse av barn, Vold og trusler, Barnets meninger, Innflytelse på avgjørelser, Diskusjon med barn, Barns medbestemmelse, Balanse mellom rettigheter, Avgjørelser om religiøs tilhørighet, Barnets beste interesser, Respekt for barnets rettigheter, Religion og personlige forhold, Lov om barnelov, Foreldres plikt og rettigheter, Modenhet og medbestemmelse, Konfirmasjon og religiøs tilhørighet, Avgjørelser om religiøse spørsmål, Rettigheter i religiøs tilhørighet, Barns autonomi, Beslutninger om religion, Barns innflytelse, Høring av barn, Religion og familielov

I mange kulturer, inkludert vår egen her i Norge med den prominente statskirken, blir barn ofte automatisk sortert inn i en bestemt religion, med mindre annet blir bestemt. Men hvem har egentlig retten til å bestemme et barns religiøse tilhørighet? Og i hvilken grad kan et barn selv være med på å ta denne avgjørelsen?

Ifølge Norges barnelov § 30, er det foreldrene med foreldreansvar som har retten til å bestemme barnets religiøse tilhørighet. Loven er klar på dette punktet: foreldrene har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold, inkludert spørsmål om religion. Men dette er ikke en ubegrenset rett.

Det er viktig å merke seg at barneloven også understreker at foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov, og at det er strenge begrensninger på hvordan dette ansvaret kan utøves. Barnet har rett til å bli beskyttet mot skade, både fysisk og psykisk, og bruk av vold eller trusler i oppdragelsen er strengt forbudt.

Hva betyr så dette i praksis, når det kommer til spørsmål om religion? Vel, her kommer barnelovens §§ 31 og 33 inn i bildet. Disse paragrafene handler om barnets rett til å bli hørt og til å ha innflytelse på avgjørelser som berører dem. Etter fylte 7 år skal barnets mening bli hørt i saker som angår deres personlige forhold, og etter fylte 12 år skal deres meninger tillegges stor vekt.

Dette betyr i praksis at foreldrene har en plikt til å diskutere med barna dersom det skal gjøres noen endringer knyttet til barnets religiøse tilhørighet. Og når barna når en viss alder og modenhet, som ofte sammenfaller med tidspunktet for konfirmasjon i den norske statskirken, skal de ha en stor grad av medbestemmelse i slike spørsmål.

Det er altså en balanse mellom foreldres rett og plikt til å ta avgjørelser på vegne av barnet, og barnets egen rett til å bli hørt og ha innflytelse på avgjørelser som berører dem. Dette gjelder også i spørsmål om religiøs tilhørighet. Det er viktig å huske på at selv om foreldre har rett til å bestemme barnets religiøse tilhørighet, skal dette alltid gjøres med barnets beste interesser i hjertet og med respekt for barnets rett til å bli hørt.

Barns rett til å bli hørt: En viktig menneskerettighet i henhold til Barnekonvensjonen

av
narcissistisk foreldre, NPD, samarbeidsforeldreskap, foreldrekonflikter, co-parenting utfordringer, barns behov, konflikthåndtering, juridisk avtale, advokat, beskyttelse av barn, sensitivitet for kritikk, manipulasjonsteknikker, familieterapi, foreldreavtaler, empati i foreldreskap, narcissistisk atferd, barns følelsesmessige velvære, foreldreansvar, omsorg for barn, foreldresamarbeid, co-parenting rådgivning, foreldreveiledning, barnefordeling, terapi for barn, struktur i foreldreskap, foreldreskap i konflikt, juridisk bistand, narcissisme i samarbeidsforeldreskap, foreldre rettigheter, omsorgsordninger.

Innledning: Barnekonvensjonen gir alle barn og unge grunnleggende menneskerettigheter, og en av de viktigste rettighetene er barns rett til å bli hørt. I denne artikkelen vil vi se på hvorfor det er så viktig å la barn og unge få uttrykke sine meninger, og hva som skjer når disse rettighetene ikke blir oppfylt.

Hoveddel 1: Hvorfor er barns medvirkning viktig? Barnekonvensjonen anerkjenner barns rett til å bli hørt i alle saker som påvirker dem, enten det gjelder deres egen situasjon, saker som berører grupper av barn og unge, eller saker som berører alle barn og unge. Å la barn og unge medvirke er ikke bare viktig fordi det er en menneskerettighet, men også fordi det gir dem muligheten til å påvirke sin egen situasjon og fremtid.

Hoveddel 2: Hva skjer når barns rettigheter ikke blir oppfylt? Dessverre blir ikke barns rettigheter alltid oppfylt. I mange tilfeller blir ikke barn og unge hørt slik de har rett til. Dette kan føre til at de ikke får oppfylt sine grunnleggende behov og ønsker, og at de ikke har noen reell innflytelse på sin egen situasjon. Dette kan igjen føre til at barn og unge føler seg ekskludert og oversett, og at de mister troen på systemet som skal beskytte dem.

Hoveddel 3: Hvordan kan vi sikre at barn og unge blir hørt? For å sikre at barn og unge blir hørt, er det viktig å legge til rette for medvirkning på alle nivåer. Dette kan inkludere å etablere dialog og samarbeid mellom voksne og barn og unge, å gi barn og unge informasjon om sine rettigheter, og å gi dem muligheten til å delta aktivt i beslutningsprosesser som påvirker deres liv.

Konklusjon: Barnekonvensjonen gir alle barn og unge grunnleggende menneskerettigheter, og en av de viktigste rettighetene er barns rett til å bli hørt. Å la barn og unge få uttrykke sine meninger og få reell innflytelse på sin egen situasjon er ikke bare en menneskerettighet, men også en nødvendighet for å sikre deres velvære og fremtid. Vi må alle jobbe sammen for å sikre at barn og unge blir hørt og at deres rettigheter blir oppfylt.